Dagens lesninger
Skriftlesningene som er fastsatt for dagen, med hele teksten på ditt eget språk. Følg hver morgen din tradisjons daglige lesninger i Bosko-appen.
Første lesning
Så sa Herren til Noah: Gå inn i arken, du og hele ditt hus! For jeg har funnet at du er rettferdig for mitt åsyn i denne slekt. Av alle rene dyr skal du ta dig ut syv par, han og hun, men av de dyr som ikke er rene, ett par, han og hun; likeså av himmelens fugler syv par, han og hun, for å holde deres slekter i live på jorden. For om syv dager vil jeg la det regne på jorden i firti dager og firti netter, og jeg vil utrydde av jorden alt levende som jeg har skapt. Og Noah gjorde i ett og alt som Herren hadde befalt ham. Noah var seks hundre år gammel da vannflommen kom over jorden. Da gikk Noah og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham inn i arken for å berge sig for vannflommen. Av de rene dyr og av de dyr som ikke er rene, og av fuglene og av alt det som kryper på jorden, gikk par for par inn til Noah i arken, han og hun, således som Gud hadde befalt Noah. Da nu de syv dager var til ende, kom flommens vann strømmende over jorden. I det år da Noah var seks hundre år gammel, i den annen måned, den syttende dag i måneden, den dag brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser åpnedes, og regnet strømmet ned på jorden i firti dager og firti netter. På denne samme dag gikk Noah og Sem og Kam og Jafet, Noahs sønner, og Noahs hustru og hans sønners tre hustruer med dem inn i arken, de og alle de ville dyr efter sitt slag og alt feet efter sitt slag og alt krypet som rører sig på jorden, efter sitt slag og alle fuglene efter sitt slag, alt som flyver, alt som har vinger. Og de gikk inn til Noah i arken, par for par av alt kjød som det var livsånde i. Og de som gikk inn, var han og hun av alt kjød, således som Gud hadde befalt ham. Og Herren lukket efter ham. Da kom vannflommen strømmende over jorden i firti dager, og vannet vokste og løftet arken, og den blev hevet over jorden. Og vannet steg og øket storlig over jorden; og arken fløt bortover vannflaten. Og vannet steg høiere og høiere over jorden, så alle de høie fjell under hele himmelen blev skjult. Femten alen høit steg vannet over fjellene, så de skjultes. Da omkom alt kjød som rørte sig på jorden, både fuglene og feet og de ville dyr og alt det som yrte og vrimlet på jorden, og alle menneskene. Alt som hadde livsens åndedrag i sin nese, alt det som var på det tørre land, døde. Og han utryddet hvert liv som var på jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; de blev utryddet av jorden, og bare Noah blev igjen, og det som var med ham i arken. Og vannet holdt sig over jorden i hundre og femti dager.
Første lesning
Så gjorde han brennoffer-alteret av akasietre, fem alen langt og fem alen bredt, firkantet, og tre alen høit. Og han gjorde et horn på hvert av dets fire hjørner, og hornene var i ett med alteret; og han klædde det med kobber. Derefter gjorde han alle de redskaper som hørte til alteret, bøttene og ildskuffene og skålene til å sprenge blod med, kjøttgaflene og fyrfatene; alle disse redskaper gjorde han av kobber. Til alteret gjorde han et gitter, et nettverk av kobber, og han satte det under dets avsats nedentil, så det rakk til midt på alteret. Og han støpte fire ringer til de fire hjørner av kobber-gitteret til å stikke stengene i. Stengene gjorde han av akasietre og klædde dem med kobber. Og han stakk stengene inn i ringene på alterets sider, så det kunde bæres på dem; alteret gjorde han av bord, så det var hult. Siden gjorde han karet og dets fotstykke av kobber og brukte dertil speil som tilhørte de kvinner som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt. Så gjorde han forgården: På den side som vendte mot syd, gjorde han omhengene til forgården av fint, tvunnet lingarn, hundre alen lange, de tyve stolper dertil og de tyve fotstykker til dem av kobber og hakene på stolpene og stengene til dem av sølv. På den nordre side gjorde han også omheng, hundre alen lange, de tyve stolper dertil og de tyve fotstykker til dem av kobber og hakene på stolpene og stengene til dem av sølv. På den vestre side gjorde han omheng på femti alen, de ti stolper