Today's Readings

First Reading

Acts 12:12-19

Da han nu hadde sanset sig, gikk han bort til det hus som eides av Maria, mor til Johannes som kaltes med tilnavn Markus; der var mange samlet og holdt bønn. Og da han banket på porten, kom det en tjenestepike ved navn Rode ut for å høre efter, og da hun kjente Peters røst, blev hun så glad at hun ikke åpnet porten, men løp inn og fortalte at Peter stod utenfor De sa til henne: Du er fra sans og samling. Men hun forsikret at det var således. Da sa de: Det er hans engel. Men Peter blev ved å banke på, de lukket da op og så ham, og de blev forferdet. Han vinket da til dem med hånden at de skulde tie stille, og han fortalte dem hvorledes Herren hadde ført ham ut av fengslet, og sa: Fortell dette til Jakob og brødrene! Så gikk han bort og drog til et annet sted. Da det nu blev dag, var det ikke lite opstyr blandt stridsmennene; de undret sig over hvad det vel var blitt av Peter. Herodes lot lete efter ham, men fant ham ikke; han tok da vaktmennene i forhør og bød at de skulde føres bort; og han drog ned fra Judea til Cesarea og opholdt sig der.

First Reading

Isaiah 21

Utsagn om Havørkenen. Som stormvinder i ørkenen farer frem, kommer det fra ørkenen, fra det forferdelige land. Et hårdt syn er mig kunngjort: Røveren røver og ødeleggeren ødelegger. Dra op, Elam! Treng på, Media! Hvert sukk gjør jeg ende på. Derfor er mine lender fulle av smerte, veer har grepet mig, som den fødendes veer; jeg vrir mig så jeg ikke kan høre; jeg er forferdet så jeg ikke kan se. Mitt sinn er forvirret, redsel har forferdet mig; aftenen, som var min lyst, har han gjort til redsel for mig. De dekker bordet, vakten våker, de eter og drikker - op, I høvdinger, smør skjoldene! For så sa Herren til mig: Gå og still vaktmannen ut! Det han ser, skal han melde. Og ser han et tog av ryttere, par efter par, et tog av asener, et tog av kameler, da skal han gi akt, gi nøie akt. Da ropte han som en løve: Herre, på vakt står jeg alltid om dagen, og på min post er jeg stilt hver en natt; men se der! Der kommer et tog av ridende menn, par av ryttere! - Og han tok til orde og sa: Falt, falt er Babel, og alle dets guders billeder har han knust og kastet til jorden. Du mitt knuste, mitt gjennemtreskede folk! Det jeg har hørt av Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, har jeg kunngjort for eder. Utsagn om Duma. Til mig roper de fra Se'ir: Vekter! Hvor langt er det på natten? Vekter! Hvor langt er det på natten? Vekteren svarer: Det kommer morgen, men også natt; vil I spørre, så spør - kom igjen! Utsagn mot Arabia. I skogen i Arabia skal I overnatte, I karavaner av dedanitter! Ut til de tørste fører de vann; de som bor i Temas land, kommer de flyktende i møte med brød; for de flykter for sverdet, for det dragne sverd og den spente bue og for krigens trykk. For så har Herren sagt til mig: Om et år, således som en dagarbeider regner året, skal det være forbi med all Kedars herlighet. Og tallet på de buer som levnes Kedars helter, skal bli lite; for Herren, Israels Gud, har talt.

First Reading

1 Kings 17:1-16

Da sa tisbitten Elias, en av dem som var flyttet inn i Gilead, til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han hvis tjener jeg er: Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten efter mitt ord. Og Herrens ord kom til ham, og det lød således: Gå herfra og ta veien mot øst og skjul dig ved bekken Krit østenfor Jordan! Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å forsørge dig der. Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt; han gikk til bekken Krit østenfor Jordan og opholdt sig der, og ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen og med brød og kjøtt om aftenen, og han drakk av bekken. Men da det var gått en tid, blev bekken uttørret; for det kom ikke regn i landet. Da kom Herrens ord til ham, og det lød således: Stå op og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der! Jeg har befalt en enke der å forsørge dig. Han stod op og gikk til Sarepta, og da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved; han ropte på henne og sa: Hent mig litt vann i en skål, så jeg kan få drikke! Da hun nu gikk for å hente det, ropte han efter henne og sa: Ta med et stykke brød til mig! Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødskive, men har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset, og nu går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for mig og min sønn, så vi kan ete det og så dø. Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt! Lag bare først et lite brød til mig av det og kom ut til mig med det! Siden kan du så lage til noget for dig og din sønn. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke fattes olje like til den dag Herren sender regn over jorden. Og hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt, og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid; melkrukken blev ikke tom, og oljekrukken fattedes ikke olje, efter det ord som Herren hadde talt gjennem Elias.

