Today's Readings

First Reading

1 Thessalonians 2:9-13

I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder. I er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt eder, I troende, likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn, og la eder på hjerte og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet. Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser sig virksomt i eder som tror.

First Reading

Daniel 2

I sitt annet regjeringsår hadde Nebukadnesar drømmer som gjorde hans sinn urolig, og det var forbi med hans søvn. Og kongen lot kalle tegnsutleggerne og åndemanerne og trollmennene og kaldeerne, forat de skulde fortelle kongen hans drømmer; og de kom og trådte frem for kongen. Og kongen sa til dem: Jeg har hatt en drøm, og mitt sinn er blitt urolig; jeg stunder efter å få drømmen å vite. Da talte kaldeerne til kongen på araméisk: Kongen leve evindelig! Si dine tjenere drømmen! Så skal vi kunngjøre dig dens uttydning. Kongen svarte kaldeerne: Dette mitt ord står fast: Hvis I ikke kunngjør mig drømmen og dens uttydning, så skal I bli hugget i stykker, og eders huser gjort til en møkkdynge. Men dersom I kunngjør mig drømmen og dens uttydning, så skal I få rike gaver og stor ære av mig. Derfor, si mig drømmen og dens uttydning! Da svarte de annen gang: Vil ikke kongen si sine tjenere drømmen! Så skal vi si hvad den betyr. Kongen svarte: Jeg vet for visst at I bare vil vinne tid, fordi I ser at det ord jeg sa, står fast. Såfremt I ikke sier mig drømmen, da er dommen over eder uforanderlig. Men I er blitt enige om å fortelle mig en skammelig løgn, i håp om at tidene skal forandre sig, derfor, si mig drømmen, så jeg kan vite at I også kan kunngjøre mig dens uttydning! Kaldeerne svarte kongen: Det er ikke et menneske på jorden som kan kunngjøre kongen det han vil vite; for ingen konge, hvor stor og mektig han var, har nogensinne krevd noget sådant av nogen tegnsutlegger eller åndemaner eller kaldeer. For det som kongen krever, er altfor vanskelig, og det er ingen annen som kan kunngjøre kongen hvad han vil vite, enn gudene, som ikke har sin bolig blandt menneskene. Over dette blev kongen harm og meget vred, og han bød at alle Babels vismenn skulde drepes. Da denne befaling var utstedt, og de skulde til å drepe vismennene, lette de også efter Daniel og hans medbrødre for å drepe dem. Da sa Daniel et klokt og forstandig ord til Arjok, høvdingen for kongens livvakt, som hadde draget ut for å drepe Babels vismenn. Han tok til orde og spurte Arjok, kongens høvedsmann: Hvorfor har kongen utstedt denne strenge befaling? Da fortalte Arjok Daniel hvorledes det hadde sig. Så gikk Daniel inn og bad kongen at han vilde gi ham en frist, så han kunde kunngjøre kongen uttydningen. Derefter gikk Daniel hjem og fortalte Hananja, Misael og Asarja, sine medbrødre, det som hadde hendt, forat de skulde bede himmelens Gud at han i sin barmhjertighet vilde åpenbare denne hemmelighet, så at ikke Daniel og hans medbrødre skulde bli drept sammen med Babels andre vismenn. Da blev hemmeligheten åpenbaret Daniel i et syn om natten; og Daniel priste himmelens Gud. Daniel tok til orde og sa: Lovet være Guds navn fra evighet og til evighet! For visdommen og styrken hører ham til, og han omskifter tider og stunder, avsetter konger og innsetter konger; han gir de vise visdom og de forstandige forstand; han åpenbarer det dype og skjulte; han vet hvad som er i mørket, og hos ham bor lyset. Dig, mine fedres Gud, takker og priser jeg, fordi du har gitt mig visdom og styrke og nu har kunngjort mig hvad vi bad dig om; for det som kongen vilde vite har du kunngjort oss. Så gikk da Daniel inn til Arjok, som kongen hadde gitt pålegg om å drepe Babels vismenn; han kom og sa til ham: Drep ikke Babels vismenn! Før mig inn til kongen! Så vil jeg kunngjøre kongen uttydningen. Da førte Arjok Daniel i hast inn til kongen og