Today's Readings

First Reading

Acts 10:17-33

Mens nu Peter var tvilrådig med sig selv om hvad det syn vel skulde bety som han hadde sett, se, da stod de menn som var utsendt av Kornelius, for porten, efterat de hadde spurt sig frem til Simons hus, og de ropte inn og spurte om Simon som kaltes med tilnavn Peter, bodde der. Mens Peter nu grundet på synet, sa Ånden til ham: Se, tre menn leter efter dig; stå op og gå ned, og dra med dem uten å tvile! for det er jeg som har sendt dem. Da gikk Peter ned til mennene og sa: Se, jeg er den som I leter efter; hvad er årsaken til at I er kommet hit? De sa: Kornelius, en høvedsmann, en rettferdig og gudfryktig mann, som har godt vidnesbyrd av hele jødenes folk, fikk det bud av en hellig engel at han skulde hente dig til sitt hus og høre hvad du har å si. Han kalte dem da inn og gav dem herberge. Og den næste dag stod han op og drog avsted med dem, og nogen av brødrene fra Joppe gikk med ham. Dagen efter kom de til Cesarea, og Kornelius hadde kalt sammen sine frender og nærmeste venner og ventet på dem. Da nu Peter trådte inn, gikk Kornelius ham i møte og falt ned for hans føtter og tilbad ham. Men Peter reiste ham op og sa: Stå op! Også jeg er et menneske. Og idet han samtalte med ham, gikk han inn, og der fant han mange samlet, og han sa til dem: I vet hvor utillatelig det er for en jøde å omgåes med nogen av et annet folk eller å gå inn til ham; men Gud viste mig at jeg ikke skulde kalle noget menneske vanhellig eller urent; derfor kom jeg også uten innvending da jeg blev budsendt. Jeg spør altså: Av hvad årsak sendte I bud efter mig? Da sa Kornelius: For fire dager siden - det var da som nu ved den niende time - bad jeg i mitt hus, og se, en mann stod for mig i skinnende klædebon, og han sier: Kornelius! din bønn er hørt, og dine almisser er ihukommet for Guds åsyn; send derfor bud til Joppe og kall til dig Simon som kalles med tilnavnet Peter! han har herberge hos Simon, en garver, ved havet; og han skal tale til dig når han kommer hit. Derfor sendte jeg straks bud til dig, og du gjorde vel at du kom. Nu er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er dig pålagt av Herren.

First Reading

Isaiah 14

For Herren skal forbarme sig over Jakob og igjen utvelge Israel og bosette dem i deres land, og fremmede skal slå sig sammen med dem og holde sig til Jakobs hus. Og folkeslag skal ta dem og føre dem hjem igjen, og Israels hus skal få dem i eie i Herrens land og gjøre dem til træler og trælkvinner, og de skal nu holde dem fanget som har holdt dem selv fanget, og herske over sine voldsherrer. På den dag Herren gir dig ro for din møie og din angst og for den hårde trældom som blev lagt på dig, da skal du istemme denne spottesang over Babels konge og si: Se, hvad ende det har tatt med voldsherren, med trengselsstedet! Herren har brutt i stykker de ugudeliges stav, herskernes spir, som slo folkeferd i harme med slag på slag, som underkuet folkeslag i vrede og forfulgte dem uten skånsel. All jorden har nu fått hvile og ro; de bryter ut i jubelrop. Også cypressene gleder sig over dig, Libanons sedrer: Siden du falt og blev liggende, stiger ingen hugger op til oss. Dødsriket der nede kommer i uro for din skyld, når det skal ta imot dig; for din skyld vekker det dødninger, alle jordens fyrster; det får alle folkenes konger til å stå op fra sine troner. De tar alle til orde og sier til dig: Også du er blitt kraftløs som vi; du er blitt lik oss. Nedstøtt til dødsriket er din herlighet, dine harpers klang; under dig er redt et leie av ormer, og ditt dekke er makk. Hvor er du ikke falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor er du ikke felt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige op, høit over Guds stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på gudenes tingfjell i det ytterste nord, jeg vil stige op over skyenes topper, jeg vil gjøre mig lik den Høieste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn. De som ser dig, skal stirre på dig, undres over dig og si: Er dette den mann som fikk jorden til å beve, kongeriker til å skjelve, som gjorde jorderike til en ørken og rev ned dets byer, og som ikke slapp sine fanger hjem? Alle folkenes konger, alle sammen, de ligger med ære, hver i sitt hus; men du er slengt bort, langt fra din grav, lik en foraktet kvist, du ligger dekket av drepte, som er gjennemboret av sverd, og som kastes ned i en stengrav - lik et nedtrådt åtsel. Du skal ikke bli jordet som de, for ditt land har du ødelagt, ditt folk har du myrdet; ugjerningsmenns avkom skal aldri mere nevnes. Gjør et blodbad på hans sønner for deres fedres misgjerning! De skal ikke få reise sig og ta jorden i eie og fylle jorderike med byer. Jeg vil reise mig mot dem, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg vil utrydde av Babel både navn og levning, både barn og barnebarn, sier Herren. Og jeg vil gjøre det til et hjem for pinnsvin og fylle det med vannpytter, og jeg vil feie det bort med ødeleggelsens feiekost, sier Herren, hærskarenes Gud. Herren, hærskarenes Gud, har svoret og sagt: Sannelig, som jeg har tenkt, så skal det skje, og det jeg har besluttet, det skal stå fast. Jeg vil knuse Assur i mitt land og trede ham ned på mine fjell, og hans åk skal tas fra dem, og hans byrde skal løftes fra deres skulder. Dette er det råd som er tatt om all jorden, og dette er den hånd som er rakt ut over alle folkene; for Herren, hærskarenes Gud, har besluttet det, og hvem gjør det til intet? Og hans hånd er det som er utrakt, og hvem kan vende den bort? I kong Akas' dødsår kom dette utsagn: Gled dig ikke, hele du Filisterland, fordi den stav som slo dig, er brutt i stykker! For av ormens rot skal en basilisk komme frem, og dens frukt er en flyvende serafslange. Og de ringeste blandt de ringe skal finne rikelig føde, og de fattige hvile i trygghet, og jeg vil drepe din rot ved hunger, og din levning skal han slå ihjel. Hyl, du port! Skrik, du by! Skjelv, hele du Filisterland! For fra Norden kommer en røk, og blandt fiendens skarer er det ingen som ligger efter. Hvad skal vi da svare hedningefolkets sendebud? - At Herren har grunnfestet Sion, og at der finner de ly de elendige i hans folk.

