Today's Readings

First Reading

1 Thessalonians 4:1-8

For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi eder i den Herre Jesus at likesom I har lært av oss hvorledes I bør vandre og tekkes Gud, således som I også gjør, så må I enn mere gjøre fremgang deri. I vet jo hvilke bud vi gav eder ved den Herre Jesus. For dette er Guds vilje, eders helliggjørelse: at I avholder eder fra hor; at hver av eder vet å vinne sig sin egen make, i helligelse og ære, ikke i lystens brynde, som hedningene, som ikke kjenner Gud; at ingen skal gjøre sin bror urett og uskjell i det han har å gjøre med ham; for Herren er hevner over alt dette, således som vi også forut har sagt og vidnet for eder. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. Den altså som ringeakter dette, han ringeakter ikke et menneske, men Gud, som også gir sin Hellige Ånd i eder.

First Reading

Daniel 6

Darius fant for godt å sette hundre og tyve satraper over riket; de skulde bo rundt omkring i hele riket. Og over dem satte han tre riksråder, og av dem var Daniel den ene; for dem skulde satrapene avlegge regnskap, så kongen ikke skulde lide noget tap. Men Daniel utmerket sig fremfor riksrådene og satrapene, fordi det var en høi ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. Da søkte riksrådene og satrapene å finne skyld hos Daniel vedkommende rikets styrelse, men de kunde ikke finne nogen skyld eller nogen urett, eftersom han var tro, og det ikke fantes nogen forseelse eller nogen urett hos ham. Så sa disse menn: Vi finner ingen skyld hos denne Daniel, det skulde da være at vi kunde finne noget å anklage ham for i hans gudsdyrkelse. Da stormet disse riksråder og satraper inn til kongen og sa til ham: Kong Darius leve evindelig! Alle riksrådene, stattholderne og satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått om at det burde utstedes en kongelig forordning og gis et strengt forbud, at hver den som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen. Så utsted nu, konge, et sådant forbud, og la det sette op skriftlig, så det efter medernes og persernes uforanderlige lov ikke kan tilbakekalles. I overensstemmelse hermed lot kong Darius sette op en skrivelse med et sådant forbud. Men så snart Daniel fikk vite at skrivelsen var satt op, gikk han inn i sitt hus; der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem, og tre ganger om dagen bøide han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han hadde gjort før. Da stormet disse menn inn og fant Daniel bedende og bønnfallende for sin Gud. Så gikk de frem for kongen og spurte med tanke på det kongelige forbud: Har du ikke latt sette op et forbud, at hvert menneske som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Det ord står fast efter medernes og persernes uforanderlige lov. Da tok de til orde og sa der de stod foran kongen: Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, har ikke aktet på dig, konge, eller på det forbud du har latt sette op; tre ganger om dagen holder han bønn. Da kongen hørte dette, blev han meget bedrøvet og tenkte på hvorledes han skulde kunne frelse Daniel, og helt til solen gikk ned, gjorde han sig umak for å utfri ham. Da stormet disse menn inn på kongen og sa til ham: Vit, konge, at det gjelder den lov hos mederne og perserne at intet forbud og ingen forordning som kongen utsteder, kan forandres. Så bød kongen at Daniel skulde hentes og kastes i løvehulen. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: Din Gud, som du stadig dyrker, han frelse dig! Så blev en sten ført frem og lagt over hulens åpning, og kongen forseglet den med sitt eget og sine stormenns segl, så det ikke skulde kunne skje nogen forandring i det som var gjort med Daniel. Derefter gikk kongen hjem til sitt palass og fastet hele natten, og han lot ikke nogen av sine medhustruer komme inn til sig, og søvnen flydde fra ham. Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, stod kongen op og skyndte sig til løvehulen. Og da han kom nær til hulen, ropte han med sorgfull røst på Daniel. Han tok til orde og sa til Daniel: Daniel, du den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig har dyrket, maktet å frelse dig fra løvene? Da svarte Daniel kongen: Kongen leve evindelig! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort mig nogen skade, fordi jeg er funnet uskyldig for ham, og heller ikke mot dig, konge, har jeg gjort noget galt. Da blev kongen meget glad og bød at Daniel skulde dras op av hulen; og da Daniel var dradd op av hulen, fantes det ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud. Og kongen bød at de menn som hadde klaget på Daniel, skulde hentes, og de blev med sine barn og hustruer kastet i løvehulen; og før de nådde bunnen i hulen, falt løvene over dem og knuste alle deres ben. Derefter skrev kong Darius til alle folk, ætter og tungemål som fantes på den hele jord: Alt godt bli eder i rikt mål til del! Jeg gir hermed det bud at alle folk i hele mitt kongerikes område skal skjelve og frykte for Daniels Gud; for han er den levende Gud og blir i evighet, og hans rike ødelegges ikke, og hans herredømme varer inntil enden. Han frelser og utfrir og gjør tegn og under i himmelen og på jorden - han som frelste Daniel av løvenes vold. Og Daniel levde æret og lykkelig både under Darius' og perseren Kyros' regjering.