sa til ham: Jeg har funnet en av de bortførte fra Juda, han vil kunngjøre kongen uttydningen. Kongen svarte Daniel, som hadde fått navnet Beltsasar: Er du i stand til å kunngjøre mig den drøm jeg har hatt, og dens uttydning? Daniel svarte kongen: Den hemmelighet kongen ønsker å få vite, makter ingen vismenn, åndemanere, tegnsutleggere eller sannsigere å kunngjøre kongen; men det er en Gud i himmelen, som åpenbarer hemmeligheter, og han har kunngjort kong Nebukadnesar hvad som skal skje i de siste dager. Dette var den drøm og de syner du hadde i ditt indre, mens du hvilte på ditt leie: Da du, konge, lå på ditt leie, steg det op hos dig tanker om hvad som skulde skje i fremtiden; og han som åpenbarer hemmeligheter, kunngjorde dig hvad som skal skje. Og for mig er denne hemmelighet blitt åpenbaret, ikke fordi jeg eier nogen visdom fremfor alle andre som lever, men forat uttydningen skulde kunngjøres kongen, og du skulde få ditt hjertes tanker å vite. Konge, du så i ditt syn et stort billede; det var et veldig billede, og dets glans var overmåte stor; det stod like foran dig, og det var forferdelig å skue. Billedets hode var av fint gull, brystet og armene av sølv, buken og lendene av kobber, benene av jern og føttene dels av jern og dels av ler. Mens du så på billedet, blev en sten revet løs, men ikke med hender, og den rammet billedet på føttene, som var av jern og ler, og knuste dem. Da knustes på én gang både jernet, leret, kobberet, sølvet og gullet, og det blev som agner fra treskeplassene om sommeren, og vinden tok det så det ikke fantes spor efter det. Men stenen som rammet billedet, blev til et stort fjell, som fylte hele jorden. Det var drømmen; og nu skal vi si kongen uttydningen. Konge, du kongenes konge, som himmelens Gud har gitt riket og makten og styrken og æren - overalt hvor menneskenes barn, markens dyr og himmelens fugler har sine bosteder, har han gitt dem i din hånd og gjort dig til herre over dem alle - du er hodet av gull. Men efter dig skal det opkomme et annet rike, ringere enn ditt, og så ennu et tredje rike, som er av kobber, og som skal herske over all jorden, og derefter et fjerde rike, som skal være sterkt som jernet; eftersom jernet knuser og sønderslår alt, skal det som det sønderknusende jern sønderslå og sønderknuse alle hine riker. Og at føttene og tærne som du så, dels var av pottemakerler og dels av jern, det betyr at det skal være et delt rike, og at det skal være noget av jernets styrke i det, eftersom du så jernet blandet med leret. Og at tærne på føttene dels var av jern og dels av ler, det betyr at riket for en del skal være sterkt og for en del skrøpelig, og at jernet som du så, var blandet med ler, det betyr at de skal blande sig med hverandre ved giftermål, men at de allikevel ikke i lengden skal holde sammen, likesom jernet ikke blander sig med leret. Og i disse kongers dager vil himmelens Gud oprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noget annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig; for du så jo at en sten blev revet løs fra fjellet, men ikke med hender, og knuste jernet, kobberet, leret, sølvet og gullet. Den store Gud har kunngjort kongen hvad som skal skje i fremtiden, og fast står drømmen, og troverdig er dens uttydning. Da falt kong Nebukadnesar på sitt ansikt og tilbad Daniel, og han bød at de skulde ofre ham matoffer og røkelse. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: I sannhet, eders Gud er gudenes Gud og kongenes herre og en som åpenbarer hemmeligheter, siden du har kunnet åpenbare denne hemmelighet. Derefter gjorde kongen Daniel til en stor mann, og han gav ham mange store gaver og satte ham til herre over hele landskapet Babel og til øverste forstander for alle Babels vismenn. Og på Daniels bønn satte kongen Sadrak, Mesak og Abed-Nego til å styre landskapet Babel; men Daniel selv blev ved kongens hoff.