Morning Prayer — First Lesson

Genesis 11:1-10

Og hele jorden hadde ett tungemål og ens tale. Og da de drog frem mot øst, fant de en slette i landet Sinear, og de bosatte sig der. Og de sa til hverandre: Kom, la oss gjøre teglsten og brenne dem vel! Og de brukte tegl istedenfor sten, og jordbek istedenfor kalk. Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by med et tårn som når op til himmelen, og gjøre oss et navn, så vi ikke skal spres over hele jorden! Da steg Herren ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn hadde begynt å bygge. Og Herren sa: Se, de er ett folk, og ett tungemål har de alle; dette er det første de tar sig fore, og nu vil intet være umulig for dem, hvad de så får i sinne å gjøre. La oss da stige ned der og forvirre deres tungemål, så den ene ikke forstår den andres tungemål! Så spredte Herren dem derfra over hele jorden, og de holdt op med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel; for der forvirret Herren hele jordens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden. Dette er historien om Sems ætt: Da Sem var hundre år gammel, fikk han sønnen Arpaksad to år efter vannflommen.

Epistle

Acts 10:34,42-48

Peter oplot da sin munn og sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk; Og han bød oss å forkynne for folket og vidne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det vidnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. Mens Peter ennu talte disse ord, falt den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Og alle de troende av omskjærelsen som var kommet med Peter, blev forferdet over at den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene; for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da svarte Peter: Mon nogen kan nekte dem vannet, så de ikke skulde bli døpt, de som har fått den Hellige Ånd likesom vi? Og han bød at de skulde døpes i Jesu Kristi navn. De bad ham da bli der nogen dager.

First Reading

Nehemiah 2

I måneden nisan i kong Artaxerxes' tyvende år traff det sig engang så at det var satt vin frem for ham; jeg tok da vinen og rakte kongen den, og han hadde alltid hatt godhet for mig. Da sa kongen til mig: Hvorfor ser du så bedrøvet ut? Du er jo ikke syk; det kan ikke være annet enn hjertesorg. Da blev jeg meget redd. Og jeg sa til kongen: Kongen leve evindelig! Skulde jeg ikke se bedrøvet ut når byen hvor mine fedres graver er, ligger øde, og dens porter er fortært av ild? Da sa kongen til mig: Hvad er det da du ønsker? Da bad jeg til himmelens Gud, og så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, og dersom du har godhet for din tjener, så ber jeg at du vil la mig reise til Juda, til den by hvor mine fedres graver er, så jeg kan bygge den op igjen. Da spurte kongen mig, mens dronningen satt ved hans side: Hvor lenge vil din reise vare, og når kommer du igjen? Kongen syntes godt om dette og gav mig lov til å reise, efterat jeg hadde nevnt en bestemt tid for ham. Så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, så la mig få brev med til stattholderne hinsides elven at de skal la mig dra igjennem hos sig, til jeg kommer til Juda, likeså et brev til Asaf, han som har opsyn over kongens skoger, at han skal gi mig tømmer til å tømre op portene til den borg som hører til templet, og portene til bymuren og tømmer til det hus som jeg skal bo i. Og kongen gav mig det, fordi min Gud holdt sin gode hånd over mig. Da jeg kom til stattholderne hinsides elven, gav jeg dem kongens brev; kongen hadde også sendt krigshøvedsmenn og hestfolk med mig. Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjener Tobias hørte det, syntes de meget ille om at det var kommet en som vilde arbeide for Israels barns vel. Da jeg så kom til Jerusalem og hadde vært der i tre dager, brøt jeg op om natten med nogen få menn; men jeg hadde ikke nevnt for noget menneske hvad min Gud hadde gitt mig i sinne å gjøre for Jerusalem; og jeg hadde ikke andre dyr med mig enn det jeg red på. Jeg drog om natten ut gjennem Dalporten og bortimot Dragekilden og kom til Møkkporten. Jeg så på Jerusalems murer som var nedrevet, og på portene som var fortært av ild. Så tok jeg over til Kildeporten og til Kongedammen; men der var det ikke rum for dyret som jeg red på, til å komme frem. Så drog jeg op i dalen om natten og så på muren og gikk atter inn gjennem Dalporten og vendte så tilbake igjen. Forstanderne visste ikke hvor jeg hadde vært, og hvad jeg tok mig fore; for jeg hadde ennu ikke nevnt noget om det for jødene eller prestene eller de fornemme eller forstanderne eller de andre, som skulde utføre arbeidet. Men nu sa jeg til dem: I ser selv den ulykke vi er i, at Jerusalem ligger øde og dets porter er opbrent; kom og la oss bygge op igjen Jerusalems mur, så vi ikke mere skal være til spott! Og jeg fortalte dem hvorledes min Gud hadde holdt sin gode hånd over mig, og likeså hvad kongen hadde sagt til mig. Da sa de: Vi vil gjøre oss rede og bygge. Og de tok kraftig fatt på det gode verk. Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjener Tobias og araberen Gesem hørte det, spottet de oss og foraktet oss og sa: Hvad er det I gjør der? Vil I sette eder op imot kongen? Da svarte jeg dem så: Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss, og vi hans tjenere vil gjøre oss rede og bygge; men I har hverken del eller rett eller eftermæle i Jerusalem.

