Dagens lesninger

Første lesning

Jesaja 1:1-13

Dette er de syner som Esaias, sønn av Amos, så om Juda og Jerusalem i de dager da Ussias, Jotam, Akas og Esekias var konger i Juda. Hør, I himler, og lytt til, du jord! For Herren taler: Barn har jeg opfødd og fostret; men de er falt fra mig. En okse kjenner sin eiermann, og et asen sin herres krybbe; Israel kjenner intet, mitt folk forstår intet. Ve det syndige folk, det folk med tung misgjerning, den yngel av ugjerningsmenn, de vanartede barn! De har forlatt Herren, har foraktet Israels Hellige, er veket fra ham. Hvorfor vil I la eder slå fremdeles? Hvorfor øker I eders frafall? Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt. Fra fotsåle til hode er der intet helt på det; sår, buler og friske slag! De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke utbløtt med olje. Eders land er en ørken, eders byer opbrent med ild; eders jord opetes av fremmede for eders øine, og en ørken er der, som efter fremmedes herjing. Bare Sions datter er blitt igjen som en løvhytte i en vingård, som en vekterhytte på en agurkmark, som en kringsatt by. Hadde ikke Herren, hærskarenes Gud, levnet oss en liten rest, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra. Hør Herrens ord, I Sodomafyrster! Lytt til vår Guds lov, du Gomorra-folk! Hvad skal jeg med eders mange slaktoffer? sier Herren; jeg er mett av brennoffer av værer og av gjøkalvers fett, og til blod av okser og lam og bukker har jeg ikke lyst. Når I kommer for å vise eder for mitt åsyn, hvem har da krevd dette av eder at I skal nedtrede mine forgårder? Kom ikke mere frem med tomt matoffer! Det er mig en vederstyggelig røkelse. Nymåne og sabbat, festlig forsamling - jeg tåler ikke høitid og urett sammen.

Første lesning

2. Mosebok 25

Og Herren talte til Moses og sa: Si til Israels barn at de skal komme med en gave til mig; av hver mann som har hjertelag til det, skal I ta imot gaven til mig. Og dette er den gave I skal ta imot av dem: gull og sølv og kobber og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lin og gjetehår og rødfarvede værskinn og takasskinn og akasietre, olje til lysestaken, krydderier til salvings-oljen og til den velluktende røkelse, onyksstener og andre edelstener til å sette på livkjortelen og brystduken. Og de skal gjøre mig en helligdom, så vil jeg bo midt iblandt dem. Tabernaklet og alt som dertil hører, skal I i alle måter gjøre efter det billede jeg vil vise dig. De skal gjøre en ark av akasietre, halvtredje alen lang og halvannen alen bred og halvannen alen høi. Den skal du klæ med rent gull, både innvendig og utvendig skal du klæ den med gull; og du skal gjøre en gullkrans på den rundt omkring. Du skal støpe fire gullringer og feste dem i de fire føtter på arken, to ringer på den ene side og to på den andre. Så skal du gjøre stenger av akasietre og klæ dem med gull. Og du skal stikke stengene inn i ringene på sidene av arken, så arken kan bæres på dem. Stengene skal bli i ringene på arken, de må aldri tas ut av dem. Og i arken skal du legge vidnesbyrdet som jeg vil gi dig. Så skal du gjøre en nådestol av rent gull, halvtredje alen lang og halvannen alen bred. Og du skal gjøre to kjeruber av gull; i drevet arbeid skal du gjøre dem og sette dem ved begge endene av nådestolen. Den ene kjerub skal du sette ved den ene ende og den andre kjerub ved den andre ende; i ett med nådestolen skal I gjøre kjerubene, én på hver ende av den. Kjerubene skal holde vingene utbredt og opløftet, så de dekker over nådestolen med sine vinger, og deres ansikter skal vende mot hverandre; mot nådestolen skal kjerubene vende sitt ansikt. Så skal du sette nådestolen ovenpå arken, og i arken skal du legge vidnesbyrdet, som jeg vil gi dig. Og jeg vil komme sammen med dig der; fra nådestolen mellem begge kjerubene som er på vidnesbyrdets ark, vil jeg tale med dig om alt det jeg vil byde dig å si Israels barn. Så skal du gjøre et bord av akasietre, to alen langt og én alen bredt og halvannen alen høit. Du skal klæ det med rent gull og gjøre en gullkrans på det rundt omkring. Og du skal gjøre en list på det av en hånds bredde rundt omkring, og rundt om listen skal du gjøre en gullkrans. Så skal du gjøre fire gullringer til det og sette ringene i de fire hjørner på de fire føtter. Like ved listen skal ringene sitte, de skal være til å stikke stengene i, så bordet kan bæres. Stengene skal du gjøre av akasietre og klæ dem med gull, og bordet skal bæres på dem. Så skal du gjøre fatene og skålene som hører til bordet, og kannene og begerne som det skal ofres drikkoffer med; av rent gull skal du gjøre dem. Og på bordet skal du alltid legge skuebrød for mitt åsyn. Så skal du gjøre en lysestake av rent gull; i drevet arbeid skal lysestaken gjøres; både foten på den og stangen, begerne, knoppene og blomstene skal være i ett med den. Seks armer skal gå ut fra lysestakens sider, tre armer fra den ene side, og tre fra den andre. Det skal være tre mandelformede beger på den første arm med knopp og blomst, og tre mandelformede beger på den annen arm med knopp og blomst; således skal det være på alle de seks armer som går ut fra lysestaken. På selve lysestaken skal det være fire mandelformede beger med knopper og blomster, én knopp under de to første armer i ett med den, og én knopp under de to næste armer i ett med den, og én knopp under de to øverste armer i ett med den - én knopp under hvert par av de seks armer som går ut fra lysestaken. Både knoppene og armene skal være i ett med den; alt sammen skal være ett drevet arbeid av rent gull. Så skal du gjøre syv lamper til lysestaken; og lampene skal settes således op at lyset faller rett frem for den. Lysesaksene og brikkene som hører til, skal være av rent gull. En talent rent gull skal I bruke til lysestaken og alle disse redskaper. Se nu til at du gjør alt efter det billede som blev vist dig på fjellet!