First Reading

2 Chronicles 7:1-16

Da Salomo hadde endt sin bønn, falt det ild ned fra himmelen og fortærte brennofferet og slaktofferne, og Herrens herlighet fylte huset. Og prestene kunde ikke gå inn i Herrens hus; for Herrens herlighet fylte Herrens hus. Alle Israels barn så hvorledes ilden falt ned, og Herrens herlighet kom over huset; da kastet de sig ned på gulvet med ansiktet mot jorden og tilbad og lovet Herren, fordi han er god, og hans miskunnhet varer evindelig. Og kongen og alt folket ofret slaktoffer for Herrens åsyn. To og tyve tusen stykker storfe og hundre og tyve tusen stykker småfe var det slaktoffer som kong Salomo bar frem. Således var det kongen og alt folket innvidde Guds hus. Og prestene stod på sine poster, og levittene stod med Herrens musikkinstrumenter, som kong David hadde latt gjøre til å prise Herren med, fordi hans miskunnhet varer evindelig; for David lot dem utføre lovsangen. Men prestene stilte sig midt imot dem og blåste i trompeter, mens hele Israel stod. Og Salomo helliget den midterste del av forgården som var foran Herrens hus; for der ofret han brennofferne og fettstykkene av takkofferne, fordi kobberalteret som Salomo hadde gjort, ikke kunde rumme brennofferet og matofferet og fettstykkene. I syv dager feiret Salomo dengang festen, og hele Israel med ham, en stor mengde folk som var kommet sammen like fra Hamatveien og til Egyptens bekk. Og på den åttende dag holdt de en festforsamling; for alterets innvielse feiret de i syv dager og festen i syv dager. På den tre og tyvende dag i den syvende måned lot han folket fare hjem igjen, glade og vel til mote over det gode Herren hadde gjort mot David og Salomo og mot sitt folk Israel. Salomo var nu ferdig med å bygge Herrens hus og kongens hus; og alt det han hadde hatt i sinne å gjøre i Herrens hus og i sitt eget hus, hadde han lykkelig utført. Da åpenbarte Herren sig for Salomo om natten og sa til ham: Jeg har hørt din bønn og utvalgt dette sted til et offersted for mig. Når jeg lukker himmelen, så det ikke kommer regn, og når jeg byder gresshopper å fortære landet, og når jeg sender pest iblandt mitt folk, og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker sig og beder og søker mitt åsyn og vender om fra sine onde veier, så vil jeg høre fra himmelen og forlate deres synd og læge deres land. Nu skal mine øine være oplatt og mine ører merke på den bønn som bedes på dette sted. Og nu har jeg utvalgt og helliget dette hus, forat mitt navn skal bo der til evig tid, og mine øine og mitt hjerte skal være der alle dager.

Morning Prayer — First Lesson

Wisdom 11

Epistle

Philippians 3:7-12

Men det som var mig en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap; ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, forat jeg kan vinne Kristus og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans opstandelse og samfundet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død, om jeg dog kan vinne frem til opstandelsen fra de døde. Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen; men jeg jager efter det, om jeg og kan gripe det, eftersom jeg og er grepet av Kristus Jesus.

First Reading

Judges 5

Dengang sang Debora og Barak Abinoams sønn, denne sang: Lov Herren, fordi fyrstene i Israel gikk først i striden fordi folket møtte villig frem! Hør, I konger! Lytt til, I høvdinger! Jeg - jeg vil synge om Herren; jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud. Herre, da du gikk ut fra Se'ir, da du skred frem fra Edoms mark, da bevet jorden, himlene dryppet, skyene dryppet av vann. Fjellene skalv for Herrens åsyn, Sinai der borte skalv for Herrens, Israels Guds åsyn. I Samgars, Anats sønns dager, i Jaels dager var stiene øde, de veifarende gikk på krokete stier. Det fantes ingen fører i Israel, nei, ingen før jeg, Debora, stod frem, før jeg stod frem, en mor i Israel. De valgte nye guder, da var der kamp ved portene; ei såes skjold, ei heller spyd blandt firti tusen i Israel. Mitt hjerte slår for Israels høvdinger og for dem som villig møtte frem blandt folket. Pris Herren! Syng, I som rider på lyse aseninner, I som sitter på eders tepper, og I som vandrer på veien! Bueskytternes røst lyder ved brønnene; der priser de Herrens rettferdige verk, hans styrelses rettferdige verk i Israel. Dengang steg de ned til portene, Herrens folk. Våkn op, våkn op, Debora, våkn op, våkn op, stem i en sang! Stå op, Barak, og før dine fanger i fangenskap, du Abinoams sønn! Dengang lød det: Stig ned, du lille flokk, stig ned til heltene, du folk! Herre, stig ned og strid for mig blandt kjempene! Av Efra'im steg de ned, de som har sin rot på Amaleks fjell; efter dig kom Benjamin blandt dine folk; av Makir steg høvdinger ned, og av Sebulon de som drar frem med hærførerstav, og fyrster i Issakar med Debora, og som Issakar, så Barak; i dalen styrter de avsted i hans følge. Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger. Hvorfor blev du sittende mellem fehegnene og hørte på hyrdefløitene? Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger. Gilead - hinsides Jordan blev han i ro, og Dan - hvorfor dvelte han ved skibene? Aser blev sittende ved havets bredd, og ved sine bukter blev han i ro. Sebulon er et folk som ringeakter sitt liv inntil døden, likeså Naftali på sine fjell. Konger kom, de stred, dengang stred Kana'ans konger ved Ta'anak, ved Megiddos vann; hærfang av sølv fikk de ikke. Fra himmelen stred de, stjernene fra sine baner, de stred mot Sisera. Kisons bekk rev dem bort, den eldgamle bekk, Kisons bekk. Skrid frem, min sjel, med kraft! Da trampet hestenes hover under kjempenes jagende, jagende fart. Forbann Meros, sa Herrens engel, forbann, forbann dets folk, fordi de ikke kom Herren til hjelp, Herren til hjelp blandt kjempene. Priset fremfor kvinner være Jael, kenitten Hebers hustru! Fremfor kvinner i telt være hun priset! Vann bad han om, melk gav hun ham; i prektig skål bar hun frem fløte. Sin hånd rekker hun ut efter teltpluggen og sin høire hånd efter arbeidshammeren; hun slår Sisera med hammeren, knuser hans hode, sønderslår og gjennemborer hans tinning. For hennes føtter seg han ned, falt han, lå han; for hennes føtter seg han ned, falt han; der han seg ned, der lå han fellet. Gjennem vinduet skuer hun og roper, Siseras mor, ut gjennem gitteret: Hvorfor venter hans vogn med å komme? Hvorfor dveler hans traveres skritt? De klokeste av hennes fruer svarer henne, og selv gir hun sig svar på sine ord: Til visse finner de hærfang og skifter: En kvinne, to kvinner til manns, hærfang av farvede klær for Sisera, hærfang av farvede klær, utsydde klær, én farvet klædning, to utsydde halsduker for hver av de hærtatte kvinner! Måtte alle dine fiender omkomme således, Herre, og de som elsker ham, være som solen når den går frem i sin kraft! - Og landet hadde ro i firti år.

