Dagens lesninger
Skriftlesningene som er fastsatt for dagen, med hele teksten på ditt eget språk. Følg hver morgen din tradisjons daglige lesninger i Bosko-appen.
Første lesning
Se, med hvor store bokstaver jeg skriver til eder med min egen hånd! Så mange som vil ta sig godt ut i kjødet, disse er det som tvinger eder til å la eder omskjære, bare for ikke å bli forfulgt for Kristi korses skyld. For ikke engang de som lar sig omskjære, holder selv loven; men de vil at I skal la eder omskjære, forat de kan rose sig av eders kjød. Men det være langt fra mig å rose mig uten av vår Herre Jesu Kristi kors; for ved det er verden blitt korsfestet for mig og jeg for verden. For hverken omskjærelse eller forhud er noget, men bare en ny skapning. Og så mange som går frem efter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel! Herefter volde ingen mig uleilighet! for jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eders ånd, brødre! Amen.
Første lesning
På denne tid drog Juda ned fra det sted hvor hans brødre bodde, og han tok inn til en mann i Adullam, som hette Hira. Der så Juda datteren til en kana'anittisk mann som hette Sua; og han tok henne til hustru og gikk inn til henne. Og hun blev fruktsommelig og fødte en sønn og kalte ham Er. Så blev hun atter fruktsommelig og fødte en sønn, og hun kalte ham Onan. Siden fødte hun ennu en sønn og kalte ham Sela; da han blev født, var Juda i Kesib. Og Juda tok en hustru til Er, sin førstefødte sønn; hun hette Tamar. Men Er, Judas førstefødte, mishaget Herren, og Herren lot ham dø. Da sa Juda til Onan: Gå inn til din brors hustru, og ta henne til ekte i din brors sted og opreis din bror avkom. Men Onan visste at avkommet ikke skulde høre ham til; når han derfor gikk inn til sin brors hustru, spilte han sæden på jorden for ikke å gi sin bror avkom. Men det var ondt i Herrens øine det han gjorde, og han lot også ham dø. Da sa Juda til Tamar, sin sønnekone: Bo som enke i din fars hus, til Sela, min sønn, er blitt voksen! For han tenkte: Ellers kommer også han til å dø, som hans brødre. Så drog Tamar hjem og bodde i sin fars hus. Da nu en lengere tid var gått, døde Suas datter, Judas hustru, og da sørgetiden var over, gikk Juda op til Timna, til dem som klippet hans får, og hans venn Hira fra Adullam var med ham. Da det nu blev fortalt Tamar at hennes svigerfar var på vei op til Timna for å klippe sine får, tok hun sine enkeklær av og la et slør om sig og hyllet sig inn i det og satte sig ved inngangen til Ena'im, på veien til Timna; for hun så at Sela var blitt voksen, og at hun allikevel ikke var gitt ham til hustru. Da Juda så henne, tenkte han det var en skjøge; for hun hadde tilhyllet sitt ansikt. Så bøide han av fra veien og gikk bort til henne og sa: Kom, la mig gå inn til dig! For han visste ikke at det var hans sønnekone. Da sa hun: Hvad vil du gi mig for å gå inn til mig? Han svarte: Jeg vil sende dig et kje av min buskap. Da sa hun: Ja, dersom du vil gi mig et pant, til du sender mig det. Han sa: Hvad skal jeg gi dig til pant? Hun svarte: Ditt signet og din snor og staven som du har i hånden. Det gav han henne og gikk så inn til henne, og hun blev fruktsommelig med ham. Og hun stod op og gikk sin vei, og hun la sitt slør av sig og tok på sig sine enkeklær. Og Juda sendte kjeet med sin venn fra Adullam for å få pantet tilbake av kvinnen; men han fant henne ikke. Og han spurte folkene der på stedet og sa: Hvor er skjøgen, hun i Ena'im, ved veien? De sa: Det har ikke vært nogen skjøge her. Så kom han tilbake til Juda og sa: Jeg fant henne ikke, og tilmed sa folkene der på stedet: Det har ikke vært nogen skjøge her. Da sa Juda: La henne ha det, så vi ikke skal få skam av denne sak! Kjeet har jeg jo sendt henne, men du fant henne ikke. Så gikk det omkring tre måneder; da kom folk og sa til Juda: Tamar, din sønnekone, har drevet hor, og nu er hun også blitt fruktsommelig i hor. Og Juda sa: Før henne ut, hun skal brennes! Men da hun blev ført ut, sendte hun bud til sin svigerfar og lot si: Det er med den mann som eier disse ting, jeg er blitt fruktsommelig. Og hun sa: Se efter hvem som eier dette signet og disse snorer og denne stav! Og Juda kjente dem igjen og sa: Hun er i sin gode rett mot mig fordi jeg ikke har gitt henne til min sønn Sela. Og han hadde ikke siden omgang med henne. Da den tid kom at hun skulde føde, se, da var det tvillinger i hennes liv. Og i det samme hun fødte, stakk den ene hånden frem; da tok jordmoren og bandt en rød tråd om hans hånd og sa: Denne kom først frem. Men så drog han sin hånd tilbake, og da kom hans bror frem, og hun sa: Hvor du har brutt dig frem! Og de kalte ham Peres. Så kom hans bror frem, han som hadde den røde tråd om hånden; ham kalte de Serah.
