Today's Readings

First Reading

Proverbs 3:1-12

Min sønn! Glem ikke min lære og la ditt hjerte bevare mine bud! For langt liv og mange leveår og fred skal de gi dig i rikt mål. La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra dig, bind dem om din hals, skriv dem på ditt hjertes tavle! Så skal du finne nåde og få god forstand i Guds og menneskers øine. Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øine, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være lægedom for din kropp og gi ny styrke til dine ben. Ær Herren med gaver av ditt gods og med førstegrøden av all din avling! Så skal dine lader fylles med overflod og dine persekar flyte over av most. Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser dig! For den Herren elsker, ham refser han, som en far refser den sønn han har kjær.

First Reading

Exodus 23

Du skal ikke utbrede falskt rykte; du skal ikke gjøre felles sak med en ugudelig, så du blir et urettferdig vidne; du skal ikke følge mengden i det som ondt er, og du skal ikke vidne således i en rettssak at du bøier dig efter mengden og forvender retten; heller ikke om det gjelder en ringe mann, skal du pynte på hans sak. Når du treffer din fiendes okse eller hans asen som har gått sig vill, da skal du føre dem tilbake til ham. Når du ser din fiendes asen ligge under sin byrde, da vokt dig for å gå fra ham; du skal hjelpe ham med å løse byrden av. Du skal ikke i nogen sak bøie retten for den fattige som bor hos dig. Du skal holde dig langt borte fra en falsk sak og ikke hjelpe til at den uskyldige og rettferdige mister livet; for jeg dømmer ikke en skyldig å være uskyldig. Du skal ikke ta imot gave; for gaven gjør seende blinde og forvender de rettferdiges sak. En fremmed skal du ikke undertrykke; I vet jo hvorledes den fremmede er til mote; I var selv fremmede i Egyptens land. Seks år skal du så ditt land til og høste dets grøde; men i det syvende år skal du la det hvile og ligge, så de fattige blandt ditt folk kan ete derav, og hvad de levner, kan markens dyr ete. Det samme skal du gjøre med din vingård og dine oljetrær. Seks dager skal du gjøre din gjerning; men på den syvende dag skal du hvile, så din okse og ditt asen kan ha ro, og din trælkvinnes sønn og den fremmede får hvile sig ut. I alt det jeg har sagt til eder, skal I ta eder i vare. Andre guders navn skal I ikke nevne; slikt skal ikke høres av din munn. Tre ganger om året skal du holde høitid for mig. De usyrede brøds høitid skal du holde: Syv dager skal du ete usyret brød, således som jeg har befalt dig, på den fastsatte tid i abib måned, for i den drog du ut av Egypten; og ingen skal vise sig for mitt åsyn tomhendt. Likeså kornhøstens høitid, når førstegrøden faller av ditt arbeid, av det som du sår på marken, og frukthøstens høitid ved årets utgang, når du samler inn frukten av ditt arbeid på marken. Tre ganger om året skal alle menn blandt eder møte frem for Herrens, Israels Guds åsyn. Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med syret brød, og det fete av mitt høitidsoffer skal ikke bli liggende natten over til om morgenen. Det første av din jords førstegrøde skal du bære til Herrens, din Guds hus. Du skal ikke koke et kje i dets mors melk. Se, jeg sender en engel foran dig for å vokte dig på veien og for å føre dig til det sted jeg har utsett for dig. Ta dig i vare for ham og hør på hans røst, vær ikke gjenstridig mot ham! Han skal ikke bære over med eders overtredelser, for mitt navn er i ham. Men dersom du lyder hans røst og gjør alt det jeg sier, da vil jeg være en fiende av dine fiender og en motstander av dine motstandere. For min engel skal gå foran dig og føre dig frem til det land hvor amorittene og hetittene og ferisittene og kana'anittene, hevittene og jebusittene bor, og jeg vil tilintetgjøre dem. Du skal ikke tilbede deres guder eller tjene dem; du skal ikke gjøre som de gjør; men du skal rive deres avgudsbilleder ned og slå deres stenstøtter i stykker. I skal tjene Herren eders Gud, og han skal velsigne ditt brød og ditt vann. Og jeg vil holde sykdom borte fra dig; det skal ikke være nogen kvinne i ditt land som føder i utide eller er ufruktbar; dine dagers tall vil jeg gjøre fullt. Redsel for mig vil jeg sende foran dig og forvirre alle de folk du kommer til, og jeg vil la alle dine fiender flykte for dig. Og jeg vil sende hvepser foran dig, og de skal jage hevittene, kana'anittene og hetittene bort fra dig. Jeg vil ikke jage dem bort fra dig på ett år, forat ikke landet skal bli øde og de ville dyr bli for mange for dig; litt efter litt vil jeg jage dem bort fra dig, inntil du blir så stort et folk at du kan ta landet i eie. Jeg vil la ditt lands grenser gå fra det Røde Hav til filistrenes hav og fra ørkenen til elven; for jeg vil gi landets innbyggere i eders hånd, og du skal jage dem bort fra dig. Du skal ikke gjøre nogen pakt med dem eller med deres guder. De skal ikke bo i ditt land, forat de ikke skal forføre dig til å synde mot mig; for du vilde da tjene deres guder, og det vilde bli en snare for dig.

