Today's Readings

First Reading

Acts 13:40-52

Se da til at ikke det kommer over eder som er sagt hos profetene: Se, I foraktere, og undre eder og bli til intet! for en gjerning gjør jeg i eders dager, en gjerning som I ikke vil tro om nogen forteller eder det. Da de gikk ut, bad folk dem om at disse ord måtte bli talt til dem den følgende sabbat. Og da synagoge-tjenesten var til ende, fulgte mange av jødene og av de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro, med Paulus og Barnabas; disse talte da med dem og formante dem til å holde fast ved Guds nåde. På den næste sabbat samlet da næsten hele byen sig for å høre Herrens ord. Men da jødene så folkehopen, blev de fulle av nidkjærhet og motsa det som blev sagt av Paulus, ja motsa og spottet. Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord blev talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nu til hedningene. For så er Herrens bud til oss: Jeg har satt dig til et lys for hedninger, forat du skal være til frelse inntil jordens ende. Da hedningene hørte det, blev de glade og priste Herrens ord, og de tok ved troen så mange som var utsett til evig liv. Og Herrens ord utbredte sig over hele landet. Men jødene satte op de fornemme kvinner som var tilhengere av jødenes tro, og de første menn i byen, og de reiste en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem bort fra sine landemerker. De rystet da støvet av sine føtter mot dem, og kom til Ikonium. Men disiplene blev fylt av glede og den Hellige Ånd.

First Reading

Isaiah 26

På den dag skal denne sang synges i Juda land: En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern. Lat op portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap. Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til dig setter han sin lit. Sett eders lit til Herren til alle tider! For i Herren, Israels Gud, har vi en evig klippe. For han har nedbøiet dem som bodde i det høie, den kneisende stad; han støtte den ned, ja støtte den ned til jorden, slo den ned i støvet. Den blev trådt under føtter, under de elendiges føtter, de ringes steg. Den rettferdiges sti er jevn; du jevner den rettferdiges vei. På dine dommers vei, Herre, ventet vi dig også; til ditt navn og ditt minne stod vår sjels attrå. Med min sjel lengtes jeg efter dig om natten, og med min ånd søkte jeg dig. For så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet. Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet; i rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høihet. Herre! Høit opløftet var din hånd, men de så det ikke; de fikk se din nidkjærhet for folket og blev til skamme; ja, ild fortærte dine fiender. Herre! Du skal hjelpe oss til fred; for alt det vi har gjort, har du utrettet for oss. Herre vår Gud! Andre herrer enn du har hersket over oss; ved dig alene priser vi ditt navn. Døde blir ikke levende, dødninger står ikke op; derfor hjemsøker og ødelegger du dem og gjør hvert minne om dem til intet. Du øker folket, Herre! Du øker folket og viser din herlighet; du flytter alle landets grenser langt ut. Herre! I nøden søkte de dig; de opsendte stille bønner da din tukt kom over dem. Likesom en fruktsommelig kvinne vrir sig og skriker i sine veer når hun skal føde, således gikk det oss for din vredes skyld, Herre! Vi var fruktsommelige, vi vred oss; men da vi fødte, var det bare vind; frelse gav vi ikke landet, og ingen blev født til å bo på jorden. Dine døde skal bli levende, mine lik skal opstå; våkn op og juble, I som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir dødninger tilbake til livet. Gå, mitt folk, gå inn i dine kammer og lukk dørene efter dig! Skjul dig et lite øieblikk, inntil vreden går over! For se, Herren går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mere dekke sine drepte.

First Reading

1 Kings 19:19-21

Da han nu gikk derfra, møtte han Elisa, Safats sønn, som holdt på å pløie; tolv par okser gikk foran ham, og selv var han ved det tolvte par; og Elias gikk bort til ham og kastet sin kappe over ham. Da forlot han oksene og sprang efter Elias og sa: La mig først få kysse min far og min mor, så vil jeg følge dig! Han svarte: Vel, gå hjem! For hvad har jeg vel gjort med dig? Så forlot han ham og gikk hjem; han tok de to okser og slaktet dem, og med oksenes åk kokte han kjøttet og gav det til folket der, og de åt. Så gjorde han sig rede og fulgte Elias og tjente ham.