Første lesning
Da sa Herren til Moses: Nu skal du se hvad jeg vil gjøre med Farao; ved min sterke hånd skal han tvinges til å la dem fare, ja, ved min sterke hånd tvinges til å drive dem ut av sitt land. Og Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Herren. Jeg åpenbarte mig for Abraham, for Isak og for Jakob som den allmektige Gud; men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem. Og jeg oprettet min pakt med dem, at jeg vilde gi dem Kana'ans land, det land hvor de bodde som fremmede. Og nu har jeg hørt hvorledes Israels barn sukker over at egypterne gjør dem til træler, og jeg har kommet min pakt i hu. Si derfor til Israels barn: Jeg er Herren, og jeg vil føre eder ut fra egypternes tunge byrder og utfri eder fra trælarbeidet under dem, og jeg vil forløse eder med utrakt arm og ved store straffedommer. Og jeg vil ta eder til mitt folk, og jeg vil være eders Gud, og I skal kjenne at jeg er Herren eders Gud, han som fører eder ut fra egypternes tunge byrder. Og jeg vil føre eder til det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville gi til Abraham, Isak og Jakob, og jeg vil gi eder det til eiendom; jeg er Herren. Og Moses sa dette til Israels barn; men de hørte ikke på Moses for angst og for det hårde trælarbeids skyld. Da talte Herren til Moses og sa: Gå inn og si til Farao, kongen i Egypten, at han skal la Israels barn fare ut av sitt land. Og Moses tok således til orde, der han stod for Herrens åsyn: Du ser Israels barn hører ikke på mig; hvorledes skulde da Farao høre på mig, jeg som enda har uomskårne leber? Da talte Herren til Moses og Aron og sendte dem til Israels barn og til Farao, kongen i Egypten, med pålegg om at Israels barn skulde føres ut av Egyptens land.
Morgenbønn — første lesning
Og Gud velsignet Noah og hans sønner, og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden! Og frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører sig på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt. Alt det som rører sig og lever, skal I ha til føde; likesom jeg gav eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete. Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv. Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds billede skapte han mennesket. Og vær I fruktbare og bli mange, vrimle på jorden og bli mange på den! Og Gud sa til Noah og til hans sønner, som var med ham: Nu vil jeg oprette min pakt med eder og med eders efterkommere, og med alt levende som er hos eder, både fugler og fe og alle de ville dyr som er hos eder, alt som gikk ut av arken, alt som lever på jorden. Jeg opretter min pakt med eder, og aldri mere skal alt kjød utryddes ved vannflom, og aldri mere skal der komme en vannflom som ødelegger jorden. Og Gud sa: Dette er tegnet på den pakt som jeg gjør mellem mig og eder og alt levende som er hos eder, til evige tider: Min bue setter jeg i skyen, og den skal være et tegn på pakten mellem mig og jorden. Og når jeg fører skyer over jorden, og buen sees i skyen, da vil jeg komme i hu den pakt som er mellem mig og eder og alt levende av alt kjød, og vannet skal aldri mere bli en flom som ødelegger alt kjød. Og buen skal stå i skyen, og jeg vil se på den og komme i hu den evige pakt mellem Gud og alt levende av alt kjød som er på jorden. Og Gud sa til Noah: Dette er tegnet på den pakt jeg har oprettet mellem mig og alt kjød som er på jorden. Noahs sønner, som gikk ut av arken, var Sem, Kam og Jafet; og Kam var far til Kana'an. Disse tre var Noahs sønner, og fra dem bredte menneskene sig ut over hele jorden. Og Noah var jorddyrker, og han var den første som plantet en vingård.