Morning Prayer — Second Lesson

Luke 5

Men det skjedde da folket trengte sig inn på ham og hørte Guds ord, og han stod ved Gennesaret-sjøen, da så han to båter ligge ved sjøen; men fiskerne var gått ut av dem og skyllet garnene. Han gikk da ut i en av båtene, som tilhørte Simon, og bad ham legge litt ut fra land; og han satte sig i båten og lærte folket. Men da han holdt op å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet, og kast eders garn ut til en drett! Og Simon svarte ham: Mester! vi har strevet hele natten og ikke fått noget; men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene. Og de gjorde så, og fanget en stor mengde fisk; og deres garn revnet. Og de vinket til sine lagsbrødre i den andre båt, at de skulde komme og ta i med dem; og de kom, og de fylte begge båtene, så de holdt på å synke. Men da Simon Peter så det, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra mig! for jeg er en syndig mann. For redsel kom over ham og alle dem som var med ham, for den fiskedrett som de hadde fått; likeså Jakob og Johannes, Sebedeus' sønner, som var i lag med Simon. Og Jesus sa til Simon: Frykt ikke! fra nu av skal du fange mennesker. Da rodde de båtene i land og forlot alt og fulgte ham. Og det skjedde da han var i en av byene, se, da var det en mann som var full av spedalskhet; og da han så Jesus, falt han ned på sitt ansikt, bad ham og sa: Herre! om du vil, kan du rense mig. Og Jesus rakte hånden ut, rørte ved ham og sa: Jeg vil; bli ren! Og straks forlot spedalskheten ham. Og han bød ham at han ikke skulde si det til nogen; men gå og te dig for presten og ofre for din renselse, således som Moses har påbudt, til et vidnesbyrd for dem! Men ordet om ham kom ennu mere ut, og meget folk kom sammen for å høre og for å bli helbredet for sine sykdommer; men han drog sig tilbake til øde steder og var der i bønn. Og det skjedde en av dagene mens han lærte, og der satt fariseere og lovlærere som var kommet fra hver by i Galilea og Judea og fra Jerusalem, og Herrens kraft var hos ham til å helbrede: se, da kom nogen menn som bar en mann på en seng, han var verkbrudden; og de søkte å få ham inn og legge ham ned foran ham. Og da de for folketrengselen ikke fant nogen vei til å få ham inn, steg de op på taket og firte ham med sengen ned mellem takstenene midt foran Jesus. Og da han så deres tro, sa han: Menneske! dine synder er dig forlatt. Da begynte de skriftlærde og fariseerne å tenke så: Hvem er denne mann, som taler bespottelser? Hvem kan forlate synder uten Gud alene? Men da Jesus merket deres tanker, svarte han og sa til dem: Hvad er det I tenker i eders hjerter? Hvad er lettest, enten å si: Dine synder er dig forlatt, eller å si: Stå op og gå? Men forat I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - så sa han til den verkbrudne: Jeg sier dig: Stå op og ta din seng og gå hjem til ditt hus! Og straks stod han op for deres øine og tok det han lå på, og gikk hjem til sitt hus og priste Gud. Da kom det forferdelse over dem alle, og de priste Gud, og de blev fulle av frykt og sa: Idag har vi sett utrolige ting! Derefter gikk han ut, og han så en tolder ved navn Levi sitte på tollboden; og han sa til ham: Følg mig! Og han forlot alt og stod op og fulgte ham. Og Levi gjorde et stort gjestebud for ham i sitt hus, og der var en stor mengde toldere og andre som satt til bords med dem. Og fariseerne og deres skriftlærde knurret mot hans disipler og sa: Hvorfor eter og drikker I med toldere og syndere? Og Jesus svarte og sa til dem: De friske trenger ikke til læge, men de som har ondt; jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. De sa til ham: Johannes' disipler holder jevnlig faste og bønn, og fariseernes disipler likeså; men dine eter og drikker. Men Jesus sa til dem: Kan I vel få brudesvennene til å faste så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem; da skal de faste, i de dager. Han sa også en lignelse til dem: Ingen river en lapp av et nytt klædebon og setter den på et gammelt; ellers river han det nye i sønder, og lappen av det nye passer ikke til det gamle. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker; ellers vil den nye vin sprenge sekkene, og den selv spilles og sekkene ødelegges; men ny vin skal fylles i nye skinnsekker. Og ingen som har drukket gammel vin, har lyst på ny; han sier: den gamle er god.