Morning Prayer — First Lesson

Esther 1

I Ahasverus' tid - det var den Ahasverus som regjerte fra India like til Etiopia over hundre og syv og tyve landskaper - i de dager da kong Ahasverus satt på sin kongetrone i borgen Susan, i hans regjerings tredje år hendte det at han gjorde et gjestebud for alle sine fyrster og tjenere; Persias og Medias hærførere og hans fornemste menn og landskapenes fyrster var samlet hos ham. I mange dager - hundre og åtti dager - viste han dem sin kongelige herlighet og rikdom og sin storhets glans og prakt. Da de dager var til ende, gjorde kongen et gjestebud i syv dager for alt folket som fantes i borgen Susan, både store og små, i forgården til haven ved kongens slott. Tepper av hvitt linnet, bomullstøi og blått purpur var festet med snorer av hvit bomull og rødt purpur i sølvringer og til marmorsøiler; benker av gull og sølv stod på et gulv av alabast og hvitt marmor og perlemor og sort marmor. Drikkene blev skjenket i skåler av gull, og skålene var alle ulik hverandre, og kongelig vin var det i mengde, som det høvde hos en konge. Og for drikningen gjaldt den forskrift at ingen skulde nødes; for kongen hadde befalt alle sine hushovmestere å la enhver få så meget han selv ønsket. Samtidig gjorde dronning Vasti et gjestebud for kvinner i kong Ahasverus kongelige hus. På den syvende dag, da kongen var blitt vel til mote av vinen, sa han til Mehuman, Bista, Harbona, Bigta og Abagta, Setar og Karkas, de syv hoffmenn som gjorde tjeneste hos kong Ahasverus, at de skulde føre dronning Vasti frem for kongen, med kongelig krone på, så han kunde la folkene og fyrstene få se hennes skjønnhet; for hun var meget fager. Men dronning Vasti nektet å komme efter den befaling kongen hadde sendt henne gjennem hoffmennene. Da blev kongen harmfull, og hans vrede optendtes. Og kongen sa til vismennene, som forstod sig på tidene - således blev kongens saker fremlagt for alle som forstod sig på lov og rett, og de som stod ham nærmest, var Karsena, Setar, Admata, Tarsis, Meres, Marsena, Memukan, persernes og medernes syv fyrster, som alltid hadde adgang til kongen og inntok de øverste seter i riket - : Hvad er det efter loven å gjøre med dronning Vasti, fordi hun ikke har gjort hvad kong Ahasverus befalte henne gjennem hoffmennene? Da tok Memukan til orde for kongen og fyrstene: Dronning Vasti har ikke bare forbrutt sig mot kongen, men mot alle fyrster og alle folk i alle kong Ahasverus' landskaper. For dronningens adferd vil komme ut blandt alle kvinnene og få dem til å forakte sine ektemenn; de vil si: Kong Ahasverus bød at dronning Vasti skulde føres frem for ham, men hun kom ikke. Ja, allerede idag vil persernes og medernes fyrstinner når de får høre om dronningens adferd, si så til alle kongens fyrster, og der vil bli nok av forakt og vrede. Dersom det tykkes kongen godt, så la det utgå en kongelig befaling, og la den bli opskrevet blandt persernes og medernes lover, så den står urokkelig fast, at Vasti aldri mere skal komme for kong Ahasverus' øine, og kongen skal gi hennes kongelige verdighet til en annen kvinne, som er bedre enn hun! Når da det påbud som kongen utsteder, blir kjent i hele hans rike, så stort som det er, så vil alle kvinner vise sine ektemenn ære, både store og små. Disse ord syntes kongen og fyrstene godt om, og kongen gjorde som Memukan hadde sagt. Han sendte skrivelser til alle kongens landskaper, til hvert landskap i dets skrift og til hvert folk på dets tungemål, at hver mann skulde være herre i sitt hus og tale sitt folks tungemål.

Epistle

Romans 5:1-5

Da vi nu altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp om Guds herlighet; ja, ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, og tålmodigheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp, og håpet gjør ikke til skamme, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er oss gitt.