First Reading

Psalms 8:1-9

Til sangmesteren, efter Gittit; en salme av David. Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over all jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! Av barns og diebarns munn har du grunnfestet en makt for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige. Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort, hvad er da et menneske, at du kommer ham i hu, og et menneskebarn, at du ser til ham! Og du gjorde ham lite ringere enn Gud, og med ære og herlighet kronte du ham. Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter, får og okser, alle tilsammen, ja også markens dyr, himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier. Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over all jorden!

Morning Prayer — First Lesson

Wisdom 19

Epistle

Hebrews 7:23-27

Og av hine prester har det vært flere, fordi de ved døden blev hindret fra å holde ved; men denne har et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid, og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem. For en sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og ophøiet over himlene en som ikke hver dag trenger til, likesom yppersteprestene, først å frembære offer for sine egne synder, derefter for folkets; for dette gjorde han en gang for alle da han ofret sig selv.

First Reading

Judges 9

Og Abimelek, Jerubba'als sønn, drog til Sikem, til sin mors brødre; og han talte til dem og til hele sin morfars slekt og sa: Tal til alle Sikems menn og si: Hvad er best for eder, at sytti menn, alle Jerubba'als sønner, hersker over eder, eller at én mann hersker over eder? Og kom i hu at jeg er av samme kjød og blod som I! Da sa hans mors brødre alt dette om ham til alle Sikems menn; og deres hu vendte sig til Abimelek, for de tenkte: Han er jo vår bror. Så gav de ham sytti sekel sølv fra Ba'al-Berits tempel; for dem leide Abimelek nogen løse og frekke menn, og de fulgte ham. Og han kom til sin fars hus i Ofra og slo ihjel sine brødre, Jerubba'als sønner, sytti mann på én sten; men Jotam, Jerubba'als yngste sønn, blev igjen, for han hadde skjult sig. Da samlet alle Sikems menn sig og alle de som bodde i Millo, og de gikk avsted og gjorde Abimelek til konge ved minnesmerkets ek i Sikem Da Jotam fikk vite dette, gikk han op på toppen av Gerisim-fjellet; der stod han og ropte høit og sa til dem: Hør på mig, I Sikems menn! Så skal Gud høre på eder. Det hendte engang at trærne vilde salve sig en konge, og de sa til oljetreet: Vær konge over oss! Men oljetreet sa til dem: Skulde jeg gi avkall på min fedme, som Gud og mennesker ærer mig for, og gi mig til å svaie over trærne? Da sa trærne til fikentreet: Kom du og vær konge over oss! Men fikentreet sa til dem: Skulde jeg gi avkall på min sødme og min gode frukt og gi mig til å svaie over trærne? Da sa trærne til vintreet: Kom du og vær konge over oss! Men vintreet sa til dem: Skulde jeg gi avkall på min most, som gleder Gud og mennesker, og gi mig til å svaie over trærne? Da sa alle trærne til tornebusken: Kom du og vær konge over oss! Og tornebusken sa til trærne: Dersom det er eders opriktige mening at I vil salve mig til konge over eder, da kom og søk ly i min skygge! Men hvis ikke, da skal det utgå ild fra tornebusken og fortære Libanons sedertrær. Så hør nu: Dersom I har gått opriktig og ærlig frem ved å gjøre Abimelek til konge, og dersom I har gjort vel imot Jerubba'al og hans hus, og dersom I har gjengjeldt ham det han gjorde dengang min far stred for eder og vågde sitt liv og frelste eder av midianittenes hånd - men I har idag reist eder imot min fars hus og slått ihjel hans sønner, sytti mann på én sten, og gjort hans trælkvinnes sønn, Abimelek, til konge over Sikems menn, fordi han er eders bror - dersom I nu idag har gått opriktig og ærlig frem imot Jerubba'al og hans hus, da gled eder over Abimelek, og da glede også han sig over eder! Men hvis ikke, da gå det ut ild fra Abimelek og fortære Sikems borgere og dem som bor i Millo, og ild fra Sikems menn og fra dem som bor i Millo, og fortære Abimelek. Så tok Jotam flukten, og han undkom og drog til Be'er; der slo han sig ned, så han kunde være i sikkerhet for sin bror Abimelek. Abimelek regjerte over Israel i tre år. Da sendte Gud en ond ånd, som satte splid mellem Abimelek og Sikems menn, og Sikems menn falt fra Abimelek. Dette skjedde forat voldsgjerningen mot Jerubba'als