Første lesning

5. Mosebok 4:1-14

Så hør nu, Israel, de lover og de bud som jeg lærer eder å holde, forat I må leve og komme inn i det land som Herren, eders fedres Gud, gir eder, og ta det i eie! I skal ikke legge noget til det ord jeg byder eder, og I skal ikke ta noget fra, men I skal holde Herrens, eders Guds bud som jeg gir eder. I har med egne øine sett hvad Herren gjorde da det hendte det med Ba'al Peor; hver mann som holdt sig til Ba'al Peor, utryddet Herren din Gud av din midte, men I som holdt fast ved Herren eders Gud, I lever alle den dag idag. Se, jeg har lært eder lover og bud, således som Herren min Gud bød mig, forat I skal gjøre efter dem i det land I drar inn i og skal ta i eie. Så skal I da ta vare på dem og holde dem; det vil bli regnet for visdom og forstand hos eder av andre folk; for når de får høre om alle disse lover, vil de si: Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folk. For hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har guder som er det så nær som Herren vår Gud er oss, så titt vi kaller på ham? Og hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har så rettferdige lover og bud som hele denne lov jeg legger frem for eder idag? Vokt dig bare og ta dig vel i akt at du ikke glemmer det dine øine har sett, så det ikke går ut av din hu alle ditt livs dager, men kunngjør det for dine barn og dine barnebarn, det du så den dag du stod for Herrens, din Guds åsyn ved Horeb, da Herren sa til mig: Kall folket sammen for mig, forat jeg kan la dem høre mine ord, så de kan lære å frykte mig alle de dager de lever på jorden, og også lære sine barn dem. Da kom I nær til og stod nedenfor fjellet, mens fjellet stod i brennende lue like inn i himmelen, og der var mørke og skyer og skodde. Og Herren talte til eder midt ut av ilden; I hørte lyden av ordene, men nogen skikkelse blev I ikke var; I hørte bare lyden. Og han forkynte eder sin pakt, som han bød eder å holde, de ti ord; og han skrev dem på to stentavler. Og mig bød Herren på samme tid å lære eder lover og bud, som I skal leve efter i det land I drar over til og skal ta i eie.

Morgenbønn — første lesning

Josva 14

Og dette er de arvelodder som Israels barn fikk i Kana'ans land, og som Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer delte ut iblandt dem ved loddkasting, så de fikk hver sin arv, således som Herren hadde befalt ved Moses. Det var de ni og en halv stamme som dengang fikk arv; for de to og en halv stamme hadde Moses gitt arv på hin side Jordan; men levittene hadde han ikke gitt arv iblandt dem. For Josefs barn utgjorde to stammer, Manasse og Efra'im; og levittene fikk ikke nogen del i landet, men bare nogen byer til å bo i med tilhørende jorder for deres buskap og fe. Som Herren hadde befalt Moses, således gjorde Israels barn og skiftet landet. Da trådte Judas barn frem for Josva i Gilgal, og Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, sa til ham: Du vet hvad Herren sa til Moses, den Guds mann, om mig og om dig i Kades-Barnea. Jeg var firti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte mig fra Kades-Barnea for å utspeide landet; og jeg kom tilbake til ham med svar, efter mitt beste skjønn. Mine brødre, som hadde draget op med mig, gjorde folket motløst; men jeg holdt mig trolig til Herren min Gud. Den dag svor Moses og sa: Sannelig, det land som din fot trådte på, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du trolig holdt dig til Herren min Gud. Og nu ser du at Herren har gjort med mig som han sa, og latt mig leve i fem og firti år fra den tid Herren talte disse ord til Moses - all den tid Israel vandret i ørkenen; og idag er jeg fem og åtti år gammel. Jeg er ennu like sterk som jeg var den dag Moses sendte mig ut; min styrke er den samme nu som den var dengang, både i strid og til å gå ut og inn. Så gi mig nu denne fjellbygd som Herren den dag talte om; for du hørte selv dengang at anakittene bor der, og at der er store, faste byer; kanskje Herren er med mig, så jeg får drevet dem bort, således som Herren har sagt. Da velsignet Josva ham, og han gav Kaleb, Jefunnes sønn, Hebron til arv. Således fikk Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, Hebron til arv, som det er den dag idag, fordi han trolig holdt sig til Herren, Israels Gud. Men Hebrons navn var før Kirjat-Arba; Arba var den største mann blandt anakittene. Og landet hadde nu ro for krig.