First Reading

Numbers 22:1-41

Så brøt Israels barn op og leiret sig på Moabs ødemarker på hin side Jordan midt imot Jeriko. Da Balak, Sippors sønn, så alt det Israel hadde gjort mot amorittene, da blev Moab meget redd for folket, fordi det var så tallrikt, og de grudde for Israels barn. Og Moab sa til de eldste i Midian: Nu vil denne store flokk ete op alt det som er her rundt omkring oss, likesom oksen eter op markens grønne urter. - På den tid var Balak, Sippors sønn, konge i Moab. Han sendte bud til Bileam, Beors sønn, i Petor, som ligger ved den store elv, til det land hvor han bodde blandt sitt folk, for å be ham komme og si til ham: Se, her er kommet et folk fra Egypten; det fyller hele landet, og det har leiret sig midt imot mig. Så kom nu og forbann dette folk for mig, for det er mig for mektig! Kanskje jeg da kunde slå det og drive det ut av landet; for jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet. Og Moabs eldste drog avsted sammen med Midians eldste og hadde spåmannslønn med sig; og de kom til Bileam og bar frem Balaks ord til ham. Da sa han til dem: Bli her inatt, så vil jeg gi eder svar efter som Herren taler til mig. Og Moabs høvdinger blev hos Bileam. Da kom Gud til Bileam og sa: Hvad er det for folk som er hos dig? Bileam svarte Gud: Balak, Sippors sønn, kongen i Moab, har sendt dette bud til mig: Se, her er kommet et folk fra Egypten som fyller hele landet; kom nu og forbann det for mig! Kanskje jeg da blir i stand til å stride mot det og drive det ut. Da sa Gud til Bileam: Du skal ikke gå med dem; du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet. Om morgenen, da Bileam var stått op, sa han til Balaks høvdinger: Dra hjem til eders land! For Herren vil ikke gi mig lov til å følge med eder. Da tok Moabs høvdinger avsted, og da de kom tilbake til Balak, sa de: Bileam vilde ikke følge med oss. Da sendte Balak andre høvdinger, flere og gjævere enn de første. Og de kom til Bileam og sa til ham: Så sier Balak, Sippors sønn: Kjære, la dig ikke hindre fra å komme til mig! Jeg vil vise dig stor ære, og alt det du sier til mig, vil jeg gjøre; så kom da og forbann dette folk for mig! Da svarte Bileam og sa til Balaks tjenere: Om Balak gav mig hele sitt hus fullt av sølv og gull, kunde jeg ikke overtrede Herrens, min Guds ord, hverken i smått eller stort. Men bli nu også I her inatt, forat jeg kan få vite hvad mere Herren har å si mig. Og Gud kom til Bileam om natten og sa til ham: Dersom disse menn er kommet for å hente dig, så gjør dig ferdig og dra med dem! Men gjør ikke annet enn hvad jeg sier til dig! Om morgenen stod Bileam op og salte sin aseninne og drog med Moabs høvdinger. Men Guds vrede optendtes fordi han reiste, og Herrens engel stilte sig på veien for å stå ham imot da han kom ridende på sin aseninne og hadde sine to tjenere med sig. Og aseninnen så Herrens engel, som stod på veien med et draget sverd i sin hånd; da tok den av veien og ut på marken; men Bileam slo aseninnen for å vike den inn på veien igjen. Siden stilte Herrens engel sig på en smal vei mellem vingårdene, hvor det var stengjerde på begge sider. Og da aseninnen så Herrens engel, trykte den sig inn til muren og klemte Bileams fot mot muren; da slo han den igjen. Så gikk Herrens engel lenger frem og stilte sig på et trangt sted, hvor det ingen råd var til å bøie av, hverken til høire eller til venstre. Og da aseninnen så Herrens engel, la den sig ned under Bileam; da optendtes Bileams vrede, og han slo aseninnen med sin kjepp. Men Herren oplot aseninnens munn, og den sa til Bileam: Hvad har jeg gjort dig, siden du nu har slått mig tre ganger? Bileam svarte aseninnen: Du har hatt mig til narr. Hadde jeg bare et sverd i min hånd, så vilde jeg nu slå dig ihjel. Da sa aseninnen til Bileam: Er ikke jeg din aseninne, som du har ridd på all din tid like til denne dag? Har jeg nogensinne hatt for vis å gjøre således mot dig? Han sa: Nei! Og Herren oplot Bileams øine, så han så Herrens engel, som stod på veien med et draget sverd i sin hånd; da bøide han sig og falt ned på sitt ansikt. Og Herrens engel sa til ham: Hvorfor har du nu tre ganger slått din aseninne? Se, jeg er gått ut for å stå dig imot; for jeg ser at denne vei fører til fordervelse. Aseninnen så mig og har nu tre ganger bøid av veien for mig; hvis den ikke hadde bøid av veien for mig, så hadde jeg nu slått dig ihjel, men latt den leve. Da sa Bileam til Herrens engel: Jeg har syndet, fordi jeg ikke skjønte at du stod imot mig på veien; men hvis det er dig imot, så vil jeg vende tilbake. Herrens engel sa til Bileam: Følg med mennene! Men tal ikke annet enn hvad jeg sier til dig! Så fulgte Bileam med Balaks høvdinger. Da Balak hørte at Bileam kom, drog han ham i møte til den by i Moab som ligger på grensen ved Arnon, ved den ytterste grense. Og Balak sa til Bileam: Sendte jeg ikke bud til dig og bad dig komme hit? Hvorfor kom du ikke til mig? Mener du jeg ikke skulde kunne vise dig ære nok? Bileam svarte: Nu ser du jeg er kommet til dig; men står det vel i min makt å tale noget? Det ord Gud legger i min munn, det må jeg tale. Så drog Bileam med Balak, og de kom til Kirjat-Husot. Og Balak ofret storfe og småfe og sendte til Bileam og de høvdinger som var med ham. Morgenen efter tok Balak Bileam med sig og førte ham op på Bamot Ba'al; derfra så han den ytterste del av folket.