Responsorial Psalm

Psalm 10

Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider? Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt. For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham. Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker. Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han. Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke. Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap. Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige. Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn. Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige. Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri. Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige! Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke? Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper. Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den! Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land! De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.

Gospel

Luke 12:32-34

Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket. Selg det I eier, og gi almisse! Gjør eder punger som ikke eldes, en skatt som ikke forgår, i himmelen, der hvor tyve-hånd ikke når, og møll ikke tærer! For hvor eders skatt er, der vil også eders hjerte være.

Responsorial Psalm

Psalm 132

En sang ved festreisene. Herre, gi David lønn for hans møie, han som tilsvor Herren, gav Jakobs Veldige det løfte: Jeg vil ikke gå inn i mitt huses telt, jeg vil ikke stige op på min sengs leie, jeg vil ikke unne mine øine søvn, mine øielokk slummer, før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Veldige! Se, vi hørte om den i Efrata, vi fant den i skogsbygden. Vi vil komme til hans bolig, vi vil tilbede for hans føtters skammel. Reis dig, Herre, og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark! La dine prester klæ sig i rettferd og dine fromme rope med fryd! For Davids, din tjeners skyld vise du ikke din salvedes åsyn tilbake! Herren har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone; dersom dine barn holder min pakt og mine vidnesbyrd, som jeg vil lære dem, da skal også deres barn for all tid sitte på dine trone. For Herren har utkåret Sion, han har attrådd det til sin bolig: Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det. Dets mat vil jeg velsigne, dets fattige vil jeg mette med brød, og dets prester vil jeg klæ med fryd. Der vil jeg la et horn vokse op for David, gjøre i stand en lampe for min salvede. Hans fiender vil jeg klæ i skam, men på ham skal hans krone stråle.

Responsorial Psalm

Psalm 142

En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn. Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren. Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn. Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig. Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel. Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land. Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke! Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.

Responsorial Psalm

Psalm 141

En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig! La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer! Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør! Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter! La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap. Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige. Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port. For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel! Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett! La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!

Evening Prayer — First Lesson

Wisdom 12

Second Reading

I Peter 1

Peter, Jesu Kristi apostel - til de utlendinger som er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, utvalgt efter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred bli eder mangfoldig til del! Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som efter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi opstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for eder, I som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid. Derover fryder I eder, om I enn nu - når så skal være - har sorg en liten stund ved allehånde fristelser, forat eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse, han som I ikke har kjent og dog elsker, han som I nu ikke ser og dog tror på, og derfor fryder I eder med en usigelig og herliggjort glede, når I vinner frem til endemålet for eders tro, sjelenes frelse. Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som I skulde få, idet de ransaket hvilken eller hvad slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste frem til når han forut vidnet om Kristi lidelser og om herligheten derefter; for det blev dem åpenbaret at de ikke tjente sig selv, men oss, med dette som nu er blitt kunngjort ved dem som har forkynt eder evangeliet ved den Hellige Ånd, som blev sendt fra himmelen - dette som englene attrår å skue inn i. Derfor, omgjord eders sinns lender, vær edrue, og sett eders håp fullt og fast til den nåde som blir eder til del i Jesu Kristi åpenbarelse! Som lydige barn skal I ikke skikke eder efter de forrige lyster i eders vankundighet, men vær, efter den Hellige som kalte eder, også I hellige i all eders ferd! for det er skrevet: I skal være hellige; for jeg er hellig. Og når I påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, efter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i eders utlendighets tid, for I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, blev løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam, han som forut var kjent, før verdens grunnvoll blev lagt, men blev åpenbaret ved tidenes ende for eders skyld, I som ved ham tror på Gud, som opvakte ham fra de døde og gav ham herlighet, så at eders tro også er håp til Gud. Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet, I som er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir! For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomst på gress: gresset visnet, og blomsten på det falt av, men Herrens ord blir evindelig; og dette er det ord som er forkynt eder ved evangeliet.