Epistel

Bel and the Dragon 1:27-42

Det finnes ingen utgave av denne boken på ditt eget språk som er fri for opphavsrett, så dette skriftstedet vises på engelsk.

Then Daniel took pitch, and fat, and hair, and did seethe them together, and made lumps thereof: this he put in the dragon’s mouth, so the dragon did eat and burst in sunder: and Daniel said, Behold, these are the gods you⌃ worship. When they of Babylon heard that, they took great indignation, and conspired against the king, saying, The king is become a Jew, and he has pulled down Bel, and slain the dragon, and put the priests to the sword. So they came to the king, and said, Deliver us Daniel, or else we will destroy you and your house. Now when the king saw that they pressed him sore, being constrained, the king delivered Daniel to them: who cast him into the lion’s den: where he was six days. And in the den there were seven lions, and they had given them every day two carcases, and two sheep: which then were not given to them, to the intent they might devour Daniel. Now there was in Jewry the prophet Habakkuk, who had made pottage, and had broken bread into a bowl, and was going into the field, for to bring it to the reapers. But the angel of the Lord said to Habakkuk, Go carry the dinner that you have into Babylon to Daniel, in the lions’ den. And Habakkuk said, Lord, I never saw Babylon; neither do I know where the den is. Then the angel of the Lord took him by the crown, and lifted him up by the hair of his head, and with the blast of his breath set him in Babylon over the den. And Habakkuk cried, saying, O Daniel, Daniel, take the dinner which God has sent you. And Daniel said, You have remembered me, O God: neither have you forsaken those who love you. So Daniel arose, and did eat: and the angel of God set Habakkuk in his own place again immediately. Upon the seventh day the king came to bewail Daniel: and when he came to the den, he looked in, and, behold, Daniel was sitting. Then cried the king with a loud voice, saying, Great are you, O Lord, you God of Daniel, and there is none other beside you. And he drew him out, and cast those that were the cause of his destruction into the den: and they were devoured in a moment before his face.

Første lesning

Jesaja 55

Nu vel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! Hvorfor veier I ut penger for det som ikke er brød, og eders fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på mig! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede sig ved de fete retter. Bøi eders øre hit og kom til mig! Hør! Så skal eders sjel leve; og jeg vil oprette en evig pakt med eder, gi eder Davids rike nåde, den visse. Se, til et vidne for folkeslag har jeg satt ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag. Se, folk du ikke kjenner, skal du kalle, og hedningefolk som ikke kjenner dig, skal løpe til dig, for Herrens, din Guds skyld og for Israels Helliges skyld; for han herliggjør dig. Søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende sig til Herren, så skal han forbarme sig over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate. For mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier, sier Herren; som himmelen er høiere enn jorden, således er mine veier høiere enn eders veier, og mine tanker høiere enn eders tanker. For likesom regnet og sneen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro og gir såmannen sæd og den etende brød, således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til mig, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til. For med glede skal I dra ut, og i fred skal I føres frem; fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for eders åsyn, og alle markens trær skal klappe i hendene. I stedet for tornebusker skal det vokse op cypresser, i stedet for tistler skal det vokse op myrter, og det skal være til et navn for Herren, til et evig tegn, som ikke skal bli utslettet.

Morgenbønn — andre lesning

Johannes 3

Og det var en mann av fariseerne som hette Nikodemus, en av jødenes rådsherrer; han kom til ham om natten og sa til ham: Rabbi! vi vet at du er en lærer kommet fra Gud; for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham. Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg dig: Uten at nogen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Nikodemus sier til ham: Hvorledes kan et menneske fødes når han er gammel? kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og fødes? Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg dig: Uten at nogen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. Undre dig ikke over at jeg sa til dig: I må fødes på ny! Vinden blåser dit den vil, og du hører den suser; men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen; således er det med hver den som er født av Ånden. Nikodemus svarte og sa til ham: Hvorledes kan dette skje? Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette? Sannelig, sannelig sier jeg dig: Vi taler det vi vet, og vi vidner det vi har sett, og I tar ikke imot vårt vidnesbyrd. Når jeg har sagt eder de jordiske ting, og I ikke tror, hvorledes skal I da tro om jeg sier eder de himmelske? Og dog er ingen steget op til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen. Og likesom Moses ophøiet slangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen ophøies, forat hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv; for Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men forat verden skulde bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset; for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, forat hans gjerninger ikke skal bli refset; men den som gjør sannheten, han kommer til lyset, forat hans gjerninger må bli åpenbaret; for de er gjort i Gud. Derefter kom Jesus og hans disipler til Judea, og han blev der sammen med dem og døpte. Men også Johannes døpte, i Ænon, nær ved Salim, fordi det var meget vann der, og folk kom dit og lot sig døpe; for Johannes var enda ikke kastet i fengsel. Det blev nu en trette mellem Johannes' disipler og en jøde om renselsen, og de kom til Johannes og sa til ham: Rabbi! han som var hos dig på hin side Jordan, han som du har gitt vidnesbyrd, se, han døper, og alle kommer til ham! Johannes svarte og sa: Et menneske kan ikke få noget uten at det er gitt ham fra himmelen. I er selv mine vidner at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men: Jeg er utsendt foran ham. Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder sig storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nu blitt fullkommen. Han skal vokse, jeg skal avta. Han som kommer ovenfra, er over alle; den som er av jorden, er av jorden og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle; det han har sett og hørt, det vidner han, og ingen tar imot hans vidnesbyrd; den som har tatt imot hans vidnesbyrd, han har stadfestet at Gud er sanndru. For han som Gud har utsendt, taler Guds ord; for Gud gir ikke Ånden efter mål. Faderen elsker Sønnen, og alt har han gitt i hans hånd. Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.

