Today's Readings

First Reading

Philippians 3:15-21

La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn; og om I er anderledes sinnet i noget, da skal Gud også åpenbare eder dette; bare at vi, så langt som vi er kommet, holder frem i samme spor! Bli også I mine efterfølgere, brødre, og akt på dem som vandrer saledes som I har oss til forbillede! For mange vandrer, som jeg ofte har sagt eder og nu endog med tårer sier er fiender av Kristi kors, hvis ende er fortapelse, hvis gud er buken, og som setter sin ære i sin skam, de som attrår de jordiske ting. For vårt rike er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser, han som skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme, efter den kraft hvormed han og kan underlegge sig alle ting.

First Reading

Ezekiel 31

I det ellevte år, i den tredje måned, på den første dag i måneden, kom Herrens ord til mig, og det lød så: Menneskesønn! Si til Farao, Egyptens konge, og til hans larmende hop. Hvem er du lik i din storhet? Se, Assur var en seder på Libanon med fagre grener, en skyggende skog og høi av vekst, og hans krone nådde op mellem skyene. Vannet gjorde ham stor, vanndypet gjorde ham høi; med sine strømmer gikk det rundt om det sted hvor han var plantet, og sendte sine vannløp ut til alle markens trær. Derfor blev han høiere av vekst enn alle markens trær, og han fikk mange grener og lange kvister, fordi det var så rikelig med vann der han bredte sig ut; på hans kvister bygget alle himmelens fugler rede, og under hans grener fødte alle markens dyr sine unger, og i hans skygge bodde alle de mange folkeslag. Han var fager i sin storhet, med sine lange grener; for ved hans rot var det rikelig med vann. Sedrene i Guds have stilte ham ikke i skyggen, cypresser var ikke å ligne med hans kvister, og lønnetrær var ikke som hans grener; intet tre i Guds have var å ligne med ham i skjønnhet. Fager hadde jeg gjort ham i hans rikdom på grener, og alle Edens trær i Guds have misunte ham. Derfor sa Herren, Israels Gud, så: Siden han er blitt høi av vekst og har strakt sin krone op mellem skyene, og han er blitt overmodig fordi han var blitt så høi, så gir jeg ham i hendene på folkenes hersker, så han kan gjøre med ham som han vil. For hans ugudelighets skyld drev jeg ham ut, og fremmede, de grusomste blandt folkene, hugg ham ned og lot ham ligge; på fjellene og i alle daler falt hans kvister, og hans grener blev sønderbrutt ved alle landets bekker, og alle jordens folk steg ned fra hans skygge og lot ham ligge, på hans falne stamme slo alle himmelens fugler sig ned, og ved hans grener leiret sig alle markens dyr - forat ingen trær som vokser ved vann, skal bli overmodige av sin vekst og strekke sin krone op mellem skyene, og de sterkeste av dem, alle de som suger vann til sig, ikke skal stå der i sin høide; for de er alle sammen overgitt til døden og må ned til dødsrikets land, blandt menneskenes barn, til dem som har faret ned i graven. Så sier Herren, Israels Gud: Den dag han fór ned i dødsriket, lot jeg vanndypet sørge; jeg tildekket det for hans skyld, jeg stanset dets strømmer, og mange vann blev holdt tilbake. Jeg klædde Libanon i sort for hans skyld, og alle markens trær vansmektet for hans skyld. Ved braket av hans fall fikk jeg folkeslag til å skjelve, da jeg lot ham fare ned i dødsriket med dem som farer ned i graven; da blev de trøstet i dødsrikets land alle Edens trær, de beste og fagreste på Libanon, alle de som suget vann til sig. Også de fór ned med ham i dødsriket til dem som var drept med sverdet; for som hans arm hadde de sittet i hans skygge midt iblandt folkene. Hvem er du således lik i herlighet og storhet blandt Edens trær? - Så skal du da nedstøtes med Edens trær til dødsrikets land; midt iblandt uomskårne skal du ligge, sammen med dem som er drept med sverdet. Således skal det gå Farao og hele hans larmende hop, sier Herren, Israels Gud.

First Reading

Ecclesiastes 1:1-18

Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem. Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet. Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen? Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig. Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op. Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp. Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen. Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre. Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen. Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss. Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter. Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem, og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med. Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind. Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med. Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap. Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind. For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.

Morning Prayer — First Lesson

Tobit 4

Epistle

2 Timothy 4:1-8

Jeg vidner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike; Forkynn ordet, vær rede i tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære! For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunde lære, men efter sine egne lyster ta sig selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende sig til eventyr. Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste! For jeg ofres allerede, og tiden for min bortgang er forhånden. Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for mig, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi mig på hin dag, dog ikke mig alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse.