sytti sønner skulde komme over Abimelek og deres blod hevnes på ham, deres bror, som hadde slått dem ihjel, og på Sikems menn, som hadde støttet ham, så han kunde slå sine brødre ihjel. Og Sikems menn la folk på lur mot ham øverst oppe på fjellene, og de plyndret enhver som drog forbi dem på veien; dette blev sagt Abimelek. Så kom Ga'al, Ebeds sønn, og hans brødre og drog inn i Sikem; og Sikems menn satte lit til ham. De gikk ut på marken og høstet sine vingårder og perset druene og holdt gledesfest; så gikk de inn i sin guds hus og åt og drakk og bante Abimelek. Og Ga'al, Ebeds sønn, sa: Hvem er Abimelek, og hvad er Sikem, at vi skulde tjene ham? Er han ikke Jerubba'als sønn, og Sebul hans foged? Tjen de menn som stammer fra Hemor, Sikems far! Men hvorfor skulde vi tjene denne? Hadde jeg bare dette folk i min hånd, så skulde jeg nok få Abimelek bort. Og han sa: Øk din hær, Abimelek, og dra ut! Da Sebul, byens høvedsmann, hørte hvad Ga'al, Ebeds sønn, hadde sagt, optendtes hans vrede, og han sendte hemmelig bud til Abimelek og lot si: Ga'al, Ebeds sønn, og hans brødre er kommet til Sikem, og de egger byen op imot dig. Bryt nu op ved nattetid med de folk du har hos dig, og legg dig i bakhold på marken, og tidlig imorgen, så snart solen står op, bryt da frem og overfall byen! Da vil han og de folk han har hos sig, dra ut mot dig, og du kan gjøre med ham som du får leilighet til. Så brøt Abimelek op om natten med alle de folk han hadde hos sig, og de la sig i bakhold mot Sikem i fire hoper. Nu kom Ga'al, Ebeds sønn, ut og stilte sig i byporten, og Abimelek og de folk han hadde hos sig, brøt frem fra bakholdet. Da Ga'al så folkene, sa han til Sebul: Se, det kommer folk ned fra fjelltoppene! Men Sebul sa til ham: Det er skyggen av fjellene du tar for folk. Men Ga'al sa atter: Jo, det kommer folk ned fra midtfjellet, og én hop kommer på veien som fører til trollmanns-eken. Da sa Sebul til ham: Hvor er nu dine store ord, du som sa: Hvem er Abimelek, at vi skulde tjene ham? Der er jo de folk du foraktet! Gå nu ut og strid imot dem! Da drog Ga'al ut, og Sikems menn fulgte ham, og de stred imot Abimelek. Men Abimelek slo ham på flukt og forfulgte ham, og det blev et stort mannefall helt bort til byporten. Og Abimelek gav sig til i Aruma, og Sebul drev Ga'al og hans brødre bort, så de ikke blev boende lenger i Sikem. Den næste dag gikk folket ut på marken; det fikk Abimelek vite. Da tok han og delte sine folk i tre hoper og la sig i bakhold på marken; og da han så at folket kom ut av byen, rykket han imot dem og slo dem. Abimelek og de hoper som var med ham, overfalt byen og stilte sig i porten, og de to hoper overfalt alle dem som var på marken, og slo dem. Og Abimelek stred imot byen hele den dag og inntok byen, og folket som var der, slo han ihjel; og han rev byen ned og strødde salt over den. Da mennene i Sikems borg hørte det, gikk de alle inn i tårnet som hørte til El-Berits tempel. Så snart det blev meldt Abimelek at alle mennene i Sikems borg hadde samlet sig, gikk han op på Salmon-fjellet med alle de folk han hadde hos sig. Han tok en øks i hånden og hugg grener av trærne, tok dem op, la dem på skulderen og sa til de folk som var med ham: Skynd eder og gjør like ens som I så jeg gjorde! Da hugg alle folkene også hver sin bør med grener og gikk efter Abimelek; så la de grenene opefter tårnet og satte med dem ild på tårnet. Således omkom alle innbyggerne i Sikems borg, omkring tusen, menn og kvinner. Derefter drog Abimelek til Tebes, og han kringsatte byen og inntok den. Midt i byen var det et fast tårn; dit flyktet alle menn og kvinner, alle borgerne i byen, og de stengte efter sig og steg op på tårnets tak. Så kom Abimelek til tårnet og kringsatte det; han gikk nær til tårnets inngang for å sette ild på det. Da var det en kvinne som kastet en kvernsten ned på hans hode og knuste hans hjerneskall. Abimelek ropte i hast på svennen som bar hans våben, og sa til ham: Dra ditt sverd og drep mig, så de ikke skal si om mig: En kvinne slo ham ihjel! Så stakk svennen sverdet igjennem ham og han døde. Da nu Israels menn sa at Abimelek var død, gikk de hver hjem til sitt. Således gjengjeldte Gud all den ondskap som Abimelek gjorde mot sin far dengang han slo sine sytti brødre ihjel. Og all den ondskap som Sikems menn hadde gjort, lot Gud komme tilbake over deres hode, og Jotams, Jerubba'als sønns forbannelse rammet dem.