Morning Prayer — Second Lesson

1 Corinthians 12:1-14

Men om de åndelige gaver, brødre, vil jeg ikke at I skal være uvitende. I vet at dengang da I var hedninger, lot I eder drage til de stumme avguder, alt efter som I blev draget. Derfor kunngjør jeg eder at ingen som taler i Guds Ånd, sier: Forbannet er Jesus! og ingen kan si: Jesus er Herre! uten i den Hellige Ånd. Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme; og det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme; og det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, som virker alt i alle. Men Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig. For en gis visdoms tale ved Ånden, en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd; en annen tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd, en annen kraft til å gjøre undergjerninger; en annen profetisk gave, en annen evne til å prøve ånder, en annen forskjellige slags tunger, en annen tydning av tunger. Alt dette virker den ene og samme Ånd, idet han utdeler til hver især efter som han vil. For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer, om de enn er mange, dog er ett legeme, således er det også med Kristus; for vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er træler eller frie; og vi har alle fått én Ånd å drikke. For legemet er jo heller ikke ett lem, men mange.

Responsorial Psalm

Psalm 86

En bønn av David. Bøi, Herre, ditt øre, svar mig! for jeg er elendig og fattig. Bevar min sjel! for jeg er from. Frels din tjener, du min Gud, ham som setter sin lit til dig! Vær mig nådig, Herre! for til dig roper jeg hele dagen. Gled din tjeners sjel! for til dig, Herre, løfter jeg min sjel. For du, Herre, er god og villig til å forlate og rik på miskunnhet mot alle dem som påkaller dig. Vend øret, Herre, til min bønn, og merk på mine inderlige bønners røst! På min nøds dag kaller jeg på dig, for du svarer mig. Ingen er som du blandt gudene, Herre, og intet er som dine gjerninger. Alle hedningene, som du har skapt, skal komme og tilbede for ditt åsyn, Herre, og ære ditt navn. For du er stor og den som gjør undergjerninger; du alene er Gud. Lær mig, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi mig et udelt hjerte til å frykte ditt navn! Jeg vil prise dig, Herre min Gud, av hele mitt hjerte, og jeg vil ære ditt navn evindelig. For din miskunnhet er stor over mig, og du har utfridd min sjel av det dype dødsrike. Gud! Overmodige har reist sig imot mig, og en hop av voldsmenn står mig efter livet, og de har ikke dig for øie. Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Vend dig til mig og vær mig nådig, gi din tjener din styrke og frels din tjenestekvinnes sønn! Gjør et tegn med mig til det gode, forat mine avindsmenn kan se det og bli til skamme, fordi du, Herre, har hjulpet mig og trøstet mig.