First Reading

1 Kings 6:1-14

I det fire hundre og åttiende år efter Israels barns utgang av Egyptens land, i måneden siv - det er den annen måned - i det fjerde år efterat Salomo var blitt konge over Israel, begynte han å bygge huset for Herren. Huset som kong Salomo bygget for Herren, var seksti alen langt og tyve alen bredt og tretti alen høit. Og forhallen foran det Hellige var tyve alen, svarende til bredden av huset, og ti alen bred målt ut fra huset. På huset gjorde han vinduer med fast gitterverk. Op til husets vegg bygget han en tilbygning rundt omkring - langs med veggene på huset, både det Hellige og koret, og således gjorde han sidekammer rundt omkring. Det nederste stokkverk var fem alen bredt og det mellemste seks alen bredt og det tredje syv alen bredt; for han hadde gjort avsatser på huset rundt omkring på utsiden, så ikke bjelkene skulde gå inn i husets vegger. Da huset blev reist, blev det bygget av hele stener fra stenbruddet; en hørte hverken hammer eller øks eller noget slags jernredskap i huset da det blev bygget. Døren til det mellemste sidekammer var på husets høire side, og på en vindeltrapp kom en op i det mellemste stokkverk, og fra det mellemste op i det tredje. Således bygget han huset, og da han hadde gjort det ferdig, tekte han det med bjelker og med sederplanker i rader. Tilbygningen som han bygget rundt om hele huset, var fem alen høi for hvert stokkverk og var festet til huset ved sederbjelker. Da kom Herrens ord til Salomo, og det lød således: Nu bygger du dette hus - hvis du da vandrer efter mine forskrifter og holder mine lover og tar vare på alle mine bud, så du følger dem, da vil jeg opfylle på dig det ord jeg talte til din far David, og jeg vil bo midt iblandt Israels barn, og jeg vil ikke forlate mitt folk Israel. Så bygget da Salomo huset og gjorde det ferdig.

Morning Prayer — First Lesson

2 Kings 18

I Israels konge Hoseas, Elas sønns tredje år blev Esekias, sønn av Judas konge Akas, konge. Han var fem og tyve år gammel da han blev konge, og han regjerte ni og tyve år i Jerusalem; hans mor hette Abi og var datter av Sakarja. Han gjorde hvad rett var i Herrens øine, aldeles som hans far David hadde gjort. Han nedla offerhaugene og sønderslo billedstøttene og hugg Astarte-billedet i stykker og knuste den kobberslange Moses hadde gjort; for like til den tid hadde Israels barn brent røkelse for den; de kalte den Nehustan. Til Herren, Israels Gud, satte han sin lit, og efter ham har det ikke vært hans like blandt alle Judas konger, heller ikke blandt dem som hadde vært før ham. Han holdt fast ved Herren, han vek ikke fra ham, og han holdt hans bud, dem som Herren hadde gitt Moses. Og Herren var med ham; i alt han tok sig fore, bar han sig viselig at. Han falt fra kongen i Assyria og vilde ikke tjene ham lenger. Han slo filistrene og tok deres land like til Gasa og de omliggende bygder like fra vakttårnene til de faste byer. I kong Esekias' fjerde år, som var Israels konge Hoseas, Elas sønns syvende år, drog Salmanassar, kongen i Assyria, op imot Samaria og kringsatte det. Da tre år var gått, inntok de det; det var i Esekias' sjette år, som var Israels konge Hoseas niende år, Samaria blev inntatt. Og kongen i Assyria bortførte Israel til Assyria og flyttet dem til Halah og til Habor, en elv i Gosan, og til Medias byer, fordi de ikke hadde hørt på Herrens, sin Guds røst, men overtrådt hans pakt - alt det Moses, Herrens tjener, hadde befalt; de hverken hørte eller gjorde efter det. I kong Esekias' fjortende år drog kongen i Assyria Sankerib op imot alle Judas faste byer og inntok dem. Da sendte Judas konge Esekias bud til den assyriske konge i Lakis og lot si: Jeg har syndet; vend tilbake fra mig! Hvad du legger på mig, vil jeg bære. Da påla kongen i Assyria Judas konge Esekias å betale tre hundre talenter sølv og tretti talenter gull. Og Esekias gav alt det sølv som fantes i Herrens hus og i skattkammerne i kongens hus. Ved den leilighet lot Esekias gullet bryte av dørene på Herrens tempel og av dørstolpene som Esekias, Judas konge, hadde klædd med gull, og gav det til kongen i Assyria. Men kongen i Assyria sendte Tartan og Rabsaris og Rabsake med en stor hær fra Lakis til kong Esekias i Jerusalem; og de drog op og kom til Jerusalem, og da de var kommet dit, stanset de ved vannledningen fra den øvre dam, ved alfarveien til Vaskervollen. Og de ropte på kongen; da gikk slottshøvdingen Eljakim, Hilkias' sønn, ut til dem sammen med statsskriveren Sebna og historieskriveren Joah, Asafs sønn. Og Rabsake sa til dem: Si til Esekias: Så sier den store konge, kongen i Assyria: Hvad er det for en trygghet som er kommet over dig? Du sier - men det er bare tomme ord - : Her er innsikt og styrke nok til krig. Til hvem setter du da din lit, siden du har gjort oprør mot mig? Nuvel, du setter din lit til Egypten, denne knekkede rørstav, som når en støtter sig på den, går inn i hans hånd og gjennemborer den; således er kongen i Egypten Farao for alle dem som setter sin lit til ham. Men sier I til mig: Vi setter vår lit til Herren vår Gud - er det da ikke hans offerhauger og altere Esekias har tatt bort, da han sa til Juda og Jerusalem: For dette alter skal I tilbede, her i Jerusalem? Men gjør nu et veddemål med min herre, kongen i Assyria: Jeg vil gi dig to tusen hester om du kan få dig folk til å ride på dem. Hvorledes skulde du da kunne drive tilbake en eneste stattholder, en av min herres ringeste tjenere? Derfor setter du din lit til Egypten og håper å få vogner og hestfolk derfra. Mener du da at jeg har draget op mot dette sted for å ødelegge det, uten at Herren har villet det? Nei, Herren har selv sagt til mig: Dra op mot dette land og ødelegg det! Da sa Eljakim, Hilkias' sønn, og Sebna og Joah til Rabsake: Tal til dine tjenere på syrisk, for vi forstår det sprog, og tal ikke til oss på jødisk, så folket som står på muren, hører det! Men Rabsake svarte: Er det til din herre og til dig min herre har sendt mig for å tale disse ord? Er det ikke til de menn som sitter på muren og må ete sitt eget skarn og drikke sitt eget vann likesom I selv? Og Rabsake trådte frem og ropte med høi røst på jødisk og talte således: Hør den store konges, den assyriske konges ord! Så sier kongen: La ikke Esekias få narret eder! For han makter ikke å redde eder av hans hånd. Og la ikke Esekias få eder til å sette eders lit til Herren, idet han sier: Herren vil redde oss, og denne by skal ikke gis i kongen av Assyrias hånd. Hør ikke på Esekias! For så sier kongen i Assyria: Gjør fred med mig og kom ut til mig, så skal I få ete hver av sitt vintre og av sitt fikentre og drikke hver av vannet i sin brønn, til jeg kommer og henter eder til et land som ligner eders land, et land med korn og most, et land med brød og vingårder, et land med oljetrær og honning, så I kan leve og ikke skal dø! Hør ikke på Esekias når han vil forføre eder og si: Herren vil redde oss! Har vel nogen av folkenes guder reddet sitt land av kongen i Assyrias hånd? Hvor er Hamats og Arpads guder? Hvor er Sefarva'ims, Henas og Ivvas guder? Har vel Samarias guder reddet det av min hånd? Hvem er det blandt alle landenes guder som har reddet sitt land av min hånd, så Herren skulde redde Jerusalem av min hånd? Men folket tidde og svarte ham ikke et ord; for kongens bud lød så: I skal ikke svare ham. Så kom slottshøvdingen Eljakim, Hilkias' sønn, og statsskriveren Sebna og historieskriveren Joah, Asafs sønn, til Esekias med sønderrevne klær og meldte ham hvad Rabsake hadde sagt.

