Today's Readings

First Reading

Acts 11:27-30

I disse dager kom det nogen profeter ned fra Jerusalem til Antiokia, og en av dem, ved navn Agabus, stod op og varslet ved Ånden at det skulde komme en stor hungersnød over hele jorderike; den kom også under Klaudius. Disiplene vedtok da, alt efter som enhver av dem hadde råd til, å sende noget til hjelp for de brødre som bodde i Judea. Dette gjorde de også, og de sendte det med Barnabas og Saulus til de eldste.

First Reading

Isaiah 19

Utsagn om Egypten. Se, Herren farer frem på en lett sky og kommer til Egypten, og Egyptens avguder bever for hans åsyn, og egypternes hjerter smelter i deres indre. Og jeg vil egge egypter mot egypter, så de skal stride hver mot sin bror og hver mot sin næste, by mot by, rike mot rike. Og egypternes ånd skal svikte i deres indre, og deres råd vil jeg gjøre til intet; de skal søke til sine avguder og trollmenn og dødningemanere og sannsigere. Jeg vil overgi Egypten i en hård herres hånd, og en streng konge skal herske over dem, sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud. Og vannet i havet blir borte, og elven blir tørr, aldeles uttørret, og elvene stinker, Egyptens strømmer minker og blir tørre; rør og siv visner; engene ved strømmen, ved strømmens bredd, og alt akerland ved strømmen tørker bort, spredes av vinden og er ikke mere. Fiskerne klager, og alle de som kaster krok i strømmen, sørger, og de som setter garn i vannet, er motløse, og de som arbeider med heklet lin, blir til skamme, og de som vever fint hvitt tøi. Landets grunnpiller er knust; alle de som arbeider for lønn, er sorgfulle i hu. Bare dårer er Soans høvdinger; de viseste blandt Faraos rådgivere gir uforstandige råd. Hvorledes kan I si til Farao: Jeg er en ætling av vismenn, en ætling av fortidens konger? Hvor er de da dine vismenn, at de kunde forkynne dig, at de kunde forstå hvad råd Herren, hærskarenes Gud, har tatt om Egypten? Soans høvdinger er blitt dårer, Nofs høvdinger er blitt narret, og overhodene for stammene har ført Egypten vill. Herren har utøst i deres indre en svimmelhets-ånd, og de har ført Egypten vill i all dets gjerning, som en drukken mann forvillet tumler om i sitt spy. Og ikke skal nogen gjerning lykkes for Egypten, enten det så er hode eller hale, palmegren eller siv som gjør den. På den tid skal Egypten være som kvinner; det skal forferdes og frykte for Herrens, hærskarenes Guds løftede hånd, som han svinger imot det. Og Juda land skal være en redsel for Egypten; så ofte nogen nevner det for dem, skal de skjelve for det råd som Herren, hærskarenes Gud, tar mot det. På den tid skal det være fem byer i Egyptens land som taler Kana'ans tungemål og sverger Herren, hærskarenes Gud, troskap; en av dem skal kalles Ir-Haheres. På den tid skal det være et alter for Herren midt i Egyptens land, og en støtte for Herren ved dets landemerke. Og det skal være til et tegn og et vidne i Egyptens land for Herren, hærskarenes Gud; når de roper til Herren over undertrykkerne, skal han sende dem en frelser og stridsmann og fri dem ut. Og Herren skal gi sig til kjenne for Egypten, og egypterne skal kjenne Herren på den tid, og de skal bære frem slaktoffer og matoffer og gjøre løfter til Herren og holde dem. Herren skal slå Egypten, han skal slå, men også læge, og de skal vende om til Herren, og han skal bønnhøre dem og læge dem. På den tid skal det være en ryddet vei fra Egypten til Assyria, og assyrerne skal komme til Egypten, og egypterne til Assyria, og egypterne skal tjene Herren sammen med assyrerne. På den tid skal Israel være den tredje med Egypten og med Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypten og mine henders verk Assyria og min arv Israel!

First Reading

1 Kings 11:1-13

Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske, kvinner av de hedningefolk om hvilke Herren hadde sagt til Israels barn: I skal ikke gi eder i lag med dem, og de ikke med eder; ellers kommer de visselig til å vende eders hjerte til sine guder. Til dem holdt Salomo sig og elsket dem. Han hadde syv hundre hustruer av fyrstelig rang og tre hundre medhustruer; disse hans hustruer bøide hans sinn. Og da Salomo blev gammel, vendte hustruene hans hjerte til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, således som hans far Davids hjerte hadde vært. Og Salomo fulgte Astarte, sidoniernes guddom, og Milkom, ammonittenes vederstyggelighet. Og Salomo gjorde hvad ondt var i Herrens øine, og fulgte ikke trolig efter Herren, således som hans far David hadde gjort. På den tid bygget Salomo en offerhaug for Kamos, Moabs vederstyggelighet, på det fjell som ligger midt imot Jerusalem, og for Molok, Ammons barns vederstyggelighet. Og det samme gjorde han for alle sine fremmede hustruer, som brente røkelse og ofret til sine guder. Da blev Herren vred på Salomo fordi han hadde vendt sitt hjerte bort fra Herren, Israels Gud, som hadde åpenbaret sig for ham to ganger og uttrykkelig forbudt ham å følge andre guder; men han hadde ikke holdt sig efter Herrens bud. Da sa Herren til Salomo: Siden dette er kommet dig i sinne, og du ikke har holdt min pakt og mine lover, som jeg har gitt dig, så vil jeg rive riket fra dig og gi det til din tjener. Men for din far Davids skyld vil jeg ikke gjøre det i din tid - fra din sønn vil jeg rive riket. Dog vil jeg ikke rive hele riket fra ham; en stamme vil jeg gi din sønn for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, som jeg har utvalgt.