Responsoriesalme

Salmene 121

En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øine op til fjellene; hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vokter skal ingenlunde slumre. Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høire hånd. Solen skal ikke stikke dig om dagen, ei heller månen om natten. Herren skal bevare dig fra alt ondt, han skal bevare din sjel. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nu av og inntil evig tid.

Evangelium

Johannes 7:1-13

Og derefter gikk Jesus omkring i Galilea; for han vilde ikke gå omkring i Judea, fordi jødene stod ham efter livet. Og jødenes høitid, løvsalenes fest, var nær. Hans brødre sa da til ham: Dra bort herfra og gå til Judea, forat også dine disipler kan få se de gjerninger som du gjør! for ingen gjør noget i lønndom og attrår dog selv å være almindelig kjent; gjør du sådanne ting, da åpenbar dig for verden! For heller ikke hans brødre trodde på ham. Jesus sier til dem: Min tid er ennu ikke kommet; men eders tid er alltid forhånden. Verden kan ikke hate eder; men mig hater den fordi jeg vidner om den at dens gjerninger er onde. Dra I op til høitiden! jeg drar ikke op til denne høitid; for min tid er ennu ikke fullkommet. Da han hadde sagt dette til dem, blev han i Galilea. Men da hans brødre hadde draget op til høiden, da drog også han der op, dog ikke åpenbart, men som i lønndom. Jødene lette da efter ham på høitiden og sa: Hvor er han? Og det blev mumlet meget om ham blandt folket; nogen sa: Han er en god mann, men andre sa: Nei, han fører folket vill. Dog talte ingen fritt ut om ham, av frykt for jødene.

Responsoriesalme

Salmene 54

Til sangmesteren, med strengelek; en læresalme av David, da sifittene kom og sa til Saul: David holder sig skjult hos oss. Gud, frels mig ved ditt navn, og hjelp mig til min rett ved din kraft! Gud, hør min bønn, vend øret til min munns ord! For fremmede har reist sig imot mig, og voldsmenn står mig efter livet; de har ikke Gud for øie. Sela. Se, Gud hjelper mig, Herren er den som opholder mitt liv. Det onde skal falle tilbake på mine fiender; utrydd dem i din trofasthet! Med villig hjerte vil jeg ofre til dig; jeg vil prise ditt navn, Herre, fordi det er godt. For av all nød frir han mig ut, og på mine fiender ser mitt øie med lyst.

Responsoriesalme

Salmene 75

Til sangmesteren; "Forderv ikke"; en salme av Asaf; en sang. Vi priser dig, Gud, vi priser, og nær er ditt navn; de forteller om dine undergjerninger. For så sier Herren: Jeg vil gripe den fastsatte tid, jeg vil dømme med rettferdighet. Jorden er i opløsning, og alle de som bor på den; jeg har satt dens grunnstøtter efter mål. Sela. Jeg sier til de overmodige: Vær ikke overmodige, og til de ugudelige: Løft ikke horn! Løft ikke eders horn i det høie, tal ikke frekt med stiv nakke! For ikke fra øst eller fra vest, ei heller fra fjellenes ørken - nei, Gud er den som dømmer; den ene fornedrer han, og den andre ophøier han. For det er et beger i Herrens hånd med skummende vin; det er fullt av krydret vin, og han skjenker ut av det; sannelig, dets berme skal de drikke, ja utsuge, alle de ugudelige på jorden. Men jeg vil forkynne det evindelig, jeg vil lovsynge Jakobs Gud. Og alle de ugudeliges horn vil jeg avhugge, den rettferdiges horn skal ophøies.

Responsoriesalme

Salmene 72

Av Salomo. Gud, gi kongen dine dommer og kongesønnen din rettferdighet! Han skal dømme ditt folk med rettferdighet og dine elendige med rett. Fjellene skal bære fred for folket, og haugene for rettferdighets skyld. Han skal dømme de elendige blandt folket, han skal frelse den fattiges barn og knuse voldsmannen. De skal frykte dig, så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt. Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden. I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mere. Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender. For hans åsyn skal de som bor i ørkenene, bøie kne, og hans fiender skal slikke støv. Kongene fra Tarsis og øene skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba frembære skatt. Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham. For han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har. Han skal spare den ringe og fattige, og frelse de fattiges sjeler. Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold, og deres blod skal være dyrt i hans øine. Og de skal leve og gi ham av Sjebas gull og alltid bede for ham; hele dagen skal de love ham. Det skal bli overflod av korn i landet på fjellenes topp, dets frukt skal suse som Libanon, og det skal fremblomstre folk av byene som gresset på jorden. Hans navn skal bli til evig tid; så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og de skal velsigne sig ved ham; alle hedninger skal prise ham salig. Lovet være Gud Herren, Israels Gud, han, den eneste som gjør undergjerninger! Og lovet være hans herlighets navn til evig tid, og all jorden bli full av hans herlighet! Amen, amen. Ende på Davids, Isais sønns bønner.