Morning Prayer — Second Lesson

Luke 9

Og han kalte de tolv sammen og gav dem makt og myndighet over alle de onde ånder og til å helbrede sykdommer, og han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke. Og han sa til dem: Ta ikke noget med på veien, hverken stav eller skreppe eller brød eller penger! heller ikke skal I ha to kjortler hver. Og i det hus I kommer inn i, der skal I bli, og fra det skal I dra videre. Og hvert sted hvor de ikke tar imot eder, gå ut av den by og ryst støvet av eders føtter til et vidnesbyrd mot dem! Så gikk de ut og drog omkring fra by til by og forkynte evangeliet og helbredet folk allesteds. Men fjerdingsfyrsten Herodes fikk høre om alt det som skjedde, og han var i stor tvil, fordi det blev sagt av nogen at Johannes var opstanden fra de døde, men av andre at Elias hadde vist sig, men av andre igjen at en profet, en av de gamle, var opstanden. Og Herodes sa: Johannes lot jeg halshugge; men hvem er denne, som jeg hører sådant om? Og han søkte å få se ham. Og apostlene kom tilbake og fortalte ham alt det de hadde gjort; og han tok dem med sig og drog avsides til en by som heter Betsaida. Men da folket fikk det å vite, fulgte de efter ham; og han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og helbredet dem som trengte til lægedom. Men dagen begynte å helle; da gikk de tolv til ham og sa: La folket fare, så de kan gå bort i byene og bygdene heromkring og få herberge og finne føde! for her er vi på et øde sted. Han sa da til dem: Gi I dem å ete! Men de sa: Vi har ikke mere enn fem brød og to fisker, medmindre vi skulde gå bort og kjøpe mat til alt dette folk. For det var omkring fem tusen menn. Da sa han til sine disipler: La dem sette sig ned i lag på femti mann! Og de gjorde så og lot alle sette sig ned. Da tok han de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem, og han brøt dem og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket. Og de åt og blev mette alle sammen; og da de tok op de stykker som var blitt tilovers efter dem, blev det tolv kurver. Og det skjedde engang mens han bad, og disiplene var alene med ham, da spurte han dem og sa: Hvem sier folket at jeg er? De svarte: Døperen Johannes; andre at du er Elias; andre igjen at en profet, en av de gamle, er opstanden. Han sa til dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Da svarte Peter: Guds Messias. Men han bød dem strengt at de ikke skulde si dette til nogen, og han sa: Menneskesønnen skal lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og slåes ihjel, og opstå på den tredje dag. Og han sa til alle: Vil nogen komme efter mig, da må han fornekte sig selv og hver dag ta sitt kors op og følge mig. For den som vil berge sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men mister sig selv eller tar skade på sig selv? For den som skammer sig ved mig og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme sig ved når han kommer i sin og sin Faders og de hellige englers herlighet. Jeg sier eder for sant: Nogen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Guds rike. Og det skjedde omkring åtte dager efterat han hadde talt dette, at han tok med sig Peter og Johannes og Jakob og gikk op i fjellet for å bede. Og mens han bad, blev hans åsyn anderledes å se til, og hans klædning blev hvit og skinte som lynet. Og se, to menn talte med ham, og det var Moses og Elias; de viste sig i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulde fullbyrde i Jerusalem. Peter og de som var med ham, var tunge av søvn; men da de blev fullt våkne, så de hans herlighet og de to menn som stod hos ham. Og det skjedde da de skiltes fra ham, da sa Peter til Jesus: Mester! det er godt at vi er her; la oss gjøre tre boliger, en til dig, og en til Moses, og en til Elias! - han visste ikke hvad han sa. Som han sa dette, kom en sky og overskygget dem; og de blev forferdet da de kom inn i skyen. Og det kom en røst ut av skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte; ham skal I høre! Og da røsten kom, var ingen å se, uten Jesus alene. Og de tidde stille og fortalte ingen i de dager noget av det som de hadde sett. Og det skjedde dagen derefter, da de kom ned fra fjellet, at meget folk kom ham i møte. Og se, en mann av folket ropte: Mester! jeg ber dig: Se til min sønn! for han er min eneste, og se, en ånd griper ham, og straks setter han i et skrik, og den sliter i ham så han fråder; og det er så vidt den slipper ham, og ille farer den da med ham; og jeg bad dine disipler at de skulde drive den ut, men de kunde ikke. Jesus svarte og sa: Du vantro og vrange slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder og tåle eder? Før din sønn hit! Ennu mens han var på veien til ham, rev og slet den onde ånd i ham; men Jesus truet den urene ånd og helbredet gutten og gav ham tilbake til hans far. Og alle var slått av forundring over Guds storhet. Men mens alle undret sig over alt det han gjorde, sa han til sine disipler: Gjem disse ord i eders ører: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender! Men de skjønte ikke dette ord, og det var skjult for dem, så de ikke fattet det, og de fryktet for å spørre ham om dette ord. Men det kom en tanke op i dem om hvem som vel var den største av dem. Men da Jesus så deres hjertes tanke, tok han et lite barn og stilte det ved siden av sig og sa til dem: Den som tar imot dette lille barn for mitt navns skyld, tar imot mig, og den som tar imot mig, tar imot ham som sendte mig; for den som er den minste iblandt eder alle, han er stor. Da svarte Johannes og sa: Mester! vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke er i følge med oss. Og Jesus sa til ham: Forbyd det ikke! for den som ikke er imot eder, er med eder. Og det skjedde da det led mot tiden at han skulde optas, da vendte han sitt åsyn mot Jerusalem for å dra der op, og han sendte bud foran sig. De gikk da avsted, og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham; og de tok ikke imot ham, fordi hans åsyn var vendt mot Jerusalem. Da hans disipler Jakob og Johannes så det, sa de: Herre! vil du vi skal byde ild fare ned fra himmelen og fortære dem, likesom Elias gjorde? Men han vendte sig om og talte strengt til dem og sa: I vet ikke av hvad ånd I er. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de gikk til en annen by. Og det skjedde mens de vandret på veien, da sa en til ham: Jeg vil følge dig hvorhen du går. Og Jesus sa til ham: Revene har huler, og himmelens fugler reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til. Han sa til en annen: Følg mig! Men han sa: Herre! gi mig først lov til å gå bort og begrave min far! Men han sa til ham: La de døde begrave sine døde; men gå du avsted og forkynn Guds rike! Også en annen sa: Jeg vil følge dig, Herre! men gi mig først lov til å si farvel til dem der hjemme! Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser sig tilbake, er skikket for Guds rike.