Morning Prayer — First Lesson

Ezra 4

Da nu Judas og Benjamins motstandere hørte at de bortførte bygget et tempel for Herren, Israels Gud, kom de til Serubabel og til familiehodene og sa til dem: La oss få være med eder og bygge; for vi søker eders Gud likesom I selv, og til ham har vi ofret helt fra assyrerkongen Asarhaddons dager, han som førte oss hit! Da svarte Serubabel og Josva og de andre familiehoder i Israel: Det lar sig ikke gjøre at I er sammen med oss om å bygge et hus for vår Gud; vi vil være alene om å bygge hus for Herren, Israels Gud, således som kong Kyros, kongen i Persia, har befalt oss. Men de andre folk som bodde der i landet, gjorde Judas folk motløst og skremte dem fra å bygge. De leide nogen folk til å gi råd som var til skade for dem, og fikk således gjort deres forehavende til intet så lenge perserkongen Kyros levde, og siden helt til perserkongen Darius tiltrådte regjeringen. Under Ahasverus' regjering, i den første tid av hans kongedømme, skrev de en klage mot dem som bodde i Juda og Jerusalem. Og i Artaxerxes' dager skrev Bislam, Mitredat, Tabe'el og hans andre embedsbrødre et brev til Artaxerxes, kongen i Persia; det var skrevet med syrisk skrift og oversatt til syrisk. Rådsherren Rehum og statsskriveren Simsai skrev et brev mot Jerusalem til kong Artaxerxes; brevet hadde følgende innhold - de som skrev dengang var: rådsherren Rehum og statsskriveren Simsai og deres andre embedsbrødre, de fra Dina og Afarsatka, Tarpela, Persia, Erek, Babel, Susan, Deha og Elam og de andre folk som den store og navnkundige Osnappar førte bort og lot bo i byen Samaria og ellers i landet hinsides elven, og så videre. Dette er en avskrift av det brev som de sendte til ham - til kong Artaxerxes: Dine tjenere mennene hinsides elven, og så videre. Det være kongen vitterlig at jødene som drog bort fra det sted hvor du bor, er kommet hit til oss, til Jerusalem, og nu holder på å bygge op igjen den oprørske og onde by og fullføre murene og utbedre grunnvollene. Men nu være det kongen vitterlig at dersom denne by blir bygget op igjen og murene fullført, så vil de hverken gi skatt eller toll eller veipenger, og det vil til sist bli til skade for kongene. Efterdi vi nu eter palassets salt, og det ikke sømmer sig for oss å se med ro på at det voldes kongen skade, så sender vi nu bud og lar kongen få dette å vite, forat du kan la granske i dine fedres krønike; da vil du i krøniken finne og se at denne by har vært en oprørsk by, som har voldt skade for konger og land, og at de har gjort oprør der fra gammel tid; derfor er også denne by blitt ødelagt. Så lar vi nu kongen vite at dersom denne by blir bygget op igjen og murene fullført, så vil følgen derav bli at du ikke mere vil ha nogen del igjen av landet hinsides elven. Da sendte kongen svar til rådsherren Rehum og statsskriveren Simsai og deres andre embedsbrødre, som bodde i Samaria og ellers i landet hinsides elven: Fred, og så videre. Det brev I har sendt til oss, er nøiaktig blitt lest op for mig, og jeg har gitt befaling til å granske efter, og vi har funnet at denne by fra gammel tid har satt sig op imot kongene, og at frafall og oprør har funnet sted der. Mektige konger har rådet over Jerusalem, og de har hersket over alt land hinsides elven, og der blev gitt dem skatt, toll og veipenger. Så gi nu befaling til å hindre disse menn, så denne by ikke blir bygget op igjen, før det kommer befaling fra mig, og ta eder i vare for å gjøre eder skyldige i nogen forseelse i denne sak, så skaden ikke skal bli verre og kongene lide tap! Så snart avskriften av dette brev fra kong Artaxerxes var blitt oplest for Rehum og statsskriveren Simsai og deres embedsbrødre, drog de straks til jødene i Jerusalem og hindret dem med vold og makt. Da stanset arbeidet på Guds hus i Jerusalem, og det blev intet gjort med det før i det annet år av perserkongen Darius' regjering.

Epistle

Acts 19:1-8

Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesus, efterat han hadde vandret igjennem de øvre landskaper. Der fant han nogen disipler og sa til dem: Fikk I den Hellige Ånd da I kom til troen? De svarte ham: Vi har ikke engang hørt om den Hellige Ånd er kommet. Han sa da: Hvad dåp blev I da døpt med? De sa: Med Johannes' dåp. Da sa Paulus: Johannes, han døpte med omvendelses dåp, idet han sa til folket at de skulde tro på den som kom efter ham, det er på Jesus. Da de hørte dette, lot de sig døpe til den Herre Jesu navn, og da Paulus la hendene på dem, kom den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord. Disse menn var i alt omkring tolv. Han gikk da inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder, idet han holdt samtaler med dem og overtydet dem om det som hører Guds rike til.