Aftenbønn — første lesning

Dommerne 1

Efter Josvas død spurte Israels barn Herren: Hvem av oss skal først dra op mot kana'anittene og stride mot dem? Og Herren sa: Juda skal dra op; jeg har gitt landet i hans hånd. Da sa Juda til sin bror Simeon: Dra op med mig til min lodd og la oss stride mot kana'anittene! Så skal jeg og dra med dig til din lodd. Og Simeon drog med ham. Så drog Juda op, og Herren gav kana'anittene og ferisittene i deres hånd; de slo dem i Besek, ti tusen mann. I Besek traff de på Adoni-Besek og stred mot ham; de slo kana'anittene og ferisittene, men Adoni-Besek flyktet, og de forfulgte ham og grep ham og avhugg hans tommelfingrer og tommeltær. Da sa Adoni-Besek: Sytti konger med avhugne tommelfingrer og tommeltær sanket smuler under mitt bord; som jeg gjorde, har Gud gjort mot mig igjen. Og de førte ham til Jerusalem, og der døde han. Og Judas barn stred mot Jerusalem og inntok det og slo det med sverdets egg, og de satte ild på byen. Siden drog Judas barn ned for å krige mot de kana'anitter som bodde i fjellbygdene og i sydlandet og i lavlandet. Og Juda drog imot de kana'anitter som bodde i Hebron - Hebrons navn var før Kirjat-Arba - og de slo Sesai og Akiman og Talmai. Derfra drog han mot innbyggerne i Debir - Debirs navn var før Kirjat-Sefer. Og Kaleb sa: Den som vinner over Kirjat-Sefer og inntar det, ham vil jeg gi min datter Aksa til hustru. Og kenisitten Otniel, Kalebs yngre bror, inntok det; og han gav ham sin datter Aksa til hustru. Og da hun kom (til sin manns hus), egget hun ham til å be hennes far om en jordeiendom, og hun sprang ned av asenet. Da sa Kaleb til henne: Hvad vil du? Hun svarte: Gi mig en avskjedsgave! Du har giftet mig bort til dette tørre sydlandet, gi mig nu vannkilder! Så gav Kaleb henne de øvre og de nedre kilder. Efterkommerne av kenitten, Moses' svoger, drog med Judas barn fra Palmestaden op til Juda ørken, som ligger sønnenfor Arad; og de kom og bosatte sig blandt folket der. Siden drog Juda ut med sin bror Simeon, og de slo de kana'anitter som bodde i Sefat; de slo byen med bann; derfor kalte de den Horma. Og Juda inntok Gasa med tilhørende bygder og Askalon med tilhørende bygder og Ekron med tilhørende bygder. Og Herren var med Juda, så han tok fjellbygdene i eie; men han var ikke i stand til å drive bort innbyggerne i dalen, for de hadde jernvogner. Og de gav Hebron til Kaleb, således som Moses hadde sagt, og han drev de tre Anaks sønner bort derfra. Men jebusittene, som bodde i Jerusalem, fikk Benjamins barn ikke drevet bort, og jebusittene blev boende sammen med Benjamins barn i Jerusalem og har bodd der til denne dag. Josefs barn drog også ut; de gikk imot Betel, og Herren var med dem. Og Josefs barn sendte speidere til Betel - byen hette før Luz - og speiderne fikk se en mann som gikk ut av byen, og de sa til ham: Vis oss hvor vi kan komme inn i byen! Så vil vi vise barmhjertighet mot dig. Og han viste dem hvor de kunde komme inn i byen, og de slo byen med sverdets egg; men mannen og hele hans slekt lot de gå. Og mannen drog til hetittenes land, og han bygget en by og kalte den Luz; det navn har den hatt til denne dag. Men Manasse drev ikke bort innbyggerne i Bet-Sean med tilhørende småbyer eller i Ta'anak med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Dor med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Jibleam med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Megiddo med tilhørende småbyer; og det lyktes kana'anittene å bli boende der i landet. Men da Israel blev sterkt, gjorde de kana'anittene arbeidspliktige, men de drev dem ikke bort. Og Efra'im drev ikke bort de kana'anitter som bodde i Geser, men kana'anittene blev boende midt iblandt dem i Geser. Sebulon drev ikke bort innbyggerne i Kitron og innbyggerne i Nahalol, men kana'anittene blev boende midt iblandt dem og blev arbeidspliktige. Aser drev ikke bort innbyggerne i Akko og innbyggerne i Sidon og Ahlab og Aksib og Helba og Afik og Rehob, men aserittene bosatte sig midt iblandt kana'anittene som bodde i landet; de drev dem ikke bort. Naftali drev ikke bort innbyggerne i Bet-Semes og innbyggerne i Bet-Anat, men bosatte sig midt iblandt kana'anittene som bodde i landet, og innbyggerne i Bet-Semes og Bet-Anat blev arbeidspliktige under dem. Og amorittene trengte Dans barn op i fjellene; de lot dem ikke få komme ned i dalen. Det lyktes amorittene å bli boende i Har-Heres, i Ajalon og i Sa'albim; men Josefs barns hånd lå tungt på dem, og de blev arbeidspliktige. Amorittenes grense gikk fra Akrabbim-skaret, fra Hassela og opefter.