Morning Prayer — First Lesson

Joshua 8

Og Herren sa til Josva: Frykt ikke og vær ikke redd, ta med dig alt krigsfolket, gjør dig rede og dra op mot Ai! Se, jeg har gitt kongen i Ai og hans folk og hans by og hans land i din hånd. Og du skal gjøre med Ai og dets konge som du gjorde med Jeriko og dets konge; bare hærfanget og feet der kan I ta for eder selv. Legg nu et bakhold mot byen, på vestsiden! Da gjorde Josva og alt krigsfolket sig rede til å dra op mot Ai, og Josva utvalgte tretti tusen mann, djerve stridsmenn, og sendte dem avsted om natten. Og han bød dem og sa: Nu skal I legge eder i bakhold mot byen, på vestsiden, ikke meget langt fra byen, og hold eder rede alle sammen! Men jeg og alt det folk som er med mig, vil dra nær innimot byen, og når de da drar ut mot oss likesom første gang, vil vi flykte for dem. Og de vil dra ut efter oss til vi får lokket dem bort fra byen; for de vil tenke: De flykter for oss likesom første gang. Men mens vi flykter for dem, skal I reise eder fra bakholdet og innta byen, og Herren eders Gud skal gi den i eders hånd. Og når I har inntatt byen, skal I sette ild på den; I skal gjøre efter Herrens ord. Se, jeg har nu sagt eder hvad I skal gjøre. Så sendte Josva dem avsted, og de gikk og la sig i bakhold mellem Betel og Ai, vestenfor Ai; men Josva selv blev den natt midt iblandt folket. Morgenen efter stod Josva tidlig op og mønstret folket; og han og Israels eldste drog foran folket op til Ai. Og alt krigsfolket som var med ham, drog op og rykket frem til de kom midt foran byen, og de slo leir nordenfor Ai med dalen mellem sig og Ai. Så tok han omkring fem tusen mann og la dem i bakhold mellem Betel og Ai, vestenfor byen, og de fylket krigsfolket, både hele leiren som var nordenfor byen, og den del som lå i bakhold vestenfor byen, og Josva gikk samme natt midt ned i dalen. Da kongen i Ai så dette, skyndte byens menn sig, han selv og hele hans folk, og drog tidlig om morgenen ut til strid mot Israel, til det fastsatte sted foran ødemarken; men han visste ikke at det lå et bakhold mot ham vestenfor byen. Og Josva og hele Israel lot sig slå av dem og flyktet bortimot ørkenen. Da blev alt folket som var i byen, ropt sammen til å forfølge dem, og de forfulgte Josva og kom således lenger og lenger bort fra byen. Det blev ikke en mann tilbake i Ai og Betel; for de drog alle ut efter Israel; de lot byen ligge åpen efter sig og forfulgte Israel. Da sa Herren til Josva: Rekk spydet som du har i din hånd, ut mot Ai! For jeg vil gi byen i din hånd! Så rakte Josva spydet som han hadde i sin hånd, ut imot byen. Og med det samme han rakte sin hånd ut, reiste bakholdet sig fra sin plass og sprang avsted, og de kom inn i byen og inntok den, og de skyndte sig og satte ild på byen. Da nu Ai-mennene vendte sig om, blev de var røken fra byen, som steg op imot himmelen, og de var ikke i stand til å flykte hverken hit eller dit, fordi de krigsfolk som var flyktet til ørkenen, nu vendte sig mot forfølgerne. For da Josva og hele Israel så at bakholdet hadde inntatt byen, og at røken steg op fra byen, vendte de om og slo Ai-mennene. Og de andre drog ut av byen imot dem, så de kom midt imellem israelittene og fikk dem omkring sig på begge sider. Så slo de dem og levnet dem ikke nogen som slapp unda eller blev frelst. Men kongen i Ai blev tatt levende og ført til Josva. Og da Israel hadde slått ihjel alle Ais innbyggere på slagmarken, ute i ørkenen, dit de hadde forfulgt dem, og de alle sammen var falt for sverdets egg til siste mann, da vendte hele Israel tilbake til Ai og slo alle som var der, med sverdets egg. Og de som falt på den dag, menn og kvinner, var tolv tusen, alle Ais innbyggere. Josva tok ikke til sig igjen hånden som han hadde rakt ut med spydet, før han hadde slått alle Ais innbyggere med bann. Bare feet og hærfanget i denne by tok Israel for sig selv efter Herrens ord, som han hadde talt til Josva. Og Josva brente op Ai og gjorde den til en grushaug for alle tider, til et øde sted, som den har vært til denne dag. Og kongen i Ai lot han henge op på et tre, og der blev han hengende til om aftenen; men da solen gikk ned, bød Josva dem ta hans døde legeme ned av treet og kaste det ved inngangen til byens port, og de kastet en stor stenrøs sammen over ham; den er der den dag idag. Ved denne tid bygget Josva et alter for Herren, Israels Gud, på Ebal-fjellet, således som Moses, Herrens tjener, hadde befalt Israels barn, efter det som står skrevet i Mose lovbok, et alter av hele stener, som det ikke hadde vært brukt jern på; og på det ofret de brennoffer for Herren og slaktet takkoffer. Og han skrev der på stenene en avskrift av Mose lov, den lov som Moses hadde skrevet for Israels barns åsyn. Og hele Israel med sine eldste og tilsynsmenn og sine dommere stod på begge sider av arken midt imot de levittiske prester, som bar Herrens pakts-ark, hele Israel, både de fremmede og de innfødte, den ene halvdel av dem mot Garisim-fjellet, og den andre halvdel mot Ebal-fjellet, således som Moses, Herrens tjener, før hadde befalt å velsigne Israels folk. Derefter leste han op alle lovens ord, velsignelsen og forbannelsen, i ett og alt således som skrevet er i lovens bok. Det var ikke et ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste op for hele Israels menighet med kvinner og barn og for de fremmede som fulgte med dem.

Epistle

Susanna 1:1-9,15-17,19-30,33-62

First Reading

Isaiah 53

Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem blev Herrens arm åpenbaret? Han skjøt op som en kvist for hans åsyn og som et rotskudd av tørr jord; han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunde ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom; han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på sig, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulde ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. Han blev mishandlet, enda han var elendig, og han oplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han oplot ikke sin munn. Ved trengsel og ved dom blev han rykket bort; men hvem tenkte i hans tid at når han blev utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? De gav ham hans grav blandt ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn. Men det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel bar frem skyldofferet, skulde han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skulde ha fremgang ved hans hånd. Fordi hans sjel har hatt møie, skal han se det og mettes; derved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og blev regnet blandt overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtrederne.