dertil og de ti fotstykker til dem, hakene på stolpene og stengene til dem av sølv. Og på forsiden, mot øst, gjorde han også omheng på femti alen, femten alen på den ene kant, de tre stolper dertil og de tre fotstykker til dem, og femten alen på den andre kant, de tre stolper dertil og de tre fotstykker til dem, så det blev likt på begge sider av forgårdens port. Alle forgårdens omheng helt rundt var av fint, tvunnet lingarn. Fotstykkene til stolpene var av kobber; hakene på stolpene og stengene til dem var av sølv, og stolpehodene var klædd med sølv. Alle disse stolper i forgården var sammenbundet med stenger av sølv. Forhenget til forgårdens port var i utsydd arbeid av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn, tyve alen langt og fem alen høit efter vevens bredde, i likhet med forgårdens omheng. De fire stolper dertil og de fire fotstykker til dem var av kobber; hakene på dem var av sølv; stolpehodene var klædd med sølv, og stengene til dem var av sølv. Alle pluggene til tabernaklet og til forgården helt rundt var av kobber. Her følger regnskapet over hvad som gikk med til tabernaklet, vidnesbyrdets telt - for Moses bød levittene å regne det over, og Itamar, sønn av Aron, presten, forestod utregningen. Men Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, var den som gjorde alt det Herren hadde befalt Moses, og sammen med ham Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme, som var kyndig i utskjæring og i kunstvevning og utsyning med blå og purpurrød og karmosinrød ull og med fint lingarn - : Alt det gull som blev brukt til arbeidet med å gjøre hele helligdommen ferdig, det vidde gul, var ni og tyve talenter og syv hundre og tretti sekel efter helligdommens vekt. Og sølvet som blev gitt av dem i menigheten som var mønstret, var hundre talenter og ett tusen, syv hundre og fem og sytti sekel efter helligdommens vekt, en beka eller en halv sekel efter helligdommens vekt for hver enkelt som blev optatt blandt de mønstrede, fra tyveårsalderen og opover, og det var seks hundre og tre tusen, fem hundre og femti mann. De hundre talenter sølv blev brukt til å støpe fotstykkene til helligdommen og fotstykkene til forhenget, hundre fotstykker av de hundre talenter, en talent til hvert fotstykke. Og de tusen, syv hundre og fem og sytti sekel brukte de til hakene på stolpene, til å klæ stolpehodene og til å sammenbinde dem med stenger. Det vidde kobber var sytti talenter og to tusen og fire hundre sekel. Av det gjorde de fotstykkene ved inngangen til sammenkomstens telt og kobber-alteret og kobber-gitteret som hørte til, og alle alterets redskaper og fotstykkene til forgården rundt omkring og fotstykkene ved forgårdens port og alle pluggene til tabernaklet og alle pluggene til forgården rundt omkring.
Første lesning
Lytt, I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord! Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regnskur på grønne spirer, som byger på urter og gress! For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære! Klippen! - fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. Skulde han ha ført fordervelse over sitt folk! Nei, hans barn de har skammen - en vanartet og vrang slekt. Lønner I Herren således, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din far, som gjorde dig til sin eiendom? Han skapte dig og dannet dig. Kom de eldgamle dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, han vil kunngjøre dig det - dine gamle, de vil si dig det. Da den Høieste gav folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes landemerker efter tallet på Israels barn. For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvelodd. Han fant ham i et øde land, i villmarken, blandt ørkenens hyl; han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øiesten. Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham op og bar ham på sine slagfjær. Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham. Han lot ham fare frem over jordens høider, og han åt markens grøde, og han lot ham suge honning av klippen og olje av hårdeste sten, rømme av kyr og melk av får og fett av lam og av vær fra Basan og av bukker og hvetens feteste marg; og druers blod drakk du, skummende vin.