Gospel

John 3:16-21

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv; for Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men forat verden skulde bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset; for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, forat hans gjerninger ikke skal bli refset; men den som gjør sannheten, han kommer til lyset, forat hans gjerninger må bli åpenbaret; for de er gjort i Gud.

Responsorial Psalm

Psalm 136

Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. Pris gudenes Gud! for hans miskunnhet varer evindelig. Pris herrenes Herre! for hans miskunnhet varer evindelig; ham som alene gjør store undergjerninger, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som gjorde himmelen med forstand, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som strakte jorden over vannene, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som gjorde de store lys, for hans miskunnhet varer evindelig, solen til å råde om dagen, for hans miskunnhet varer evindelig, månen og stjernene til å råde om natten, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som slo egypterne i deres førstefødte, for hans miskunnhet varer evindelig, og førte Israel ut fra dem, for hans miskunnhet varer evindelig, med sterk hånd og med utrakt arm, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som skar det Røde Hav i stykker, for hans miskunnhet varer evindelig, og lot Israel gå midt gjennem det, for hans miskunnhet varer evindelig, Og kastet Farao og hans hær i det Røde Hav, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som førte sitt folk gjennem ørkenen, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som slo store konger, for hans miskunnhet varer evindelig, og drepte herlige konger, for hans miskunnhet varer evindelig, Sihon, amorittenes konge, for hans miskunnhet varer evindelig, og Og, Basans konge, for hans miskunnhet varer evindelig, og gav deres land til arv, for hans miskunnhet varer evindelig, gav Israel, sin tjener, det til arv, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som kom oss i hu i vår fornedrelse, for hans miskunnhet varer evindelig, og rev oss ut av våre fienders vold, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som gir alt kjød føde, for hans miskunnhet varer evindelig. Pris himmelens Gud, for hans miskunnhet varer evindelig!

Responsorial Psalm

Psalm 145

En lovsang av David. Jeg vil ophøie dig, min Gud, du som er kongen, og jeg vil love ditt navn evindelig og alltid. Hver dag vil jeg love dig, og jeg vil prise ditt navn evindelig og alltid. Herren er stor og høilovet, og hans storhet er uransakelig. En slekt skal lovprise for den annen dine gjerninger, og dine veldige gjerninger skal de forkynne. På din majestets herlighet og ære og på dine undergjerninger vil jeg grunde. Og om dine sterke og forferdelige gjerninger skal de tale, og dine store gjerninger vil jeg fortelle. Minneord om din store godhet skal de la strømme ut og synge med fryd om din rettferdighet. Herren er nådig og barmhjertig, langmodig og stor i miskunnhet. Herren er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger. Alle dine gjerninger skal prise dig, Herre, og dine fromme skal love dig. Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om ditt velde, for å kunngjøre for menneskenes barn dine veldige gjerninger og ditt rikes herlighet og ære. Ditt rike er et rike for alle evigheter, og ditt herredømme varer gjennem alle slekter. Herren støtter alle dem som faller, og opreiser alle nedbøiede. Alles øine vokter på dig, og du gir dem deres føde i sin tid. Du oplater din hånd og metter alt levende med velbehag. Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger. Herren er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet. Han gjør efter deres velbehag som frykter ham, og han hører deres rop og frelser dem. Herren bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige ødelegger han. Min munn skal uttale Herrens pris, og alt kjød skal love hans hellige navn evindelig og alltid.