Morning Prayer — Second Lesson

Deuteronomy 1

Dette er de ord Moses talte til hele Israel i ørkenen på hin side Jordan, i ødemarken, midt imot Suf, mellem Paran og Tofel og Laban og Haserot og Di-Sahab, elleve dagsreiser fra Horeb efter den vei som fører til Se'ir-fjellene, til Kades-Barnea. Det var i det firtiende år, i den ellevte måned, på den første dag i måneden Moses talte til Israels barn og bar frem alt det Herren hadde befalt ham å tale til dem, efterat han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon, og ved Edre'i hadde slått Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot. På hin side Jordan, i Moabs land, tok Moses sig fore å utlegge denne lov og sa: Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: Lenge nok har I opholdt eder ved dette fjell. Bryt nu op og gi eder på veien til amoritter-fjellene og til alle de folk som bor deromkring, i ødemarken, i fjellbygdene og i lavlandet og i sydlandet og ved havstranden, til kana'anittenes land og til Libanon, helt til den store elv, elven Frat. Se, jeg har gitt landet i eders vold; dra avsted og innta det land som Herren har tilsvoret eders fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi dem og deres ætt efter dem! Dengang sa jeg til eder: Jeg makter ikke alene å bære eder. Herren eders Gud har gjort eder tallrike, så I idag er som stjernene på himmelen i mengde; og måtte bare Herren, eders fedres Gud, gjøre eder tusen ganger flere enn I er, og velsigne eder, som han har tilsagt eder! Men hvorledes kan jeg alene bære strevet og møien med eder og alle eders tretter? Kom med nogen vise og forstandige og prøvede menn fra hver av eders stammer! Så vil jeg sette dem til høvdinger over eder. Da svarte I mig: Det er både rett og godt det du sier. Så tok jeg høvdingene for eders stammer, vise og prøvede menn, og satte dem til høvdinger over eder, nogen over tusen og nogen over hundre og nogen over femti og nogen over ti, og jeg gjorde dem til tilsynsmenn over eders stammer. Dengang bød jeg også eders dommere og sa: Hør på de saker som eders brødre har sig imellem, og døm med rettferdighet mellem en mann og hans bror eller en fremmed som bor hos ham! I skal ikke gjøre forskjell på folk når I dømmer; den minste som den største skal I høre på. I skal ikke være redde for nogen, for dommen hører Gud til. Men om nogen sak er for vanskelig for eder, skal I føre den frem for mig; så vil jeg høre på den. Og på samme tid bød jeg eder alt det I skulde gjøre. Så brøt vi op fra Horeb og drog gjennem hele den store og forferdelige ørken som I har sett, på veien til amoritter-fjellene, således som Herren vår Gud bød oss; og vi kom til Kades-Barnea. Da sa jeg til eder: Nu er I kommet til amoritter-fjellene, som Herren vår Gud vil gi oss. Se, Herren din Gud har gitt landet i din vold; dra op og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har tilsagt dig! Frykt ikke og vær ikke redd! Da kom I til mig alle sammen og sa: La oss sende folk i forveien for oss, så de kan utspeide landet for oss og gi oss beskjed om hvad vei vi skal dra dit op, og hvad byer vi kommer til! Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut blandt eder tolv menn, én mann for hver stamme. Og de tok avsted og drog op i fjellene og kom til Eskol-dalen; og de utspeidet landet. Og de tok med sig av landets frukter ned til oss, og de gav oss beskjed tilbake og sa: Det land som Herren vår Gud vil gi oss, er et godt land. Men I vilde ikke dra dit op; I var gjenstridige mot Herrens, eders Guds ord. Og I knurret i eders telter og sa: Herren hater oss; derfor har han ført oss ut av Egyptens land og vil gi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss. Hvad er det for et land vi skal dra op til! Våre brødre har gjort vårt hjerte mistrøstig ved å si: Det er et folk som er større og høiere enn vi, og de har store byer med murer som når til himmelen; og der så vi også anakittenes barn. Da sa jeg til eder: I skal ikke forferdes og ikke være redde for dem; Herren eders Gud, som går foran eder, han skal stride for eder, således som I så han gjorde for eder i Egypten og i ørkenen du har sett, der hvor Herren din Gud bar dig som en mann bærer sitt barn, på hele den vei I har vandret til I kom til dette sted. Men allikevel trodde I ikke på Herren eders Gud, han som gikk foran eder på veien for å søke ut leirplass for eder, om natten i en ild, så I kunde se den vei I skulde gå, og om dagen i en sky. Da Herren hørte eders tale, blev han vred og svor: Sannelig, ikke nogen av disse menn, av denne onde slekt, skal se det gode land jeg har svoret å ville gi eders fedre - ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn; han skal få se det; ham og hans barn vil jeg gi det land han har trådt på med sin fot, for han har trolig fulgt Herren. Også mig blev Herren vred på for eders skyld og sa: Heller ikke du skal komme der inn. Josva, Nuns sønn, som går dig til hånde, han skal komme der inn; styrk ham, for han skal skifte det ut til arv blandt Israel. Og eders barn, som I sa vilde bli til rov, og eders sønner, som ennu ikke kan skille godt fra ondt, de skal komme der inn, dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie. Men vend I om og ta ut i ørkenen, på veien til det Røde Hav! Da svarte I og sa til mig: Vi har syndet mot Herren; nu vil vi dra op og stride, således som Herren vår Gud har befalt oss. Og I omgjordet eder med eders stridsvåben hver og en, og I holdt det for en lett sak å dra op i fjellene. Da sa Herren til mig: Si til dem: I skal ikke dra op, og I skal ikke stride; for jeg er ikke med eder; I kommer bare til å bli slått av eders fiender. Og jeg talte til eder, men I hørte ikke på mig; I var gjenstridige mot Herrens ord og dristet eder til å dra op i fjellene. Da drog amorittene, som bodde der i fjellene, ut mot eder, og de forfulgte eder likesom en bisverm, og de slo eder sønder og sammen i Se'ir og drev eder like til Horma. Og I vendte tilbake og gråt for Herrens åsyn; men Herren hørte ikke på eders klager og vendte ikke sitt øre til eder. Og I måtte bli i Kades i lang tid, hele den tid I var der.

Responsorial Psalm

Psalm 119:89-104

Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen. Fra slekt til slekt varer din trofasthet; du grunnfestet jorden, og den stod der. Til å utføre dine dommer står de der enn idag; for alle ting er dine tjenere. Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, var jeg omkommet i min elendighet. Til evig tid skal jeg ikke glemme dine befalinger; for ved dem har du holdt mig i live. Din er jeg, frels mig! For jeg har søkt dine befalinger. De ugudelige har bidd på mig for å ødelegge mig; jeg gir akt på dine vidnesbyrd. På all fullkommenhet har jeg sett en ende, men ditt bud strekker sig såre vidt. Hvor jeg har din lov kjær! Hele dagen grunder jeg på den. Dine bud gjør mig visere enn mine fiender; for til evig tid eier jeg dem. Jeg er blitt klokere enn alle mine lærere; for jeg grunder på dine vidnesbyrd. Jeg er forstandigere enn de gamle; for jeg har tatt vare på dine befalinger. Fra enhver ond sti har jeg holdt mine føtter borte forat jeg kunde holde ditt ord. Fra dine lover er jeg ikke avveket; for du har lært mig. Hvor dine ord er søte for min gane, mere enn honning for min munn! Av dine befalinger får jeg forstand; derfor hater jeg all løgnens sti.