First Reading

Genesis 30

Da Rakel så at hun og Jakob ikke fikk barn, blev hun misunnelig på sin søster og sa til Jakob: La mig få barn! Ellers dør jeg. Da optendtes Jakobs vrede mot Rakel, og han sa: Er jeg i Guds sted, som har nektet dig livsfrukt? Da sa hun: Se, der er min trælkvinne Bilha; gå inn til henne, forat hun kan føde på mine knær, så også jeg kan få barn ved henne! Så gav hun sin trælkvinne Bilha til hustru, og Jakob gikk inn til henne. Og Bilha blev fruktsommelig og fødte Jakob en sønn. Da sa Rakel: Gud har dømt i min sak; han har hørt min bønn og gitt mig en sønn. Derfor kalte hun ham Dan. Og Bilha, Rakels trælkvinne, blev atter fruktsommelig og fødte Jakob ennu en sønn. Da sa Rakel: Jeg har kjempet Guds kamper med min søster, og nu har jeg vunnet. Og hun kalte ham Naftali. Da Lea så at hun ikke fikk flere barn, tok hun sin trælkvinne Silpa og gav Jakob til hustru. Og Silpa, Leas trælkvinne, fødte Jakob en sønn. Da sa Lea: Til lykke! Og hun kalte ham Gad. Og Silpa, Leas trælkvinne, fødte Jakob ennu en sønn. Da sa Lea: Hvor lykkelig jeg er! For alle kvinner vil prise mig lykkelig. Og hun kalte ham Aser. En dag i hvetehøstens tid gikk Ruben ut og fant alruner på marken og bar dem hjem til Lea, sin mor; da sa Rakel til Lea: Kjære, gi mig nogen av din sønns alruner! Men hun svarte henne: Er det ikke nok at du har tatt min mann? Vil du nu også ta min sønns alruner? Da sa Rakel: Nu vel, han kan sove hos dig inatt, hvis jeg får din sønns alruner! Da Jakob om aftenen kom hjem fra marken, gikk Lea ham i møte og sa: Det er hos mig du skal være inatt; jeg har tinget dig for min sønns alruner. Så lå han hos henne den natt. Og Gud hørte Lea, og hun blev fruktsommelig og fødte Jakob en femte sønn. Da sa Lea: Gud har gitt mig min lønn, fordi jeg lot min mann få min trælkvinne. Og hun kalte ham Issakar. Og Lea blev atter fruktsommelig og fødte Jakob en sjette sønn. Da sa Lea: Gud har gitt mig en god gave; nu kommer min mann til å bo hos mig, for jeg har født ham seks sønner. Og hun kalte ham Sebulon. Siden fødte hun en datter og kalte henne Dina. Da kom Gud Rakel i hu, og Gud hørte henne og åpnet hennes morsliv. Hun blev fruktsommelig og fødte en sønn. Da sa hun: Gud har tatt bort min skam. Og hun kalte ham Josef og sa: Herren gi mig ennu en sønn! Da nu Rakel hadde født Josef, sa Jakob til Laban: La mig fare, så jeg kan dra hjem til mitt eget land! Gi mig mine hustruer og mine barn, som jeg har tjent dig for, så vil jeg dra bort; du vet jo selv hvorledes jeg har tjent dig. Da sa Laban til ham: Om du bare hadde nogen godhet for mig! Jeg er blitt varslet om at det er for din skyld Herren har velsignet mig. Så sa han: Si selv hvad du vil ha i lønn, så skal jeg gi dig det. Og Jakob sa til ham: Du vet selv hvorledes jeg har tjent dig, og hvad din buskap er blitt til under mine hender. For det var lite det du hadde før jeg kom, men nu har det øket til en stor mengde, og Herren har velsignet dig hvor jeg satte min fot. Men når skal jeg nu også få gjøre noget for mitt eget hus? Da sa Laban: Hvad skal jeg gi dig? Jakob svarte: Du skal ikke gi mig noget; dersom du vil gjøre som jeg nu sier, så skal jeg gjæte din buskap og vokte den, som jeg har gjort. Jeg vil idag gå gjennem hele din hjord og skille ut alt som er flekket og spraglet og alt som er sort blandt fårene, og likeså alt som er spraglet og flekket blandt gjetene; og det skal være min lønn. Og min ærlighet skal vidne for mig, når du siden engang kommer og ser over min lønn. Finnes det hos mig nogen gjet som ikke er flekket og spraglet, og noget får som ikke er sort, så er det stjålet. Da sa Laban: Vel, la det være som du har sagt! Og samme dag skilte han ut de stripete og spraglete gjetebukker og alle flekkete og spraglete gjeter, alt det som hadde noget hvitt på sig, og alt sort blandt fårene; og han lot sine sønner ta vare på det, og han la tre dagsreiser mellem sig og Jakob. Og Jakob gjætte resten av Labans småfe. Men Jakob tok sig friske kjepper av poppel-, hassel- og lønnetrær og skavde hvite striper på dem, så det hvite på kjeppene kom frem. Og han la kjeppene som han hadde skavd, i rennene - i vanntrauene, hvor småfeet kom for å drikke, like foran småfeet; for de parret sig når de kom for å drikke. Så parret småfeet sig ved kjeppene og fikk stripete, flekkete og spraglete unger. Men lammene skilte Jakob ut og lot småfeet vende øinene mot det stripete og alt det sorte blandt Labans småfe; og således fikk han sig hjorder for sig selv og slapp dem ikke sammen med Labans småfe. Og hver gang det sterke småfe parret sig, la Jakob kjeppene midt for øinene på dem i rennene, forat de skulde parre sig ved kjeppene; men når det var svakt småfe, la han ikke kjeppene der; således kom de svake til å tilhøre Laban og de sterke Jakob. Og mannen blev rikere og rikere, og han fikk meget småfe og trælkvinner og træler og kameler og asener.