Responsorial Psalm

Psalm 143

En salme av David. Herre, hør min bønn, vend øret til mine inderlige bønner, svar mig i din trofasthet, i din rettferdighet, og gå ikke i rette med din tjener! For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn. For fienden har forfulgt min sjel, han har knust mitt liv til jorden, han har satt mig på mørke steder som de evig døde. Og min ånd er vansmektet i mig, mitt hjerte er forferdet inneni mig. Jeg kommer fordums dager i hu, jeg tenker på alt ditt verk, jeg grunder på dine henders gjerning. Jeg utbreder mine hender til dig, min sjel lenges efter dig som et vansmektende land. Sela. Skynd dig å svare mig, Herre! Min ånd fortæres; skjul ikke ditt åsyn for mig, så jeg blir lik dem som farer ned i graven! La mig årle høre din miskunnhet, for til dig setter jeg min lit! Kunngjør mig den vei jeg skal vandre, for til dig opløfter jeg min sjel! Fri mig fra mine fiender, Herre! Hos dig søker jeg ly. Lær mig å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd lede mig på jevnt land! For ditt navns skyld, Herre, vil du holde mig i live; i din rettferdighet vil du føre min sjel ut av trengsel, og i din miskunnhet vil du utrydde mine fiender og ødelegge alle dem som trenger min sjel; for jeg er din tjener.

Evening Prayer — First Lesson

Numbers 11:16-31

Da sa Herren til Moses: Kall mig sammen sytti menn av Israels eldste, de som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn, og du skal ta dem med dig til sammenkomstens telt, og la dem stille sig op der sammen med dig. Så vil jeg komme ned og tale med dig der, og jeg vil ta av den ånd som er over dig, og legge på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med dig, og du ikke skal bære den alene. Og til folket skal du si: Hellige eder til imorgen, så skal I få kjøtt å ete, siden I har grått for Herren og sagt: Å, om vi hadde kjøtt å ete, for i Egypten hadde vi det godt. Nu vil Herren gi eder kjøtt, så I kan ete. Ikke bare én dag skal I ete av det, og ikke to dager og ikke fem dager og ikke tyve dager, men en hel måned, til I ikke lenger tåler lukten av det, og det byr eder imot, fordi I foraktet Herren, som er midt iblandt eder, og gråt for hans åsyn og sa: Hvorfor drog vi da ut av Egypten? Og Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots teller det folk som jeg følges med, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan ete en hel måned! Skal der da slaktes så meget småfe og storfe til dem at det blir nok for dem? Eller skal alle fiskene i havet sankes sammen til dem, så det blir nok for dem? Da sa Herren til Moses: Er Herrens arm for kort? Nu skal du få se om det vil gå dig som jeg har sagt, eller ikke. Så gikk Moses ut og kunngjorde Herrens ord for folket, og han samlet sytti menn av folkets eldste og lot dem stille sig rundt om teltet. Da kom Herren ned i skyen og talte til ham, og han tok av den ånd som var over ham, og la på de sytti eldste, og det skjedde da ånden hvilte over dem, da talte de profetiske ord, men siden gjorde de det ikke mere. Men det var to menn blitt tilbake i leiren, den ene hette Eldad, og den andre Medad, og ånden hvilte over dem, for de var blandt de opskrevne, men de var ikke gått ut til teltet; og de talte profetisk i leiren. Da løp en gutt ut og meldte det til Moses og sa: Eldad og Medad taler profetisk i leiren. Og Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses fra sin ungdom av, tok til orde og sa: Min herre Moses, forbyd dem det! Men Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gid alt Herrens folk var profeter, gid Herren vilde legge sin Ånd på dem! Så gikk Moses tilbake til leiren, både han og de eldste av Israel. Da brøt det løs en storm fra Herren, og den førte vaktler inn fra havet og strødde dem over leiren, omkring en dagsreise på den ene kant og omkring en dagsreise på den andre kant rundt om leiren og omkring to alen over jordens overflate.