Gospel

John 8:1-11

Men Jesus gikk til Oljeberget. Og tidlig om morgenen kom han atter til templet, og alt folket kom til ham, og han satte sig og lærte dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i hor, og de stilte henne frem for ham og sa til ham: Mester! denne kvinne er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses foreskrevet oss at slike kvinner skal stenes; hvad sier nu du? Dette sa de for å friste ham, så de kunde få klagemål imot ham. Men Jesus bukket sig ned og skrev med fingeren på jorden. Og da de blev ved å spørre, rettet han sig op og sa: Den av eder som er uten synd, han kaste den første sten på henne! Og han bukket sig atter ned og skrev på jorden. Men da de hørte det, gikk de ut, den ene efter den annen, de eldste først; og Jesus blev alene tilbake med kvinnen som stod der. Da rettet Jesus sig op og sa til henne: Kvinne! hvor er de? Har ingen fordømt dig? Hun sa: Nei, Herre! ingen. Da sa Jesus: Heller ikke jeg fordømmer dig; gå bort, og synd ikke mere!

Responsorial Psalm

Psalm 72

Av Salomo. Gud, gi kongen dine dommer og kongesønnen din rettferdighet! Han skal dømme ditt folk med rettferdighet og dine elendige med rett. Fjellene skal bære fred for folket, og haugene for rettferdighets skyld. Han skal dømme de elendige blandt folket, han skal frelse den fattiges barn og knuse voldsmannen. De skal frykte dig, så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt. Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden. I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mere. Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender. For hans åsyn skal de som bor i ørkenene, bøie kne, og hans fiender skal slikke støv. Kongene fra Tarsis og øene skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba frembære skatt. Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham. For han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har. Han skal spare den ringe og fattige, og frelse de fattiges sjeler. Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold, og deres blod skal være dyrt i hans øine. Og de skal leve og gi ham av Sjebas gull og alltid bede for ham; hele dagen skal de love ham. Det skal bli overflod av korn i landet på fjellenes topp, dets frukt skal suse som Libanon, og det skal fremblomstre folk av byene som gresset på jorden. Hans navn skal bli til evig tid; så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og de skal velsigne sig ved ham; alle hedninger skal prise ham salig. Lovet være Gud Herren, Israels Gud, han, den eneste som gjør undergjerninger! Og lovet være hans herlighets navn til evig tid, og all jorden bli full av hans herlighet! Amen, amen. Ende på Davids, Isais sønns bønner.

Responsorial Psalm

Psalm 73

En salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet. Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trin glidd ut. For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel. For de er fri for lidelser inntil sin død, og deres styrke er vel ved makt. De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker. Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon. Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem. De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de. De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden. Derfor får de sitt folk til å vende sig om til dem, og vann i overflod suger de i sig. Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste? Se, dette er de ugudelige, og evig trygge vokser de i velmakt. Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld; jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt. Dersom jeg hadde sagt: Jeg vil tale således, se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt. Og jeg tenkte efter for å forstå dette; det var en plage i mine øine - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt. Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne. Hvor de blev ødelagt i et øieblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse. Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op. Når mitt hjerte var bittert, og det stakk mig i mine nyrer, da var jeg ufornuftig og forstod intet; som et dyr var jeg imot dig. Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd. Du leder mig ved ditt råd, og derefter optar du mig i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden. Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig. For se, de som holder sig borte fra dig, går til grunne; du utrydder hver den som faller fra dig i hor. Men for mig er det godt å holde mig nær til Gud; jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger.

Responsorial Psalm

Psalm 70

Til sangmesteren; av David; til ihukommelse. Gud, kom for å utfri mig! Herre, skynd dig å hjelpe mig! La dem som står mig efter livet, bli til skam og spott! La dem som ønsker min ulykke, vike tilbake og bli til skamme! La dem som sier: Ha, ha, vende tilbake for sin skjensels skyld! La dem fryde og glede sig i dig, alle de som søker dig, og la dem som elsker din frelse, alltid si: Høilovet være Gud! For jeg er elendig og fattig; Gud, skynd dig til mig! Du er min hjelp og min frelser; Herre, dryg ikke!

Evening Prayer — First Lesson

Joshua 9

Da de nu fikk høre dette alle kongene som bodde vestenfor Jordan, i fjellbygdene og i lavlandet og på hele kysten av det store hav til midt for Libanon - hetittene og amorittene, kana'anittene, ferisittene, hevittene og jebusittene - da samlet de sig alle som én for å stride mot Josva og Israel. Men da innbyggerne i Gibeon hørte hvad Josva hadde gjort med Jeriko og Ai, da gikk de på sin side frem med list: De tok avsted og gav sig ut for sendebud; de la utslitte sekker på sine asener og utslitte, sprukne og bøtede vinsekker; de tok utslitte og lappede sko på sine føtter og hadde utslitte klær på sig, og alt brødet de hadde til reisekost, var tørt og smuldret. Således drog de til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og Israels menn: Vi kommer fra et land langt borte; gjør nu en pakt med oss! Da sa Israels menn til hevittene: Kanskje bor I her midt iblandt oss; hvorledes kan vi da gjøre nogen pakt med eder? Da sa de til Josva: Vi vil være dine tjenere. Og Josva sa til dem: Hvem er I, og hvor kommer I fra? De svarte: Dine tjenere kommer fra et land langt, langt borte, for Herrens, din Guds navns skyld; for vi har hørt ryktet om ham og alt det han har gjort i Egypten, og alt det han har gjort med begge amoritter-kongene østenfor Jordan, Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot. Derfor sa våre eldste og alle vårt lands innbyggere til oss: Ta reisekost med eder og gå dem i møte og si til dem: Vi vil være eders tjenere; gjør nu en pakt med oss! Her ser I vårt brød; det var varmt da vi tok det med oss hjemmefra til reisekost den dag vi drog avsted til eder, men se nu hvor tørt og smuldret det er! Og her ser I våre vinsekker; de var nye da vi fylte dem, men nu er de sprukket! Og her ser I våre klær og våre sko; de er blitt utslitt på denne lange, lange reise. Da tok mennene og smakte på deres reisekost; men Herren spurte de ikke til råds. Og Josva tilsa dem fred og gjorde pakt med dem om at de skulde få leve; og menighetens høvdinger tilsvor dem det. Men da tre dager var gått efterat de hadde gjort pakt med dem, fikk de vite at de hørte hjemme der i nærheten og bodde midt iblandt dem. For da Israels barn brøt op, kom de den tredje dag til deres byer; det var Gibeon og Hakkefira og Be'erot og Kirjat-Jearim. Men Israels barn slo dem ikke ihjel, fordi menighetens høvdinger hadde tilsvoret dem fred ved Herren, Israels Gud. Da knurret hele menigheten mot høvdingene; men alle høvdingene sa til hele menigheten: Vi har tilsvoret dem fred ved Herren, Israels Gud, og nu kan vi ikke legge hånd på dem. Således vil vi gjøre med dem: Vi vil la dem få leve, forat det ikke skal komme vrede over oss for den eds skyld som vi har svoret dem. Høvdingene sa altså til dem: De skal få leve. Så blev de vedhuggere og vannbærere for hele menigheten, således som høvdingene hadde sagt til dem*. Da kalte Josva dem for sig og sa til dem: Hvorfor narret I oss og sa: Vi bor langt, langt borte fra eder, og så bor I midt iblandt oss? Derfor skal I nu være forbannet; ingen av eder skal slippe for å være træl og hugge ved og bære vann til min Guds hus. De svarte Josva og sa: Dine tjenere hadde fått vite at Herren din Gud hadde sagt til Moses, sin tjener, at han vilde gi eder hele landet og utrydde alle landets innbyggere for eder; da blev vi så redde for at I skulde ta vårt liv; derfor gjorde vi dette. Men nu er vi i din hånd; gjør med oss som det er godt og rett i dine øine! Og han gjorde således med dem; han reddet dem av Israels barns hånd, så de ikke slo dem ihjel; men Josva gjorde dem på den samme dag til vedhuggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, på det sted han vilde utvelge, og det har de vært til denne dag.