Epistle

Wisdom 5:1-5

First Reading

Exodus 35

Og Moses kalte sammen hele Israels barns menighet og sa til dem: Dette er det som Herren har befalt at I skal gjøre: I seks dager skal der gjøres arbeid, men den syvende dag skal I holde hellig hvile, en høihellig sabbat for Herren; enhver som gjør noget arbeid på den dag, skal lide døden. I skal ikke tende op ild i nogen av eders boliger i sabbatsdagen. Og Moses sa til hele Israels barns menighet: Dette er det som Herren har befalt: Ta ut en gave til Herren av det I eier! Enhver som har hjertelag til det, skal komme med gaven til Herren, gull og sølv og kobber og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og gjetehår og rødfarvede værskinn og takasskinn og akasietre og olje til lysestaken og krydderier til salvings-oljen og til den velluktende røkelse og onyksstener og andre edelstener til å sette på livkjortelen og brystduken. Og enhver av eder som er kunstforstandig, skal komme og gjøre alt det Herren har befalt: tabernaklet med dekke og varetak, med kroker og planker, tverrstenger, stolper og fotstykker, arken med stenger, nådestolen og det dekkende forheng, bordet med stenger og alt som hører til, og skuebrødene og lysestaken og det som hører til den, og lampene og oljen til lysestaken, og røkoffer-alteret med stenger og salvings-oljen og den velluktende røkelse og dekket for inngangen - for inngangen til tabernaklet, brennoffer-alteret med kobbergitteret, stengene og alt som hører til, karet med fotstykke, omhengene til forgården med stolpene og fotstykkene, og forhenget til forgårdens port, pluggene både til tabernaklet og til forgården og snorene dertil, embedsklærne til tjenesten i helligdommen, de hellige klær til Aron, presten, og klærne for hans sønner til prestetjenesten. Og hele Israels barns menighet gikk bort fra Moses. Og de kom enhver hvis hjerte drev ham til det; og enhver hvis ånd tilskyndte ham, kom med gaver til Herren til arbeidet på sammenkomstens telt og til all tjeneste der og til de hellige klær. De kom både menn og kvinner: Enhver som hadde hjertelag til det, kom med spenner og ørenringer og fingerringer og kulekjeder, alle slags saker av gull; og likeså kom enhver som vilde vie en gave av gull til Herren. Og enhver som eide blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og gjetehår og rødfarvede værskinn og takasskinn, kom med det. Enhver som vilde gi en gave av sølv eller kobber, kom med sin gave til Herren; og enhver som eide akasietre til noget av det som skulde arbeides, han kom med det. Og enhver kvinne som var kunstforstandig, spant med sine hender, og de kom med det de hadde spunnet, blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn. Og alle kvinner hvis hu og evner drev dem til det, spant gjetehårene. Og høvdingene bar frem onyksstenene og de andre edelstener til å sette på livkjortelen og på brystduken, og krydderiene og oljen til lysestaken og til salvings-oljen og til den velluktende røkelse. Enhver mann og kvinne av Israels barn hvis hjerte drev dem til å gi noget til det store verk som Herren ved Moses hadde befalt å gjøre, de kom med det som en frivillig gave til Herren. Og Moses sa til Israels barn: Se, Herren har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme; han har fylt ham med Guds Ånd, med visdom, med forstand og med kunnskap og med dyktighet til alle slags arbeid og til å uttenke kunstverker, til å arbeide i gull og i sølv og i kobber og til å slipe stener til innfatning og skjære ut i tre, til å utføre alle slags kunstverker. Og forstand til å lære andre har han gitt både ham og Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme. Han har fylt dem med kunstnergaver, så de kan utføre alle slags treskjæring og kunstvevning og utsydd arbeid med blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og almindelig vevning - utføre alle slags arbeid og uttenke kunstverker.