Second Reading

Romans 6

Hvad skal vi da si? skal vi holde ved i synden, forat nåden kan bli dess større? Langt derifra! vi som er avdød fra synden, hvorledes skulde vi ennu leve i den? Eller vet I ikke at alle vi som blev døpt til Kristus Jesus, blev døpt til hans død? Vi blev altså begravet med ham ved dåpen til døden, forat likesom Kristus blev opreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet. For er vi blitt forenet med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans opstandelse, da vi jo vet dette at vårt gamle menneske blev korsfestet med ham forat synde-legemet skulde bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden; for den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham, fordi vi vet at efterat Kristus er opstanden fra de døde, dør han ikke mere; døden har ikke mere nogen makt over ham; for sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster; by heller ikke eders lemmer frem for synden som urettferdighets våben, men by eder frem for Gud som de som av døde er blitt levende, og eders lemmer som rettferdighets våben for Gud! For synden skal ikke herske over eder; I er jo ikke under loven, men under nåden. Hvad da? skal vi synde, siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra! vet I ikke at når I byr eder frem for nogen som tjenere til lydighet, da er I også tjenere under den som I så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten til rettferdighet? Men Gud være takk at I vel har vært syndens tjenere, men nu av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform som I er blitt overgitt til! Men idet I er blitt frigjort fra synden, er I trådt i rettferdighetens tjeneste. Jeg taler på menneskelig vis for eders kjøds skrøpelighets skyld. For likesom I bød eders lemmer frem som tjenere for urenheten og urettferdigheten til urettferdighet, således by nu eders lemmer frem som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse! For dengang da I var syndens tjenere, var I fri fra rettferdigheten. Hvad frukt hadde I da dengang? Slikt som I nu skammer eder over; for utgangen på det er døden. Men nu, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv. For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Second Reading

1 Thessalonians 5:1-11

Men om tidene og stundene, brødre, trenger I ikke til at nogen skriver til eder; I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem, likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde undfly. Men I, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulde komme over eder som en tyv; for I er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til. La oss derfor ikke sove, som de andre, men la oss våke og være edrue! De som sover, sover jo om natten, og de som drikker sig drukne, er drukne om natten; men vi som hører dagen til, la oss være edrue, iklædd troens og kjærlighetens brynje og med håpet om frelse som hjelm; for Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus, han som døde for oss, forat vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham. Forman derfor hverandre, og opbygg den ene den andre, som I og gjør!

Second Reading

Hebrews 13:17-21

Lyd eders veiledere og rett eder efter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn. Bed for oss! for vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og vil gjerne fare rett frem i alle stykker. Og jeg ber eder dess mere å gjøre dette forat jeg dess snarere må bli gitt eder tilbake. Men fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, op fra de døde, han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus; ham være æren i all evighet! Amen.

Gospel

Matthew 4

Da blev Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da han hadde fastet firti dager og firti netter, blev han til sist hungrig. Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, da si at disse stener skal bli til brød! Men han svarte og sa: Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Da tok djevelen ham med sig til den hellige stad og stilte ham på templets tinde, og sa til ham: Er du Guds Sønn, da kast dig ned! for det er skrevet: Han skal gi sine engler befaling om dig, og de skal bære dig på hendene, forat du ikke skal støte din fot på nogen sten. Jesus sa til ham: Det er atter skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. Atter tok djevelen ham med op på et meget høit fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til ham: Alt dette vil jeg gi dig hvis du vil falle ned og tilbede mig. Da sa Jesus til ham: Bort fra mig, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbede, og ham alene skal du tjene. Da forlot djevelen ham, og se, engler kom til ham og tjente ham. Men da han fikk høre at Johannes var kastet i fengsel, drog han bort til Galilea. Og han forlot Nasaret og kom og tok bolig i Kapernaum ved sjøen, i Sebulons og Naftalis landemerker, forat det skulde opfylles som er talt ved profeten Esaias, som sier: Sebulons land og Naftalis land ved sjøen, landet på hin side Jordan, hedningenes Galilea, det folk som satt i mørke, har sett et stort lys, og for dem som satt i dødens land og skygge, for dem er et lys oprunnet. Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær! Men da han vandret ved den Galileiske Sjø, så han to brødre, Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas, i ferd med å kaste garn i sjøen; for de var fiskere; og han sa til dem: Følg mig, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere! Og de forlot straks sine garn og fulgte ham. Og da han gikk videre frem, så han to andre brødre, Jakob, Sebedeus' sønn, og hans bror Johannes, sitte i båten med sin far Sebedeus, i ferd med å bøte sine garn, og han kalte dem. Og de forlot straks båten og sin far og fulgte ham. Og Jesus gikk omkring i hele Galilea og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet blandt folket, og ryktet om ham kom ut over hele Syria, og de førte til ham alle dem som hadde ondt og led av alle slags sykdommer og plager, både besatte og månesyke og verkbrudne, og han helbredet dem. Og meget folk fulgte ham fra Galilea og Dekapolis og Jerusalem og Judea og landet hinsides Jordan.