Responsorial Psalm

Psalm 17

En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik! La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er! Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker. Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier. Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke. Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord! Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere! Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig! Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig. Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden. Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder. Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd, fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn. Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.

Gospel

Matthew 24:42-47

Våk derfor! for I vet ikke hvad dag eders Herre kommer. Men det skal I vite at dersom husbonden visste i hvilken nattevakt tyven kom, da vilde han våke, og ikke la nogen bryte inn i sitt hus. Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker. Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.

Responsorial Psalm

Psalm 136

Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. Pris gudenes Gud! for hans miskunnhet varer evindelig. Pris herrenes Herre! for hans miskunnhet varer evindelig; ham som alene gjør store undergjerninger, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som gjorde himmelen med forstand, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som strakte jorden over vannene, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som gjorde de store lys, for hans miskunnhet varer evindelig, solen til å råde om dagen, for hans miskunnhet varer evindelig, månen og stjernene til å råde om natten, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som slo egypterne i deres førstefødte, for hans miskunnhet varer evindelig, og førte Israel ut fra dem, for hans miskunnhet varer evindelig, med sterk hånd og med utrakt arm, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som skar det Røde Hav i stykker, for hans miskunnhet varer evindelig, og lot Israel gå midt gjennem det, for hans miskunnhet varer evindelig, Og kastet Farao og hans hær i det Røde Hav, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som førte sitt folk gjennem ørkenen, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som slo store konger, for hans miskunnhet varer evindelig, og drepte herlige konger, for hans miskunnhet varer evindelig, Sihon, amorittenes konge, for hans miskunnhet varer evindelig, og Og, Basans konge, for hans miskunnhet varer evindelig, og gav deres land til arv, for hans miskunnhet varer evindelig, gav Israel, sin tjener, det til arv, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som kom oss i hu i vår fornedrelse, for hans miskunnhet varer evindelig, og rev oss ut av våre fienders vold, for hans miskunnhet varer evindelig; ham som gir alt kjød føde, for hans miskunnhet varer evindelig. Pris himmelens Gud, for hans miskunnhet varer evindelig!

Responsorial Psalm

Psalm 146

Halleluja! Min sjel, lov Herren! Jeg vil love Herren så lenge jeg lever; jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til. Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse! Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd. Salig er den hvis hjelp er Jakobs Gud, hvis håp står til Herren, hans Gud, som gjorde himmel og jord, havet og alt hvad i dem er, som er trofast til evig tid, som hjelper de undertrykte til deres rett, som gir de hungrige brød. Herren løser de bundne, Herren åpner de blindes øine, Herren opreiser de nedbøiede, Herren elsker de rettferdige, Herren bevarer de fremmede; farløse og enker holder han oppe, men de ugudeliges vei gjør han kroket. Herren skal være konge evindelig, din Gud, Sion, fra slekt til slekt. Halleluja!

Responsorial Psalm

Psalm 145

En lovsang av David. Jeg vil ophøie dig, min Gud, du som er kongen, og jeg vil love ditt navn evindelig og alltid. Hver dag vil jeg love dig, og jeg vil prise ditt navn evindelig og alltid. Herren er stor og høilovet, og hans storhet er uransakelig. En slekt skal lovprise for den annen dine gjerninger, og dine veldige gjerninger skal de forkynne. På din majestets herlighet og ære og på dine undergjerninger vil jeg grunde. Og om dine sterke og forferdelige gjerninger skal de tale, og dine store gjerninger vil jeg fortelle. Minneord om din store godhet skal de la strømme ut og synge med fryd om din rettferdighet. Herren er nådig og barmhjertig, langmodig og stor i miskunnhet. Herren er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger. Alle dine gjerninger skal prise dig, Herre, og dine fromme skal love dig. Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om ditt velde, for å kunngjøre for menneskenes barn dine veldige gjerninger og ditt rikes herlighet og ære. Ditt rike er et rike for alle evigheter, og ditt herredømme varer gjennem alle slekter. Herren støtter alle dem som faller, og opreiser alle nedbøiede. Alles øine vokter på dig, og du gir dem deres føde i sin tid. Du oplater din hånd og metter alt levende med velbehag. Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger. Herren er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet. Han gjør efter deres velbehag som frykter ham, og han hører deres rop og frelser dem. Herren bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige ødelegger han. Min munn skal uttale Herrens pris, og alt kjød skal love hans hellige navn evindelig og alltid.