Morning Prayer — Second Lesson

Matthew 16

Og fariseerne og sadduseerne gikk til ham og fristet ham, og bad at han vilde la dem få se et tegn fra himmelen. Men han svarte og sa til dem: Når det er blitt aften, sier I: Det blir godt vær, for himmelen er rød; og om morgenen: Idag blir det uvær, for himmelen er rød og mørk. Himmelens utseende vet I å tyde, men tidenes tegn kan I ikke tyde. En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Jonas' tegn. Og han forlot dem og gikk bort. Og da disiplene kom over til hin side, hadde de glemt å ta brød med. Da sa Jesus til dem: Se eder for og ta eder i vare for fariseernes og sadduseernes surdeig! Da tenkte de ved sig selv og sa: Det er fordi vi ikke har tatt brød med. Men da Jesus merket det, sa han til dem: I lite troende! hvorfor tenker I ved eder selv at det er fordi I ikke har tatt brød med? Skjønner I ennu ikke, og kommer I ikke i hu de fem brød til de fem tusen, og hvor mange kurver I da fikk, eller de syv brød til de fire tusen, og hvor mange kurver I da fikk? Kan I da ikke skjønne at det ikke var om brød jeg talte til eder? Men ta eder i vare for fariseernes og sadduseernes surdeig! Da forstod de at han ikke hadde talt om at de skulde ta sig i vare for surdeigen i brød, men for fariseernes og sadduseernes lære. Men da Jesus var kommet til landet ved Cesarea Filippi, spurte han sine disipler og sa: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De sa: Nogen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremias eller en av profetene. Han sa til dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! for kjød og blod har ikke åpenbaret dig det, men min Fader i himmelen. Og jeg sier dig at du er Peter; og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Og jeg vil gi dig nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. Da bød han sine disipler at de ikke skulde si til nogen at han var Messias. Fra den tid begynte Jesus å gi sine disipler til kjenne at han skulde gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slåes ihjel, og opstå på den tredje dag. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham og sa: Gud fri dig, Herre! dette må ingenlunde vederfares dig! Men han vendte sig og sa til Peter: Vik bak mig, Satan! du er mig til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. Da sa Jesus til sine disipler: Vil nogen komme efter mig, da må han fornekte sig selv og ta sitt kors op og følge mig. For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? eller hvad vil et menneske gi til vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Faders herlighet med sine engler, og da skal han betale enhver efter hans gjerning. Sannelig sier jeg eder: Nogen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.

Responsorial Psalm

Psalm 68

Til sangmesteren; av David; en salme, en sang. Gud reiser sig, hans fiender spredes, og de som hater ham, flyr for hans åsyn. Likesom røk drives bort, så driver du dem bort; likesom voks smelter for ild, forgår de ugudelige for Guds åsyn. Og de rettferdige gleder sig, de jubler for Guds åsyn og fryder sig med glede. Syng for Gud, lovsyng hans navn, gjør vei for ham som farer frem på de øde marker, Herren er hans navn, og juble for hans åsyn! Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige bolig. Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land. Gud, da du drog ut foran ditt folk, da du skred frem gjennem ørkenen, sela, da bevet jorden, og himlene dryppet for Guds åsyn, Sinai der borte, for Guds, Israels Guds åsyn. Et rikelig regn spredte du, Gud; din arv, den utmattede, styrket du. Ditt folk bosatte sig i landet; du laget det ved din godhet i stand for den elendige, Gud! Herren gir seierssang; stor er skaren av kvinner med gledesbudskap. Hærenes konger flyr, de flyr, og hun som sitter hjemme, deler bytte. Når I hviler mellem kveene, er det som en dues vinger, som er dekket med sølv, og hvis vingefjær har gullets grønnlige glans. Når den Allmektige spreder konger der, da sner det på Salmon. Et Guds fjell er Basans fjell, et fjell med mange tinder er Basans fjell. Hvorfor ser I skjevt, I fjell med de mange tinder, til det fjell som Gud finner behag i å bo på? Herren skal også bo der evindelig. Guds vogner er to ganger ti tusen, tusen og atter tusen; Herren er iblandt dem, Sinai er i helligdommen. Du fór op i det høie, bortførte fanger, tok gaver blandt menneskene, også blandt de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud! Lovet være Herren dag efter dag! Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser. Sela. Gud er oss en Gud til frelse, og hos Herren, Israels Gud, er det utganger fra døden. Ja, Gud knuser sine fienders hode, den hårrike isse på ham som vandrer i sin syndeskyld. Herren sier: Fra Basan vil jeg hente tilbake, jeg vil hente tilbake fra havets dyp, forat din fot må stampe i blod, dine hunders tunge få sin del av fiendene. De ser dine seierstog, Gud, min Guds, min konges, seierstog inn i helligdommen. Foran går sangere, bakefter harpespillere midt imellem jomfruer som slår på pauke. Lov Gud i forsamlingene, lov Herren, I som er av Israels kilde! Der er Benjamin, den yngste, som hersker over dem, Judas fyrster med sin skare, Sebulons fyrster, Naftalis fyrster. Din Gud har tildelt dig styrke; styrk, Gud, det du har gjort for oss! For ditt tempel i Jerusalems skyld skal konger komme til dig med gaver. Skjell på dyret i sivet, på stuteflokken med folke-kalvene, som kaster sig ned for dig med sølvstykker! Han spreder folkene som har lyst til strid. Veldige menn skal komme fra Egypten, Etiopia skal i hast utrekke sine hender til Gud. I jordens riker, syng for Gud, lovsyng Herren, sela, ham som farer frem i himlenes himler, de eldgamle! Se, han lar sin røst høre, en mektig røst. Gi Gud makt! Over Israel er hans høihet, og hans makt i skyene. Forferdelig er du, Gud, fra dine helligdommer; Israels Gud, han gir folket makt og styrke. Lovet være Gud!

Gospel

John 15:1-7

Jeg er det sanne vintre, og min Fader er vingårdsmannen. Hver gren på mig som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, forat den skal bære mere frukt. I er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til eder; bli i mig, så blir jeg i eder! Likesom grenen ikke kan bære frukt av sig selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke I uten at I blir i mig. Jeg er vintreet, I er grenene; den som blir i mig, og jeg i ham, han bærer megen frukt; for uten mig kan I intet gjøre. Om nogen ikke blir i mig, da kastes han ut som en gren og visner, og de sankes sammen og kastes på ilden, og de brenner. Dersom I blir i mig, og mine ord blir i eder, da bed om hvad I vil, og I skal få det.

Responsorial Psalm

Psalm 129

En sang ved festreisene. Meget har de trengt mig fra min ungdom av - så sie Israel - meget har de trengt mig fra min ungdom av; men de har ikke fått overhånd over mig. Min rygg har plogmenn pløid, de har gjort sine furer lange. Herren er rettferdig, han har avhugget de ugudeliges rep. De skal bli til skamme og vike tilbake alle de som hater Sion, de skal bli som gress på takene, som er visnet før det blir rykket op: Høstmannen fyller ikke sin hånd, ei heller den som binder kornbånd, sitt fang. Og de som går forbi, sier ikke: Herrens velsignelse være over eder, vi velsigner eder i Herrens navn!