Andre lesning

Romerne 3

Hvad fortrin har da jøden? eller hvad gagn er det i omskjærelsen? Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord blev dem betrodd. For hvorledes er det? om somme var utro, skulde da deres utroskap gjøre Guds troskap til intet? Langt derifra! la det stå fast at Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner, som skrevet er: At du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak. Men dersom vår urettferdighet viser Guds rettferdighet, hvad skal vi da si? Er vel Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? Jeg taler på menneskelig vis. Langt derifra! hvorledes kunde Gud da dømme verden? Ja, men dersom Guds sanndruhet ved min løgn åpenbarte sig rikelig til hans ære, hvorfor blir da jeg enda dømt som en synder? Og skal vi da ikke - som vi spottes for, og som nogen sier at vi lærer - gjøre det onde forat det gode kan komme derav? Rettferdig er den dom som treffer slike. Hvad da? har vi nogen fordel? Nei, aldeles ikke; vi har jo før anklaget både jøder og grekere for at de alle sammen er under synd, som skrevet er: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en; det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud; alle er avveket; alle til hope er de blitt uduelige; det finnes ikke nogen som gjør godt, det finnes ikke en eneste. Deres strupe er en åpnet grav; med sine tunger gjorde de svik, ormegift er under deres leber. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Deres føtter er snare til å utøse blod; ødeleggelse og usælhet er det på deres veier, og freds vei kjenner de ikke. Det er ikke gudsfrykt for deres øine. Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, forat hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud, siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lov-gjerninger; for ved loven kommer syndens erkjennelse. Men nu er Guds rettferdighet, som loven og profetene vidner om, åpenbaret uten loven, det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell; alle har syndet og fattes Guds ære, og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort - for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus. Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger. Eller er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers, så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. Ophever vi da loven ved troen? Langt derifra! vi stadfester loven.

Andre lesning

1. Timoteus 2

Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle dem som er i høi verdighet, forat vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet. For dette er godt og tekkelig for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én mellemmann imellem Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som gav sig selv til en løsepenge for alle, et vidnesbyrd i sin tid, og for dette blev jeg satt til forkynner og apostel - jeg sier sannhet, jeg lyver ikke - en lærer for hedningene i tro og sannhet. Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal bede så at de opløfter hellige hender, uten vrede og trette; likeså og at kvinnene skal pryde sig med sømmelig klædning, i tukt og ære, ikke med fletninger og gull eller perler eller kostelig klædebon, men som det sømmer sig for kvinner som bekjenner sig til gudsfrykt, med gode gjerninger. En kvinne skal la sig lære i stillhet, med all lydighet; men jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam blev skapt først, derefter Eva, og Adam blev ikke dåret, men kvinnen blev dåret og falt i overtredelse; men hun skal bli frelst gjennem sin barnefødsel, såfremt de blir i tro og kjærlighet og helliggjørelse med tuktighet.

Andre lesning

Efeserne 1:1-14

Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel - til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus: Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus! Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus, likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll blev lagt, forat vi skulde være hellige og ulastelige for hans åsyn, idet han i kjærlighet forut bestemte oss til å få barnekår hos sig ved Jesus Kristus efter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i den elskede, i hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, efter hans nådes rikdom, som han rikelig gav oss i og med all visdom og forstand, idet han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet efter sitt frie råd, som han fattet hos sig selv om en husholdning i tidenes fylde: at han atter vilde samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden; han i hvem vi også har fått arvelodd, efterat vi forut var bestemt til det efter hans forsett som virker alt efter sin viljes råd, forat vi skulde være hans hellighet til pris, vi som forut hadde håpet på Kristus; i ham har også I, da I hadde hørt sannhetens ord, evangeliet om eders frelse - i ham har I og, da I var kommet til troen, fått til innsegl den Hellige Ånd, som var oss lovt, han som er pantet på vår arv til eiendomsfolkets forløsning, hans herlighet til pris.

Andre lesning

Jesaja 3:1-14

For se, Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, tar bort fra Jerusalem og Juda støtte og stav, hver støtte av brød og hver støtte av vann, helt og krigsmann, dommer og profet, spåmann og eldste, høvedsmann over femti og hver høit aktet mann, rådsherre og håndverksmester og kyndig åndemaner. Og jeg vil sette barn til styrere over dem, og guttekåthet skal herske over dem. Blandt folket skal den ene undertrykke den andre, hver mann sin næste; den unge skal sette sig op mot den gamle, den ringeaktede mot den høit ærede. Når en da tar fatt på en annen i hans fars hus og sier: Du har en kappe, du skal være vår fyrste, og denne ruin skal være under din hånd, så skal han samme dag svare og si: Jeg vil ikke være læge, og i mitt hus er det intet brød og ingen klær; I skal ikke sette mig til folkets fyrste. For Jerusalem snubler, og Juda faller, fordi deres tunge og deres gjerninger er mot Herren, de trosser hans herlighets øine. Uttrykket i deres ansikter vidner mot dem, og om sin synd taler de åpent som folket i Sodoma, de dølger den ikke; ve deres sjeler, for de volder sig selv ulykke! Si om den rettferdige at det går ham godt! For han skal ete frukten av sine gjerninger. Ve den ugudelige! Ham går det ille; for det hans hender har gjort, skal gjøres mot ham selv. Mitt folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt folk! Dine førere er forførere, og den vei du skal gå, har de ødelagt. Herren treder frem for å føre sak, og han står der for å dømme folkene. Herren møter i retten sitt folks eldste og dets høvdinger: I har avgnaget vingården! I har rov fra de fattige i husene hos eder!