First Reading

Nehemiah 7

Da nu muren var bygget, satte jeg inn dørene, og dørvokterne og sangerne og levittene blev satt til sin gjerning. Og jeg satte min bror Hanani til befalingsmann over Jerusalem og sammen med ham Hananja, borgens høvedsmann; for han var en pålitelig mann og gudfryktig fremfor de fleste. Og jeg sa til dem: Jerusalems porter skal ikke åpnes før solen brenner hett, og mens de ennu står der, skal dørene lukkes og tillåses, og det skal settes ut vakter av Jerusalems innbyggere, hver på sin post og hver utenfor sitt hus. Byen var vid og stor, men folket i den var fåtallig, og ingen nye hus var bygget. Da gav min Gud mig i sinne å samle de fornemste og forstanderne og folket for å innføres i ættelister, og jeg fant boken med ættelistene over dem som først hadde draget hjem, og der fant jeg skrevet: Dette er de menn fra landskapet Juda som drog hjem fra fangenskapet i det fremmede land - de som kongen i Babel Nebukadnesar hadde bortført, og som nu er vendt tilbake til Jerusalem og Juda, hver til sin by, de som fulgte med Serubabel, Josva, Nehemias, Asarja, Ra'amja, Nahamani, Mordekai, Bilsan, Misperet, Bigvai, Nehum, Ba'ana. Dette er tallet på mennene av Israels folk: Paros' barn, to tusen ett hundre og to og sytti; Sefatjas barn, tre hundre og to og sytti; Arahs barn, seks hundre og to og femti; Pahat-Moabs barn av Josvas og Joabs efterkommere, to tusen åtte hundre og atten; Elams barn, tusen to hundre og fire og femti; Sattus barn, åtte hundre og fem og firti; Sakkais barn, syv hundre og seksti; Binnuis barn, seks hundre og åtte og firti; Bebais barn, seks hundre og åtte og tyve; Asgads barn, to tusen tre hundre og to og tyve; Adonikams barn, seks hundre og syv og seksti; Bigvais barn, to tusen og syv og seksti; Adins barn, seks hundre og fem og femti; Aters barn av Esekias' ætt, åtte og nitti; Hasums barn, tre hundre og åtte og tyve; Besais barn, tre hundre og fire og tyve; Harifs barn, hundre og tolv; Gibeons barn, fem og nitti; mennene fra Betlehem og Netofa, hundre og åtte og åtti; mennene fra Anatot, hundre og åtte og tyve; mennene fra Bet-Asmavet, to og firti; mennene fra Kirjat-Jearim, Kefira og Be'erot, syv hundre og tre og firti; mennene fra Rama og Geba, seks hundre og en og tyve; mennene fra Mikmas, hundre og to og tyve; mennene fra Betel og Ai, hundre og tre og tyve; mennene fra det annet Nebo, to og femti; den annen Elams barn, tusen to hundre og fire og femti; Harims barn, tre hundre og tyve; Jerikos barn, tre hundre og fem og firti; Lods, Hadids og Onos barn, syv hundre og en og tyve; Sena'as barn, tre tusen ni hundre og tretti. Av prestene: Jedajas barn av Josvas hus, ni hundre og tre og sytti; Immers barn, tusen og to og femti; Pashurs barn, tusen to hundre og syv og firti; Harims barn, tusen og sytten. Av levittene: Josvas barn av Kadmiels ætt, av Hodevas barn, fire og sytti. Av sangerne: Asafs barn, hundre og åtte og firti. Av dørvokterne: Sallums barn, Aters barn, Talmons barn, Akkubs barn, Hatitas barn, Sobais barn, hundre og åtte og tretti. Av tempeltjenerne: Sihas barn, Hasufas barn, Tabbaots barn, Keros' barn, Sias barn, Padons barn, Lebanas barn, Hagabas barn, Salmais barn, Hanans barn, Giddels barn, Gahars barn, Reajas barn, Resins barn, Nekodas barn, Gassams barn, Ussas barn, Paseahs barn, Besais barn, Me'unims barn, Nefussims barn, Bakbuks barn, Hakufas barn, Harhurs barn, Baslits barn, Mehidas barn, Harsas barn, Barkos' barn, Siseras barn, Tamahs barn, Nesiahs barn, Hatifas barn. Av Salomos tjeneres barn: Sotais barn, Soferets barn, Peridas barn, Ja'alas barn, Darkons barn, Giddels barn, Sefatjas barn, Hattils barn, Pokeret-Hasseba'ims barn, Amons barn. Alle tempeltjenerne og Salomos tjeneres barn var tilsammen tre hundre og to og nitti. Og dette er de som drog hjem fra Tel-Melah, Tel-Harsa, Kerub, Addon og Immer, men ikke kunde opgi sin familie og sin ætt, om de var av Israel: Delajas barn, Tobias' barn, Nekodas barn, seks hundre og to og firti, og av prestene: Hobajas barn, Hakkos' barn, Barsillais barn, han som hadde tatt en av gileaditten Barsillais døtre til hustru og var blitt opkalt efter dem. Disse lette efter sine ættelister, men de fantes ikke; de blev da utelukket fra prestedømmet som uverdige dertil, og stattholderen sa til dem at de ikke skulde ete av det høihellige før det fremstod en prest med urim og tummim. Hele menigheten var i alt to og firti tusen tre hundre og seksti foruten deres tjenere og tjenestepiker, som var syv tusen tre hundre og syv og tretti. De hadde også med sig to hundre og fem og firti sangere og sangerinner. De hadde syv hundre og seks og tretti hester, to hundre og fem og firti mulesler, fire hundre og fem og tretti kameler og seks tusen syv hundre og tyve asener. Nogen av familiehodene gav gaver til arbeidet. Stattholderen gav til kassen tusen dariker i gull, dessuten femti skåler og fem hundre og tretti prestekjortler. Og nogen av familiehodene gav til arbeidskassen tyve tusen dariker i gull og to tusen og to hundre miner i sølv. Og det som resten av folket gav, var tyve tusen dariker i gull og to tusen miner i sølv og dessuten syv og seksti prestekjortler. Både prestene og levittene og dørvokterne og sangerne og nogen av det menige folk og tempeltjenerne og hele Israel ellers bosatte sig i sine byer. Da den syvende måned kom, bodde Israels barn i sine byer.