First Reading

Exodus 40

Og Herren talte til Moses og sa: I den første måned, på den første dag i måneden, skal du reise tabernaklet, sammenkomstens telt. Der skal du sette vidnesbyrdets ark og dekke for arken med forhenget. Så skal du sette inn bordet, og på det skal du legge alt som skal ligge på det; og du skal bære inn lysestaken og sette op lampene på den. Og du skal sette det gullklædde røkoffer-alter foran vidnesbyrdets ark og henge op teppet for inngangen til tabernaklet. Brennoffer-alteret skal du sette foran inngangen til tabernaklet, sammenkomstens telt. Og tvettekaret skal du sette mellem sammenkomstens telt og alteret og ha vann i det. Og så skal du sette op forgården rundt omkring og henge op teppet for porten til forgården. Derefter skal du ta salvingsoljen og salve tabernaklet og alt som er i det, og du skal hellige tabernaklet og alt som hører det til, så det blir hellig. Og du skal salve brennofferalteret og alt som hører det til, og du skal hellige alteret, og alteret skal være høihellig. Og du skal salve tvettekaret og dets fotstykke og hellige det. Så skal du føre Aron og hans sønner frem til inngangen til sammenkomstens telt Og tvette dem med vann. Og du skal klæ Aron i de hellige klær og salve ham og hellige ham, og så skal han tjene mig som prest. Og hans sønner skal du også føre frem og klæ dem i underkjortlene. Og du skal salve dem, likesom du salvet deres far, og så skal de tjene mig som prester; og denne salving skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt efter slekt. Og Moses gjorde så; han gjorde i ett og alt således som Herren befalte ham. I den første måned i det annet år, på den første dag i måneden, var det tabernaklet blev reist. Da reiste Moses tabernaklet: Han satte ned fotstykkene og stilte op plankene, la tverrstengene inn og reiste stolpene. Så bredte han ut dekket over tabernaklet og la varetaket ovenpå, således som Herren hadde befalt Moses. Derefter tok han og la vidnesbyrdet i arken og satte stengene i og satte nådestolen ovenpå arken. Og arken satte han inn i tabernaklet og hengte op det dekkende forheng foran vidnesbyrdets ark, således som Herren hadde befalt Moses. Så satte han bordet i sammenkomstens telt ved den nordre vegg av tabernaklet utenfor forhenget og la brødene i rad på det for Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt Moses Lysestaken satte han i sammenkomstens telt midt imot bordet ved den søndre vegg av tabernaklet og satte op lampene for Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt Moses Så satte han det gullklædde alter i sammenkomstens telt foran forhenget og brente velluktende røkelse på det, således som Herren hadde befalt Moses Derefter hengte han op teppet for inngangen til tabernaklet. Brennoffer-alteret satte han ved inngangen til tabernaklet, sammenkomstens telt, og ofret brennoffer og matoffer på det, således som Herren hadde befalt Moses Tvettekaret satte han mellem sammenkomstens telt og alteret og hadde vann i det til å tvette sig med. Og Moses og Aron og hans sønner tvettet sine hender og sine føtter i det. Når de gikk inn i sammenkomstens telt, og når de trådte nær til alteret, tvettet de sig, således som Herren hadde befalt Moses. Så reiste han op forgården omkring tabernaklet og alteret og hengte op teppet for porten til forgården. Således fullendte Moses verket. Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte tabernaklet. Og Moses kunde ikke gå inn i sammenkomstens telt fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte tabernaklet. Og når skyen løftet sig fra tabernaklet, brøt Israels barn op; så gjorde de på alle sine tog. Men når skyen ikke løftet sig, brøt de ikke op, men ventet til den dag den atter løftet sig. For Herrens sky lå over tabernaklet om dagen, og om natten lyste den som ild, for alle Israels barns øine på alle deres tog.

Morning Prayer — Second Lesson

Matthew 21

Og da de kom nær til Jerusalem og var kommet til Betfage ved Oljeberget, da sendte Jesus to disipler avsted og sa til dem: Gå inn i den by som ligger rett for eder, og straks skal I finne en aseninne bundet og en fole hos den; løs dem, og før dem til mig! Og dersom nogen sier noget til eder, da skal I si: Herren har bruk for dem; så skal han straks sende dem. Men dette skjedde forat det skulde opfylles som er talt ved profeten, som sier: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til dig, saktmodig og ridende på et asen, på trældyrets fole. Disiplene gikk da avsted og gjorde som Jesus bød dem; de hentet aseninnen og folen, og la sine klær på dem; og han satte sig oppå. Og størstedelen av folket bredte sine klær på veien, andre hugg grener av trærne og strødde dem på veien, og folket som gikk foran og fulgte efter, ropte: Hosianna Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høieste! Og da han drog inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse og sa: Hvem er dette? Men folket sa: Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea. Og Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han, og han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus. Men I gjør det til en røverhule. Og det kom blinde og halte til ham i templet, og han helbredet dem. Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerninger han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna Davids sønn! da blev de vrede og sa til ham: Hører du hvad disse sier? Men Jesus sa til dem: Ja! Har I aldri lest: Av umyndiges og diendes munn har du beredt dig lovprisning? Og han forlot dem og gikk utenfor byen til Betania, og var der natten over. Om morgenen, da han gikk til byen igjen, blev han hungrig, og da han så et fikentre ved veien, gikk han bort til det, men fant ikke noget på det uten bare blad. Da sa han til det: Aldri i evighet skal det mere vokse frukt på dig. Og straks visnet fikentreet. Og da disiplene så det, undret de sig og sa: Hvorledes gikk det til at fikentreet straks visnet? Men Jesus svarte og sa til dem: Sannelig sier jeg eder: Dersom I har tro og ikke tviler, da skal I ikke alene kunne gjøre dette med fikentreet, men endog om I sier til dette fjell: Løft dig op og kast dig i havet, så skal det skje; og alt det I beder om med tro i eders bønn, det skal I få. Og da han var kommet inn i templet og lærte der, gikk yppersteprestene og folkets eldste til ham og sa: Med hvad myndighet gjør du dette, og hvem har gitt dig denne myndighet? Jesus svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; sier I mig det, da skal også jeg si eder med hvad myndighet jeg gjør dette. Johannes' dåp, hvorfra var den? fra himmelen eller fra mennesker? Da tenkte de ved sig selv og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han til oss: Hvorfor trodde I ham da ikke? Men sier vi: Fra mennesker, da frykter vi for folket; for alle holder Johannes for en profet. De svarte da Jesus og sa: Vi vet det ikke. Da sa også han til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette. Men hvad tykkes eder? En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå idag og arbeid i min vingård! Men han svarte: Jeg vil ikke. Men siden angret han det og gikk. Og han gikk til den andre og sa det samme til ham. Han svarte: Ja, herre! men gikk ikke. Hvem av de to gjorde nu farens vilje? De sier: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg eder at toldere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn I. For Johannes kom til eder på rettferdighets vei, og I trodde ham ikke, men tolderne og skjøgene trodde ham; men I, enda I så det, angret I det ikke siden, så I trodde ham. Hør en annen lignelse: Det var en husbond som plantet en vingård, og han satte et gjerde omkring den og gravde en vinperse i den og bygget et tårn, og så leide han den ut til vingårdsmenn og drog utenlands. Da det nu led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til vingårdsmennene for å ta imot den frukt som han skulde ha; og vingårdsmennene tok hans tjenere: en slo de, en drepte de, en stenet de. Atter sendte han andre tjenere, flere enn de første, og de gjorde likeså med dem. Men til sist sendte han sin sønn til dem og sa: De vil undse sig for min sønn. Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de sig imellem: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så vi kan få hans arv! Og de tok ham og kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel. Når nu vingårdens herre kommer, hvad skal han da gjøre med disse vingårdsmenn? De sier til ham: Ille skal han ødelegge disse illgjerningsmenn, og vingården skal han leie ut til andre vingårdsmenn, som gir ham frukten i rette tid. Jesus sier til dem: Har I aldri lest i skriftene: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten; av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øine? Derfor sier jeg eder: Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller på denne sten, han skal knuses, men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv. Og da yppersteprestene og fariseerne hørte hans lignelser, skjønte de at han talte om dem. Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket; for det holdt ham for en profet.