Morgenbønn — første lesning
Da sang Moses og Israels barn denne sang for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet. Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse; han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil ophøie ham. Herren er en stridsmann, Herren er hans navn. Faraos vogner og hans hær kastet han i havet, og hans utvalgte vognkjempere druknet i det Røde Hav. Avgrunner skjulte dem, de sank som sten i dype vann. Din høire hånd, Herre, er herliggjort i kraft, din høire hånd, Herre, knuser fiender. Og i din høihets velde slår du dine motstandere ned; du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå. Og ved ditt åndepust hopet vannene sig sammen, bølgene stod som voller, dype vann stivnet i havets hjerte. Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem, jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem; jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem. Du blåste med din ånde, havet skjulte dem; de sank som bly i de veldige vann. Herre, hvem er som du blandt gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning? Du rakte ut din høire hånd, jorden slukte dem. Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig. Folkene hører det, de skjelver; angst griper dem som bor i Filisterland. Da forferdes Edoms stammefyrster, redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana'ans innbyggere forgår av angst. Forferdelse og redsel faller over dem, ved din arms velde blir de målløse som sten, mens ditt folk drar frem, Herre, mens det folk drar frem som du har vunnet dig. Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt dig til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt. Herren skal være konge i all evighet. For da Faraos hester med hans vogner og menn for ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet. Og profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i sin hånd, og alle kvinnene gikk efter henne med trommer og dans. Og Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet. Så lot Moses Israel bryte op fra det Røde Hav, og de drog ut i ørkenen Sur; og tre dager drog de frem i ørkenen uten å finne vann.
Epistel
Apostlenes gjerninger 10:37-43
det ord kjenner I, det som utgikk over hele Judea efter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea efter den dåp som Johannes forkynte - hvorledes Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham. Og vi er vidner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de slo ihjel, idet de hengte ham på et tre. Ham opvakte Gud på den tredje dag, og gav ham å åpenbare sig, ikke for hele folket, men for de vidner som var forut valgt av Gud, for oss, vi som åt og drakk sammen med ham efterat han var opstanden fra de døde. Og han bød oss å forkynne for folket og vidne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det vidnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.
Første lesning
Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Aron og hans sønner og til alle Israels barn og si til dem: Således har Herren befalt: Hver mann av Israels hus som slakter en okse eller et får eller en gjet enten i leiren eller utenfor leiren og ikke fører dem frem til inngangen til sammenkomstens telt for å bære frem et offer til Herren foran Herrens tabernakel, den mann skal det tilregnes som blodskyld, han har utøst blod; den mann skal utryddes av sitt folk. Derfor skal Israels barn komme til Herren med sine slaktedyr som de pleier å slakte på fri mark, og føre dem frem til inngangen til sammenkomstens telt, til presten, og ofre dem som takkoffer til Herren. Og presten skal sprenge blodet på Herrens alter ved inngangen til sammenkomstens telt og brenne fettet til en velbehagelig duft for Herren. Og de skal ikke mere ofre sine slaktoffer til de onde ånder som de driver avgudsdyrkelse med. Dette skal være en evig lov for dem, fra slekt til slekt. Og du skal si til dem: Når nogen mann av Israels hus eller av de fremmede som bor iblandt dem, ofrer et brennoffer eller slaktoffer og ikke fører det frem til inngangen til sammenkomstens telt for å ofre det til Herren, så skal den mann utryddes av sitt folk. Og når nogen av Israels hus eller av de fremmede som bor iblandt dem, eter blod, om aldri så lite, da vil jeg sette mitt åsyn mot den som eter blodet, og utrydde ham av hans folk; for kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er I det. Derfor har jeg sagt til Israels barn: Ingen av eder skal ete blod, og den fremmede som bor iblandt eder, skal heller ikke ete blod. Og når nogen av Israels barn eller av de fremmede som bor iblandt dem, feller et vilt dyr eller en fugl som kan etes, da skal han la blodet renne ut og dekke det til med ord; for blodet er sjelen i alt kjøtt, fordi sjelen er i det; derfor sa jeg til Israels barn: I skal ikke ete blod av noget kjøtt, for blodet er sjelen i alt kjøtt; enhver som eter det, skal utryddes. Og enhver som eter noget selvdødt eller sønderrevet dyr, enten han er innfødt eller fremmed, skal tvette sine klær og bade sig i vann og være uren til om aftenen; så er han ren. Dersom han ikke tvetter sine klær og ikke bader sitt legeme, da skal han komme til å lide for sin misgjerning.