Evening Prayer — First Lesson

Sirach 1

Second Reading

I Peter 5

De eldste blandt eder formaner jeg som medeldste og vidne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden; og når overhyrden åpenbares, skal I få ærens uvisnelige krans. Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre, og I alle skal iklæ eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, forat han kan ophøie eder i sin tid, og kast all eders sorg på ham! for han har omsorg for eder. Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan opsluke; stå ham imot, faste i troen, for I vet at de samme lidelser er lagt på eders brødre i verden. Men all nådes Gud, som kalte eder til sin evige herlighet i Kristus Jesus, efter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste eder; ham tilhører makten i all evighet. Amen. Med Silvanus, den trofaste bror - det holder jeg ham for - skriver jeg kortelig til eder for å formane og vidne at dette er Guds sanne nåde som I står i. Den medutvalgte menighet i Babylon hilser eder, likeså Markus, min sønn. Hils hverandre med kjærlighets kyss! Fred være med alle eder som er i Kristus!

Second Reading

Romans 10

Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For jeg gir dem det vidnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet; for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde efter å grunne sin egen rettferdighet, gav de sig ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror. For Moses skriver om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem; men rettferdigheten av troen sier så: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare op til himmelen - det vil si: for å hente Kristus ned - ? eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen - det vil si: for å hente Kristus op fra de døde - ? Men hvad sier den? Ordet er dig nær, i din munn og i ditt hjerte; det er troens ord, det som vi forkynner, for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud opvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst; for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham; for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er nogen som forkynner? og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt? som skrevet er: Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Esaias sier: Herre! hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord; men jeg sier: Har de da ikke fått høre? Jo til visse; deres røst gikk ut til all jorden, og deres ord til jorderikes ende. Men jeg sier: Kjente da Israel ikke til det? Først sier Moses: Jeg vil gjøre eder nidkjære på det som ikke er et folk; på et uforstandig folk vil jeg gjøre eder harme; og Esaias våger sig til å si: Jeg blev funnet av dem som ikke søkte mig; jeg åpenbarte mig for dem som ikke spurte efter mig; men om Israel sier han: Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.

Second Reading

2 Timothy 4:6-8

For jeg ofres allerede, og tiden for min bortgang er forhånden. Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for mig, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi mig på hin dag, dog ikke mig alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse.

Second Reading

Romans 1:18-25

For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet; for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbaret dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten undskyldning, fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men blev dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte blev formørket. Mens de gjorde sig til av å være vise, blev de dårer, og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et billede, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og av krypdyr. Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer sig imellem, de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.

Gospel

Matthew 8

Da han gikk ned av fjellet, fulgte meget folk ham. Og se, en spedalsk kom og falt ned for ham og sa: Herre! om du vil, så kan du rense mig. Og han rakte hånden ut, rørte ved ham og sa: Jeg vil; bli ren! Og straks blev han renset for sin spedalskhet. Og Jesus sa til ham: Se til at du ikke sier det til nogen; men gå og te dig for presten, og bær frem det offer Moses har påbudt, til et vidnesbyrd for dem! Men da han gikk inn i Kapernaum, kom en høvedsmann til ham og bad ham og sa: Herre! min dreng ligger verkbrudden hjemme og pines forferdelig. Jesus sa til ham: Jeg vil komme og helbrede ham. Men høvedsmannen svarte og sa: Herre! Jeg er for ringe til at du skal gå inn under mitt tak; men si bare et ord, så blir min dreng helbredet! For jeg er også en mann som står under overordnede, men har stridsmenn under mig igjen; og sier jeg til den ene: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det. Men da Jesus hørte dette, undret han sig, og sa til dem som fulgte ham: Sannelig sier jeg eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro. Men jeg sier eder at mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himlenes rike; men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor; der skal være gråt og tenners gnidsel. Og Jesus sa til høvedsmannen: Gå bort; dig skje som du har trodd! Og hans dreng blev helbredet i den samme stund. Og da Jesus kom inn i Peters hus, så han at hans svigermor lå til sengs og hadde feber; og han rørte ved hennes hånd, og feberen forlot henne; og hun stod op og tjente ham. Men da det var blitt aften, førte de til ham mange besatte, og han drev åndene ut med et ord, og alle dem som hadde ondt, helbredet han, forat det skulde opfylles som er talt ved profeten Esaias, som sier: Han tok våre skrøpeligheter på sig og bar våre sykdommer. Men da Jesus så meget folk omkring sig, bød han disiplene å fare med ham over til hin side. Og en skriftlærd kom og sa til ham: Mester! Jeg vil følge dig hvorhen du går. Og Jesus sa til ham: Revene har huler, og himmelens fugler reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til. Men en annen, en av hans disipler, sa til ham: Herre! gi mig først lov til å gå bort og begrave min far! Men Jesus sa til ham: Følg mig, og la de døde begrave sine døde! Han gikk da i båten, og hans disipler fulgte ham. Og se, det blev en stor storm på sjøen, så at båten skjultes av bølgene; men han sov. Da gikk disiplene til ham og vekket ham og sa: Herre, frels! vi går under. Og han sa til dem: Hvorfor er I redde, I lite troende? Så stod han op og truet vindene og sjøen, og det blev blikkstille. Men mennene undret sig og sa: Hvad er dette for en, som både vindene og sjøen er lydige? Og da han kom over på hin side, til gadarenernes bygd, møtte der ham to besatte, som kom ut av gravene, meget ville, så ingen var i stand til å komme frem den vei. Og se, de ropte: Hvad har vi med dig å gjøre, du Guds Sønn? Er du kommet hit for å pine oss før tiden? Men et langt stykke fra dem gikk en stor svinehjord og beitet; og de onde ånder bad ham: Dersom du driver oss ut, da gi oss lov til å fare inn i svinehjorden! Og han sa til dem: Far avsted! Og de fór ut og fór i svinene. Og se, hele hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen og døde i vannet. Men gjæterne tok flukten og kom inn i byen og fortalte alt sammen, og sa hvorledes det var gått med de besatte. Og se, hele byen kom ut og møtte Jesus, og da de så ham, bad de ham gå bort fra deres landemerker.