Second Reading

Acts 25

Da nu Festus hadde tiltrådt landshøvding-embedet, drog han tre dager derefter op til Jerusalem fra Cesarea. Yppersteprestene og jødenes første menn førte da klage hos ham mot Paulus og kom frem med en bønn til ham; med ondt i sinne mot Paulus utbad de sig den nåde at han vilde la ham hente til Jerusalem; for de lå på lur for å slå ham ihjel på veien. Men Festus svarte da at Paulus blev holdt i varetekt i Cesarea, og at han selv snart vilde dra dit; de altså av eder, sa han, som har myndighet til det, kan jo dra ned med mig, om det er noget i veien med denne mann, og fremføre sin klage imot ham. Efterat han nu hadde vært bare åtte eller ti dager hos dem, drog han ned til Cesarea; dagen efter satte han sig på sitt dommersete og bød at Paulus skulde føres frem. Da han var kommet, stilte de jøder som var kommet fra Jerusalem, sig rundt omkring ham og førte mange svære klager imot ham; men de var ikke i stand til å bevise dem, da Paulus forsvarte sig og sa: Hverken mot jødenes lov eller mot templet eller mot keiseren har jeg syndet i noget stykke. Men da Festus gjerne vilde vinne takk av jødene, svarte han Paulus og sa: Er du villig til å dra op til Jerusalem og der få dom av mig i denne sak? Da sa Paulus: Jeg står for keiserens domstol, og der er det min rett å dømmes. Mot jødene har jeg ingen urett gjort, som også du godt vet. Har jeg urett, og har jeg gjort noget som fortjener døden, da ber jeg mig ikke fri for å dø; men er det ikke noget i det som disse fører klagemål imot mig for, da kan ingen overgi mig til dem bare for å gjøre dem til lags; jeg innanker min sak for keiseren. Festus talte da med sitt råd, og sa så: For keiseren har du innanket din sak; til keiseren skal du fare. Men da nogen dager var til ende, kom kong Agrippa og Berenike til Cesarea for å hilse på Festus. Da de nu hadde vært der i flere dager, fortalte Festus kongen om Paulus og sa: Her er en mann, efterlatt av Feliks som fange; da jeg kom til Jerusalem, førte yppersteprestene og jødenes eldste klage imot ham og bad om straff over ham. Jeg svarte dem da at det ikke er sedvane hos romerne å utlevere et menneske for å gjøre nogen til lags; men den som klagen gjelder, må først stilles frem for sine anklagere og få adgang til å forsvare sig mot klagemålet. Da de så var kommet sammen her, utsatte jeg ikke saken, men satte mig næste dag på dommersetet og bød at mannen skulde føres frem. Men da anklagerne stod omkring ham, fremførte de ikke nogen klage for slikt som jeg hadde tenkt; men de hadde nogen stridsspørsmål med ham om sin egen gudsdyrkelse og om en ved navn Jesus, som var død, men som Paulus sa var i live. Da jeg nu var rådvill og ikke visste hvorledes denne sak burde undersøkes, spurte jeg om han vilde reise til Jerusalem og der få dom i saken. Men da Paulus innanket sin sak for å bli holdt i varetekt til keiserens dom, bød jeg at han skulde holdes i varetekt inntil jeg kan sende ham til keiseren. Agrippa sa da til Festus: Jeg vilde også gjerne høre denne mann. Han svarte: Imorgen skal du få høre ham. Dagen efter kom da Agrippa og Berenike med stor prakt og gikk inn i salen sammen med de øverste høvedsmenn og de gjæveste menn i byen, og på Festus' bud blev Paulus ført frem. Festus sier da: Kong Agrippa og alle I menn som her er samlet med oss! Her ser I den om hvem hele jødenes hop søkte mig både i Jerusalem og her, og ropte på at han ikke burde få leve lenger. Men da jeg kom efter at han ikke har gjort noget som fortjener døden, og da han også selv innanket sin sak for keiseren, satte jeg mig fore å sende ham dit. Noget pålitelig å skrive til min herre om ham har jeg ikke; derfor førte jeg ham frem for eder, og mest for dig, kong Agrippa, forat jeg kan ha noget å skrive når han er blitt forhørt. For det tykkes mig meningsløst, når jeg sender en fange, da ikke å gi oplysning om klagene mot ham.