Morgenbønn — andre lesning
Og se, to av dem gikk samme dag til en by som ligger seksti stadier fra Jerusalem, og som heter Emmaus,
Responsoriesalme
En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig! La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer! Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør! Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter! La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap. Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige. Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port. For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel! Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett! La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!
Evangelium
Og se, to av dem gikk samme dag til en by som ligger seksti stadier fra Jerusalem, og som heter Emmaus, og de talte med hverandre om alt dette som hadde hendt. Og det skjedde mens de talte sammen og spurte hverandre, da kom Jesus selv nær til dem og vandret sammen med dem; men deres øine blev holdt igjen, så de ikke kjente ham. Han sa til dem: Hvad er dette for tale som I fører med hverandre på veien? Og de stod stille med sorgfullt åsyn. Men en av dem, som hette Kleopas, tok til orde og sa til ham: Er du alene fremmed i Jerusalem og vet ikke det som er skjedd der i disse dager? Han sa til dem: Hvad da? Og de sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket, og hvorledes våre yppersteprester og rådsherrer har overgitt ham til dødsdom og korsfestet ham. Men vi håpet at han var den som skulde forløse Israel. Og dog - med alt dette er det idag den tredje dag siden dette skjedde. Men så har og nogen av våre kvinner forferdet oss; de kom tidlig imorges til graven, og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de hadde sett et syn av engler, som sa at han lever; og nogen av dem som var med oss, gikk bort til graven og fant det så som kvinnene hadde sagt; men ham så de ikke. Da sa han til dem: I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham. Og de var nær ved byen som de gikk til, og han lot som han vilde gå videre. Da nødde de ham og sa: Bli hos oss; for det stunder til aften, og dagen heller! Og han gikk inn og blev hos dem. Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet og velsignet det, og brøt det og gav dem; da blev deres øine åpnet, og de kjente ham; og han blev usynlig for dem. Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og oplot skriftene for oss? Og de stod op i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem, og de fant de elleve samlet, og dem som var med dem, og disse sa: Herren er sannelig opstanden, og er sett av Simon! Og de fortalte hvad som var skjedd på veien, og hvorledes han blev kjent av dem da han brøt brødet.
Responsoriesalme
Til sangmesteren på strengelek; en salme, en sang. Gud være oss nådig og velsigne oss, han la sitt åsyn lyse hos oss, sela, forat man på jorden må kjenne din vei, blandt alle hedninger din frelse. Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen. Folkeslagene skal fryde sig og juble; for du dømmer folkene med rett, og folkeslagene på jorden leder du. Sela. Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen. Landet har gitt sin grøde; Gud, vår Gud, velsigner oss. Gud velsigner oss, og alle jordens ender skal frykte ham.
Responsoriesalme
En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten. Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig. La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop! For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket. Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft, frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner. Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela. Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut. Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig. Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela. Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet? Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land? Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte. Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig? Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile. Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig. De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen. Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
Responsoriesalme
Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme. Du har fordum, Herre, vært nådig mot ditt land, du lot Jakobs fangenskap ophøre. Du tok bort ditt folks misgjerning, du skjulte all deres synd. Sela. Du tok bort all din harme, du lot din brennende vrede vende om. Vend om til oss, vår frelses Gud, og gjør din harme imot oss til intet! Vil du evindelig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt? Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede sig i dig? Herre, la oss se din miskunnhet, og gi oss din frelse! Jeg vil høre hvad Gud Herren taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap. Ja, hans frelse er nær hos dem som frykter ham, forat herlighet skal bo i vårt land. Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre. Sannhet skal vokse op av jorden, og rettferd skue ned fra himmelen. Herren skal også gi det som godt er, og vårt land gi sin grøde. Rettferd skal gå frem for hans åsyn og stadig følge i hans spor.