Evening Prayer — Second Lesson

Galatians 5

Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trældoms åk! Se, jeg, Paulus, sier eder at dersom I lar eder omskjære, så vil Kristus intet gagne eder. Atter vidner jeg for hvert menneske som lar sig omskjære, at han er skyldig å holde hele loven. I er skilt fra Kristus, I som vil rettferdiggjøres ved loven; I er falt ut av nåden. For ved troen venter vi i Ånden på det som rettferdigheten gir oss håp om; for i Kristus Jesus gjelder hverken omskjærelse eller forhud noget, men bare tro, virksom ved kjærlighet. I løp godt; hvem hindret eder fra å lyde sannheten? Denne overtalelse kommer ikke fra ham som kalte eder. En liten surdeig syrer hele deigen. Jeg har den tillit til eder i Herren at I ikke vil mene noget annet; men den som forvirrer eder, skal bære sin dom, hvem han så er. Men jeg, brødre - hvis jeg ennu forkynner omskjærelse, hvorfor forfølges jeg da ennu? da er jo korsets anstøt gjort til intet. Gid de endog må skjære sig selv i sønder, de som opvigler eder! For I blev kalt til frihet, brødre; bruk bare ikke friheten til en leilighet for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet! For hele loven er opfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din næste som dig selv. Men dersom I biter og eter hverandre, da se til at I ikke blir fortært av hverandre! Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring. For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet; de står hverandre imot, så I ikke skal gjøre det I vil. Men dersom I drives av Ånden, da er I ikke under loven. Men kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt; om dette sier jeg eder forut, likesom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet; mot slike er loven ikke. Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden! La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre og bærer avind imot hverandre!

Gospel

Luke 15:11-32

Og han sa: En mann hadde to sønner, og den yngste av dem sa til sin far: Far! gi mig den del av boet som faller på mig! Og han skiftet sin eiendom imellem dem. Og ikke mange dager derefter samlet den yngste sønn alt sitt og drog til et land langt borte, og der ødte han sin eiendom i et ryggesløst levnet. Men da han hadde satt alt over styr, blev det en svær hunger i det land, og han begynte å lide nød. Da gikk han bort og holdt sig til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på sine marker for å gjæte svin; og hans attrå var å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt, og ingen gav ham noget. Men da kom han til sig selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av brød, men jeg setter livet til her av sult! Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig; jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la mig få være som en av dine leiefolk! Og han stod op og kom til sin far. Men da han ennu var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig, og løp til og falt ham om halsen og kysset ham. Men sønnen sa til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig, og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. Men faren sa til sine tjenere: Ta frem den beste klædning og ha den på ham, og gi ham en ring på hans hånd og sko på hans føtter, og hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade. Men hans eldste sønn var ute på marken, og da han gikk hjemover og kom nær til huset, hørte han spill og dans; og han kalte en av tjenerne til sig og spurte hvad dette var. Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far lot slakte gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake. Da blev han vred og vilde ikke gå inn. Hans far gikk da ut og talte vennlig til ham; men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent dig, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og mig har du aldri gitt et kje forat jeg kunde være glad med mine venner; men da denne din sønn kom, han som har ett op din eiendom sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham! Men han sa til ham: Barn! du er alltid hos mig, og alt mitt er ditt; men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.

Gospel

Luke 12:22-31

Og han sa til sine disipler: Derfor sier jeg eder: Vær ikke bekymret for eders liv, hvad I skal ete, heller ikke for eders legeme, hvad I skal klæ eder med! Livet er mere enn maten, og legemet mere enn klærne. Gi akt på ravnene: de hverken sår eller høster, de har ikke matbod eller lade, og Gud før dem allikevel. Hvor meget mere er ikke I enn fuglene! Og hvem av eder kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Formår I da ikke engang det minste, hvorfor er I da bekymret for det andre? Gi akt på liljene, hvorledes de vokser: de arbeider ikke, de spinner ikke; men jeg sier eder: Enn ikke Salomo i all sin herlighet var klædd som én av dem. Men klær Gud således gresset på marken, som står idag og imorgen kastes i ovnen, hvor meget mere skal han da klæ eder, I lite troende! Så skal da I heller ikke søke efter hvad I skal ete, eller hvad I skal drikke, og ikke la eders tanker fare hit og dit. For alt slikt søker hedningene i verden efter; men eders Fader vet at I trenger til det. Men søk hans rike, så skal I få dette i tilgift!