Evangelium

Lukas 10

Siden utvalgte Herren også sytti andre og sendte dem ut, to og to, i forveien for sig til hver by og hvert sted hvor han selv skulde komme. Og han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få; bed derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst! Gå avsted! Se, jeg sender eder som lam midt iblandt ulver. Bær ikke pung, ikke skreppe, ikke sko; gi eder ikke i tale med nogen på veien! Men hvor I kommer inn i et hus, der skal I først si: Fred være med dette hus! Og er det et fredens barn der, da skal eders fred hvile over ham, men hvis ikke, da skal den vende tilbake over eder. Men bli der i huset, og et og drikk hvad de byr eder! for arbeideren er sin lønn verd. I skal ikke flytte fra hus til hus. Og hvor I kommer inn i en by og de tar imot eder, der skal I ete hvad de setter frem for eder, og helbred de syke som er der, og si til dem: Guds rike er kommet nær til eder! Men hvor I kommer inn i en by og de ikke tar imot eder, der skal I gå ut på dens gater og si: Endog støvet som er blitt hengende ved våre føtter av eders by, stryker vi av til eder; men dette skal I vite at Guds rike er kommet nær! Jeg sier eder at det skal gå Sodoma tåleligere på hin dag enn den by. Ve dig, Korasin! ve dig, Betsaida! for dersom de kraftige gjerninger som er gjort i eder, var gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt sig og sittet i sekk og aske. Dog, det skal gå Tyrus og Sidon tåleligere i dommen enn eder. Og du, Kapernaum, som er blitt ophøiet like til himmelen! like til dødsriket skal du bli nedstøtt. Den som hører eder, hører mig, og den som forkaster eder, forkaster mig, og den som forkaster mig, forkaster ham som sendte mig. Og de sytti kom glade tilbake og sa: Herre! endog de onde ånder er oss lydige i ditt navn! Da sa han til dem: Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. Se, jeg har gitt eder makt til å trede på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade eder; dog, gled eder ikke over dette at åndene er eder lydige, men gled eder over at eders navn er opskrevet i himmelen! I den samme stund frydet han sig i den Hellige Ånd og sa: Jeg priser dig, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige og åpenbaret det for de umyndige; ja, Fader, fordi således skjedde det som var velbehagelig for dig. Alle ting er mig overgitt av min Fader, og ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for. Og han vendte sig særlig til sine disipler og sa: Salige er de øine som ser det I ser; for jeg sier eder: Mange profeter og konger har villet se det I ser, og har ikke fått se det, og høre det I hører, og har ikke fått høre det. Og se, en lovkyndig stod op og fristet ham og sa: Mester! hvad skal jeg gjøre forat jeg kan arve evig liv? Han sa til ham: Hvad er skrevet i loven? hvorledes leser du? Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt og av all din hu, og din næste som dig selv. Da sa han til ham: Du svarte rett; gjør dette, så skal du leve! Men da han vilde gjøre sig selv rettferdig, sa han til Jesus: Hvem er da min næste? Jesus svarte og sa: En mann gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt iblandt røvere, som både klædde ham av og slo ham og gikk bort og lot ham ligge halvdød. Men det traff sig så at en prest drog samme vei ned, og han så ham, og gikk like forbi. Likeså en levitt; han kom til stedet, gikk frem og så ham, og gikk like forbi. Men en samaritan som var på reise, kom dit hvor han var, og da han så ham, ynkedes han inderlig, og han gikk bort til ham og forbandt hans sår og helte olje og vin i dem, og han løftet ham op på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham. Og da det led mot næste dag, tok han to penninger frem og gav verten og sa til ham: Plei ham! og hvad mere du måtte koste på ham, det skal jeg betale dig igjen når jeg kommer tilbake. Hvem av disse tre synes du nu viste sig som den manns næste som var falt iblandt røverne? Han sa: Den som gjorde barmhjertighet imot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså! Og det skjedde mens de var på vandring, at han kom til en by, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus. Og hun hadde en søster som hette Maria; hun satte sig ved Jesu føtter og hørte på hans ord. Men Marta hadde det meget travelt med å tjene ham; hun gikk da frem og sa: Herre! bryr du dig ikke om at min søster har latt mig bli alene om å tjene dig? Si da til henne at hun skal hjelpe mig! Men Jesus svarte og sa til henne: Marta! Marta! du gjør dig strev og uro med mange ting; men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne.

Aftenbønn — andre lesning

2. Tessaloniker 2

Vi ber eder, brødre, vedkommende vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling med ham, at I ikke så snart må la eder drive fra vett og sans eller la eder skremme, hverken ved nogen ånd eller ved nogen tale eller ved noget brev, likesom det skulde være fra oss, som om Herrens dag stod for døren. La ingen dåre eder på nogen måte! for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn, han som står imot og ophøier sig over alt som kalles gud eller helligdom, så han setter sig i Guds tempel og gir sig selv ut for å være Gud. Minnes I ikke at jeg sa eder dette da jeg ennu var hos eder? Og nu vet I hvad som holder igjen? så han først skal åpenbares i sin tid. For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nu holder igjen, ryddes av veien; og da skal den lovløse åpenbares, han som den Herre Jesus skal fortære med sin munns ånde og gjøre til intet ved åpenbarelsen av sitt komme. Og hans komme skjer, efter Satans kraftige virksomhet, med all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse for dem som går fortapt fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunde bli frelst. Og derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, forat alle de skal bli dømt som ikke har trodd sannheten, men hatt velbehag i urettferdigheten. Men vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, I som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok eder ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten, som han kalte eder til ved vårt evangelium forat I skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet. Derfor, brødre, stå støtt og hold fast ved de lærdommer som I har lært enten ved vår tale eller ved brev fra oss! Og han, vår Herre Jesus Kristus, og Gud vår Fader, som elsket oss og gav oss en evig trøst og et godt håp i nåde, han trøste eders hjerter og styrke eder i all god gjerning og tale!