Responsorial Psalm

Psalm 138

Av David. Jeg vil prise dig av hele mitt hjerte, for gudenes øine vil jeg lovsynge dig. Jeg vil kaste mig ned foran ditt hellige tempel, og jeg vil prise ditt navn for din miskunnhets og din trofasthets skyld; for du har gjort ditt ord herlig, mere enn alt ditt navn. Den dag jeg ropte, svarte du mig; du gjorde mig frimodig, i min sjel kom det styrke. Herre! Alle jordens konger skal prise dig når de får høre din munns ord. Og de skal synge om Herrens veier; for Herrens ære er stor, for Herren er ophøiet, og han ser til den ringe, og den stolte kjenner han langt fra. Om jeg vandrer midt i trengsel, holder du mig i live; mot mine fienders vrede rekker du ut din hånd, og du frelser mig ved din høire hånd. Herren vil fullføre sin gjerning for mig. Herre, din miskunnhet varer evindelig; opgi ikke dine henders gjerninger!

Responsorial Psalm

Psalm 136

Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. Pris gudenes Gud! for hans miskunnhet varer evindelig. Pris herrenes Herre! for hans miskunnhet varer evindelig; ham som alene gjør store undergjerninger, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som gjorde himmelen med forstand, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som strakte jorden over vannene, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som gjorde de store lys, for hans miskunnhet varer evindelig, solen til å råde om dagen, for hans miskunnhet varer evindelig, månen og stjernene til å råde om natten, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som slo egypterne i deres førstefødte, for hans miskunnhet varer evindelig, og førte Israel ut fra dem, for hans miskunnhet varer evindelig, med sterk hånd og med utrakt arm, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som skar det Røde Hav i stykker, for hans miskunnhet varer evindelig, og lot Israel gå midt gjennem det, for hans miskunnhet varer evindelig, Og kastet Farao og hans hær i det Røde Hav, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som førte sitt folk gjennem ørkenen, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som slo store konger, for hans miskunnhet varer evindelig, og drepte herlige konger, for hans miskunnhet varer evindelig, Sihon, amorittenes konge, for hans miskunnhet varer evindelig, og Og, Basans konge, for hans miskunnhet varer evindelig, og gav deres land til arv, for hans miskunnhet varer evindelig, gav Israel, sin tjener, det til arv, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som kom oss i hu i vår fornedrelse, for hans miskunnhet varer evindelig, og rev oss ut av våre fienders vold, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som gir alt kjød føde, for hans miskunnhet varer evindelig. Pris himmelens Gud, for hans miskunnhet varer evindelig!

Evening Prayer — First Lesson

2 Kings 19

Da kong Esekias hørte det, sønderrev han sine klær og klædde sig i sekk og gikk inn i Herrens hus. Og han sendte slottshøvdingen Eljakim og statsskriveren Sebna og de eldste blandt prestene, klædd i sekk, til profeten Esaias, Amos' sønn. Og de sa til ham: Så sier Esekias: En nødens og tuktelsens og vanærens dag er denne dag; barnet er kommet til modermunnen, men det er ingen kraft til å føde. Kanskje Herren din Gud vil høre alt det Rabsake har sagt, han som hans herre, kongen i Assyria, har sendt for å håne den levende Gud, så at han straffer ham for de ord Herren din Gud har hørt. Opsend da en bønn for den levning som ennu er iglen! Da kong Esekias' tjenere kom til Esaias, sa Esaias til dem: Så skal I si til eders herre: Så sier Herren: Frykt ikke for de ord du hørte, de som assyrerkongens tjenere hånte mig med! Se, jeg vil inngi ham et sådant sinn at han for et rykte han får høre, vender tilbake til sitt land; og jeg vil la ham falle for sverdet i sitt land. Da Rabsake vendte tilbake, fant han assyrerkongen i ferd med å stride mot Libna; for han hadde hørt at han hadde brutt op fra Lakis. Da hørte kongen si om Tirhaka, kongen i Etiopia, at han hadde draget ut for å stride mot ham. Så sendte han atter bud til Esekias og sa: Så skal I si til Judas konge Esekias: La ikke din Gud, som du setter din lit til, få narret dig, så du tenker som så: Jerusalem skal ikke gis i assyrerkongens hånd. Du har hørt hvad kongene i Assyria har gjort med alle landene, at de har ødelagt dem, og du skulde bli reddet? Har vel folkenes guder frelst dem som mine fedre ødela, Gosan og Karan og Resef og Edens barn i Telassar? Hvor er nu Hamats konge og Arpads konge og byen Sefarva'ims konge, Henas og Ivvas konger? Da Esekias hadde mottatt brevet av sendebudene og lest det, gikk han op til Herrens hus, og der bredte Esekias det ut for Herrens åsyn. Og Esekias bad for Herrens åsyn og sa: Herre, Israels Gud, du som troner på kjerubene! Du alene er Gud for alle jordens riker, du har gjort himmelen og jorden. Herre, bøi ditt øre til og hør! Herre, oplat dine øine og se! Hør de ord som Sankerib har sendt for å håne den levende Gud! Det er sant, Herre, at kongene i Assyria har ødelagt folkene og deres land, og de har kastet deres guder i ilden; for de er ikke guder, men et verk av menneskehender, tre og sten, og derfor kunde de gjøre dem til intet. Men frels oss nu. Herre vår Gud, av hans hånd, så alle jordens riker må kjenne at du, Herre, alene er Gud! Da sendte Esaias, Amos' sønn, bud til Esekias og lot si! Så sier Herren, Israels Gud: Hvad du har bedt mig om vedkommende kongen i Assyria Sankerib, har jeg hørt. Således lyder det ord Herren har talt om ham: Jomfruen, Sions datter, forakter dig, spotter dig; Jerusalems datter ryster på hodet efter dig. Hvem har du hånet og spottet, og mot hvem har du løftet din røst? Du har løftet dine øine til det høie, mot Israels Hellige. Ved dine sendebud har du hånet Herren og sagt: Med mine tall-løse vogner drog jeg op på fjellenes tinder, til Libanons øverste topper, og jeg hugger ned dets høieste sedrer, dets herlige cypresser, og jeg trenger frem til dets øverste hvilested, dets frodige skog; jeg gravde brønner og drakk av fremmede vann, og jeg tørker ut alle Egyptens strømmer med mine fotsåler. Har du da ikke hørt det? Fra fjerne tider har jeg gjort det, fra fordums dager har jeg laget det så. Nu har jeg latt det komme, så du har fått makt til å ødelegge faste byer og gjøre dem til øde grushauger. Og deres innbyggere blev maktløse; de blev forferdet og skamfulle; de blev som gresset på marken og som de grønne urter, som gresset på takene og som korn som er ødelagt av brand før det er fullvokset. Enten du sitter eller du går ut og inn, så vet jeg det, og jeg vet at du raser mot mig. Fordi du raser mot mig, og din overmodige trygghet har nådd op til mine ører, så vil jeg legge min ring i din nese og mitt bissel mellem dine leber og føre dig tilbake den vei du kom. Og dette skal du ha til tegn: Iår skal I ete det korn som vokser av sig selv, og næste år det som skyter op fra roten; men i det tredje år skal I så og høste og plante vingårder og ete deres frukt. Og den rest som har sloppet unda av Judas hus, skal skyte dypere rot nedentil og bære frukt oventil. For fra Jerusalem skal utgå en levning og fra Sions berg en rest som har sloppet unda; Herrens nidkjærhet skal gjøre dette. Derfor sier Herren så om kongen i Assyria: Han skal ikke komme inn i denne by og ikke skyte en pil inn i den, og han skal ikke rykke frem mot den med skjold og ikke opkaste voll mot den. Den vei han kommer, skal han vende tilbake, og inn i denne by skal han ikke komme, sier Herren. Og jeg vil verne denne by og frelse den, for min skyld og for min tjener Davids skyld. Og samme natt skjedde det at Herrens engel gikk ut og slo hundre og fem og åtti tusen mann i assyrernes leir; og da folk stod op om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper. Da brøt kongen i Assyria Sankerib op og drog bort og vendte tilbake; og siden holdt han sig i ro i Ninive. Men da han engang tilbad i sin gud Nisroks hus, slo Adrammelek og Sareser ham ihjel med sverd. De kom sig unda og flyktet til Ararats land, og hans sønn Asarhaddon blev konge i hans sted.