Aftenbønn — første lesning
Min elskede tar til orde og sier til mig: Stå op, min venninne, du min fagre, og kom ut!
Andre lesning
I uforstandige galatere! hvem har forgjort eder, I som har fått Jesus Kristus malt for øinene som korsfestet? Bare dette vil jeg få vite av eder: Var det ved lov-gjerninger I fikk Ånden, eller ved troens forkynnelse? Er I så uforstandige? I begynte i Ånd; vil I nu fullende i kjød? Så meget har I oplevd forgjeves! - om det da virkelig er forgjeves. Han altså som gir eder Ånden og virker kraftige gjerninger iblandt eder, gjør han det ved lov-gjerninger eller ved troens forkynnelse? Likesom Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet. Derfor skal I vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I dig skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham. For så mange som holder sig til lov-gjerninger, er under forbannelse; for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det! Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, er åpenbart; for: Den rettferdige, ved tro skal han leve; men loven har ikke noget med troen å gjøre, men: Den som gjør det, skal leve derved. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han blev en forbannelse for oss - for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre - forat Abrahams velsignelse kunde komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen kunde få Ånden, som var oss lovt. Brødre! jeg taler på menneskelig vis. Selv en menneskelig pakt vil ingen gjøre til intet eller legge noget til efterat den er stadfestet. Nu blev løftene gitt Abraham og hans ætt; han sier ikke: Og dine ætlinger, som om mange, men som om én: Og din ætt, og dette er Kristus. Dette er da min mening: En pakt som forut er stadfestet av Gud, gjør ikke loven, som er gitt fire hundre og tretti år efter, ugyldig, så den skulde gjøre løftet til intet. For får en arven ved lov, da får en den ikke lenger ved løfte; men Gud har gitt Abraham den ved løfte. Hvad skulde da loven til? Den blev lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætt kom som løftet gjaldt - gitt ved engler, ved en mellemmanns hånd; men en mellemmann er ikke bare for én; men Gud er én. Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! for var det gitt nogen lov som kunde gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven; men Skriften har lagt alt inn under synd, forat det som var lovt, skulde ved tro på Jesus Kristus bli gitt dem som tror. Men før troen kom, blev vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulde åpenbares. Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, forat vi skulde bli rettferdiggjort av tro; men efterat troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren; alle er I jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus; for I, så mange som er døpt til Kristus, har iklædd eder Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus. Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger efter løfte.
Andre lesning
Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden, han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie, og er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem. For til hvem av englene har han nogen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født dig idag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være mig en sønn? Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham. Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue, men om Sønnen: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav; du elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre. Og: Du, Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk; de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et klædebon, og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende. Men til hvem av englene har han nogen tid sagt: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter? Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?
Andre lesning
Jeg vil at I skal vite, brødre, at det jeg har oplevd, heller har tjent til evangeliets fremme, så at det er blitt vitterlig for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker, og så at de fleste av brødrene i Herren har fattet tiltro til mine lenker og derved enn mere har fått mot til å tale ordet uten frykt. Vel forkynner også somme Kristus av avind og for kivs skyld, men andre dog også av velvilje; disse forkynner Kristus av kjærlighet, idet de vet at jeg er satt til å forsvare evangeliet, men hine gjør det av trettesyke, ikke med ren hu, idet de mener å legge trengsel til mine lenker. Hvad da? Kristus forkynnes dog på enhver måte, enten det skjer for syns skyld eller i sannhet, og det gleder jeg mig over; ja, jeg vil og fremdeles glede mig; for jeg vet at dette skal bli mig til frelse ved eders bønn og Jesu Kristi Ånds hjelp, efter min inderlige lengsel og mitt håp om at jeg ikke skal bli til skamme i nogen ting, men at Kristus, som alltid, så og nu, med all frimodighet skal bli forherliget ved mitt legeme, enten det blir ved liv eller ved død. For mig er livet Kristus og døden en vinning; men dersom det å leve i kjødet gir mig frukt av min gjerning, så vet jeg ikke hvad jeg skal velge, men står rådvill mellem de to ting, idet jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus for dette er meget, meget bedre; men å bli i kjødet er nødvendigere for eders skyld. Og da jeg er fullt viss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos eder alle til eders fremgang og glede i troen, forat eders ros kan bli rik i Kristus Jesus ved mig, når jeg kommer til eder igjen.