Responsorial Psalm

Psalm 84

Til sangmesteren, efter Gittit; av Korahs barn; en salme. Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud! Min sjel lenges, ja vansmekter av lengsel efter Herrens forgårder; mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud. Spurven har jo funnet sig et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger - dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud! Salige er de som bor i ditt hus; de skal stadig love dig. Sela. Salig er det menneske som har sin styrke i dig, de hvis hu står til de jevne veier. Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse. De går frem fra kraft til kraft, de treder frem for Gud på Sion. Herre, Gud, hærskarenes Gud, hør min bønn! Vend øret til, Jakobs Gud! Sela. Gud, vårt skjold, se til og sku din salvedes åsyn! For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller stå ved dørtreskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt. For Gud Herren er sol og skjold, Herren gir nåde og ære; han nekter ikke dem noget godt som vandrer i uskyld. Herre, hærskarenes Gud, salig er det menneske som setter sin lit til dig.

Gospel

John 14:15-21

Dersom I elsker mig, da holder I mine bud, og jeg vil bede Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, forat han kan være hos eder evindelig, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke; I kjenner ham, for han blir hos eder og skal være i eder. Jeg vil ikke efterlate eder farløse; jeg kommer til eder. Ennu en liten stund, og verden ser mig ikke lenger; men I ser mig; for jeg lever, og I skal leve. På den dag skal I kjenne at jeg er i min Fader, og I i mig, og jeg i eder. Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker mig; men den som elsker mig, skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare mig for ham.

Responsorial Psalm

Psalm 134

En sang ved festreisene. Se, lov Herren, alle i Herrens tjenere, I som står i Herrens hus om nettene! Løft eders hender op til helligdommen og lov Herren! Herren velsigne dig fra Sion, han som gjorde himmel og jord!

Responsorial Psalm

Psalm 143

En salme av David. Herre, hør min bønn, vend øret til mine inderlige bønner, svar mig i din trofasthet, i din rettferdighet, og gå ikke i rette med din tjener! For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn. For fienden har forfulgt min sjel, han har knust mitt liv til jorden, han har satt mig på mørke steder som de evig døde. Og min ånd er vansmektet i mig, mitt hjerte er forferdet inneni mig. Jeg kommer fordums dager i hu, jeg tenker på alt ditt verk, jeg grunder på dine henders gjerning. Jeg utbreder mine hender til dig, min sjel lenges efter dig som et vansmektende land. Sela. Skynd dig å svare mig, Herre! Min ånd fortæres; skjul ikke ditt åsyn for mig, så jeg blir lik dem som farer ned i graven! La mig årle høre din miskunnhet, for til dig setter jeg min lit! Kunngjør mig den vei jeg skal vandre, for til dig opløfter jeg min sjel! Fri mig fra mine fiender, Herre! Hos dig søker jeg ly. Lær mig å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd lede mig på jevnt land! For ditt navns skyld, Herre, vil du holde mig i live; i din rettferdighet vil du føre min sjel ut av trengsel, og i din miskunnhet vil du utrydde mine fiender og ødelegge alle dem som trenger min sjel; for jeg er din tjener.

Responsorial Psalm

Psalm 141

En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig! La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer! Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør! Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter! La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap. Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige. Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port. For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel! Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett! La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!