Second Reading

Romans 1

Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utkåret til å forkynne Guds evangelium, som han forut lovte ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, som efter kjødet er kommet av Davids ætt, som efter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved opstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre, ved hvem vi fikk nåde og apostelembede for å virke troens lydighet blandt alle hedningefolkene til hans navns ære, blandt hvilke også I er kalt til Jesus Kristus - til alle Guds elskede, kalte, hellige som er i Rom: Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus! Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for eder alle, fordi eders tro er navnkundig i hele verden. For Gud, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, er mitt vidne hvor uavlatelig jeg kommer eder i hu, idet jeg alltid i mine bønner beder om at jeg dog endelig engang ved Guds vilje må få lykke til å komme til eder. For jeg lenges efter å se eder, så jeg kunde la eder få del med mig i nogen åndelig nådegave, forat I kunde styrkes, det vil si at jeg hos eder kunde vederkveges sammen med eder ved den felles tro, eders og min. Og jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at jeg ofte har satt mig fore å komme til eder - men jeg er blitt hindret inntil nu - forat jeg kunde ha nogen frukt også blandt eder likesom blandt de andre hedningefolk. Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, både til vise og uvise; således er jeg for min del villig til å forkynne evangeliet også for eder i Rom. For jeg skammer mig ikke ved evangeliet; for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker; for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve. For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet; for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbaret dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten undskyldning, fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men blev dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte blev formørket. Mens de gjorde sig til av å være vise, blev de dårer, og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et billede, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og av krypdyr. Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer sig imellem, de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overgav Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst efter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på sig selv det vvederlag for sin forvillelse som rett var. Og likesom de ikke brydde sig om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duer, så de gjorde det usømmelige: fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list; øretutere, baktalere, gudsforhatte, voldsmenn, overmodige, storskrytere, opfinnsomme til ondt; ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, ukjærlige, ubarmhjertige; slike som godt kjenner Guds dom at de som gjør sådant, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det.

Second Reading

II Thessalonians 3

For øvrig, brødre, bed for oss at Herrens ord må ha fremgang og bli forherliget likesom hos eder, og at vi må bli fridd fra de vrange og onde mennesker; for troen er ikke alles sak. Men Herren er trofast; han skal styrke eder og bevare eder fra det onde. Vi har den tillit til eder i Herren at I både gjør og herefter vil gjøre det vi byder eder. Og Herren styre eders hjerter til å elske Gud og til å vente på Kristus med tålmodighet! Men vi byder eder, brødre, i vår Herre Jesu Kristi navn at I skal dra eder tilbake fra enhver bror som vandrer utilbørlig og ikke efter den lærdom som de fikk av oss. I vet jo selv hvorledes I bør efterfølge oss; for vi levde ikke utilbørlig iblandt eder, heller ikke åt vi brød hos nogen for intet, men med strev og møie arbeidet vi natt og dag, forat vi ikke skulde være nogen av eder til byrde; ikke fordi vi ikke har rett til det, men for å gi eder et forbillede i oss, forat I skulde efterfølge oss; for da vi var hos eder, bød vi eder jo og dette at hvis nogen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete. For vi hører at nogen iblandt eder vandrer utilbørlig og ikke arbeider, men gir sig av med ting som ikke kommer dem ved. Men sådanne byder og formaner vi i den Herre Jesus Kristus at de skal arbeide i stillhet og ete sitt eget brød. Men I, brødre, bli ikke trette av å gjøre det som rett er! Men dersom nogen ikke lyder vårt ord her i brevet, da merk eder ham; ha ingen omgang med ham, forat han må gå i sig selv, og hold ham ikke for en fiende, men forman ham som en bror! Og han, fredens Herre, gi eder fred alltid, i alle måter! Herren være med eder alle! Hilsen med min, Paulus' hånd; dette er et merke i hvert brev; således skriver jeg: Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder alle!

Second Reading

Galatians 5:16-26

Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring. For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet; de står hverandre imot, så I ikke skal gjøre det I vil. Men dersom I drives av Ånden, da er I ikke under loven. Men kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt; om dette sier jeg eder forut, likesom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet; mot slike er loven ikke. Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden! La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre og bærer avind imot hverandre!