Morning Prayer — Second Lesson

Matthew 28

Men ved enden av sabbaten, da det lysnet mot den første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det kom et stort jordskjelv; for en Herrens engel fór ned fra himmelen og trådte til og veltet stenen fra og satte sig på den. Og han var som et lyn å se til, og hans klædning var hvit som sne; og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de blev som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede; han er ikke her; han er opstanden, som han sa; kom og se stedet hvor han lå! Og gå avsted i hast og si til hans disipler at han er opstanden fra de døde. Og se, han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se ham. Se, jeg har sagt eder det! Og de gikk i hast bort fra graven med frykt og stor glede, og løp avsted for å fortelle hans disipler det. Og se, Jesus møtte dem og sa: Fred være med eder! Men de gikk frem og omfavnet hans føtter og tilbad ham. Da sa Jesus til dem: Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de få se mig. Men mens de var på veien, se, da kom nogen av vakten inn i byen og fortalte yppersteprestene alt det som var skjedd. Da kom disse sammen med de eldste og rådslo, og de gav stridsmennene mange penger og sa: I skal si: Hans disipler kom om natten og stjal ham bort mens vi sov. Og om det skulde komme landshøvdingen for øre, da skal vi tale vel med ham, og lage det så at I kan være trygge. De tok da pengene, og gjorde som de blev lært; og dette rykte kom ut blandt jødene, og har holdt sig til denne dag. Men de elleve disipler drog til Galilea til det fjell hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de så ham, tilbad de ham; men nogen tvilte. Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!

Responsorial Psalm

Psalm 93

Herren er blitt konge, han har klædd sig i høihet; Herren har klædd sig, har omgjordet sig med styrke, og jorderike står fast, det rokkes ikke. Fast er din trone fra fordums tid; fra evighet er du. Strømmer har opløftet, Herre, strømmer har opløftet sin røst, strømmer opløfter sin brusen. Mere enn røsten av de store, de herlige vann, havets brenninger, er Herren herlig i det høie. Dine vidnesbyrd er såre trofaste; for ditt hus sømmer sig hellighet, Herre, så lenge dagene varer.

Gospel

Luke 4:38-44

Og han stod op og forlot synagogen, og gikk inn i Simons hus. Men Simons svigermor lå i sterk feber, og de bad ham hjelpe henne. Og han stod over henne og truet feberen, og den forlot henne; og straks stod hun op og tjente dem. Men da solen gikk ned, kom alle som hadde syke som led av forskjellige sykdommer, og førte dem til ham; og han la sine hender på hver især av dem og helbredet dem. Også onde ånder fór ut av mange, og de ropte: Du er Guds Sønn! Og han truet dem og tillot dem ikke å tale, fordi de visste at han var Messias. Men da det var blitt dag, gikk han ut og drog til et øde sted, og folket lette efter ham, og de kom like til ham og holdt på ham, forat han ikke skulde gå fra dem. Men han sa til dem: Også i de andre byer må jeg forkynne evangeliet om Guds rike; for dertil er jeg utsendt. Og han forkynte ordet i synagogene i Galilea.

Responsorial Psalm

Psalm 141

En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig! La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer! Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør! Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter! La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap. Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige. Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port. For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel! Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett! La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!

Responsorial Psalm

Psalm 150

Halleluja! Lov Gud i hans helligdom, lov ham i hans mektige hvelving! Lov ham for hans veldige gjerninger, lov ham efter hans storhets fylde! Lov ham med basunklang, lov ham med harpe og citar! Lov ham med pauke og dans, lov ham med strengelek og fløite! Lov ham med tonende bekkener, lov ham med høit klingende bekkener! Alt som har ånde, love Herren! Halleluja!

Responsorial Psalm

Psalm 148

Halleluja! Lov Herren fra himmelen, lov ham i det høie! Lov ham, alle hans engler, lov ham, all hans hær! Lov ham, sol og måne, lov ham, alle I lysende stjerner! Lov ham, I himlenes himler og I vann som er ovenover himlene! De skal love Herrens navn; for han bød, og de blev skapt, og han satte dem på deres sted for all tid, for evig; han gav en lov som ingen av dem overskrider. Lov Herren fra jorden, I store sjødyr og alle vanndyp, ild og hagl, sne og damp, stormvind, som setter hans ord i verk, I fjell og alle hauger, frukttrær og alle sedrer, I ville dyr og alt fe, krypdyr og vingede fugler, I jordens konger og alle folk, fyrster og alle jordens dommere, unge menn og jomfruer, gamle sammen med unge! De skal love Herrens navn; for hans navn alene er ophøiet, hans herlighet er over jorden og himmelen, og han har ophøiet et horn for sitt folk til en lovsang for alle sine fromme, for Israels barn, det folk som er ham nær. Halleluja!