Morning Prayer — Second Lesson

Mark 3

Og han gikk atter inn i en synagoge, og der var en mann som hadde en vissen hånd. Og de lurte på ham, om han vilde helbrede ham på sabbaten, forat de kunde føre klagemål imot ham. Og han sa til mannen som hadde den visne hånd: Stå op og kom frem! Og han sa til dem: Er det tillatt på sabbaten å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å slå ihjel? Men de tidde. Og han så omkring på dem med harme, full av sorg over deres hjertes forherdelse, og sa til mannen: Rekk din hånd ut! Og han rakte den ut, og hans hånd blev frisk igjen. Og fariseerne gikk ut og holdt straks råd imot ham sammen med herodianerne, hvorledes de skulde få ryddet ham av veien. Og Jesus drog bort med sine disipler til sjøen, og en stor mengde fra Galilea og fra Judea fulgte ham, og fra Jerusalem og fra Idumea og fra landet på hin side Jordan og omkring Tyrus og Sidon kom de til ham, en stor mengde, da de hørte hvor store gjerninger han gjorde. Og han bød sine disipler at en båt skulde ligge ferdig til ham for folkets skyld, forat de ikke skulde trenge ham; for han helbredet mange, så at alle de som hadde plager, trengte sig inn på ham for å få røre ved ham. Og når de urene ånder så ham, falt de ned for ham og ropte: Du er Guds Sønn! Og han bød dem med mange strenge ord at de ikke skulde gjøre ham kjent. Og han gikk op i fjellet og kalte til sig dem han selv vilde, og de gikk til ham. Og han utvalgte tolv, som skulde være med ham, og som han kunde sende ut for å forkynne ordet og ha makt til å drive ut de onde ånder, og han gav Simon navnet Peter, og Jakob, Sebedeus' sønn, og Johannes, Jakobs bror, og han gav dem navnet Boanerges, det er tordensønner, og Andreas og Filip og Bartolomeus og Matteus og Tomas og Jakob, Alfeus' sønn, og Taddeus og Simon Kananeus og Judas Iskariot, han som forrådte ham. Og de kom hjem, og folket kom atter sammen, så de ikke engang kunde få sig mat. Og da hans nærmeste fikk høre om det, gikk de hjemmefra for å få fatt på ham; for de sa: Han er fra sig selv. Og de skriftlærde, som var kommet ned fra Jerusalem, sa: Han er besatt av Be'elsebul, og: Det er ved de onde ånders fyrste han driver de onde ånder ut. Og han kalte dem til sig og sa til dem i lignelser: Hvorledes kan Satan drive Satan ut? Om et rike kommer i strid med sig selv, kan dette rike ikke bli stående, og om et hus kommer i strid med sig selv, kan dette hus ikke bli stående. Og dersom Satan setter sig op mot sig selv og kommer i strid med sig selv, kan han ikke bli stående, men det er ute med ham. Men ingen kan gå inn i den sterkes hus og røve hans gods uten at han først har bundet den sterke; da kan han plyndre hans hus. Sannelig sier jeg eder: Alle synder skal bli menneskenes barn forlatt, og alle bespottelser som de taler; men den som taler bespottelig mot den Hellige Ånd, han får i all evighet ikke forlatelse, men er skyldig i en evig synd - det var fordi de sa: Han er besatt av en uren ånd. Så kom hans mor og hans brødre, og de stod utenfor og sendte bud til ham og bad ham komme ut. Og folket satt omkring ham, og de sa til ham: Se, din mor og dine brødre er utenfor og spør efter dig. Og han svarte dem og sa: Hvem er min mor og mine brødre? Og han så på dem som satt omkring ham, og sa: Se, det er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, han er min bror og søster og mor.

Responsorial Psalm

Psalm 131

En sang ved festreisene; av David. Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, og mine øine er ikke høie, og jeg gir mig ikke av med ting som er mig for store og for underlige. Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie likesom et avvent barn hos sin mor; som det avvente barn er min sjel hos mig. Vent på Herren, Israel, fra nu og inntil evig tid!

Gospel

Matthew 5:13-19

I er jordens salt; men når saltet mister sin kraft, hvad skal det så saltes med? Det duer ikke lenger til noget, uten til å kastes ut og tredes ned av menneskene. I er verdens lys; en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules; en tender heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken; så skinner det for alle i huset. La således eders lys skinne for menneskene, forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen! I må ikke tro at jeg er kommet for å opheve loven eller profetene; jeg er ikke kommet for å opheve, men for å opfylle. For sannelig sier jeg eder: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven, før det er skjedd alt sammen. Derfor, den som bryter et eneste av disse minste bud og lærer menneskene således, han skal kalles den minste i himlenes rike; men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.