Second Reading

Acts 18

Derefter drog han fra Aten og kom til Korint. Der fant han en jøde ved navn Akvilas, født i Pontus, som nylig var kommet fra Italia med sin hustru Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt at alle jøder skulde forlate Rom; dem gav han sig i lag med, og da han drev samme håndverk, bodde han hos dem og arbeidet der; for de var teltmakere av håndverk. Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste jøder og grekere. Da nu Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus helt optatt av å lære, idet han vidnet for jødene at Jesus er Messias. Men da de stod imot og spottet, rystet han støvet av sine klær og sa til dem: Eders blod komme over eders eget hode! Jeg er ren; fra nu av går jeg til hedningene. Så gikk han bort derfra, og tok inn i et hus som tilhørte en mann ved navn Justus, som dyrket Gud; hans hus lå like ved synagogen. Men synagoge-forstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus, og mange av korintierne som hørte ham, kom til troen og lot sig døpe. Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! Jeg er med dig, og ingen skal røre dig for å gjøre dig ondt; for jeg har meget folk i denne by. Så tok han ophold der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord iblandt dem. Men da Gallio var landshøvding i Akaia, reiste jødene sig alle som en mot Paulus og førte ham for domstolen og sa: Denne opvigler folk til å dyrke Gud på annen vis enn loven byder. Da nu Paulus skulde til å oplate munnen, sa Gallio til jødene: Var det nogen misgjerning eller slem udåd, I jøder, da hadde jeg hatt god grunn til å høre tålmodig på eder; men er det spørsmål om en lære og om navn og om eders lov, da får det bli eders sak; dommer i disse ting vil jeg ikke være. Og han drev dem bort fra domstolen. Men da tok de alle fatt på synagoge-forstanderen Sostenes og slo ham midt for domstolen; og Gallio brydde sig ikke noget om alt dette. Paulus blev der da ennu en lang tid; så sa han farvel til brødrene og seilte avsted til Syria og i følge med ham Priskilla og Akvilas efterat han i Kenkreæ hadde klippet sitt hår; for han hadde et løfte på sig. Så kom de til Efesus; der lot han de andre bli tilbake, og selv gikk han inn i synagogen og gav sig i samtale med jødene. Da de bad ham bli der lenger, samtykte han ikke, men sa farvel til dem og sa: Jeg vil komme til eder en annen gang, om Gud så vil. Så seilte han fra Efesus og kom til Cesarea; derefter drog han op og hilste på menigheten, og drog så ned til Antiokia. Da han hadde vært der nogen tid, drog han ut, og vandret gjennem det galatiske land og Frygia fra ende til annen og styrket alle disiplene. Men det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, en vel talende mann, som kom til Efesus; han var sterk i skriftene. Han var oplært i Herrens vei, og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes' dåp. Og han begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, tok de ham til sig og la Guds vei nøiere ut for ham. Da han nu vilde dra videre til Akaia, tilskyndte brødrene ham, og skrev til disiplene der om å ta imot ham. Og da han kom dit, blev han ved Guds nåde til stort gagn for de troende; for med kraft målbandt han jødene offentlig, idet han viste av skriftene at Jesus er Messias.

Second Reading

Revelation 17

Og en av de syv engler som hadde de syv skåler, kom og talte med mig og sa: Kom, jeg vil vise dig dommen over den store skjøge, som sitter over de mange vann, som kongene på jorden drev hor med, og de som bor på jorden, blev drukne av hennes horelevnets vin. Og han førte mig i ånden ut i ørkenen, og jeg så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av bespottelses-navn og hadde syv hoder og ti horn. Og kvinnen var klædd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler; hun hadde et gullbeger i sin hånd, fullt av styggheter og av hennes horelevnets urenheter, og på hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vidners blod, og jeg undret mig storlig da jeg så henne. Og engelen sa til mig: Hvorfor undret du dig? Jeg vil si dig hemmeligheten med kvinnen og med dyret som bærer henne, og som har de syv hoder og de ti horn. Det dyr du så, var og er ikke, og det skal stige op av avgrunnen og fare bort til undergang; og de som bor på jorden, de hvis navn ikke, fra verdens grunnvoll blev lagt, er skrevet i livsens bok, skal undre sig når de ser at dyret var og ikke er og skal komme igjen. Her gjelder det vett som har visdom. De syv hoder er syv fjell, som kvinnen sitter på, og de er syv konger; de fem er falt, den ene er til, den annen er ennu ikke kommet; og når han kommer, skal han bare holde sig en kort tid. Og dyret som var og ikke er, er selv den åttende, og er tillike en av de syv, og farer bort til undergang. Og de ti horn som du så, er ti konger som ennu ikke har fått rike, men de får makt som konger én time sammen med dyret. Disse har én tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret. Disse skal stride mot Lammet, og Lammet skal seire over dem, fordi det er herrers herre og kongers konge, og de som er med det, de kalte og utvalgte og trofaste. Og han sier til mig: De vann som du så, hvor skjøgen sitter, er folk og skarer og ætter og tunger. Og de ti horn som du så, og dyret, disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne op med ild. For Gud gav dem i hjertet å fullføre hans tanke, og å fullføre én og samme tanke, og å gi dyret sitt rike, inntil Guds ord er blitt fullbyrdet. Og kvinnen som du så, er den store by som har kongedømme over kongene på jorden.