Evening Prayer — First Lesson

Ezra 5

Profeten Haggai og Sakarias, Iddos sønn, som også var profet, profeterte for jødene i Juda og Jerusalem; i Israels Guds navn profeterte de for dem. Da tok Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, til å bygge på Guds hus i Jerusalem, og Guds profeter var med dem og støttet dem. På den tid kom Tatnai, som var stattholder hinsides elven, og Setar-Bosnai og deres embedsbrødre til dem; og de talte således til dem: Hvem har gitt eder befaling til å bygge dette hus og fullføre denne mur? Da sa vi til dem hvad de menn hette som opførte denne bygning. Men Guds øie våket over jødenes eldste, og de hindret dem ikke i å bygge så lenge til saken var kommet inn for Darius, og de hadde fått brev fra ham derom. Dette er en avskrift av det brev som Tatnai, stattholderen hinsides elven, og Setar-Bosnai og hans embedsbrødre, afarsakittene, som bodde hinsides elven, sendte til kong Darius; for de sendte en melding til ham, og i den stod det skrevet: Kong Darius ønsker vi alt godt. Det være kongen vitterlig at vi har draget til landskapet Juda, til den store Guds hus, og det blir nu bygget op av store stener, og det legges bjelker i veggene, og arbeidet gjøres med iver og har god fremgang under deres hender. Så spurte vi de eldste der og sa til dem: Hvem har gitt eder befaling til å bygge dette hus og fullføre denne mur? Vi spurte dem også hvad de hette, så vi kunde la dig få vite det og skrive op for dig navnene på de menn som er deres overhoder. Dette var det svar de gav oss: Vi er tjenere for himmelens og jordens Gud, og vi bygger op igjen det hus som allerede for mange år siden var bygget her; det var en stor konge i Israel som bygget det og fullførte det. Men fordi våre fedre hadde vakt himmelens Guds vrede, gav han dem i kaldeeren Nebukadnesars, kongen i Babels hånd, og han ødela dette hus og førte folket bort til Babel. Men i Kyros', kongen i Babels første år gav kong Kyros befaling til å bygge op igjen dette Guds hus. Kong Kyros lot også de kar av gull og sølv som hadde tilhørt Guds hus, men som Nebukadnesar hadde tatt ut av templet i Jerusalem og ført til templet i Babel, ta ut av templet i Babel, og de blev overgitt til en som hette Sesbassar, som han hadde satt til stattholder. Og han sa til ham: Ta disse kar og dra avsted og sett dem inn i templet i Jerusalem, og la Guds hus bli bygget op igjen på sitt sted! Så kom da denne Sesbassar og la grunnvollene til Guds hus i Jerusalem, og fra den tid og til nu har de bygget på det, men det er ennu ikke fullført. Dersom nu kongen så synes, så la det bli gransket i kongens skattkammer der i Babel om det er så at kong Kyros har gitt befaling til å bygge dette Guds hus i Jerusalem, og kongen la oss så få vite hvad som er hans vilje i denne sak!

Second Reading

Acts 23

Da så Paulus fast på rådet og sa: Brødre! med all god samvittighet har jeg ført mitt levnet for Gud inntil denne dag. Ypperstepresten Ananias bød da dem som stod der, å slå ham på munnen. Da sa Paulus til ham: Gud skal slå dig, du kalkede vegg! Og du sitter her for å dømme mig efter loven, og du bryter loven ved å byde at de skal slå mig? De som stod der, sa da: Skjeller du ut Guds yppersteprest? Og Paulus sa: Jeg visste ikke, brødre, at det var ypperstepresten; det står jo skrevet: Mot en høvding blandt ditt folk skal du ikke bruke ukvemsord. Da nu Paulus visste at den ene del av dem var sadduseere og den andre del fariseere, ropte han i rådet: Brødre! jeg er en fariseer, sønn av fariseere; det er for håp og for de dødes opstandelse at jeg står her for retten. Da han sa dette, blev det strid mellem fariseerne og sadduseerne, og hopen blev innbyrdes uenig. For sadduseerne sier at det ikke er nogen opstandelse, heller ikke nogen engel eller ånd; men fariseerne lærer begge deler. Nu blev det da et stort skrik, og nogen skriftlærde av fariseernes flokk stod op og stred skarpt og sa: Vi finner intet ondt hos dette menneske; om det nu var en ånd som talte til ham, eller en engel? Da det nu opstod stor strid, fryktet den øverste høvedsmann for at Paulus skulde bli slitt i stykker av dem, og han bød krigsfolket å gå ned og rive ham ut fra dem og føre ham inn i festningen. Men natten efter stod Herren for ham og sa: Vær frimodig! likesom du vidnet om mig i Jerusalem, således skal du også vidne i Rom. Men da det var blitt dag, la jødene sig sammen mot ham, og forbannet sig på at de hverken vilde ete eller drikke før de hadde drept Paulus. Det var mere enn firti som således sammensvor sig, og de gikk til yppersteprestene og de eldste og sa: Vi har forbannet oss på at vi ikke vil smake mat før vi har drept Paulus; nu må da I sammen med rådet la den øverste høvedsmann vite at han skal føre ham ned til eder, som om I nøiere vilde prøve hans sak; så holder vi oss ferdige til å drepe ham før han når frem. Men Paulus' søstersønn fikk høre om dette hemmelige råd, og han kom og gikk inn i festningen og fortalte Paulus det. Paulus kalte da en av høvedsmennene til sig og sa: Før denne unge mann til den øverste høvedsmann! for han har noget å melde ham. Han tok ham da med sig og førte ham til den øverste høvedsmann og sier: Fangen Paulus kalte mig til sig og bad mig føre denne unge mann til dig, da han hadde noget å si dig. Den øverste høvedsmann tok ham da ved hånden og gikk til side og spurte: Hvad er det du har å melde mig? Han sa da: Jødene er kommet overens om å be dig at du imorgen vil føre Paulus for rådet, som om det vilde få nøiere rede på hans sak; du må da ikke la dig overtale av dem; for mere enn firti menn av dem ligger på lur efter ham, og de har forbannet sig på at de hverken vil ete eller drikke før de har drept ham, og nu holder de sig ferdige og venter på at du skal love det. Den øverste høvedsmann lot da den unge mann gå og bød ham: Du må ikke si til nogen at du har latt mig få vite dette. Og han kalte til sig to av høvedsmennene og sa: La to hundre stridsmenn holde sig ferdige til å dra til Cesarea, og sytti hestfolk og to hundre skyttere, fra den tredje time på natten! Og han bød at de skulde gjøre hester i stand, forat de kunde la Paulus ride på dem og føre ham sikkert frem til landshøvdingen Feliks. Og han skrev et brev med dette innhold: Klaudius Lysias hilser den mektige landshøvding Feliks. Denne mann, som var grepet av jødene og nær ved å bli drept av dem, ham fridde jeg ut; jeg kom til med krigsfolket, efterat jeg hadde fått vite at han var romersk borger; og da jeg vilde vite hvad det var de hadde å klage på ham, førte jeg ham ned for deres råd. Jeg fant da at de førte klage over ham for nogen spørsmål i deres lov, men at det ikke var noget klagemål imot ham som gjorde ham skyldig til død eller fengsel. Men da det nu er blitt meldt mig at de vil gjøre et overfall på mannen, sender jeg ham uten ophold til dig, efterat jeg har pålagt hans anklagere at også de skal fremføre for dig det de har å si. Krigsfolket tok nu Paulus, som det var blitt dem pålagt, og førte ham om natten til Antipatris, og dagen efter lot de hestfolket dra videre med ham og vendte selv tilbake til festningen. De kom da til Cesarea og lot landshøvdingen få brevet, og førte også Paulus frem for ham. Da han hadde lest det og spurt hvad land han var fra, og fått vite at han var fra Kilikia, sa han: Jeg skal ta dig i forhør når dine anklagere kommer. Og han bød at han skulde holdes i varetekt i Herodes' borg.