Second Reading

Romans 2

Derfor er du uten undskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din næste, fordømmer du dig selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer; men vi vet at Guds dom, som sannhet byder, er over dem som gjør slikt. Men mener du det, du menneske, du som dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det, at du skal undfly Guds dom? Eller forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver dig til omvendelse? Ved din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte ophoper du dig vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares, han som skal betale enhver efter hans gjerninger: dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv, men dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, dem skal times vrede og harme. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker; men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode, både jøde først og så greker. For Gud gjør ikke forskjell på folk: alle som syndet uten loven, skal også gå fortapt uten loven, og alle som syndet under loven, skal dømmes ved loven; for ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør efter loven, skal bli rettferdiggjort. For når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som dog ikke har loven, sig selv en lov; de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vidnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem - på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene efter mitt evangelium ved Jesus Kristus. Men om du kalles jøde og setter din lit til loven og roser dig av Gud og kjenner hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, idet du lærer av loven, og trøster dig til å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørke, en opdrager for dårer, en lærer for umyndige, da du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven: du som altså lærer en annen, lærer du ikke dig selv? du som preker at en ikke skal stjele, stjeler du? du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? du som har motbydelighet for avgudene, raner du avgudenes templer? Du som roser dig av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven! For for eders skyld spottes Guds navn blandt hedningene, som skrevet er. For omskjærelsen har vel sin nytte om du holder loven; men er du en lov-bryter, da er din omskjærelse blitt til forhud. Om altså den uomskårne holder lovens bud, skal da ikke hans forhud bli regnet som omskjærelse? Og den av naturen uomskårne som opfyller loven, skal dømme dig, du som med bokstav og omskjærelse er en lov-bryter. For ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet; men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven; en sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.

Second Reading

Hebrews 10:1-18

For da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve billedet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer frem, gjøre dem fullkomne som kommer frem med dem. Ellers vilde de jo ha ophørt med å frembære dem, da de ofrende ikke lenger vilde ha synder på samvittigheten når de en gang var renset. Men ved dem kommer hvert år en minnelse om synder; for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder. Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gave vilde du ikke ha, men et legeme laget du for mig; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om mig - for å gjøre, Gud, din vilje. Idet han først sier: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer vilde du ikke ha og hadde du ikke lyst til - og de bæres dog frem efter loven - så har han derefter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet, og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle. Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger frem de samme offer, som dog aldri kan bortta synder; men han har frembåret ett offer for synder og har derefter for alltid satt sig ved Guds høire hånd, og nu venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter; for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. Men det vidner og den Hellige Ånd for oss; for efterat han har sagt: Dette er den pakt som jeg vil oprette med dem efter hine dager, så sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter, og jeg vil skrive dem i deres sinn, og deres synder og deres overtredelser vil jeg ikke mere komme i hu. Men hvor det er forlatelse for dem, der trenges ikke mere noget offer for synd.

Second Reading

2 Peter 7:1-10

Gospel

Mark 7

Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham. Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender; fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt, og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker. Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender? Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig; men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud. I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt. Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt. For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet, så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor, og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I. Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier! Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. Om nogen har ører å høre med, han høre! Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse. Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren? Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset. Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord, hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand. Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent. Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult; men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter. Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter. Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder. Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler. Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter. Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut. Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet. Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham. Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge, og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op! Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent. Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det. Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.

Evening Prayer — Second Lesson

1 Corinthians 13

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet. Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende. For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis; men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige. For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent. Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten.

Gospel

Luke 12:13-34

Og en av folket sa til ham: Mester! si til min bror at han skal skifte arven med mig! Men han sa til ham: Menneske! hvem har satt mig til dommer eller skifter over eder? Og han sa til dem: Se til og ta eder i vare for all havesyke! for ingen har sitt liv av sitt gods, om han er nokså rik. Og han fortalte dem en lignelse og sa: Der var en rik mann hvis jord bar godt; og han tenkte ved sig selv: Hvad skal jeg gjøre? jeg har ikke rum til å samle min grøde i. Og han sa: Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive mine lader ned og bygge dem større, og der vil jeg samle hele min avling og mitt gods; og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå dig til ro, et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av dig; hvem skal så ha det du har samlet? Således er det med den som samler sig skatter og ikke er rik i Gud. Og han sa til sine disipler: Derfor sier jeg eder: Vær ikke bekymret for eders liv, hvad I skal ete, heller ikke for eders legeme, hvad I skal klæ eder med! Livet er mere enn maten, og legemet mere enn klærne. Gi akt på ravnene: de hverken sår eller høster, de har ikke matbod eller lade, og Gud før dem allikevel. Hvor meget mere er ikke I enn fuglene! Og hvem av eder kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Formår I da ikke engang det minste, hvorfor er I da bekymret for det andre? Gi akt på liljene, hvorledes de vokser: de arbeider ikke, de spinner ikke; men jeg sier eder: Enn ikke Salomo i all sin herlighet var klædd som én av dem. Men klær Gud således gresset på marken, som står idag og imorgen kastes i ovnen, hvor meget mere skal han da klæ eder, I lite troende! Så skal da I heller ikke søke efter hvad I skal ete, eller hvad I skal drikke, og ikke la eders tanker fare hit og dit. For alt slikt søker hedningene i verden efter; men eders Fader vet at I trenger til det. Men søk hans rike, så skal I få dette i tilgift! Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket. Selg det I eier, og gi almisse! Gjør eder punger som ikke eldes, en skatt som ikke forgår, i himmelen, der hvor tyve-hånd ikke når, og møll ikke tærer! For hvor eders skatt er, der vil også eders hjerte være.