Responsorial Psalm

Psalm 113

Halleluja! Lov, I Herrens tjenere, lov Herrens navn! Herrens navn være lovet fra nu av og inntil evig tid! Fra solens opgang til dens nedgang er Herrens navn høilovet. Herren er ophøiet over alle hedninger, hans ære er over himmelen. Hvem er som Herren vår Gud, han som troner så høit, som ser så dypt ned, i himmelen og på jorden, som reiser den ringe av støvet, ophøier den fattige av skarnet for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster, han som lar den ufruktbare hustru bo som glad barnemor! Halleluja!

Responsorial Psalm

Psalm 123

En sang ved festreisene. Til dig løfter jeg mine øine, du som troner i himmelen! Se, likesom tjeneres øine følger deres herrers hånd, likesom en tjenestepikes øine følger hennes frues hånd, således følger våre øine Herren vår Gud, inntil han blir oss nådig. Vær oss nådig, Herre, vær oss nådig! For vi er rikelig mettet med forakt; rikelig mettet er vår sjel blitt med spott fra de trygge, med forakt fra de overmodige.

Responsorial Psalm

Psalm 122

En sang ved festreisene; av David. Jeg gleder mig ved dem som sier til mig: Vi vil gå til Herrens hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem! Jerusalem, du velbyggede, lik en by som er tett sammenføiet, hvor stammene drar op, Herrens stammer, efter en lov for Israel, for å prise Herrens navn! For der er stoler satt til dom, stoler for Davids hus. Bed om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker dig! Der være fred innen din voll, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i dig! For Herrens, vår Guds huses skyld vil jeg søke ditt beste.

Evening Prayer — First Lesson

Tobit 6

Second Reading

Philippians 2

Er det da nogen trøst i Kristus, er det nogen kjærlighetens husvalelse, er det noget Åndens samfund, er det nogen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn, idet I har den samme kjærlighet og med én sjel har det ene sinn, ikke gjør noget av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høiere enn eder selv, og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste. La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av sig selv gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på sig, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han sig selv, så han blev lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har og Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøie sig, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, Og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære. Derfor, mine elskede, likesom I alltid har vært lydige, så arbeid, ikke bare som i mitt nærvær, men nu meget mere i mitt fravær, på eders frelse med frykt og beven; for Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag. Gjør alt uten knurr og tvil, forat I kan være ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblandt en vanartet og vrang slekt, iblandt hvilken I viser eder som lys i verden, idet I holder frem livets ord, til ros for mig på Kristi dag, at jeg ikke har løpet forgjeves eller arbeidet forgjeves. Men om jeg og blir ofret mens jeg gjør altertjeneste og bærer eders tro frem som offer, så gleder jeg mig, og gleder mig sammen med eder alle; i like måte gled også I eder, og gled eder sammen med mig! Jeg har det håp i den Herre Jesus at jeg snart kan sende Timoteus til eder, forat også jeg kan bli ved godt mot, når jeg får vite hvorledes det er med eder. For jeg har ingen likesinnet, som opriktig kan ha omsorg for eder; for de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til; men hans prøvede troskap kjenner I, at likesom en sønn tjener sin far, således har han tjent med mig for evangeliet. Ham håper jeg altså å sende straks jeg ser utgangen på min sak. Men jeg har den tillit i Herren at jeg og selv skal komme snart. Og Epafroditus, min bror og medarbeider og medstrider og eders utsending og tjener til å råde bot på min trang, har jeg funnet det nødvendig å sende til eder, da han lengtes efter eder alle og var urolig i hu fordi I hadde hørt at han var blitt syk. For han blev virkelig syk, døden nær; men Gud miskunnet sig over ham, dog ikke bare over ham, men også over mig forat jeg ikke skulde ha sorg på sorg. Derfor sender jeg ham dess snarere, forat I kan glede eder ved å se ham igjen, og jeg være mere fri for sorg. Ta derfor imot ham i Herren med all glede, og hold slike i ære; for det var for Kristi gjernings skyld han kom døden nær, da han våget sitt liv for å utfylle savnet av eder i tjenesten mot mig.