Second Reading

Revelation 22

Og han viste mig en elv med livsens vann, som rant, klar som krystall, ut fra Guds og Lammets trone. Mellem stadens gate og elven, på begge sider, stod livsens tre, som bar frukt tolv ganger og gav sin frukt hver måned; og bladene på treet var til lægedom for folkene. Og ingen forbannelse skal være mere, og Guds og Lammets trone skal være i den, og hans tjenere skal tjene ham, og de skal se hans åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Og natt skal ikke være mere, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem; og de skal regjere i all evighet. Og han sa til mig: Disse ord er troverdige og sanne, og Herren, den Gud som utdeler sin Ånd til profetene, har sendt ut sin engel for å vise sine tjenere det som snart skal skje. Og se, jeg kommer snart. Salig er den som tar vare på de profetiske ord i denne bok. Og jeg, Johannes, er den som så og hørte dette; og da jeg hadde hørt og sett, falt jeg ned for å tilbede for den engels føtter som viste mig dette. Og han sier til mig: Var dig for det! jeg er din og dine brødre profetenes medtjener og deres som tar vare på ordene i denne bok. Gud skal du tilbede! Og han sier til mig: Du skal ikke sette segl for de profetiske ord i denne bok; for tiden er nær. La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort! Se, jeg kommer snart, og min lønn er med mig, til å gi enhver igjen efter som hans gjerning er. Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, den første og den siste. Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livsens tre og gjennem portene komme inn i staden. Men utenfor er hundene og trollmennene og horkarlene og manndraperne og avgudsdyrkerne og enhver som elsker og taler løgn. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder om menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt! Jeg vidner for enhver som hører de profetiske ord i denne bok: Dersom nogen legger noget til dette, da skal Gud legge på ham de plager som er skrevet i denne bok; og dersom nogen tar noget bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livsens tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok. Han som vidner dette, sier: Ja, jeg kommer snart. Amen, ja kom, Herre Jesus! Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder alle! Amen.

Second Reading

Hebrews 9:1-14

Nu hadde vel og den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten og sin jordiske helligdom For der blev laget et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene: dette kalles det Hellige. Og bak det annet forheng var det telt som kalles det Aller-helligste, som hadde et røkoffer-alter av gull og paktens ark, som var klædd rundt om med gull, og i denne var en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler, og over den herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen; men om disse ting skal vi ikke nu tale stykke for stykke. Men da nu dette er laget således, går prestene alltid inn i det forreste telt når de utfører sin tjeneste; men i det annet telt går bare ypperstepresten inn en gang om året, ikke uten blod, som han bærer frem for sig selv og for folkets forseelser, idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen ennu ikke er åpenbaret så lenge det forreste telt ennu står, for dette er et billede inntil den nuværende tid, og svarende til dette bæres det da frem både gaver og slaktoffer, som dog ikke makter å gjøre den fullkommen efter samvittigheten som tjener Gud, men som bare, sammen med mat og drikke og alle slags tvetninger, er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennem det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning, og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet, hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar sig selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!