Evening Prayer — Second Lesson

Ephesians 3

Derfor bøier jeg mine knær, jeg, Paulus, Kristi Jesu fange for eders skyld, I hedninger - om I ellers har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er mig gitt for eder, at han ved åpenbaring har kunngjort mig hemmeligheten, således som jeg ovenfor har skrevet med få ord, hvorav I, når I leser det, kan kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet, som i de forrige tidsaldre ikke er blitt kunngjort for menneskenes barn således som den nu er åpenbaret for hans hellige apostler og profeter i Ånden: at hedningene er medarvinger og hører med til legemet og har del med i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet, hvis tjener jeg er blitt efter den Guds nådes gave som er mig gitt ved virksomheten av hans makt. Mig, den aller ringeste av alle hellige, blev denne nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å oplyse alle om hvorledes husholdningen er med den hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i Gud, som har skapt alt, forat Guds mangfoldige visdom nu ved menigheten skulde bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen efter det forsett fra evige tider som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre, i hvem vi har vår frimodighet og adgang med tillit ved troen på ham. Derfor beder jeg at I ikke må tape motet over mine trengsler for eder, som er eders ære. - Derfor altså bøier jeg mine knær for Faderen, som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden, at han efter sin herlighets rikdom må gi eder å styrkes med kraft ved hans Ånd i eders innvortes menneske, at Kristus må bo ved troen i eders hjerter, så I, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, må være i stand til å fatte med alle de hellige hvad bredde og lengde og dybde og høide der er, og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, forat I kan fylles til all Guds fylde. Men ham som kan gjøre mere enn alt, langt ut over det som vi beder eller forstår, efter den kraft som ter sig virksom i oss, ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennem alle slekter i alle evigheter! Amen.

Gospel

Luke 17:11-19

Og det skjedde på vandringen til Jerusalem at han drog midt imellem Samaria og Galilea; og da han gikk inn i en by, møtte det ham ti spedalske menn, som stod langt borte, og de ropte høit: Jesus, mester! miskunn dig over oss! Og da han så dem, sa han til dem: Gå bort og te eder for prestene! Og det skjedde mens de var på veien, at de blev renset. Men en av dem vendte tilbake, da han så at han var helbredet, og han priste Gud med høi røst, og falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham; og han var en samaritan. Da svarte Jesus og sa: Blev ikke de ti renset? hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære uten denne fremmede? Og han sa til ham: Stå op og gå bort! din tro har frelst dig.

Gospel

Luke 13:1-9

På samme tid kom nogen og fortalte ham om de galileere hvis blod Pilatus hadde blandet med deres offer. Han svarte da og sa til dem: Tenker I at disse galileere var syndere fremfor alle andre galileere, fordi de har lidt dette? Nei, sier jeg eder; men dersom I ikke omvender eder, skal I alle omkomme likedan. Eller hine atten som tårnet ved Siloa falt over og slo ihjel, tenker I at de var skyldige fremfor alle mennesker som bor i Jerusalem? Nei, sier jeg eder; men dersom I ikke omvender eder, skal I alle omkomme på samme vis. Men han sa denne lignelse: En mann hadde et fikentre som var plantet i hans vingård, og han kom og lette efter frukt på det, og fant ingen. Da sa han til vingårdsmannen: Se, i tre år er jeg nu kommet og har lett efter frukt på dette fikentre og har ikke funnet nogen; hugg det ned! Hvorfor skal det også opta jorden til ingen nytte? Men han svarte ham: Herre! la det ennu stå dette år, til jeg får gravd omkring det og lagt gjødning på, om det kanskje kunde bære til næste år! hvis ikke, da kan du hugge det ned.