Gospel

John 9:13-25

Da fører de ham som hadde vært blind, frem for fariseerne. Men det var sabbat den dag da Jesus gjorde deigen og åpnet hans øine. Fariseerne spurte ham da likeså hvorledes han hadde fått sitt syn. Han sa til dem: Han la en deig på mine øine, og jeg vasket mig, og nu ser jeg. Nogen av fariseerne sa da: Denne mann er ikke fra Gud, siden han ikke holder sabbaten. Andre sa: Hvorledes kan en synder gjøre sådanne tegn? Og det var splid iblandt dem. Da sier de atter til den blinde: Hvad sier du om ham, siden det var dine øine han åpnet? Han sa: Han er en profet. Jødene trodde da ikke om ham at han hadde vært blind og fått sitt syn, før de fikk kalt for sig foreldrene til ham som hadde fått sitt syn, og de spurte dem: Er dette eders sønn som I sier er født blind? Hvorledes går det da til at han nu ser? Hans foreldre svarte: Vi vet at dette er vår sønn, og at han er født blind; men hvorledes det er gått til at han nu ser, det vet vi ikke, eller hvem som har åpnet hans øine, det vet vi heller ikke; spør ham selv! han er gammel nok, han vil selv svare for sig. Dette sa hans foreldre fordi de fryktet for jødene; for jødene var allerede kommet overens om at dersom nogen bekjente ham å være Messias, skulde han utstøtes av synagogen; derfor sa hans foreldre: Han er gammel nok; spør ham selv! De kalte da annen gang den mann for sig som hadde vært blind, og sa til ham: Gi Gud ære! Vi vet at dette menneske er en synder. Han svarte da: Om han er en synder, vet jeg ikke; én ting vet jeg, at jeg som var blind, nu ser.

Gospel

Acts 6

I disse dager da disiplenes tall øket, gav de gresktalende jøder sig til å knurre mot hebreerne over at deres enker blev satt til side ved den daglige utdeling. Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke tilbørlig at vi forlater Guds ord og gjør tjeneste ved bordene; utse derfor iblandt eder, brødre, syv menn som har godt vidnesbyrd, fulle av Ånd og visdom! dem vil vi innsette til å røkte dette hverv; vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste. Dette ord syntes hele skaren godt om, og de valgte Stefanus, en mann full av tro og den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en tilhenger av jødenes tro, fra Antiokia; dem stilte de frem for apostlene, og disse bad og la sine hender på dem. Og Guds ord hadde fremgang, og tallet på disiplene i Jerusalem øket sterkt, og en stor mengde av prestene blev lydige mot troen. Men Stefanus var full av nåde og kraft, og gjorde undergjerninger og store tegn blandt folket. Da stod nogen frem av den synagoge som kalles de frigittes og kyreneernes og aleksandrinernes, og av dem fra Kilikia og Asia, og de innlot sig i ordskifte med Stefanus, og de var ikke i stand til å stå sig mot den visdom og den Ånd han talte av. Da traff de lønnlig avtale med nogen menn som sa: Vi har hørt ham tale bespottelige ord mot Moses og Gud. Og de opegget folket og de eldste og de skriftlærde, og de falt over ham og drog ham avsted og førte ham for rådet, og stilte frem falske vidner som sa: Dette menneske holder ikke op med å tale mot det hellige sted og mot loven; for vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal bryte ned dette sted og forandre de skikker som Moses gav oss. Og da alle de som satt i rådet, stirret på ham, så de hans ansikt som en engels ansikt.