Evening Prayer — First Lesson

Esther 2

Da nogen tid var gått, og kongens vrede hadde lagt sig, kom han atter til å tenke på Vasti og det hun hadde gjort, og det som var besluttet om henne. Da sa kongens menn som gjorde tjeneste hos ham: Der skulde letes efter unge og fagre jomfruer for kongen, og kongen skulde sette menn i alle sitt rikes landskaper til å samle alle unge og fagre jomfruer til kvinnenes hus i borgen Susan under tilsyn av kongens hoffmann Hege, kvinnevokteren, og la dem få salver til å salve sig med, og så skulde den unge pike som behager kongen, bli dronning i Vastis sted! Det råd syntes kongen godt om, og han gjorde så. I borgen Susan var det dengang en jødisk mann som hette Mordekai; han var sønn av Ja'ir, som var sønn av Sime'i og sønnesønn av Kis, av Benjamins ætt. Han var blitt bortført fra Jerusalem med de fanger som blev bortført sammen med Judas konge Jekonja da han blev bortført av Babels konge Nebukadnesar. Han var fosterfar til Hadassa, det er Ester, en datter av hans farbror; for hun hadde hverken far eller mor. Den unge pike var velskapt og fager, og da hennes far og mor døde, hadde Mordekai tatt henne til sig som sin egen datter. Da nu kongens bud og befaling blev kjent, og mange unge piker samledes til borgen Susan under Hegais tilsyn, da blev også Ester hentet til kongens hus under tilsyn av Hegai, kvinnevokteren. Den unge pike behaget ham og vant hans yndest; derfor skyndte han sig med å gi henne salver til å salve sig med og den mat hun skulde ha, og de syv unge piker fra kongens hus som var utsett til å tjene henne; og han lot henne og hennes piker flytte inn i de beste rum i kvinnehuset. Ester hadde ikke sagt noget om sitt folk og sin ætt; for Mordekai hadde pålagt henne at hun ikke skulde si noget om det. Hver eneste dag gikk Mordekai frem og tilbake utenfor forgården til kvinnehuset for å få vite hvorledes det stod til med Ester, og hvad de gjorde med henne. Nu var det så at når raden kom til en av de unge piker at hun skulde gå inn til kong Ahasverus, efterat der i tolv måneder var blitt gjort med henne således som det var foreskrevet om kvinnene - for så lang tid gikk det med til deres salving, seks måneder med myrraolje og seks måneder med velluktende saker og med andre salver for kvinner - når da den unge pike gikk inn til kongen, fikk hun ta med sig fra kvinnenes hus til kongens hus alt det hun bad om. Om aftenen gikk hun inn, og om morgenen vendte hun tilbake til det andre kvinnehus og stod siden under tilsyn av kongens hoffmann Sa'asgas, medhustruenes vokter; hun kom ikke mere inn til kongen, medmindre kongen hadde slik hu til henne at hun blev kalt til ham med navns nevnelse. Da raden til å gå inn til kongen kom til Ester, datter av Abiha'il, som var farbror til hennes fosterfar Mordekai, krevde hun ikke annet enn det som kongens hoffmann Hegai, kvinnevokteren, rådet til. Og Ester vant yndest hos alle som så henne. Ester blev hentet til kong Ahasverus i hans kongelige hus i den tiende måned, det er måneden tebet, i hans regjerings syvende år. Kongen fikk Ester mere kjær enn alle de andre kvinner; hun vant nåde og yndest hos ham fremfor alle de andre jomfruer. Han satte en kongelig krone på hennes hode og gjorde henne til dronning i Vastis sted. Og kongen gjorde et stort gjestebud for alle sine fyrster og tjenere til ære for Ester, og han tilstod landskapene eftergivelse av skatter og delte ut gaver, som det høvde for en konge. Da det for annen gang blev samlet sammen jomfruer, satt Mordekai i kongens port. Men Ester hadde ikke sagt noget om sin ætt og sitt folk; for det hadde Mordekai pålagt henne, og Ester gjorde i alle ting som Mordekai sa, således som hun hadde gjort da hun blev opfostret hos ham. På den tid da Mordekai satt i kongens port, blev Bigtan og Teres, to av de hoffmenn hos kongen som holdt vakt ved dørtreskelen, vrede på kong Ahasverus og søkte å legge hånd på ham. Dette fikk Mordekai kunnskap om, og han fortalte det til dronning Ester; og Ester sa det til kongen på Mordekais vegne. Saken blev gransket, og da det viste sig at det var så, blev de begge hengt i en galge. Dette blev opskrevet i krønikeboken for kongens øine.