Second Reading

Isaiah 10:12-20

Men når Herren har fullført hele sin gjerning på Sions berg og i Jerusalem, da vil jeg hjemsøke Assurs konge for frukten av hans hjertes overmot og hans stolte øines tross. For han sier: Ved min hånds kraft har jeg gjort det og ved min visdom, for jeg er forstandig; jeg flyttet folkeslags landemerker, og deres skatter har jeg plyndret, og i mitt velde støtte jeg ned dem som satt i høisetet, og min hånd grep efter folkenes gods som efter et fuglerede, og som en sanker forlatte egg, har jeg sanket alle land på jorden, og det var ingen som rørte en vinge eller åpnet sitt nebb og pep. Roser vel øksen sig mot den som hugger med den, eller gjør sagen sig stor mot den som drar den? Rett som om staven svinget den som løfter den, som om kjeppen løftet den som ikke er av tre! Derfor skal Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, sende tærende sott blandt hans kraftfulle menn, og under hans herlighet skal det brenne en brand som luende ild. Israels lys skal bli til en ild, og dets Hellige til en lue, og den skal brenne og fortære hans torn og tistel, alt på en dag. Og han skal gjøre ende på hans skogs og hans fruktbare marks herlighet, både rubb og stubb, og det skal gå som når en syk visner bort. De trær som blir levnet av hans skog, skal lett kunne telles; et barn kan skrive dem op. På den tid skal levningen av Israel og de undkomne av Jakobs hus ikke mere bli ved å stole på ham som slo det, men de skal trofast stole på Herren, Israels Hellige.

Gospel

Luke 8

Og det skjedde derefter at han drog omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike, og de tolv var med ham, og likeså nogen kvinner som var helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria med tilnavnet Magdalena, som syv onde ånder var faret ut av, og Johanna, som var gift med Kuzas, Herodes' foged, og Susanna og mange andre, som tjente dem med det de eide. Da nu meget folk strømmet sammen, og de som bodde omkring i byene, drog ut til ham, sa han i en lignelse: En såmann gikk ut for å så sin sæd, og da han sådde, falt noget ved veien; og det blev trådt ned, og himmelens fugler åt det op. Og noget falt på stengrunn; og da det var vokset op, visnet det, fordi det ikke hadde væte. Og noget falt midt iblandt torner; og tornene vokste op med og kvalte det. Og noget falt i god jord; og det vokste op og bar frukt i hundre fold. Da han sa dette, ropte han: Den som har ører å høre med, han høre! Men hans disipler spurte ham hvad denne lignelse skulde bety. Han sa da: Eder er det gitt å få vite Guds rikes hemmeligheter; men de andre gis det i lignelser, forat de skal se og dog ikke se, og høre og dog ikke forstå. Men dette er lignelsen: Sæden er Guds ord. De ved veien er de som hører det; så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, forat de ikke skal tro og bli frelst. De på stengrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det; men de har ikke rot; de tror til en tid, og i prøvelsens stund faller de fra. Det som falt iblandt torner, det er de som hører, og mens de vandrer under bekymringer og rikdom og livets lyst, kveles de, og bærer ikke fullmoden frukt. Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet. Men ingen som tender et lys, skjuler det med et kar eller setter det under en seng; han setter det i en stake, forat de som kommer inn, kan se lyset. For det er ingen ting skjult som ikke skal bli åpenbar, og ingen ting dulgt som ikke skal bli kjent og komme for dagen. Se derfor til hvorledes I hører! for den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han tykkes sig å ha. Men hans mor og hans brødre kom til ham, og de kunde ikke nå frem til ham for folket. Det blev da meldt ham: Din mor og dine brødre står utenfor og vil gjerne få se dig. Men han svarte og sa til dem: Min mor og mine brødre er disse som hører Guds ord og gjør efter det. Og det skjedde en av dagene at han gikk ut i en båt, og hans disipler med ham, og han sa til dem: La oss fare over til hin side av sjøen! Og de la fra land. Men mens de seilte, sovnet han; og det fór en stormvind ned over sjøen, og båten fyltes, og de var i fare. Da gikk de til ham og vekket ham op og sa: Mester! mester! vi går under! Men han stod op og truet vinden og bølgene; og de la sig, og det blev blikkstille. Og han sa til dem: Hvor er eders tro? Men de blev forferdet og undret sig og sa til hverandre: Hvad er da dette for en, som endog byder vindene og vannet, og de er ham lydige? Og de seilte frem til gergesenernes bygd, som er rett imot Galilea. Da han var gått i land, møtte det ham en mann fra byen, som var besatt av onde ånder; han hadde ikke hatt klær på sig i lang tid, og han holdt sig ikke i hus, men i gravene. Da han så Jesus, satte han i et skrik og falt ned for ham og sa med høi røst: Hvad har jeg med dig å gjøre, Jesus, du den høieste Guds Sønn? Jeg ber dig, pin mig ikke! For han bød den urene ånd fare ut av mannen; i lange tider hadde den revet ham med sig, og han blev bundet med lenker og fotjern og holdt under vakt; og han sønderrev båndene og blev drevet av den onde ånd ut i ørkenene. Men Jesus spurte ham: Hvad er ditt navn? Han svarte: Legion! For mange onde ånder var faret i ham. Og de bad ham at han ikke vilde byde dem fare ned i avgrunnen. Men det var på stedet en stor svinehjord, som gikk og beitet i fellet, og de bad ham at han vilde gi dem lov til å fare inn i dem; og han gav dem lov. Så fór da de onde ånder ut av mannen og inn i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen og druknet. Men da gjæterne så det som hadde hendt, tok de flukten, og fortalte det i byen og i bygden. Folk kom da ut for å se hvad som hadde hendt, og de kom til Jesus, og fant mannen som de onde ånder var faret ut av, sittende påklædd og ved sans og samling ved Jesu føtter, og de blev forferdet. Men de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes den besatte var blitt frelst. Og hele folkemengden i gergesenernes bygd bad ham dra bort fra dem; for det var en stor frykt over dem. Og han gikk i båten og vendte tilbake igjen. Mannen som de onde ånder var faret ut av, bad om å få være med ham. Men han sendte ham fra sig og sa: Gå hjem til ditt hus og fortell hvor store ting Gud har gjort imot dig! Og han gikk bort og kunngjorde over hele byen hvor store ting Jesus hadde gjort imot ham. Men da Jesus kom tilbake, tok folket imot ham; for alle ventet på ham. Og se, det kom en mann ved navn Jairus, som var forstander for synagogen, og han falt ned for Jesu føtter og bad ham komme inn i hans hus; for han hadde en eneste datter, omkring tolv år gammel, og hun lå for døden. Da nu Jesus gikk avsted, trengte folket sig inn på ham; og en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år og hadde kostet på læger alt det hun skulde leve av, og ikke kunnet bli helbredet av nogen, hun trådte til bakfra og rørte ved det ytterste av hans klædebon, og straks stanset hennes blodsott. Og Jesus sa: Hvem var det som rørte ved mig? Men da alle nektet, sa Peter og de som var med ham: Mester! Folket trykker og trenger dig jo! Men Jesus sa: Det var nogen som rørte ved mig; for jeg kjente at en kraft gikk ut fra mig. Da nu kvinnen så at det ikke var skjult det hun hadde gjort, kom hun skjelvende og falt ned for ham og fortalte ham, så hele folket hørte det, av hvad grunn hun rørte ved ham, og hvorledes hun straks blev helbredet. Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred! Mens han ennu taler, kommer en fra synagoge-forstanderen og sier til ham: Din datter er død; umak ikke mesteren! Men da Jesus hørte det, svarte han ham: Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli frelst! Da han nu kom inn i huset, lot han ingen gå inn med sig uten Peter og Johannes og Jakob og pikens far og mor. Og alle gråt og jamret sig over henne; men han sa: Gråt ikke! hun er ikke død, hun sover. Og de lo ham ut; for de visste at hun var død. Men han tok henne ved hånden og ropte: Pike, stå op! Da vendte hennes ånd tilbake, og hun stod straks op; og han bød at de skulde gi henne mat. Og hennes foreldre blev forferdet; men han bød dem at de ikke skulde tale til nogen om det som var skjedd.