Epistel
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet. Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende. For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis; men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige. For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent. Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten.
Første lesning
Hvor fagert du skrider frem i dine sko, du høvdingdatter! Dine lenders rundinger er som smykker, et verk av kunstnerhånd. Ditt liv er som et rundt beger; gid det aldri må være uten vin! Din midje er som en hvetedynge, omhegnet av liljer. Dine bryster er som to rådyrkalver, tvillinger av et rådyr. Din hals er som elfenbenstårnet, dine øine som vanndammene i Hesbon ved Batrabbims port, din nese som Libanon-tårnet, som skuer ut mot Damaskus. Ditt hode hever sig likesom Karmel; ditt bølgende hår er som purpur; kongen er fanget i dine lokker. Hvor fager du er, og hvor herlig du kjærlighet i din fryd! Med din ranke vekst ligner du en palme, og dine bryster er som druer. Jeg sier: Jeg vil stige op i palmetreet, ta fatt i dets grener. Måtte dine bryster være som vintreets druer, din ånde som duften av epler og din gane som edel vin! - Den som glir lett ned for min elskede, som får sovendes leber til å tale. Jeg hører min elskede til, og til mig står hans attrå. Kom, min elskede, la oss gå ut på marken, la oss bli natten over i landsbyene! La oss årle gå til vingårdene, la oss se om vintreet har satt skudd, om blomstene er sprunget ut, om granatepletrærne blomstrer! Der vil jeg gi dig min kjærlighet. Alrunene dufter, og over våre dører er alle slags kostelige frukter, både nye og gamle. Min elskede! Jeg har gjemt dem til dig.
Morgenbønn — andre lesning
Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham. Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender; fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt, og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker. Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender? Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig; men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud. I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt. Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt. For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet, så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor, og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I. Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier! Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. Om nogen har ører å høre med, han høre! Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse. Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren? Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset. Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord, hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand. Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent. Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult; men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter. Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter. Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder. Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler. Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter. Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut. Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet. Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham. Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge, og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op! Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent. Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det. Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.
Responsoriesalme
Til sangmesteren, for Jedutun; en salme av David. Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse. Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget. Hvor lenge vil I alle storme løs på en mann, bryte ham ned som en mur som heller, et gjerde som støtes om? De rådslår bare om å styrte ham ned fra hans høihet, de har sin lyst i løgn; med sin munn velsigner de, men i sitt hjerte forbanner de. Sela. Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp. Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes. Hos Gud er min frelse og min ære; min sterke klippe, min tilflukt er i Gud. Sett eders lit til ham til enhver tid, I folk! Utøs eders hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt. Sela. Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen. Stol ikke på vold, og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det! En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det, at styrke hører Gud til. Og dig, Herre, hører miskunnhet til; for du betaler enhver efter hans gjerning.
Evangelium
Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes. For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på, og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå. Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa. Og det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget. Da han hørte folk gå forbi, spurte han hvad dette var. De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi. Og han ropte: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig! Og de som gikk foran, truet ham at han skulde tie. Men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig! Da stod Jesus stille, og bød at han skulde føres til ham; og da han kom frem, spurte han ham: Hvad vil du jeg skal gjøre for dig? Han sa: Herre! at jeg må bli seende! Og Jesus sa til ham: Bli seende! din tro har frelst dig. Og straks fikk han sitt syn igjen, og fulgte ham og lovet Gud; og alt folket som så det, priste Gud.