Second Reading

Titus 1

Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel til å føre Guds utvalgte til tro og til å kjenne den sannhet som hører til gudsfrykt, i håp om evig liv, som Gud, han som ikke lyver, har lovt fra evige tider, men nu i sin tid har han åpenbaret sitt ord i den forkynnelse som blev mig betrodd efter Guds, vår frelsers befaling - til Titus, min ekte sønn i den felles tro; Nåde og fred fra Gud Fader og Kristus Jesus, vår frelser! Derfor lot jeg dig bli efter på Kreta at du skulde sette det i rette skikk som ennu stod tilbake, og innsette eldste i hver by, således som jeg foreskrev dig, om nogen er ulastelig, én kvinnes mann, og har troende barn som ikke har ondt ord på sig for ryggesløshet eller er gjenstridige. For en tilsynsmann skal være ulastelig som en Guds husholder, ikke selvgod, ikke vredladen, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten efter ussel vinning, men gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende, en som holder fast ved det troverdige ord efter læren, forat han kan være i stand til både å formane ved den sunde lære og å tale til rette dem som sier imot. For der er mange gjenstridige, som farer med tomt snakk og dårer folks hu, helst de av omskjærelsen. Disse skal en målbinde; for de nedriver hele hus ved å føre utilbørlig lære for ussel vinnings skyld. En av dem, deres egen profet, har sagt: Kreterne er alltid løgnere, onde dyr, late buker. Dette vidnesbyrd er sant. Derfor skal du tale dem strengt til rette, forat de må bli sunde i troen, så de ikke gir sig av med jødiske eventyr og bud av mennesker som vender sig bort fra sannheten. Alt er rent for de rene; men for de urene og vantro er intet rent; både deres sinn og deres samvittighet er urene. De sier at de kjenner Gud; men de fornekter ham med sine gjerninger, for de er vederstyggelige og ulydige og uduelige til all god gjerning.

Second Reading

Romans 7

Eller vet I ikke, brødre - jeg taler jo til slike som kjenner loven - at loven hersker over mennesket så lenge det lever? Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. Derfor skal hun kalles en horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann. Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, forat I skulde høre en annen til, ham som er opstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer at vi bar frukt for døden; men nu er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen. Hvad skal vi da si? er loven synd? Langt derifra! men jeg kjente ikke synden uten ved loven; for begjærligheten kjente jeg ikke dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. Men synden tok anledning av budet og virket alskens begjærlighet i mig; for uten lov er synden død. Jeg levde en tid uten lov; men da budet kom, blev synden levende igjen, jeg derimot døde; og budet, som var til liv, det blev funnet å være mig til død; for synden tok anledning av budet og dåret og drepte mig ved det. Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Er da det som er godt, blitt mig til død? Langt derifra! men det var synden, forat den skulde vise sig som synd, idet den voldte mig døden ved det som er godt - forat synden skulde bli overvettes syndig ved budet. For vi vet at loven er åndelig; jeg derimot er kjødelig, solgt under synden; for hvad jeg gjør, vet jeg ikke; for jeg gjør ikke det som jeg vil; men det som jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da vidner jeg jo med loven at den er god; men nu er det ikke mere jeg som gjør det, men synden, som bor i mig. For jeg vet at i mig, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke; for jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mere jeg som gjør det, men synden, som bor i mig. Så finner jeg da den lov for mig, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger mig for hånden; for jeg har lyst til Guds lov efter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar mig til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer. Jeg elendige menneske! hvem skal fri mig fra dette dødens legeme? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! - Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.

Second Reading

Hebrews 12:1-13

Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler! Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden, og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham; for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av. Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter? Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner. Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve? For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt. Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær, og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!