Second Reading

Revelation 9

Og den femte engel blåste i basun, og jeg så en stjerne som var falt fra himmelen ned på jorden, og nøkkelen til avgrunnens brønn blev gitt den. Og den åpnet avgrunnens brønn, og en røk steg op av brønnen som røken av en stor ovn, og solen og luften blev formørket av røken fra brønnen. Og ut av røken kom det gresshopper over jorden, og det blev gitt dem makt, slik som skorpionene på jorden har, og det blev sagt til dem at de ikke skulde skade gresset på jorden, heller ikke noget grønt, heller ikke noget tre, men bare de mennesker som ikke hadde Guds segl i sine panner. Og det blev gitt dem at de ikke skulde drepe dem, men pine dem i fem måneder, og pinen de voldte, var som pinen av en skorpion når den stikker et menneske. Og i de dager skal menneskene søke døden og ikke finne den, og stunde efter å få dø, og døden skal fly fra dem. Og gresshoppenes skikkelse var lik hester, rustet til krig, og på deres hoder var det likesom kroner som så ut som gull, og deres åsyn var som menneskers åsyn. Og de hadde hår som kvinnehår, og deres tenner var som løvetenner, og de hadde brynjer likesom jernbrynjer, og lyden av deres vinger var som lyden av vogner når mange hester løper til strid. Og de har stjerter som skorpioner, og brodder, og i deres stjerter ligger deres makt til å skade menneskene i fem måneder. Til konge over sig har de avgrunnens engel; på hebraisk er hans navn Abaddon, og på gresk har han navnet Apollyon. Det første ve er over; se, ennu kommer det to ve-rop efter dette. Og den sjette engel blåste, og jeg hørte en røst fra de fire horn på det gull-alter som stod for Gud, og den sa til den sjette engel, han som hadde basunen: Løs de fire engler som er bundet ved den store elv Eufrat! Og de blev løst, de fire engler som hadde stått ferdige på timen og dagen og måneden og året til å drepe tredjedelen av menneskene. Og tallet på hestfolkets hær var to ganger ti tusen ganger ti tusen; jeg hørte tallet på dem. Og således så jeg hestene i mitt syn, og dem som satt på dem: de hadde ildrøde og mørkerøde og svovelgule brynjer, og hestenes hoder var som løvehoder, og av deres munn gikk det ut ild og røk og svovel. Av disse tre plager blev tredjedelen av menneskene drept: av ilden og av røken og av svovelet som gikk ut av deres munn. For hestenes makt ligger i deres munn og i deres hale; for deres haler er som slanger og har hoder, og med dem gjør de skade. Og de andre mennesker, de som ikke blev drept i disse plager, omvendte sig ikke fra sine henders verk, så de lot være å tilbede de onde ånder og avgudsbilledene av gull og av sølv og av kobber og av sten og av tre, de som hverken kan se eller høre eller gå; og de omvendte sig ikke fra sine mordgjerninger eller fra sine trolldomskunster eller fra sitt horelevnet eller fra sine tyverier.

Second Reading

1 Corinthians 12:12-27

For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer, om de enn er mange, dog er ett legeme, således er det også med Kristus; for vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er træler eller frie; og vi har alle fått én Ånd å drikke. For legemet er jo heller ikke ett lem, men mange. Om foten sier: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til legemet, så hører den like fullt med til legemet; og om øret sier: Fordi jeg ikke er øie, hører jeg ikke med til legemet, så hører det like fullt med til legemet. Dersom hele legemet var øie, hvor blev det da av hørselen? dersom det hele var hørsel, hvor blev det da av lukten? Men nu satte Gud lemmene, hvert især av dem, på legemet, således som han vilde. Var de derimot alle ett lem, hvor blev det da av legemet? Men nu er det mange lemmer, men ett legeme. Øiet kan ikke si til hånden: Jeg trenger ikke til dig, eller hodet til føttene: Jeg trenger ikke til eder; men tvert imot: de lemmer på legemet som synes å være de skrøpeligste, de er nødvendige. Og de lemmer på legemet som vi synes er mindre ære verd, dem klær vi med større ære, og de lemmer som vi blues ved, dem klær vi med større bluferdighet, men våre edlere lemmer trenger ikke til det. Men Gud satte legemet sammen således at han gav det ringeste størst ære, forat det ikke skal være splid i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre. Og om ett lem lider, da lider alle lemmene med, og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene sig med. Men nu er I Kristi legeme og hans lemmer, hver efter sin del.

Second Reading

Hebrews 9:16-23

For hvor det er et testament, der er det nødvendig at dens død som har oprettet det, blir godtgjort; for et testament kommer først til å gjelde efter døden, da det aldri har kraft så lenge den lever som oprettet det. Derfor er heller ikke den første pakt blitt innvidd uten blod; for da ethvert bud efter loven var blitt forkynt av Moses for alt folket, tok han blodet av kalvene og bukkene tillikemed vann og skarlagenrød ull og isop og sprengte det både på boken selv og på alt folket, idet han sa: Dette er den pakts blod som Gud har foreskrevet for eder. Men også teltet og alle gudstjenestens redskaper oversprengte han i like måte med blod. Og næsten alt blir efter loven renset med blod, og uten blod blir utgydt, skjer ikke forlatelse. Det er altså nødvendig at avbilledene av de himmelske ting blir renset ved dette, men de himmelske ting selv ved bedre offer enn disse.