Responsoriesalme
En sang, en salme av Asaf. Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold dig ikke rolig, Gud! For se, dine fiender larmer, og de som hater dig, løfter hodet. Mot ditt folk legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår mot dem du verner. De sier: Kom og la oss utslette dem, så de ikke mere er et folk, og Israels navn skal ikke mere kommes i hu. For de har av hjertet rådslått med hverandre; mot dig inngår de pakt, Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagarenene, Gebal og Ammon og Amalek, Filistea tillikemed innbyggerne av Tyrus. Også Assur har gitt sig i lag med dem, de er blitt Lots barns arm. Sela. Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kison! De blev ødelagt ved En-Dor, de blev til gjødsel for jorden. La det gå dem, deres ypperste menn, som Oreb og som Se'eb, og alle deres fyrster som Sebah og som Salmunna, dem som sier: Vi vil ta oss Guds boliger til eie! Min Gud, gjør dem som en støvhvirvel, som agner for vinden! Som en ild som tender en skog, og som en lue som setter fjell i brand, således forfølge du dem med din storm og forferde du dem med ditt stormvær! Fyll deres åsyn med skam, så de søker ditt navn, Herre! La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under! Og la dem kjenne at du alene har navnet Herre, den Høieste over all jorden!
Responsoriesalme
En salme av David; til ihukommelse. Herre, straff mig ikke i din vrede, og tukt mig ikke i din harme! For dine piler har rammet mig, og din hånd er falt tungt på mig. Det er intet friskt i mitt kjød for din vredes skyld, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld. For mine misgjerninger går over mitt hode, som en tung byrde er de mig for tunge. Mine bylder lukter ille, de råtner for min dårskaps skyld. Jeg er kroket, aldeles nedbøiet; hele dagen går jeg i sørgeklær. For mine lender er fulle av brand, og det er intet friskt i mitt kjød. Jeg er kold og stiv og aldeles knust, jeg hyler for mitt hjertes stønnen. Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, og mitt sukk er ikke skjult for dig. Mitt hjerte slår heftig, min kraft har sviktet mig, og mine øines lys, endog det er borte for mig. Mine venner og mine frender holder sig i avstand fra min plage, og mine nærmeste står langt borte. Og de som står mig efter livet, setter snarer, og de som søker min ulykke, taler om undergang, og på svik tenker de den hele dag. Og jeg er som en døv, jeg hører ikke, og som en stum, som ikke later op sin munn. Ja, jeg er som en mann som ikke hører, og som ikke har motsigelse i sin munn. For til dig, Herre, står mitt håp; du skal svare, Herre min Gud! For jeg sier: De vil ellers glede sig over mig; når min fot vakler, ophøier de sig over mig. For jeg er nær ved å falle, og min smerte er alltid for mig. For jeg bekjenner min misgjerning, jeg sørger over min synd. Og mine fiender lever, er mektige, og mange er de som hater mig uten årsak. Og de som gjengjelder godt med ondt, står mig imot, fordi jeg jager efter det gode. Forlat mig ikke, Herre! Min Gud, vær ikke langt borte fra mig! Skynd dig å hjelpe mig, Herre, min frelse!
Responsoriesalme
En salme av David; til ihukommelse. Herre, straff mig ikke i din vrede, og tukt mig ikke i din harme! For dine piler har rammet mig, og din hånd er falt tungt på mig. Det er intet friskt i mitt kjød for din vredes skyld, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld. For mine misgjerninger går over mitt hode, som en tung byrde er de mig for tunge. Mine bylder lukter ille, de råtner for min dårskaps skyld. Jeg er kroket, aldeles nedbøiet; hele dagen går jeg i sørgeklær. For mine lender er fulle av brand, og det er intet friskt i mitt kjød. Jeg er kold og stiv og aldeles knust, jeg hyler for mitt hjertes stønnen. Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, og mitt sukk er ikke skjult for dig. Mitt hjerte slår heftig, min kraft har sviktet mig, og mine øines lys, endog det er borte for mig. Mine venner og mine frender holder sig i avstand fra min plage, og mine nærmeste står langt borte. Og de som står mig efter livet, setter snarer, og de som søker min ulykke, taler om undergang, og på svik tenker de den hele dag. Og jeg er som en døv, jeg hører ikke, og som en stum, som ikke later op sin munn. Ja, jeg er som en mann som ikke hører, og som ikke har motsigelse i sin munn. For til dig, Herre, står mitt håp; du skal svare, Herre min Gud! For jeg sier: De vil ellers glede sig over mig; når min fot vakler, ophøier de sig over mig. For jeg er nær ved å falle, og min smerte er alltid for mig. For jeg bekjenner min misgjerning, jeg sørger over min synd. Og mine fiender lever, er mektige, og mange er de som hater mig uten årsak. Og de som gjengjelder godt med ondt, står mig imot, fordi jeg jager efter det gode. Forlat mig ikke, Herre! Min Gud, vær ikke langt borte fra mig! Skynd dig å hjelpe mig, Herre, min frelse!