Second Reading

Hebrews 5:1-10

For hver yppersteprest tas iblandt mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frembære både gaver og slaktoffer for synder, som en som kan bære over med de vankundige og villfarende, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt, og for dens skyld må frembære syndoffer, som for folket, så og for sig selv. Og ingen tiltar sig selv den ære, men den som kalles av Gud, likesom Aron. Således tilla da heller ikke Kristus sig den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født dig idag; likesom han og på et annet sted sier: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis. Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden, og han blev bønnhørt for sin gudsfrykt, og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, blev han ophav til evig frelse for alle dem som lyder ham, og blev av Gud kalt yppersteprest efter Melkisedeks vis.

Second Reading

2 Peter 6:1-10

Gospel

Matthew 28

Men ved enden av sabbaten, da det lysnet mot den første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det kom et stort jordskjelv; for en Herrens engel fór ned fra himmelen og trådte til og veltet stenen fra og satte sig på den. Og han var som et lyn å se til, og hans klædning var hvit som sne; og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de blev som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede; han er ikke her; han er opstanden, som han sa; kom og se stedet hvor han lå! Og gå avsted i hast og si til hans disipler at han er opstanden fra de døde. Og se, han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se ham. Se, jeg har sagt eder det! Og de gikk i hast bort fra graven med frykt og stor glede, og løp avsted for å fortelle hans disipler det. Og se, Jesus møtte dem og sa: Fred være med eder! Men de gikk frem og omfavnet hans føtter og tilbad ham. Da sa Jesus til dem: Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de få se mig. Men mens de var på veien, se, da kom nogen av vakten inn i byen og fortalte yppersteprestene alt det som var skjedd. Da kom disse sammen med de eldste og rådslo, og de gav stridsmennene mange penger og sa: I skal si: Hans disipler kom om natten og stjal ham bort mens vi sov. Og om det skulde komme landshøvdingen for øre, da skal vi tale vel med ham, og lage det så at I kan være trygge. De tok da pengene, og gjorde som de blev lært; og dette rykte kom ut blandt jødene, og har holdt sig til denne dag. Men de elleve disipler drog til Galilea til det fjell hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de så ham, tilbad de ham; men nogen tvilte. Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!

Evening Prayer — Second Lesson

1 Corinthians 1

Paulus, ved Guds vilje kalt til Kristi Jesu apostel, og broderen Sostenes - til den Guds menighet som er i Korint, helligede i Kristus Jesus, kalte, hellige, tillikemed alle dem som på ethvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår: Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus! Jeg takker alltid min Gud for eder, for den Guds nåde som er eder gitt i Kristus Jesus, at I i ham er gjort rike på alt, på all lære og all kunnskap, likesom Kristi vidnesbyrd er blitt rotfestet i eder, så at det ikke fattes eder på nogen nådegave mens I venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse, han som også skal styrke eder inntil enden, så I må være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag. Gud er trofast, han ved hvem I blev kalt til samfund med hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Men jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblandt eder, men at I må være fast forenet i samme sinn og i samme mening. For det er av Kloes folk blitt mig fortalt om eder, mine brødre, at det er tretter iblandt eder. Jeg mener dette at enhver av eder sier: Jeg holder mig til Paulus; jeg til Apollos; jeg til Kefas; jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt? var det Paulus som blev korsfestet for eder, eller var det til Paulus' navn I blev døpt? Jeg takker Gud at jeg ikke har døpt nogen av eder uten Krispus og Gajus, for at ikke nogen skal si at I blev døpt til mitt navn. Dog har jeg også døpt Stefanas' hus; ellers vet jeg ikke av at jeg har døpt nogen annen. For Kristus har ikke utsendt mig for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulde tape sin kraft. For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft; for det er skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann, hvor er en skriftlærd, hvor er en gransker i denne verden? har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For eftersom verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, var det Guds vilje ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror, eftersom både jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. For legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange høibårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud sig, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noget, forat intet kjød skal rose sig for Gud. Men av ham er I i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, forat, som skrevet er: Den som roser sig, han rose sig i Herren!

Gospel

Luke 10:25-37

Og se, en lovkyndig stod op og fristet ham og sa: Mester! hvad skal jeg gjøre forat jeg kan arve evig liv? Han sa til ham: Hvad er skrevet i loven? hvorledes leser du? Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt og av all din hu, og din næste som dig selv. Da sa han til ham: Du svarte rett; gjør dette, så skal du leve! Men da han vilde gjøre sig selv rettferdig, sa han til Jesus: Hvem er da min næste? Jesus svarte og sa: En mann gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt iblandt røvere, som både klædde ham av og slo ham og gikk bort og lot ham ligge halvdød. Men det traff sig så at en prest drog samme vei ned, og han så ham, og gikk like forbi. Likeså en levitt; han kom til stedet, gikk frem og så ham, og gikk like forbi. Men en samaritan som var på reise, kom dit hvor han var, og da han så ham, ynkedes han inderlig, og han gikk bort til ham og forbandt hans sår og helte olje og vin i dem, og han løftet ham op på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham. Og da det led mot næste dag, tok han to penninger frem og gav verten og sa til ham: Plei ham! og hvad mere du måtte koste på ham, det skal jeg betale dig igjen når jeg kommer tilbake. Hvem av disse tre synes du nu viste sig som den manns næste som var falt iblandt røverne? Han sa: Den som gjorde barmhjertighet imot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!

Gospel

John 8:1-11

Men Jesus gikk til Oljeberget. Og tidlig om morgenen kom han atter til templet, og alt folket kom til ham, og han satte sig og lærte dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i hor, og de stilte henne frem for ham og sa til ham: Mester! denne kvinne er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses foreskrevet oss at slike kvinner skal stenes; hvad sier nu du? Dette sa de for å friste ham, så de kunde få klagemål imot ham. Men Jesus bukket sig ned og skrev med fingeren på jorden. Og da de blev ved å spørre, rettet han sig op og sa: Den av eder som er uten synd, han kaste den første sten på henne! Og han bukket sig atter ned og skrev på jorden. Men da de hørte det, gikk de ut, den ene efter den annen, de eldste først; og Jesus blev alene tilbake med kvinnen som stod der. Da rettet Jesus sig op og sa til henne: Kvinne! hvor er de? Har ingen fordømt dig? Hun sa: Nei, Herre! ingen. Da sa Jesus: Heller ikke jeg fordømmer dig; gå bort, og synd ikke mere!