Gospel

John 6

Derefter drog Jesus bort til hin side av den Galileiske Sjø, Tiberias-sjøen; og meget folk fulgte ham, fordi de så de tegn han gjorde på de syke. Men Jesus gikk op i fjellet, og han satte sig der med sine disipler. Og påsken, jødenes høitid, var nær. Da nu Jesus løftet sine øine og så at meget folk kom til ham, sa han til Filip: Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få mat? Men dette sa han for å prøve ham; for han visste selv hvad han vilde gjøre. Filip svarte ham: Brød for to hundre penninger er ikke nok for dem så hver av dem kan få et lite stykke. En av hans disipler, Andreas, Simon Peters bror, sier til ham: Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker; men hvad er det til så mange? Jesus sa: La folket sette sig ned! Det var meget gress på stedet, og mennene satte sig da ned, omkring fem tusen i tallet. Da tok Jesus brødene og takket, og delte dem ut til dem som satt der, likeledes av småfiskene, så meget de vilde ha. Men da de var blitt mette, sier han til sine disipler: Sank sammen stykkene som er blitt tilovers, forat ikke noget skal spilles! Da sanket de sammen, og de fylte tolv kurver med stykker av de fem byggbrød, som var blitt tilovers efter dem som hadde ett. Da nu folket så det tegn han gjorde, sa de: Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden. Da nu Jesus skjønte at de vilde komme og ta ham med makt for å gjøre ham til konge, gikk han fra dem og op i fjellet igjen, han selv alene. Men da det blev aften, gikk hans disipler ned til sjøen, og de gikk i en båt og fór over til hin side av sjøen, til Kapernaum. Og det var allerede blitt mørkt, og Jesus var enda ikke kommet til dem. Og sjøen gikk høit, for det blåste en sterk vind. Da de nu hadde rodd en fem og tyve eller tretti stadier, ser de Jesus gå på sjøen og komme nær til båten, og de blev redde. Men han sa til dem: Det er mig, frykt ikke! Nu vilde de ta ham op i båten, og straks kom båten til landet som de fór til. Den næste dag så folket som stod på hin side av sjøen, at det ikke var nogen annen båt der, og visste at det bare hadde vært én, og at Jesus ikke var gått i båten sammen med sine disipler, men at hans disipler hadde faret bort alene. Imens kom det andre båter fra Tiberias nær til det sted hvor de hadde fått mat efter Herrens takkebønn. Da nu folket så at Jesus ikke var der, og heller ikke hans disipler, gikk de i båtene, og kom til Kapernaum og søkte efter Jesus. Og da de fant ham på hin side av sjøen, sa de til ham: Rabbi! når er du kommet hit? Jesus svarte dem og sa: Sannelig, sannelig sier jeg eder: I søker mig, ikke fordi I så tegn, men fordi I åt av brødene og blev mette. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder! for på ham har hans Fader, Gud, satt sitt innsegl. De sa da til ham: Hvad skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger? Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at I skal tro på den han har utsendt. De sa da til ham: Hvad tegn gjør da du, så vi kan se det og tro dig? hvad gjerning gjør du? Våre fedre åt manna i ørkenen, som skrevet står: Han gav dem brød fra himmelen å ete. Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Moses har ikke gitt eder brødet fra himmelen, men min Fader gir eder det sanne brød fra himmelen; for Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. De sa da til ham: Herre, gi oss alltid dette brød! Jesus sa til dem: Jeg er livsens brød; den som kommer til mig, skal ikke hungre, og den som tror på mig, skal aldri nogensinne tørste. Men jeg har sagt eder at I har sett mig og tror dog ikke. Alle de som Faderen gir mig, kommer til mig, og den som kommer til mig, vil jeg ingenlunde støte ut; for jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt mig, og dette er hans vilje som har sendt mig, at jeg ikke skal miste noget av alt det han har gitt mig, men opreise det på den ytterste dag. For dette er min Faders vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og at jeg skal opreise ham på den ytterste dag. Da knurret jødene over ham fordi han sa: Jeg er det brød som er kommet ned fra himmelen, og de sa: Er ikke dette Jesus, Josefs sønn, hvis far og mor vi kjenner? Hvorledes kan han nu si: Jeg er kommet ned fra himmelen? Jesus svarte og sa til dem: Knurr ikke eder imellem! Ingen kan komme til mig uten at Faderen, som har sendt mig, drager ham, og jeg skal opreise ham på den ytterste dag. Det står skrevet i profetene: Og de skal alle være lært av Gud. Hver den som hører av Faderen og lærer, han kommer til mig. Ikke så at nogen har sett Faderen; bare han som er fra Gud, han har sett Faderen. Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som tror, har evig liv. Jeg er livsens brød. Eders fedre åt manna i ørkenen og døde; dette er det brød som kommer ned fra himmelen, forat en skal ete av det og ikke dø. Jeg er det levende brød, som er kommet ned fra himmelen; om nogen eter av dette brød, skal han leve evindelig; og det brød jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv. Jødene trettet da med hverandre og sa: Hvorledes kan han gi oss sitt kjød å ete? Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Dersom I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal opreise ham på den ytterste dag; for mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i mig og jeg i ham. Likesom den levende Fader har utsendt mig, og jeg lever ved Faderen, således skal også den som eter mig, leve ved mig. Dette er det brød som er kommet ned fra himmelen; ikke således som fedrene åt og døde; den som eter dette brød, skal leve evindelig. Dette sa han mens han lærte i en synagoge i Kapernaum. Mange av hans disipler sa nu, da de hørte det: Dette er en hård tale; hvem kan høre den? Men da Jesus visste med sig selv at hans disipler knurret over dette, sa han til dem: Volder dette eder anstøt? Enn når I får se Menneskesønnen fare op dit hvor han var før? Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner intet; de ord som jeg har talt til eder, er ånd og er liv. Men det er nogen av eder som ikke tror. For Jesus visste fra først av hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulde forråde ham. Og han sa: Det var derfor jeg sa eder at ingen kan komme til mig uten at det er gitt ham av Faderen. Derfor drog mange av hans disipler sig tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham. Jesus sa da til de tolv: Vil også I gå bort? Simon Peter svarte ham: Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige. Jesus svarte dem: Har ikke jeg utvalgt eder tolv? Og én av eder er en djevel. Men han talte om Judas, Simon Iskariots sønn; for det var han som skulde forråde ham, enda han var en av de tolv.