Gospel

Luke 19

Og han kom inn i Jeriko og drog igjennem byen. Og se, der var en mann som hette Sakkeus; han var overtolder og en rik mann. Og han søkte å få se hvem som var Jesus, og han kunde ikke komme til for folket, for han var liten av vekst. Da sprang han i forveien og steg op i et morbærtre for å få se ham; for hans vei gikk der forbi. Og da Jesus kom til stedet, så han op og sa til ham: Sakkeus! skynd dig og stig ned! for idag skal jeg bli i ditt hus. Og han skyndte sig og steg ned, og tok imot ham med glede. Og da de så det, knurret de alle og sa: Han gikk inn for å ta herberge hos en syndig mann! Men Sakkeus stod frem og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av mitt gods gir jeg de fattige, og har jeg presset penger ut av nogen, gir jeg det firdobbelt igjen. Og Jesus sa om ham: Idag er frelse blitt dette hus til del, eftersom og han er en Abrahams sønn; for Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Mens de hørte på dette, la han også en lignelse til, fordi han var nær ved Jerusalem, og de tenkte at Guds rike straks skulde komme til syne. Han sa da: En mann av høi byrd drog til et land langt borte for å få kongemakt og så komme tilbake igjen. Han kalte da ti av sine tjenere for sig, og gav dem ti pund og sa: Kjøpslå med dem til jeg kommer igjen. Men hans landsmenn hatet ham, og skikket sendemenn avsted efter ham og lot si: Vi vil ikke at denne mann skal være konge over oss. Og det skjedde da han hadde fått kongemakten og kom tilbake, da bød han at de tjenere han hadde gitt pengene, skulde kalles for ham, forat han kunde få vite hvad hver av dem hadde vunnet. Da kom den første frem og sa: Herre! ditt pund har kastet av sig ti pund. Og han sa til ham: Vel, du gode tjener! fordi du har vært tro i det små, skal du råde over ti byer. Og den annen kom og sa: Herre! ditt pund har gitt fem pund. Også til denne sa han: Vær du herre over fem byer! Og en annen kom og sa: Herre! se her er ditt pund, som jeg har hatt liggende i et tørklæ; for jeg fryktet for dig, fordi du er en streng mann; du tar op det du ikke la ned, og høster det du ikke sådde. Han sier til ham: Efter din egen munn dømmer jeg dig, du dårlige tjener! Du visste at jeg er en streng mann, som tar op det jeg ikke la ned, og høster det jeg ikke sådde; hvorfor satte du da ikke mine penger ut hos pengevekslerne? Så hadde jeg, når jeg kom, fått dem tilbake med renter. Og han sa til dem som stod ved hans side: Ta pundet fra ham og gi det til ham som har de ti pund! - De sa til ham: Herre! han har jo ti pund! - Jeg sier eder at hver den som har, ham skal gis; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har. Men disse mine fiender som ikke vilde at jeg skulde være konge over dem, før dem hit og hugg dem ned for mine øine! Og da han hadde sagt dette, drog han videre foran dem på sin vandring op til Jerusalem. Og det skjedde da han kom nær til Betfage og Betania, til det berg som kalles Oljeberget, da sendte han to av sine disipler avsted og sa: Gå bort til den by som ligger rett for oss! Når I kommer inn i den, skal I finne en fole bundet, som intet menneske har sittet på; løs den og før den hit! Og dersom nogen spør eder: Hvorfor løser I den? da skal I si så: Herren har bruk for den. Så gikk de utsendte avsted, og de fant det så som han hadde sagt dem. Og da de løste folen, sa dens eiermenn til dem: Hvorfor løser I folen? De sa: Herren har bruk for den. Og de førte den til Jesus, og de la sine klær på folen og lot Jesus sette sig på den. Da han nu drog frem, bredte de sine klær under ham på veien. Men da han allerede var nær ved nedgangen fra Oljeberget, begynte hele disippel-flokken glad å love Gud med høi røst for alle de kraftige gjerninger de hadde sett, og sa: Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen, og ære i det høieste! Og nogen av fariseerne blandt mengden sa til ham: Mester! irettesett dine disipler! Men han svarte og sa til dem: Jeg sier eder: Om disse tier, skal stenene rope. Og da han kom nær og så byen, gråt han over den og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hvad som tjener til din fred! Men nu er det skjult for dine øine. For de dager skal komme over dig da dine fiender skal kaste en voll op om dig og kringsette dig og trenge dig fra alle sider, og slå dig til jorden og dine barn i dig, og ikke levne sten på sten i dig, fordi du ikke kjente din besøkelses tid. Og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som drev handel der, og han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal være et bedehus. Men I har gjort det til en røverhule. Og han lærte daglig i templet. Men yppersteprestene og de skriftlærde og de første blandt folket søkte å få ryddet ham av veien. Og de fant ikke ut hvad de skulde gjøre; for hele folket hang ved ham og hørte på ham.