Aftenbønn — første lesning
Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise dig! Og jeg vil gjøre dig til et stort folk; jeg vil velsigne dig og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! Og jeg vil velsigne dem som velsigner dig, og den som forbanner dig, vil jeg forbanne; og i dig skal alle jordens slekter velsignes Så drog Abram bort som Herren hadde sagt til ham, og Lot drog med ham. Og Abram var fem og sytti år gammel da han drog ut fra Karan. Og Abram tok med sig Sarai, sin hustru, og Lot, sin brorsønn, og all deres eiendom som de hadde vunnet, og de folk som de hadde fått i Karan; og de drog ut for å reise til Kana'ans land, og de kom til Kana'ans land. Og Abram drog gjennem landet til Sikem-bygden, til Mores terebintelund; og kana'anittene bodde dengang der i landet. Da åpenbarte Herren sig for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette land. Og han bygget der et alter for Herren, som hadde åpenbaret sig for ham. Derfra flyttet han til fjellene østenfor Betel og slo op sitt telt med Betel i vest og Ai i øst; og han bygget der et alter for Herren og påkalte Herrens navn. Og Abram drog efter hvert videre til sydlandet. Så blev det hungersnød i landet; og Abram drog ned til Egypten for å opholde sig der, for hungersnøden var stor i landet. Og da han ikke hadde langt igjen til Egypten, sa han til Sarai, sin hustru: Jeg vet jo at du er en vakker kvinne. Når nu egypterne får se dig, vil de si: Dette er hans hustru, og så slår de mig ihjel og lar dig leve. Kjære, si at du er min søster, så det kan gå mig vel, og mitt liv kan bli spart for din skyld! Da nu Abram kom til Egypten, så egypterne at kvinnen var meget vakker. Også Faraos høvdinger så henne og roste henne for Farao, og så blev kvinnen hentet til Faraos hus. Og han gjorde vel imot Abram for hennes skyld, og han fikk både småfe og storfe og asener og træler og trælkvinner og aseninner og kameler. Men Herren hjemsøkte Farao og hans hus med store plager for Abrams hustru Sarais skyld. Da kalte Farao Abram til sig og sa: Hvad er det du har gjort imot mig? Hvorfor lot du mig ikke vite at hun er din hustru? Hvorfor sa du: Hun er min søster, så jeg tok henne til hustru? Se, her har du din hustru, ta henne og gå! Og Farao gav nogen menn befaling til å følge ham på veien med hans hustru og alt det han eide.
Andre lesning
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet. Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende. For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis; men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige. For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent. Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten.
Andre lesning
Men som medarbeidere formaner vi eder også at I ikke forgjeves må ta imot Guds nåde. Han sier jo: På den tid som behaget mig, bønnhørte jeg dig, og på frelsens dag kom jeg dig til hjelp. Se, nu er en velbehagelig tid, se, nu er frelsens dag! Og vi gir ikke i noget stykke noget anstøt, forat ikke tjenesten skal bli lastet, men viser oss i alt som Guds tjenere: ved stort tålmod i trengsler, i nød, i angst, under slag, i fengsler, i oprør, i strengt arbeid, i nattevåk, i faste; ved renhet, ved skjønnsomhet, ved langmodighet, ved godhet, ved den Hellige Ånd, ved uskrømtet kjærlighet, ved sannhets ord, ved Guds kraft, ved rettferds våben på høire og venstre side; i ære og vanære, med ondt rykte og godt rykte, som forførere og dog sanndrue, som ukjente og dog velkjente; som de som dør, og se, vi lever, som de som refses og dog ikke ihjelslåes, som bedrøvede, men alltid glade, som fattige, som dog gjør mange rike, som de som intet har og dog eier alt. Vår munn er oplatt mot eder, I korintiere, vårt hjerte har utvidet sig. I har ikke trangt rum hos oss, men det er trangt i eders hjerte. Men like for like - jeg taler som til barn - utvid også I eders hjerter! Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hvad samlag har rettferd med urett, eller hvad samfund har lys med mørke? Og hvad samklang er det mellem Kristus og Belial, eller hvad lodd og del har en troende med en vantro? Og hvad enighet er det mellem Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblandt dem og ferdes iblandt dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, og jeg vil være eder en far, og I skal være mig sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige.