Evening Prayer — Second Lesson

1 Corinthians 15

Jeg kunngjør eder, brødre, det evangelium som jeg forkynte eder, som I og tok imot, som I og står fast i, som I og blir frelst ved dersom I holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte eder det, såfremt I ikke forgjeves er kommet til troen. For jeg overgav eder blandt de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder efter skriftene, og at han blev begravet, og at han opstod på den tredje dag efter skriftene, og at han blev sett av Kefas, derefter av de tolv. Derefter blev han sett av mere enn fem hundre brødre på én gang - av dem er de fleste ennu i live, men nogen er hensovet. Derefter blev han sett av Jakob, derefter av alle apostlene. Men sist av alle blev han og sett av mig som det ufullbårne foster; for jeg er den ringeste av apostlene og er ikke verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet; men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot mig har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mere enn de alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med mig. Hvad enten det da er jeg eller de andre, så forkynner vi således, og således kom I til troen. Men forkynnes det om Kristus at han er opstanden fra de døde, hvorledes kan da nogen iblandt eder si at det ikke er nogen opstandelse av døde? Men er det ikke nogen opstandelse av døde, da er heller ikke Kristus opstanden; men er Kristus ikke opstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også eders tro intet; da finnes vi og å være falske vidner om Gud, fordi vi har vidnet mot Gud at han har opvakt Kristus, som han dog ikke har opvakt såfremt altså de døde ikke opstår. For dersom de døde ikke opstår, da er heller ikke Kristus opstanden; men er Kristus ikke opstanden, da er eders tro unyttig, da er I ennu i eders synder, da er altså også de fortapt som er hensovet i Kristus. Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker. Men nu er Kristus opstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede. For eftersom døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes opstandelse kommet ved et menneske; for likesom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden; derefter skal de som hører Kristus til, levendegjøres ved hans komme; derefter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, efterat han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde. For han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden; for han har lagt alt under hans føtter. Men når han sier at alt er ham underlagt, så er det klart at han er undtatt som har underlagt ham alt; men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge sig ham som la alt under ham, forat Gud skal være alt i alle. Hvad gjør da de som lar sig døpe for de døde? Dersom de døde i det hele tatt ikke opstår, hvorfor lar de sig da døpe for dem? Hvorfor setter også vi oss hver time i fare? Jeg dør hver dag, så sant som jeg kan rose mig av eder, brødre, i Kristus Jesus, vår Herre. Var det på menneskelig vis jeg stred med ville dyr i Efesus, hvad vinning har jeg da av det? Dersom de døde ikke opstår, da la oss ete og drikke, for imorgen dør vi! Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder. Våkn op for alvor og synd ikke! for somme har ikke kjennskap til Gud; til skam for eder sier jeg det. Men en kunde si: Hvorledes opstår de døde? og med hvad slags legeme kommer de frem? Du dåre! det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør. Og når du sår, sår du ikke det legeme som skal bli, men et nakent korn, kan hende av hvete eller av noget annet slag; men Gud gir det et legeme efter sin vilje, og hvert slags sæd sitt eget legeme. Ikke alt kjøtt er det samme kjøtt, men ett er kjøtt i mennesker, et annet i fe, et annet i fugler, et annet i fisker. Og der er himmelske legemer, og der er jordiske legemer; men én herlighet har de himmelske legemer, en annen de jordiske. Én glans har solen, og en annen månen, og en annen stjernene; for den ene stjerne skiller sig fra den andre i glans. Så er det og med de dødes opstandelse. Det såes i forgjengelighet; det opstår i uforgjengelighet; det såes i vanære, det opstår i herlighet; det såes i skrøpelighet, det opstår i kraft; der såes et naturlig legeme, der opstår et åndelig legeme. Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det og et åndelig legeme. Således er det og skrevet: Det første menneske, Adam, blev til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, derefter det åndelige. Det første menneske var av jorden, jordisk; det annet menneske er av himmelen. Sådan som den jordiske var, så er og de jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal og de himmelske være, og likesom vi har båret den jordiskes billede, så skal vi og bære den himmelskes billede. Men dette sier jeg, brødre, at kjød og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet. Se, jeg sier eder en hemmelighet: Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles, i et nu, i et øieblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal opstå uforgjengelige, og vi skal forvandles. For dette forgjengelige skal bli iklædd uforgjengelighet, og dette dødelige bli iklædd udødelighet. Og når dette forgjengelige er iklædd uforgjengelighet, og dette dødelige er iklædd udødelighet, da opfylles det ord som er skrevet: Døden er opslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven; men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine elskede brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da I vet at eders arbeide ikke er unyttig i Herren!