Evangelium

Markus 6:30-44

Og apostlene samlet sig igjen hos Jesus, og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært. Og han sa til dem: Kom nu I med mig avsides til et øde sted og hvil eder litt ut! For det var mange som gikk til og fra, og det blev ikke engang tid for dem til å få sig mat. Så drog de avsted i båten til et øde sted for sig selv. Og folk så dem dra bort, og mange kjente dem; og fra alle byene løp de til fots dit og kom før dem. Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget. Og da det alt var sent på dagen, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen; la dem fare, så de kan gå bort i bygdene og byene heromkring og kjøpe sig noget å ete! Men han svarte og sa til dem: Gi I dem å ete! Og de sa til ham: Skal vi gå bort og kjøpe brød for to hundre penninger og gi dem å ete? Men han sa til dem: Hvor mange brød har I? Gå bort og se efter! Og da de hadde sett efter, sa de: Fem, og to fisker. Og han bød dem å la alle sette sig ned i det grønne gress, lag ved lag. Og de satte sig ned, hop ved hop, somme på hundre og somme på femti. Og han tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket, og de to fisker delte han imellem dem alle. Og de åt alle og blev mette; og de tok op tolv kurver fulle av stykker, og likeså av fiskene. Og de som hadde ett brødene, var fem tusen menn.

Evangelium

Markus 1:9-15

Og det skjedde i de dager at Jesus kom fra Nasaret i Galilea og blev døpt av Johannes i Jordan; og straks da han steg op av vannet, så han himmelen åpne sig og Ånden komme ned over ham som en due. Og det kom en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede; i dig har jeg velbehag. Og straks drev Ånden ham ut i ørkenen, og han var i ørkenen og blev fristet av Satan i firti dager, og han var hos de ville dyr; og englene tjente ham. Men efterat Johannes var kastet i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium, og sa: Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær; omvend eder, og tro på evangeliet!

Evangelium

Lukas 20

Og det skjedde en av dagene mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da stod yppersteprestene og de skriftlærde frem sammen med de eldste og sa til ham: Si oss: Med hvad myndighet gjør du dette, eller hvem er det som har gitt dig denne myndighet? Men han svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; si mig: Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? Men de samrådde sig med hverandre og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han: Hvorfor trodde I ham da ikke? Men sier vi: Fra mennesker, da stener hele folket oss; for de tror fullt og fast at Johannes var en profet. Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra. Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette. Han begynte da å si denne lignelse til folket: En mann plantet en vingård og leide den ut til vingårdsmenn og drog utenlands for lange tider. Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene, forat de skulde gi ham av vingårdens frukt; men vingårdsmennene slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender. Og han blev ved og sendte en annen tjener; men de slo også ham og hånte ham og lot ham gå bort med tomme hender. Og han blev ved og sendte en tredje; men de slo også ham til blods og kastet ham ut. Da sa vingårdens herre: Hvad skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede; de vil da vel undse sig for ham. Men da vingårdsmennene fikk se ham, la de op råd med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss slå ham ihjel, så arven kan bli vår! Og de kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel. Hvad skal nu vingårdens herre gjøre med dem? Han skal komme og drepe disse vingårdsmenn og overgi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje! Men han så på dem og sa: Hvad er da dette som er skrevet: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten? Hver den som faller på denne sten, han skal knuses; men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv. Og de skriftlærde og yppersteprestene søkte å få lagt hånd på ham i samme stund; men de fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde sagt denne lignelse. Og efterat de nogen tid hadde voktet på ham, sendte de lurere, som lot som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunde overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt. Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet; er det oss tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? Men han merket deres list og sa til dem: Vis mig en penning! Hvis billede og påskrift har den? De svarte: Keiserens. Da sa han til dem: Så gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør, og de undret sig over hans svar, og tidde. Men det kom nogen av sadduseerne til ham, de som nekter at det er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa: Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom. Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru og døde barnløs. Og den annen og den tredje tok henne, og likeså alle syv; de efterlot ikke barn, og døde. Til sist døde også kvinnen. Hvem iblandt dem skal nu få kvinnen til hustru i opstandelsen? for alle syv har jo hatt henne til hustru. Og Jesus sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og gis til ekte; men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte; for de kan ikke mere dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er opstandelsens barn. Men at de døde står op, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud; men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham. Da svarte nogen av de skriftlærde og sa: Mester! du taler vel. For de vågde ikke mere å spørre ham om noget. Men han sa til dem: Hvorledes kan det sies at Messias er Davids sønn? David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! David kaller ham altså herre; hvorledes kan han da være hans sønn? Men i hele folkets påhør sa han til sine disipler: Vokt eder for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og gjerne vil la sig hilse på torvene og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene; de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.