Andre lesning
Men dette sier jeg, brødre: Tiden er kort, så at herefter de som har hustruer, skal være som de som ingen har, og de som gråter, som de som ikke gråter, og de som gleder sig, som de som ikke gleder sig, og de som kjøper, som de som ikke eier noget, og de som bruker verden, som de som ikke bruker den; for denne verdens skikkelse forgår. Jeg vil gjerne at I skal være fri for omsorg. Den ugifte har omsorg for det som hører Herren til, hvorledes han kan tekkes Herren; men den gifte har omsorg for det som hører verden til, hvorledes han kan tekkes sin hustru. Og det er forskjell på hustruen og jomfruen; den ugifte kvinne har omsorg for det som hører Herren til, at hun kan være hellig både på legeme og ånd; men den gifte kvinne har omsorg for det som hører verden til, hvorledes hun kan tekkes sin mann. Dette sier jeg til eders eget gagn, ikke for å sette en snare for eder, men for å fremme det som sømmer sig: å henge fast ved Herren.
Andre lesning
Tjenere skal du formane til å være lydige mot sine egne herrer, i alle ting å tekkes dem, ikke å si imot, ikke å være utro, men vise all god troskap, forat de i alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære. For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker, idet den optukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden, mens vi venter på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav sig selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense sig selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger. Tal dette og forman og irettesett med all myndighet! La ingen ringeakte dig!
Evangelium
Og seks dager derefter tok Jesus med sig Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem avsides op på et høit fjell. Og han blev forklaret for deres øine, og hans åsyn skinte som solen, og hans klær blev hvite som lyset. Og se, Moses og Elias viste sig for dem og talte med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre! det er godt at vi er her; vil du, så skal jeg gjøre tre boliger her, en til dig og en til Moses og en til Elias. Mens han ennu talte, se, da kom det en lysende sky og overskygget dem, og se, det kom en røst ut av skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag; hør ham! Og da disiplene hørte det, falt de ned på sitt ansikt og blev meget forferdet. Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå op, og frykt ikke! Men da de så op, så de ingen uten Jesus alene. Og da de gikk ned av fjellet, bød Jesus dem: I skal ikke fortelle nogen om dette syn før Menneskesønnen er opstanden fra de døde. Og disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme? Han svarte og sa: Elias kommer visstnok og skal sette alt i rette skikk; men jeg sier eder at Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hvad de vilde. Det samme skal også Menneskesønnen lide av dem. Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem. Og da de kom til folket, kom en mann til ham og falt på kne for ham og sa: Herre! miskunn dig over min sønn! Han er månesyk og Iider storlig; ofte faller han i ilden og ofte i vannet. Og jeg førte ham til dine disipler; men de kunde ikke helbrede ham. Da svarte Jesus og sa: Du vantro og vrange slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder? hvor lenge skal jeg tåle eder? Før ham hit til mig! Og Jesus truet ham, og den onde ånd fór ut av ham, og gutten blev helbredet fra samme stund. Da gikk disiplene til Jesus i enrum og sa: Hvorfor kunde ikke vi drive den ut? Jesus sa til dem: For eders vantros skyld; for sannelig sier jeg eder: Har I tro som et sennepskorn, da kan I si til dette fjell: Flytt dig derfra og dit! og det skal flytte sig, og intet skal være umulig for eder. Men dette slag farer ikke ut uten ved bønn og faste. Men mens de ferdedes i Galilea, sa Jesus til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå. Og de blev meget bedrøvet. Men da de kom til Kapernaum, gikk de som krevde inn tempelskatten, til Peter og sa: Betaler ikke eders mester tempelskatt? Han sa: Jo. Og da han kom inn i huset, kom Jesus ham i forkjøpet og sa til ham: Hvad tykkes dig, Simon? av hvem tar kongene på jorden toll eller skatt? av sine barn eller av de fremmede? Han sa: Av de fremmede. Da sa Jesus til ham: Så er jo barna fri. Men forat vi ikke skal gi dem anstøt, så gå ned til sjøen, kast ut en krok, og ta den første fisk som kommer op; og når du åpner munnen på den, skal du finne en stater; ta den og gi dem for mig og dig!