Second Reading

Jude 7:1-10

Gospel

Mark 12

Og han begynte å tale til dem i lignelser: En mann plantet en vingård, og satte et gjerde omkring den og gravde en vinperse og bygget et tårn, og så leide han den ut til vingårdsmenn og drog utenlands. Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene for å ta imot hans del av vingårdens frukt hos vingårdsmennene; og de tok og slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender. Og atter sendte han en annen tjener til dem, og ham slo de i hodet og hånte ham. Og han sendte en annen, og ham slo de ihjel, og så gjorde de med mange andre: somme slo de, og somme drepte de. Nu hadde han bare sin eneste sønn igjen, som han elsket; ham sendte han til sist til dem, idet han sa: De vil undse sig for min sønn. Men disse vingårdsmenn sa til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så blir arven vår! Og de tok og slo ham ihjel, og kastet ham ut av vingården. Hvad skal da vingårdens herre gjøre? Han skal komme og drepe vingårdsmennene, og overgi vingården til andre. Og har I ikke lest dette sted i Skriften: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten; av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øine? Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde talt lignelsen. Og de forlot ham og gikk bort. Og de sendte nogen av fariseerne og herodianerne til ham for å fange ham med ord. Og de kom og sa til ham: Mester! vi vet at du er sanndru og ikke bryr dig om nogen; for du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? skal vi gi, eller skal vi ikke gi? Men da han så deres hykleri, sa han til dem: Hvorfor frister I mig? Kom hit med en penning og la mig få se den! De gav ham en. Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette? De sa til ham: Keiserens. Og Jesus sa til dem: Gi keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! Og de undret sig storlig over ham. Og det kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa: Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns bror dør og efterlater hustru, men ikke barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom. Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru, og efterlot ikke avkom da han døde. Og den annen tok henne, og døde uten å efterlate avkom, og den tredje likeså; og ingen av de syv efterlot avkom. Sist av alle døde også kvinnen. Men i opstandelsen, når de står op, hvem av dem skal da få henne til hustru? for alle syv har jo hatt henne til hustru. Jesus sa til dem: Er det ikke derfor I farer vill, fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft? For når de står op fra de døde, da hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som englene i himmelen. Men om de døde, at de står op, har I da ikke lest i Mose bok, der hvor det tales om tornebusken, hvorledes Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud? Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. I farer storlig vill. Og en av de skriftlærde, som hadde hørt deres ordskifte, gikk til ham, da han forstod at han hadde svart dem godt, og han spurte ham: Hvilket bud er det første av alle? Jesus svarte ham: Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt; dette er det første bud. Det annet, som er like så stort, er dette: Du skal elske din næste som dig selv. Større enn disse er intet annet bud. Og den skriftlærde sa til ham: I sannhet, mester! med rette har du sagt at han er én, og at det ikke er nogen annen foruten ham. Og å elske ham av alt sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin sjel og av all sin makt, og å elske sin næste som sig selv, det er mere enn alle brennoffer og slaktoffer. Og da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike. Og ingen vågde mere å spørre ham. Og mens Jesus lærte i templet, tok han til orde og sa: Hvorledes kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn? David selv har jo sagt i den Hellige Ånd: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! David selv kaller ham herre; hvorledes kan han da være hans sønn? Og den store mengde hørte ham gjerne. Og han sa mens han lærte dem: Ta eder i vare for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og la sig hilse på torvene, og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene; de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom. Og han satte sig rett imot tempelkisten og så på hvorledes folket la penger i kisten; og mange rike la meget. Og en fattig enke kom og la to skjerver, som er én øre. Da kalte han sine disipler til sig og sa til dem: Sannelig sier jeg eder: Denne fattige enke har lagt mere enn alle de som la i kisten. For de la alle av sin overflod, men hun la av sin fattigdom alt det hun eide, hele sitt livsophold.

Evening Prayer — Second Lesson

1 Corinthians 13

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet. Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende. For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis; men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige. For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent. Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten.

Gospel

Luke 14:1-14

Og det skjedde da han kom inn i en av de øverste fariseeres hus på en sabbat for å holde måltid, og de lurte på ham, se, da var der en vattersottig mann like for ham. Og Jesus tok til orde og talte til de lovkyndige og fariseerne og sa: Er det tillatt å helbrede på sabbaten, eller ikke? Men de tidde. Og han tok på ham og helbredet ham, og lot ham gå. Og han tok atter til orde og sa til dem: Hvem av eder har en sønn eller en okse som faller i en brønn, og drar dem ikke straks op igjen på sabbatsdagen? Men de var ikke i stand til å svare ham på dette. Og han sa en lignelse til gjestene, da han la merke til hvorledes de valgte sig ut de øverste seter: Når du blir buden av nogen til bryllups, da sett dig ikke øverst ved bordet, forat ikke en gjævere enn du skal være buden, og den som innbød dig og ham, skal komme og si til dig: Gi denne mann rum! og du så med skam skal komme til å sitte nederst. Men når du er buden, da gå og sett dig nederst, forat han som innbød dig, kan si til dig når han kommer: Venn, kom hit, sett dig høiere op! Da får du ære i alle deres øine som sitter til bords med dig; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies. Han sa også til den som hadde innbudt ham: Når du gjør gjestebud middag eller aften, da innbyd ikke dine venner eller dine brødre eller dine frender eller rike granner, forat ikke de skal be dig igjen, så du får gjengjeld! Men når du gjør gjestebud, da be fattige, vanføre, halte, blinde! så er du salig; for de har ikke noget å gi dig igjen, men du skal få det igjen i de rettferdiges opstandelse.