Gospel

Matthew 27

Da det nu var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd imot Jesus, at de kunde drepe ham, og de bandt ham og førte ham bort og overgav ham til landshøvdingen Pilatus. Da nu Judas, som forrådte ham, så at han var blitt domfelt, angret han det, og han kom tilbake til yppersteprestene og de eldste med de tretti sølvpenninger og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod. Men de sa: Hvad kommer det oss ved? Se du dertil! Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte sig. Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten; for det er blodpenger. Og de holdt råd med hverandre, og kjøpte for pengene pottemakerens aker til gravsted for fremmede. Derfor heter denne aker Blodakeren den dag idag. Da blev det opfylt som er talt ved profeten Jeremias, som sier: Og de tok de tretti sølvpenninger, den verdsattes verdi, han som Israels barn lot verdsette, og de gav dem for pottemakerens aker, således som Herren bød mig. Men Jesus blev stilt frem for landshøvdingen. Og landshøvdingen spurte ham: Er du jødenes konge? Jesus sa til ham: Du sier det. Og på alle yppersteprestenes og de eldstes klagemål svarte han intet. Da sa Pilatus til ham: Hører du ikke hvor meget de vidner imot dig? Og han svarte ham ikke på et eneste ord, så landshøvdingen undret sig storlig. Men på høitiden pleide landshøvdingen å gi folket en fange fri, hvem de vilde. Nu hadde de dengang en vel kjent fange, som hette Barabbas. Da de nu var samlet, sa Pilatus til dem: Hvem vil I jeg skal gi eder fri, Barabbas eller Jesus, som de kaller Messias? For han visste at det var av avind de hadde overgitt ham til ham. Men mens han satt på dommersetet, sendte hans hustru bud til ham og lot si: Ha ikke noget med denne rettferdige å gjøre! for jeg har lidt meget i drømme idag for hans skyld. Men yppersteprestene og de eldste overtalte folket til å be om å få Barabbas fri, og Jesus avlivet. Landshøvdingen tok nu til orde og sa til dem: Hvem av de to vil I jeg skal gi eder fri? De sa: Barabbas! Pilatus sier til dem: Hvad skal jeg da gjøre med Jesus, som de kaller Messias? De sier alle: La ham korsfeste! Han sa da: Hvad ondt har han da gjort? Men de ropte enda sterkere: La ham korsfeste! Da Pilatus så at han intet utrettet, men at det bare blev større opstyr, tok han vann og vasket sine hender for folkets øine og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod; se I dertil! Og alt folket svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn! Da gav han dem Barabbas fri; men Jesus lot han hudstryke og overgav ham til å korsfestes. Da tok landshøvdingens stridsmenn Jesus med sig inn i borgen og samlet hele vakten omkring ham. Og de klædde ham av og hengte en skarlagens kappe om ham, og de flettet en krone av torner og satte på hans hode, og gav ham et rør i hans høire hånd, og de falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de spyttet på ham og tok røret og slo ham i hodet. Og da de hadde hånet ham, tok de kappen av ham og klædde ham i hans egne klær, og førte ham bort for å korsfeste ham. Men mens de var på veien, traff de en mann fra Kyrene ved navn Simon; ham tvang de til å bære hans kors. Og da de kom til et sted som kalles Golgata, det er Hodeskallestedet, gav de ham vin å drikke, blandet med galle; men da han smakte det, vilde han ikke drikke. De korsfestet ham da, og delte hans klær imellem sig ved loddkasting; og de satt der og holdt vakt over ham. Og over hans hode satte de klagemålet imot ham, således skrevet: Dette er Jesus, jødenes konge. Da blev to røvere korsfestet sammen med ham, en på den høire og en på den venstre side. Og de som gikk forbi, spottet ham og rystet på hodet og sa: Du som bryter ned templet og bygger det op igjen på tre dager, frels dig selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset! Likeså spottet også yppersteprestene tillikemed de skriftlærde og de eldste ham og sa: Andre har han frelst, sig selv kan han ikke frelse! Han er jo Israels konge; la ham nu stige ned av korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nu om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn. På samme måte hånte også røverne ham, de som var korsfestet med ham. Men fra den sjette time blev det mørke over hele landet like til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høi røst og sa: Eli! Eli! lama sabaktani? det er: Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt mig? Men da nogen av dem som stod der, hørte det, sa de: Han roper på Elias! Og straks løp en av dem frem og tok en svamp og fylte den med eddik og stakk den på et rør og gav ham å drikke. Men de andre sa: Vent, la oss se om Elias kommer for å frelse ham! Men Jesus ropte atter med høi røst og opgav ånden. Og se, forhenget i templet revnet i to stykker fra øverst til nederst, og jorden skalv, og klippene revnet, og gravene åpnedes, og mange av de hensovede helliges legemer stod op, og de gikk ut av gravene efter hans opstandelse, og kom inn i den hellige stad og viste sig for mange. Men da høvedsmannen og de som holdt vakt med ham over Jesus, så jordskjelvet og det som skjedde, blev de såre forferdet og sa: Sannelig, denne var Guds Sønn! Men mange kvinner som hadde fulgt Jesus fra Galilea og tjent ham, stod der og så på i frastand; blandt dem var Maria Magdalena, og Maria, Jakobs og Joses' mor, og Sebedeus-sønnenes mor. Men da det var blitt aften, kom en rik mann fra Arimatea ved navn Josef, som også var blitt en Jesu disippel; han gikk til Pilatus og bad om Jesu legeme. Da bød Pilatus at det skulde gis ham. Og Josef tok legemet og svøpte det i et rent, fint linklæde og la det i sin nye grav, som han hadde latt hugge i klippen, og han veltet en stor sten for døren til graven, og gikk bort. Men Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt like imot graven. Men den næste dag, som var dagen efter beredelses-dagen, kom yppersteprestene og fariseerne sammen hos Pilatus og sa: Herre! vi kommer i hu at mens denne forfører ennu var i live, sa han: Tre dager efter står jeg op. Byd derfor at de vokter graven vel til den tredje dag, forat ikke hans disipler skal komme og stjele ham og så si til folket: Han er opstanden fra de døde, og den siste forførelse bli verre enn den første. Pilatus sa til dem: Der har I vakt; gå bort og vokt graven som best I kan! De gikk bort og voktet graven sammen med vakten, efterat de hadde satt segl på stenen.