Aftenbønn — andre lesning
Begynner vi atter å gi oss selv skussmål, eller mon vi, således som visse folk, trenger til skussmålsbrev til eder eller fra eder? I er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker, idet det blir vitterlig at I er Kristi brev, tilblitt ved vår tjeneste, innskrevet ikke med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på stentavler, men på hjertets kjødtavler. Men en sådan tillit har vi til Gud ved Kristus, ikke at vi av oss selv duer til å uttenke noget som av oss selv, men vår duelighet er av Gud, som og gjorde oss duelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd; for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Dersom da dødens tjeneste, som med bokstaver var innhugget i stener, fremtrådte i herlighet, så at Israels barn ikke tålte å se på Mose åsyn for hans åsyns herlighets skyld, som dog svant, hvor skal da ikke Åndens tjeneste enn mere være i herlighet! For dersom fordømmelsens tjeneste er herlighet, da er rettferdighetens tjeneste ennu langt mere rik på herlighet; for det herlige har i dette stykke ingen herlighet mot hin overvettes rike herlighet. For når det som svinner, var i herlighet, da skal meget mere det som blir, være i herlighet. Eftersom vi da har et sådant håp, går vi frem med stor frimodighet, og gjør ikke som Moses, som la et dekke over sitt åsyn, forat Israels barn ikke skulde skue enden av det som svant. Men deres sinn er blitt forherdet; for like til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, uten at det blir åpenbaret at den opheves i Kristus. Men til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses leses; men når det omvender sig til Herren, blir dekket tatt bort. Men Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil; vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.
Evangelium
Og fariseerne og sadduseerne gikk til ham og fristet ham, og bad at han vilde la dem få se et tegn fra himmelen. Men han svarte og sa til dem: Når det er blitt aften, sier I: Det blir godt vær, for himmelen er rød; og om morgenen: Idag blir det uvær, for himmelen er rød og mørk. Himmelens utseende vet I å tyde, men tidenes tegn kan I ikke tyde. En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Jonas' tegn. Og han forlot dem og gikk bort. Og da disiplene kom over til hin side, hadde de glemt å ta brød med. Da sa Jesus til dem: Se eder for og ta eder i vare for fariseernes og sadduseernes surdeig! Da tenkte de ved sig selv og sa: Det er fordi vi ikke har tatt brød med. Men da Jesus merket det, sa han til dem: I lite troende! hvorfor tenker I ved eder selv at det er fordi I ikke har tatt brød med? Skjønner I ennu ikke, og kommer I ikke i hu de fem brød til de fem tusen, og hvor mange kurver I da fikk, eller de syv brød til de fire tusen, og hvor mange kurver I da fikk? Kan I da ikke skjønne at det ikke var om brød jeg talte til eder? Men ta eder i vare for fariseernes og sadduseernes surdeig! Da forstod de at han ikke hadde talt om at de skulde ta sig i vare for surdeigen i brød, men for fariseernes og sadduseernes lære.
Evangelium
Og da de gikk ut fra Jeriko, fulgte meget folk ham. Og se, to blinde satt ved veien, og da de hørte at det var Jesus som gikk forbi, ropte de: Miskunn dig over oss, Herre, du Davids sønn! Folket truet dem at de skulde tie; men de ropte enda mere og sa: Herre, miskunn dig over oss, du Davids sønn! Og Jesus stod stille og kalte på dem og sa: Hvad vil I jeg skal gjøre for eder? De sa: Herre! at våre øine må bli oplatt! Da ynkedes Jesus inderlig og rørte ved deres øine; og straks fikk de sitt syn igjen, og de fulgte ham.