Gospel

John 10:31-42

Jødene tok da atter op stener for å stene ham. Jesus svarte dem: Mange gode gjerninger har jeg vist eder fra min Fader; hvilken av dem er det I stener mig for? Jødene svarte ham: For nogen god gjerning stener vi dig ikke, men for gudsbespottelse, og fordi du som er et menneske, gjør dig selv til Gud. Jesus svarte dem: Står det ikke skrevet i eders lov: Jeg har sagt: I er guder? Når da loven kaller dem guder som Guds ord utgikk til - og Skriften kan ikke gjøres ugyldig - sier da I til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn? Gjør jeg ikke min Faders gjerninger, da tro mig ikke; men gjør jeg dem, da tro gjerningene, om I ikke tror mig, forat I kan skjønne og forstå at Faderen er i mig og jeg i ham! De søkte da atter å gripe ham, men han slapp ut av deres hånd. Og han drog atter bort til hin side av Jordan, til det sted hvor Johannes først døpte og han blev der. Og mange kom til ham, og de sa: Johannes gjorde vel ikke noget tegn, men alt det som Johannes sa om denne, var sant. Og mange trodde på ham der.

Gospel

Acts 11

Apostlene og de brødre som var omkring i Judea, fikk da høre at også hedningene hadde tatt imot Guds ord. Da nu Peter kom op til Jerusalem, gikk de av omskjærelsen i rette med ham og sa: Du gikk inn til uomskårne menn og åt med dem. Men Peter begynte da fra først av og la det ut i sammenheng og sa: Jeg var i byen Joppe og bad; da så jeg i en henrykkelse et syn: Det dalte ned noget, likesom en stor duk, som blev senket ned fra himmelen efter de fire hjørner, og det kom like bort til mig; da jeg stirret på den og så nøie efter, blev jeg var jordens firføtte dyr og ville og krypende dyr og himmelens fugler. Jeg hørte også en røst som sa til mig: Stå op, Peter! slakt og et! Men jeg sa: Ingenlunde, Herre! aldri er noget vanhellig eller urent kommet i min munn. En røst fra himmelen svarte mig da annen gang: Det som Gud har renset, det må ikke du gjøre til urent. Dette skjedde tre ganger; og det blev alt sammen dradd op igjen til himmelen. Og se, i det samme stod tre menn utenfor huset der jeg var; de var utsendt til mig fra Cesarea, Og Ånden sa til mig at jeg skulde gå med dem uten å tvile; disse seks brødre drog også med mig; og vi kom inn i mannens hus. Og han fortalte oss hvorledes han hadde sett engelen som stod i hans hus og sa til ham: Send bud til Joppe og hent til dig Simon som kalles med tilnavn Peter! han skal tale ord til dig som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus. Men da jeg begynte å tale, falt den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen. Da kom jeg Herrens ord i hu, at han sa: Johannes døpte med vann, men I skal døpes med den Hellige Ånd. Gav nu altså Gud dem den samme gave som han gav oss, da de var kommet til troen på den Herre Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulde være i stand til å hindre Gud? Da de hørte dette, slo de sig til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet. De som nu var adspredt på grunn av den trengsel som opstod for Stefanus' skyld, drog omkring like til Fønikia og Kypern og Antiokia, men talte ikke ordet til andre enn jøder. Men iblandt dem var det nogen menn fra Kypern og Kyrene, som kom til Antiokia, og der talte de også til grekerne og forkynte dem evangeliet om den Herre Jesus. Og Herrens hånd var med dem, og et stort tall kom til troen og omvendte sig til Herren. Denne tidende kom da menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas ut for å dra til Antiokia; da han kom dit og så Guds nåde, gledet han sig, og han formante alle til at de med hjertets forsett skulde holde fast ved Herren; for han var en god mann og full av den Hellige Ånd og tro. Og en stor skare blev vunnet for Herren. Han drog da ut til Tarsus for å opsøke Saulus, og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. Og et helt år var de sammen der i menigheten og lærte en stor skare, og i Antiokia fikk disiplene først navnet kristne. I disse dager kom det nogen profeter ned fra Jerusalem til Antiokia, og en av dem, ved navn Agabus, stod op og varslet ved Ånden at det skulde komme en stor hungersnød over hele jorderike; den kom også under Klaudius. Disiplene vedtok da, alt efter som enhver av dem hadde råd til, å sende noget til hjelp for de brødre som bodde i Judea. Dette gjorde de også, og de sendte det med Barnabas og Saulus til de eldste.