Evening Prayer — Second Lesson

1 Thessalonians 5

Men om tidene og stundene, brødre, trenger I ikke til at nogen skriver til eder; I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem, likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde undfly. Men I, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulde komme over eder som en tyv; for I er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til. La oss derfor ikke sove, som de andre, men la oss våke og være edrue! De som sover, sover jo om natten, og de som drikker sig drukne, er drukne om natten; men vi som hører dagen til, la oss være edrue, iklædd troens og kjærlighetens brynje og med håpet om frelse som hjelm; for Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus, han som døde for oss, forat vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham. Forman derfor hverandre, og opbygg den ene den andre, som I og gjør! Men vi ber eder, brødre, at I skjønner på dem som arbeider iblandt eder og er eders forstandere i Herren og formaner eder, og at I holder dem overmåte høit i kjærlighet for deres gjernings skyld. Hold fred med hverandre! Og vi formaner eder, brødre, påminn de uskikkelige, trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige, vær langmodige mot alle! Se til at ingen gjengjelder nogen ondt med ondt, men legg alltid vinn på det som godt er, mot hverandre og mot alle Vær alltid glade, bed uavlatelig, takk for alt! for dette er Guds vilje i Kristus Jesus til eder. Utslukk ikke Ånden, ringeakt ikke profetisk tale; men prøv alt, hold fast på det gode, avhold eder fra allslags ondt! Men han selv, fredens Gud, hellige eder helt igjennem, og gid eders ånd og sjel og legeme må bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! Han er trofast som har kalt eder; han skal og gjøre det. Brødre, bed for oss! Hils alle brødrene med et hellig kyss! Jeg besverger eder ved Herren at I lar brevet bli lest for alle brødrene. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder!

Gospel

Mark 6:1-13

Og han gikk ut derfra og kom til sitt hjemsted, og hans disipler fulgte ham. Og da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av forundring og sa: Hvorfra har han dette, og hvad er det for en visdom som er ham gitt? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender! Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon, og er ikke hans søstre her hos oss? Og de tok anstøt av ham. Og Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og blandt sine slektninger og i sitt hus. Og han kunde ikke gjøre nogen kraftig gjerning der, undtagen at han la sine hender på nogen få syke og helbredet dem; og han undret sig over deres vantro. Og han gikk omkring i byene og lærte. Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder. Og han bød dem at de ikke skulde ta noget med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet, men ha sko på, og ikke to kjortler. Og han sa til dem: Hvor I kommer inn i et hus, der skal I bli til I drar videre fra det sted. Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem. Og de gikk ut og forkynte for folket at de skulde omvende sig, og de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

Gospel

Mark 4:21-25

Og han sa til dem: Kommer vel lyset inn for å settes under en skjeppe eller under en seng? Kommer det ikke for å settes i staken? For intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noget dulgt uten for å komme for dagen. Om nogen har ører å høre med, han høre! Og han sa til dem: Akt på hvad I hører! Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen, og enn mere skal gis eder. For den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.

Gospel

Mark 16

Og da sabbaten var til ende, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende urter for å gå og salve ham. Og meget tidlig på den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk op. Og de sa til hverandre: Hvem skal velte bort stenen fra døren til graven for oss? Og da de så op, blev de var at stenen var veltet bort; for den var meget stor. Og da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høire side, klædd i en hvit, sid kjortel; og de blev forferdet. Men han sier til dem: Forferdes ikke! I søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede; han er opstanden, han er ikke her; se, der er stedet hvor de la ham. Men gå bort og si til hans disipler og til Peter at han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se ham, som han har sagt eder. Og de gikk ut og flydde bort fra graven; for beven og forferdelse var kommet over dem; og de talte ikke et ord til nogen; for de fryktet. Men efterat han var opstanden tidlig den første dag i uken, åpenbarte han sig først for Maria Magdalena, som han hadde utdrevet syv onde ånder av. Hun gikk bort og fortalte det til dem som hadde vært med ham og nu sørget og gråt; og da disse hørte at han levde og var blitt sett av henne, trodde de det ikke. Derefter åpenbarte han sig i en annen skikkelse for to av dem, mens de gikk ut på landet. Også disse gikk bort og fortalte det til de andre; heller ikke dem trodde de. Men til sist åpenbarte han sig for de elleve selv, mens de satt til bords, og han refset dem for deres vantro og hårde hjerte, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham opstanden. Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger, de skal ta slanger i hendene, og om de drikker noget giftig, skal det ikke skade dem; på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet. Så blev den Herre Jesus, efterat han hadde talt til dem, optatt til himmelen, og satte sig ved Guds høire hånd. Men de gikk ut og forkynte ordet allesteds, og Herren virket med og stadfestet ordet ved de tegn som fulgte med.