Evangelium
Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke. Og stridsmennene flettet en krone av torner og satte den på hans hode, og de kastet en purpurkappe om ham, og gikk frem for ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de slo ham i ansiktet. Pilatus gikk da atter ut og sa til dem: Se, jeg fører ham ut til eder, forat I skal vite at jeg ikke finner nogen skyld hos ham. Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og han sa til dem: Se det menneske! Da nu yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de: Korsfest, korsfest! Pilatus sier til dem: Ta I ham og korsfest ham! for jeg finner ingen skyld hos ham. Jødene svarte ham: Vi har en lov, og efter den lov er han skyldig til å dø, fordi han har gjort sig selv til Guds Sønn. Da nu Pilatus hørte dette ord, blev han ennu mere redd, og han gikk atter inn i borgen og sa til Jesus: Hvor er du fra? Men Jesus gav ham intet svar. Pilatus sier da til ham: Vil du ikke tale med mig? Vet du ikke at jeg har makt til å gi dig fri og har makt til å korsfeste dig? Jesus svarte: Du hadde ingen makt over mig hvis det ikke var gitt dig ovenfra; derfor har han som overgav mig til dig, større synd. På grunn av dette søkte Pilatus fremdeles å gi ham fri. Men jødene ropte: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør sig selv til konge, setter sig op imot keiseren. Da nu Pilatus hørte disse ord, førte han Jesus ut og satte sig på dommersetet, på det sted som kalles Stenlagt, på hebraisk Gabbata. Men det var beredelses-dagen i påsken, omkring den sjette time. Og han sier til jødene: Se her eders konge! De ropte da: Bort, bort med ham! Korsfest ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste eders konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren. Da overgav han ham til dem til å korsfestes. Så tok de Jesus med sig, og han bar sitt kors og gikk ut til det sted som kalles Hodeskalle-stedet, på hebraisk Golgata; der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side, og Jesus midt imellem. Men Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset; der var skrevet: Jesus fra Nasaret, jødenes konge. Denne innskrift leste da mange av jødene; for det sted hvor Jesus blev korsfestet, var nær ved byen, og den var skrevet på hebraisk, latin og gresk. Jødenes yppersteprester sa da til Pilatus: Skriv ikke: Jødenes konge, men at han sa: Jeg er jødenes konge! Pilatus svarte: Det jeg skrev, det skrev jeg. Da nu stridsmennene hadde korsfestet Jesus, tok de hans klær og delte dem i fire deler, en for hver stridsmann. Likeså tok de kjortelen. Men kjortelen var usydd, vevd fra øverst og helt igjennem. De sa da til hverandre: La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den! - forat Skriften skulde opfylles, som sier: De delte mine klær mellem sig, og kastet lodd om min kjortel. Dette gjorde da stridsmennene. Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas' hustru, og Maria Magdalena. Da nu Jesus så sin mor, og ved siden av henne den disippel han elsket, sa han til sin mor: Kvinne! se, det er din sønn; derefter sa han til disippelen: Se, det er din mor. Og fra den stund tok disippelen henne hjem til sig. Derefter, da Jesus visste at nu var alt fullbragt, forat Skriften skulde opfylles, sier han: Jeg tørster. Der stod et kar fullt av eddik; de satte da en svamp full av eddik på en isop-stilk og holdt den op til hans munn. Da nu Jesus hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbragt. Og han bøide sitt hode og opgav sin ånd. Det var beredelses-dagen; forat nu legemene ikke skulde bli hengende på korset sabbaten over - for denne sabbatsdag var stor - bad jødene Pilatus om at deres ben måtte bli brutt sønder og legemene tatt ned. Stridsmennene kom da og brøt benene på den første og på den andre som var korsfestet sammen med ham; men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, brøt de ikke hans ben, men en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, har vidnet om det, og hans vidnesbyrd er sant, og han vet at han sier sant, forat også I skal tro. For dette skjedde forat Skriften skulde opfylles: Intet ben skal brytes på ham. Og atter sier et annet skriftord: De skal se på ham som de har gjennemstunget. Men Josef fra Arimatea, som var en av Jesu disipler, dog lønnlig, av frykt for jødene, bad derefter Pilatus at han måtte ta Jesu legeme ned; og Pilatus gav ham lov til det. Han kom da og tok Jesu legeme ned. Men også Nikodemus kom, han som første gang var kommet til ham om natten, og han hadde med sig en blanding av myrra og aloë, omkring hundre pund. De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med de velluktende urter, således som det er skikk hos jødene ved jordeferd. Men på det sted hvor Jesus blev korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav, som aldri nogen var blitt lagt i; der la de da Jesus, fordi det var jødenes beredelses-dag; for graven var nær ved.
En daglig plan som tar deg fortløpende gjennom Bibelen. Bibelteksten er fri for opphavsrett. (Norsk Bibel)
Dagens lesninger, hver morgen
I Bosko venter dagens lesninger på deg hver morgen — merk hver enkelt som lest så du aldri mister oversikten, les dem i en av 30 oversettelser og dvel ved en kort refleksjon. Din tradisjons daglige lesninger, fulgt og alltid lett tilgjengelig.