Second Reading

Jude 6:1-10

Gospel

Mark 5

Og de kom over på hin side av sjøen, til gerasenernes bygd. Og da han var gått ut av båten, kom det straks mot ham ut av gravene en mann som var besatt av en uren ånd. Han hadde sitt tilhold der i gravene, og de kunde ikke lenger binde ham, ikke engang med lenker; for han hadde ofte vært bundet med fot-jern og lenker, og lenkene hadde han revet av sig, og fot-jernene hadde han sønderslitt, og ingen kunde rå med ham, og han var alltid, natt og dag, i gravene og på fjellene og skrek og slo sig selv med stener. Og da han så Jesus langt borte, løp han til og falt ned for ham, og ropte med høi røst: Hvad har jeg med dig å gjøre, Jesus, du den høieste Guds Sønn? Jeg besverger dig ved Gud at du ikke må pine mig! For han sa til ham: Far ut av mannen, du urene ånd! Og han spurte ham: Hvad er ditt navn? Og han sa til ham: Legion er mitt navn; for vi er mange. Og han bad ham meget at han ikke måtte drive dem ut av bygden. Men det gikk en stor svinehjord og beitet der ved fjellet, Og de bad ham: Send oss inn i svinene, så vi kan fare i dem! Og han gav dem lov til det. Og de urene ånder fór ut og fór i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen, omkring to tusen i tallet, og druknet i sjøen. Og de som gjætte dem, tok flukten, og fortalte det i byen og i bygden. Og folk kom ut for å se hvad som hadde hendt. Og de kom til Jesus og så den besatte sitte påklædd og ved sans og samling, han som hadde vært besatt av legionen, og de blev forferdet. Og de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes det var gått med den besatte, og om svinene. Og de begynte å be ham at han vilde dra bort fra deres landemerker. Og da han gikk i båten, bad den besatte om å få være med ham. Og han gav ham ikke lov, men sa til ham: Gå hjem til dine og fortell dem hvor store ting Herren har gjort imot dig, og at han har miskunnet sig over dig! Og han gikk bort og begynte å kunngjøre i Dekapolis hvor store ting Jesus hadde gjort imot ham; og alle undret sig. Og da Jesus var faret over med båten til hin side igjen, samlet meget folk sig om ham; og han var ved sjøen. Og det kom en av synagoge-forstanderne ved navn Jairus; og da han så ham, falt han ned for hans føtter, og han bad ham meget og sa: Min datter ligger på det siste; kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve! Og han gikk bort med ham, og meget folk fulgte ham, og de trengte ham. Og der var en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år; og hun hadde lidt meget av mange læger og satt til alt det hun eide, og hadde ikke hatt nogen hjelp av det, men var heller blitt verre; da hun hadde hørt ryktet om Jesus, kom hun midt iblandt folket og rørte bakfra ved hans klædebon. For hun sa: Kan jeg få røre, om det så bare er ved hans klær, så blir jeg helbredet. Og straks uttørkedes hennes blods kilde, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage. Og Jesus kjente straks hos sig selv den kraft som gikk ut fra ham, og han vendte sig om i hopen og sa: Hvem var det som rørte ved mine klær? Og hans disipler sa til ham: Du ser at folket trenger dig på alle kanter, og du sier: Hvem var det som rørte ved mig? Og han så sig om for å få øie på henne som hadde gjort dette. Men kvinnen kom redd og skjelvende, for hun visste hvad som var skjedd med henne, og hun falt ned for ham og sa ham hele sannheten. Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred, og vær helbredet for din plage! Mens han ennu talte, kom det folk fra synagoge-forstanderen og sa: Din datter er død; hvorfor umaker du mesteren lenger? Men Jesus hørte det ord som blev sagt, og sa til synagoge-forstanderen: Frykt ikke, bare tro! Og han lot ingen følge med sig uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror. Og de kom til synagoge-forstanderens hus, og han så en larmende hop og folk i stor gråt og jammer, og han gikk inn og sa til dem: Hvorfor larmer og gråter I? Barnet er ikke død; hun sover. Og de lo ham ut. Men han driver alle ut, og tar med sig barnets far og mor og dem som var med ham, og går inn der hvor barnet var. Og han tar barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi; det er utlagt: Pike! jeg sier dig: Stå op! Og straks stod piken op og gikk omkring; for hun var tolv år gammel. Og de blev storlig forferdet. Og han bød dem strengt at ikke nogen skulde få dette å vite; og han sa at de skulde gi henne noget å ete.

Evening Prayer — Second Lesson

1 Corinthians 6

Våger nogen av eder, når han har sak mot sin næste, da å søke dom hos de urettferdige og ikke hos de hellige? Eller vet I ikke at de hellige skal dømme verden? og dersom verden blir dømt ved eder, er I da uverdige til å dømme i de ringeste saker? Vet I ikke at vi skal dømme engler? hvor meget mere da i timelige ting! Når I da har saker om timelige ting, så setter I dem til dommere som ikke aktes for noget i menigheten! Til skam for eder sier jeg det. Så finnes det da ikke nogen vis mann iblandt eder, ikke en eneste én, som kan skille tretten for sin bror? men bror fører sak mot bror, og det for vantros domstol! Det er jo i det hele allerede et tap for eder at I har saker mot hverandre. Hvorfor lider I ikke heller urett? hvorfor tåler I ikke heller skade? Men I gjør urett og skade, og det mot brødre! Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. Og således var det med somme av eder; men I har latt eder avtvette, I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd. Jeg har lov til alt - men ikke alt gagner; jeg har lov til alt - men jeg skal ikke la noget få makten over mig. Maten er for buken, og buken for maten; og Gud skal gjøre ende på dem begge. Men legemet er ikke for hor, men for Herren, og Herren for legemet; og Gud har opvakt Herren og skal også opvekke oss ved sin kraft. Vet I ikke at eders legemer er Kristi lemmer? skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøges lemmer? Langt derifra! Eller vet I ikke at den som holder sig til skjøgen, er ett legeme med henne? For det er sagt: De to skal være ett kjød. Men den som holder sig til Herren, er én ånd med ham. Fly hor! Enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet; men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet I ikke at eders legeme er et tempel for den Hellige Ånd, som bor i eder, og som I har fra Gud, og at I ikke hører eder selv til? for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme!