Gospel

Mark 10:2-16

Og fariseerne kom til ham og spurte for å friste ham: Har en mann lov til å skille sig fra sin hustru? Han svarte og sa til dem: Hvad har Moses foreskrevet eder? De sa: Moses har gitt lov til å skrive et skilsmissebrev og skille sig fra henne. Men Jesus sa til dem: For eders hårde hjertes skyld har han skrevet eder dette bud. Men fra skapningens begynnelse skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde sig til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføiet, det skal et menneske ikke adskille. Og da de var kommet inn i huset, spurte disiplene ham atter om dette. Og han sa til dem: Den som skiller sig fra sin hustru og gifter sig med en annen, han gjør sig skyldig i hor mot henne, og dersom hustruen skiller sig fra sin mann og gifter sig med en annen, driver hun hor. Og de bar små barn til ham, forat han skulde røre ved dem; men disiplene truet dem som bar dem. Men da Jesus så det, blev han vred og sa til dem: La de små barn komme til mig, hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til. Sannelig sier jeg eder: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det. Og han tok dem i favn og la sine hender på dem og velsignet dem.

Gospel

Luke 9:51-56

Og det skjedde da det led mot tiden at han skulde optas, da vendte han sitt åsyn mot Jerusalem for å dra der op, og han sendte bud foran sig. De gikk da avsted, og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham; og de tok ikke imot ham, fordi hans åsyn var vendt mot Jerusalem. Da hans disipler Jakob og Johannes så det, sa de: Herre! vil du vi skal byde ild fare ned fra himmelen og fortære dem, likesom Elias gjorde? Men han vendte sig om og talte strengt til dem og sa: I vet ikke av hvad ånd I er. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de gikk til en annen by.

Gospel

Matthew 9

Og han gikk i båten og fór over og kom til sin egen by. Og se, de førte til ham en mann som var verkbrudden, og som lå på en seng; og da Jesus så deres tro, sa han til den verkbrudne: Vær frimodig, sønn! dine synder er dig forlatt. Og se, nogen av de skriftlærde sa ved sig selv: Denne spotter Gud. Da Jesus så deres tanker, sa han: Hvorfor tenker I så ondt i eders hjerter? For hvad er lettest, enten å si: Dine synder er dig forlatt, eller å si: Stå op og gå? Men forat I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - da sier han til den verkbrudne: Stå op og ta din seng og gå hjem til ditt hus! Og han stod op og gikk hjem til sitt hus. Men da folket så det, blev de forferdet og priste Gud, som hadde gitt mennesker en sådan makt. Og da Jesus gikk videre derfra, så han en mann ved navn Matteus sitte på tollboden; og han sa til ham: Følg mig! Og han stod op og fulgte ham. Og det skjedde da han satt til bords i hans hus, se, da kom mange toldere og syndere og satt til bords med Jesus og hans disipler. Og da fariseerne så det, sa de til hans disipler: Hvorfor eter eders mester med toldere og syndere? Men da Jesus hørte det, sa han: De friske trenger ikke til læge, men de som har ondt. Men gå bort og lær hvad det er: Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer. For jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere. Da kom Johannes' disipler til ham og sa: Hvorfor faster vi og fariseerne så meget, men dine disipler faster ikke? Og Jesus sa til dem: Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste. Ingen setter en lapp av ukrympet tøi på et gammelt klædebon; for lappen river med sig et stykke av klædebonet, og riften blir verre. Heller ikke fyller de ny vin i gamle skinnsekker; ellers revner sekkene, og vinen spilles, og sekkene ødelegges; men de fyller ny vin i nye skinnsekker, så blir begge deler berget. Mens han talte dette til dem, se, da kom en synagoge-forstander og falt ned for ham og sa: Min datter er nettop død; men kom og legg din hånd på henne, så vil hun leve. Og Jesus stod op og fulgte ham, og hans disipler gikk med. Og se, en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år, trådte til bakfra og rørte ved det ytterste av hans klædebon; for hun sa ved sig selv: Kan jeg bare få røre ved hans klædebon, så blir jeg helbredet. Men han vendte sig om, og da han så henne, sa han: Vær frimodig, datter! din tro har frelst dig. Og kvinnen blev helbredet fra samme stund. Og da Jesus kom inn i synagoge-forstanderens hus og så fløitespillerne og hopen som larmet, sa han til dem: Gå bort! Piken er ikke død; hun sover. Og de lo ham ut. Men da han hadde drevet hopen ut, gikk han inn og tok henne ved hånden; og piken stod op. Og ryktet om dette kom ut i hele landet deromkring. Og da Jesus gikk derfra, fulgte der ham to blinde, som ropte: Miskunn dig over oss, du Davids sønn! Og da han var kommet inn i huset, gikk de blinde til ham og Jesus sa til dem: Tror I at jeg kan gjøre dette? De sa til ham: Ja, Herre! Da rørte han ved deres øine og sa: Det skje eder efter eders tro! Og deres øine blev oplatt. Og Jesus talte strengt til dem og sa: Se til at ingen får vite det! Men de gikk ut og utbredte ryktet om ham i hele landet deromkring. Da nu disse gikk bort, se, da førte de til ham et stumt menneske, som var besatt. Og da den onde ånd var drevet ut, talte den stumme. Og folket undret sig og sa: Aldri har slikt vært sett i Israel. Men fariseerne sa: Det er ved de onde ånders fyrste han driver de onde ånder ut. Og Jesus gikk omkring i alle byene og landsbyene og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet. Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde. Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få; bed derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!