Gospel

Luke 23

Og hele hopen stod op og førte ham for Pilatus; og de begynte å føre klagemål imot ham og sa: Denne mann har vi funnet vill-leder vårt folk og forbyder å gi keiseren skatt, og sier om sig selv at han er Messias, en konge. Da spurte Pilatus ham: Er du jødenes konge? Han svarte ham: Du sier det. Da sa Pilatus til yppersteprestene og folket: Jeg finner ingen skyld hos denne mann. Men de tok sterkere i og sa: Han opvigler folket, han lærer over hele Jødeland, fra Galilea av, hvor han begynte, og like hit. Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var fra Galilea, og da han fikk vite at han hørte under Herodes, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dager. Og da Herodes så Jesus, blev han meget glad; for han hadde i lang tid ønsket å få se ham, fordi han hadde hørt om ham, og han håpet å få se et tegn av ham. Han spurte ham da med mange ord; men Jesus svarte ham intet. Og yppersteprestene og de skriftlærde stod og klaget hårdt på ham. Men Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham; derefter kastet han et skinnende klædebon om ham og sendte ham således tilbake til Pilatus. Den dag blev Pilatus og Herodes venner; før hadde de ligget i fiendskap med hverandre. Da kalte Pilatus yppersteprestene og rådsherrene og folket sammen og sa til dem: I har ført denne mann frem for mig som en som forfører folket til frafall; og se, jeg har tatt ham i forhør for eders øine, men jeg har ikke funnet denne mann skyldig i noget av det I klager på ham for; Herodes heller ikke; for jeg sendte eder til ham; og se, han har ikke gjort noget som fortjener døden. Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri. Men på høitiden måtte han gi dem én fri. De ropte da alle som én: Bort med denne, men gi oss Barabbas fri! Dette var en som var kastet i fengsel for et oprør som hadde vært i byen, og for et mord. Pilatus talte da atter til dem, fordi han gjerne vilde gi Jesus fri. Men de ropte til ham og sa: Korsfest, korsfest ham! Da sa han for tredje gang til dem: Hvad ondt har da denne mann gjort? Jeg har ikke funnet nogen dødsskyld hos ham; derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri. Men de trengte på med stort skrik og krevde at han skulde korsfestes; og deres skrik fikk overhånd. Så felte da Pilatus den dom at det skulde skje som de krevde; og han gav den fri som var kastet i fengsel for oprør og mord, ham som de bad om; men Jesus overgav han til deres vilje. Og da de førte ham bort, tok de fatt på en mann ved navn Simon, fra Kyrene, som kom fra landet, og de la korset på ham, forat han skulde bære det efter Jesus. Og en stor mengde av folket fulgte ham og mange kvinner, som jamret sig og gråt over ham. Men Jesus vendte sig om til dem og sa: I Jerusalems døtre! gråt ikke over mig, men gråt over eder selv og over eders barn! For se, de dager skal komme da de skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke gav die. Da skal de begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de så med det grønne tre, hvorledes skal det da gå det tørre? Også to andre, to ugjerningsmenn, blev ført bort med ham for å avlives. Og da de var kommet til det sted som kalles Hodeskallen, korsfestet de der både ham og ugjerningsmennene, den ene på hans høire og den andre på hans venstre side. Men Jesus sa: Fader, forlat dem! for de vet ikke hvad de gjør. Og de delte hans klær mellem sig og kastet lodd om dem. Og folket stod og så på; men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst, la ham nu frelse sig selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte! Også stridsmennene hånte ham, de gikk bort til ham og rakte ham eddik og sa: Er du jødenes konge, da frels dig selv! Men det var også satt en innskrift over ham: Dette er jødenes konge. En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels dig selv og oss! Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom? Og vi med rette; for vi får igjen hvad våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noget galt. Og han sa: Jesus! kom mig i hu når du kommer i ditt rike! Og han sa til ham: Sannelig sier jeg dig: Idag skal du være med mig i Paradis. Og det var omkring den sjette time, da blev det mørke over hele landet like til den niende time, og solen blev formørket, og forhenget i templet revnet midtefter. Og Jesus ropte med høi røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han. Men da høvedsmannen så det som skjedde, gav han Gud æren og sa: Sannelig, denne mann var rettferdig! Og alt folket som var kommet sammen for å se dette syn, slo sig for sitt bryst og vendte tilbake da de så hvad som skjedde. Men alle hans kjenninger og de kvinner som hadde fulgt ham fra Galilea, stod langt borte og så dette. Og se, det var en mann ved navn Josef, som var rådsherre, og en god og rettferdig mann - han hadde ikke samtykket i deres råd og gjerning - fra den jødiske by Arimatea, og han ventet på Guds rike; han gikk til Pilatus og bad om Jesu legeme, og han tok det ned og svøpte det i fint linklæde, og la det i en grav som var hugget i klippen, og som aldri nogen hadde ligget i. Det var beredelses-dagen, og sabbaten stundet til. Men nogen kvinner som var kommet med ham fra Galilea, fulgte med, og de så graven, og hvorledes hans legeme blev lagt. Så vendte de tilbake og tilberedte velluktende urter og salver, og sabbaten over holdt de sig stille efter lovens bud.