Gospel

Luke 11:37-54

Men da han hadde talt, bad en fariseer ham at han vilde ete hos ham; han gikk da inn og satte sig til bords. Men da fariseeren så at han ikke først vasket sig før måltidet, undret han sig. Da sa Herren til ham: I fariseere renser nu beger og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og ondskap. I dårer! han som gjorde det utvendige, har ikke han også gjort det innvendige? Men gi det som er inneni, til almisse, og se, da er alt rent for eder. Men ve eder, I fariseere, I som gir tiende av mynte og rute og alle slags maturter, og ikke spør efter rett og kjærlighet til Gud! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort. Ve eder, I fariseere, I som så gjerne vil ha de øverste seter i synagogene og hilsninger på torvene! Ve eder, I som ligner de ukjennelige graver, som menneskene går omkring på uten å vite av det! Da svarte en av de lovkyndige og sa til ham: Mester! ved å si dette krenker du også oss. Men han sa: Ve også eder, I lovkyndige, I som lesser byrder på menneskene, som de vanskelig kan bære, og selv rører I ikke byrdene med én av eders fingrer! Ve eder, I som bygger gravsteder for profetene, og eders fedre slo dem ihjel! Så gir I da eders fedres gjerninger vidnesbyrd og samtykke; for de slo dem ihjel, og I bygger. Derfor sa også Guds visdom: Jeg vil sende profeter og apostler til dem, og nogen av dem skal de slå ihjel, og nogen skal de forfølge, forat alle profeters blod, som er utøst fra verdens grunnvoll blev lagt, skal bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til Sakarias' blod, han som blev drept mellem alteret og templet. Ja, sier jeg eder, det skal bli krevd av denne slekt. Ve eder, I lovkyndige, I som har tatt kunnskapens nøkkel til eder! Selv er I ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har I hindret. Og da han gikk ut derfra, begynte de skriftlærde og fariseerne å trenge hårdt inn på ham og å spørre ham ut om mangt og meget, for de lurte på ham for å lokke noget ut av hans munn.

Gospel

John 8:51-59

Sannelig, sannelig sier jeg eder: Om nogen holder mitt ord, skal han aldri i evighet se døden. Jødene sa til ham: Nu skjønner vi at du er besatt. Abraham er død, og profetene likeså, og du sier: Om nogen holder mitt ord, skal han aldri i evighet smake døden! Du er da vel ikke større enn vår far Abraham, som døde? og profetene døde; hvem gjør du dig selv til? Jesus svarte: Ærer jeg mig selv, da er min ære intet; det er min Fader som ærer mig, han som I sier er eders Gud. Og I kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham; og om jeg sier at jeg ikke kjenner ham, da blir jeg en løgner som I. Men jeg kjenner ham og holder hans ord. Abraham, eders far, frydet sig til å se min dag; og han så den og gledet sig. Jødene sa da til ham: Du er ennu ikke femti år og har sett Abraham? Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Før Abraham blev til, er jeg. Da tok de stener op for å kaste på ham; men Jesus skjulte sig og gikk ut av templet.

Gospel

Acts 4

Men mens de talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og sadduseerne over dem; de harmedes over at de lærte folket og forkynte i Jesus opstandelsen fra de døde, og de la hånd på dem og satte dem i fengsel til den næste dag; for det var alt aften. Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til troen, og tallet på mennene blev omkring fem tusen. Dagen efter skjedde det da at deres rådsherrer og eldste og skriftlærde samlet sig i Jerusalem, og med dem ypperstepresten Annas og Kaifas og Johannes og Aleksander og så mange som var av yppersteprestelig ætt, og de stilte dem frem midt iblandt sig og spurte dem: Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn gjorde I dette? Da sa Peter til dem, fylt av den Hellige Ånd: I folkets rådsherrer og Israels eldste! Når vi idag blir tatt i forhør for en velgjerning mot et sykt menneske, om hvad han er helbredet ved, da være det vitterlig for eder alle og for hele Israels folk at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som I korsfestet, han som Gud opvakte fra de døde, ved ham står denne helbredet for eders øine. Han er den sten som blev forkastet av eder, I bygningsmenn, men som er blitt hjørnesten. Og det er ikke frelse i nogen annen; for det er heller ikke noget annet navn under himmelen, gitt blandt mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst. Men da de så Peters og Johannes' frimodighet og fikk vite at de var ulærde og lege menn, undret de sig, og de kjente dem igjen, at de hadde vært med Jesus; og da de så mannen stå ved deres side, han som var blitt helbredet, kunde de ikke si imot. De bød dem da gå ut fra rådet, og de rådførte sig med hverandre og sa: Hvad skal vi gjøre med disse mennesker? for at et vitterlig tegn er gjort ved dem, det er åpenbart for alle som bor i Jerusalem, og det kan vi ikke nekte. Men forat det ikke skal utbrede sig mere blandt folket, så la oss alvorlig true dem til ikke mere å tale i dette navn til noget menneske! Så kalte de dem inn og bød dem at de aldeles ikke skulde tale eller lære i Jesu navn. Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øine å lyde eder mere enn Gud! for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt. De truet dem da enn mere, og så lot de dem gå, da de for folkets skyld ikke fant nogen råd til å straffe dem; for alle priste Gud for det som var skjedd; for han var mere enn firti år gammel den mann som dette helbredelsestegn hadde hendt med. Da de nu var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem. Da de hørte det, løftet de samdrektig sin røst til Gud og sa: Herre! du som gjorde himmelen og jorden og havet og alt det som i dem er, du som ved din tjener Davids munn sa: Hvorfor fnyste hedningene og grundet folkene på det som fåfengt er? Jordens konger steg frem, og høvdingene samlet sig sammen mot Herren og mot hans salvede - ja i sannhet, i denne by samlet de sig mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulde skje. Og nu, Herre! hold øie med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut til helbredelse og til tegn og undergjerninger ved din hellige tjener Jesu navn. Og da de hadde bedt, skalv det sted hvor de var samlet, og de blev alle fylt med den Hellige And, og de talte Guds ord med frimodighet. Men hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og en sjel, og ikke en sa om noget av sitt gods at det var hans eget de hadde alt felles. Og med stor kraft bar apostlene frem vidnesbyrdet om den Herre Jesu opstandelse, og det var stor nåde over dem alle. For det var heller ikke nogen trengende iblandt dem; for alle som eide akrer eller hus, solgte dem og bar frem verdien av det de hadde solgt, og la det for apostlenes føtter, og det blev delt ut til enhver efter som han hadde trang til. Og Josef, som av apostlene hadde fått tilnavnet Barnabas, det er utlagt: formaningens sønn, en levitt, født på Kypern, som eide en aker, solgte den og bar frem pengene og la dem for apostlenes føtter.