Andre lesning
Så sier Herren, hærskarenes Gud: Se, jeg frelser mitt folk fra de land der solen går op, og fra de land der den går ned, og jeg lar dem komme hit, og de skal bo i Jerusalem, og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud i sannhet og rettferdighet. Så sier Herren, hærskarenes Gud: La eders hender være sterke, I som i denne tid hører disse ord av de profeters munn som talte på den dag da grunnen blev lagt til Herrens, hærskarenes Guds hus, templet som skulde bygges! For før den tid kom det intet ut hverken av menneskers eller dyrs arbeid; og ingen hadde fred for fienden, enten han drog ut eller han drog inn; for jeg slapp alle mennesker løs mot hverandre. Men nu vil jeg ikke være som i tidligere dager mot dem som er blitt igjen av dette folk, sier Herren, hærskarenes Gud; nu skal sæden være fredet: Vintreet skal gi sin frukt, jorden skal gi sin grøde, og himmelen skal gi sin dugg, og jeg vil la dem som er blitt igjen av dette folk, få alt dette til eie. Og det skal skje at likesom I, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blandt hedningene, således vil jeg nu frelse eder, og I skal bli en velsignelse; frykt ikke! La eders hender være sterke! For så sier Herren, hærskarenes Gud: Likesom jeg satte mig fore å gjøre eder ondt da eders fedre vakte min vrede, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg ikke angret det, således har jeg i disse dager satt mig fore å gjøre vel mot Jerusalem og Judas hus; frykt ikke! Dette er det I skal gjøre: Tal sannhet med hverandre, døm på tinge rettferdige dommer og dommer som skaper fred, tenk ikke ut ondt mot hverandre i eders hjerte, og elsk ikke falsk ed! For alt dette hater jeg, sier Herren.
Evangelium
Og hele hopen stod op og førte ham for Pilatus; og de begynte å føre klagemål imot ham og sa: Denne mann har vi funnet vill-leder vårt folk og forbyder å gi keiseren skatt, og sier om sig selv at han er Messias, en konge. Da spurte Pilatus ham: Er du jødenes konge? Han svarte ham: Du sier det. Da sa Pilatus til yppersteprestene og folket: Jeg finner ingen skyld hos denne mann. Men de tok sterkere i og sa: Han opvigler folket, han lærer over hele Jødeland, fra Galilea av, hvor han begynte, og like hit. Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var fra Galilea, og da han fikk vite at han hørte under Herodes, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dager. Og da Herodes så Jesus, blev han meget glad; for han hadde i lang tid ønsket å få se ham, fordi han hadde hørt om ham, og han håpet å få se et tegn av ham. Han spurte ham da med mange ord; men Jesus svarte ham intet. Og yppersteprestene og de skriftlærde stod og klaget hårdt på ham. Men Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham; derefter kastet han et skinnende klædebon om ham og sendte ham således tilbake til Pilatus. Den dag blev Pilatus og Herodes venner; før hadde de ligget i fiendskap med hverandre. Da kalte Pilatus yppersteprestene og rådsherrene og folket sammen og sa til dem: I har ført denne mann frem for mig som en som forfører folket til frafall; og se, jeg har tatt ham i forhør for eders øine, men jeg har ikke funnet denne mann skyldig i noget av det I klager på ham for; Herodes heller ikke; for jeg sendte eder til ham; og se, han har ikke gjort noget som fortjener døden. Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri. Men på høitiden måtte han gi dem én fri. De ropte da alle som én: Bort med denne, men gi oss Barabbas fri! Dette var en som var kastet i fengsel for et oprør som hadde vært i byen, og for et mord. Pilatus talte da atter til dem, fordi han gjerne vilde gi Jesus fri. Men de ropte til ham og sa: Korsfest, korsfest ham! Da sa han for tredje gang til dem: Hvad ondt har da denne mann gjort? Jeg har ikke funnet nogen dødsskyld hos ham; derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri. Men de trengte på med stort skrik og krevde at han skulde korsfestes; og deres skrik fikk overhånd. Så felte da Pilatus den dom at det skulde skje som de krevde; og han gav den fri som var kastet i fengsel for oprør og mord, ham som de bad om; men Jesus overgav han til deres vilje. Og da de førte ham bort, tok de fatt på en mann ved navn Simon, fra Kyrene, som kom fra landet, og de la korset på ham, forat han skulde bære det efter Jesus. Og en stor mengde av folket fulgte ham og mange kvinner, som jamret sig og gråt over ham. Men Jesus vendte sig om til dem og sa: I Jerusalems døtre! gråt ikke over mig, men gråt over eder selv og over eders barn! For se, de dager skal komme da de skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke gav die. Da skal de begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de så med det grønne tre, hvorledes skal det da gå det tørre? Også to andre, to ugjerningsmenn, blev ført bort med ham for å avlives. Og da de var kommet til det sted som kalles Hodeskallen, korsfestet de der både ham og ugjerningsmennene, den ene på hans høire og den andre på hans venstre side. Men Jesus sa: Fader, forlat dem! for de vet ikke hvad de gjør. Og de delte hans klær mellem sig og kastet lodd om dem. Og folket stod og så på; men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst, la ham nu frelse sig selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte! Også stridsmennene hånte ham, de gikk bort til ham og rakte ham eddik og sa: Er du jødenes konge, da frels dig selv! Men det var også satt en innskrift over ham: Dette er jødenes konge. En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels dig selv og oss! Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom? Og vi med rette; for vi får igjen hvad våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noget galt. Og han sa: Jesus! kom mig i hu når du kommer i ditt rike! Og han sa til ham: Sannelig sier jeg dig: Idag skal du være med mig i Paradis. Og det var omkring den sjette time, da blev det mørke over hele landet like til den niende time, og solen blev formørket, og forhenget i templet revnet midtefter. Og Jesus ropte med høi røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han. Men da høvedsmannen så det som skjedde, gav han Gud æren og sa: Sannelig, denne mann var rettferdig! Og alt folket som var kommet sammen for å se dette syn, slo sig for sitt bryst og vendte tilbake da de så hvad som skjedde. Men alle hans kjenninger og de kvinner som hadde fulgt ham fra Galilea, stod langt borte og så dette. Og se, det var en mann ved navn Josef, som var rådsherre, og en god og rettferdig mann - han hadde ikke samtykket i deres råd og gjerning - fra den jødiske by Arimatea, og han ventet på Guds rike; han gikk til Pilatus og bad om Jesu legeme, og han tok det ned og svøpte det i fint linklæde, og la det i en grav som var hugget i klippen, og som aldri nogen hadde ligget i. Det var beredelses-dagen, og sabbaten stundet til. Men nogen kvinner som var kommet med ham fra Galilea, fulgte med, og de så graven, og hvorledes hans legeme blev lagt. Så vendte de tilbake og tilberedte velluktende urter og salver, og sabbaten over holdt de sig stille efter lovens bud.
Aftenbønn — andre lesning
Men ved enden av sabbaten, da det lysnet mot den første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det kom et stort jordskjelv; for en Herrens engel fór ned fra himmelen og trådte til og veltet stenen fra og satte sig på den. Og han var som et lyn å se til, og hans klædning var hvit som sne; og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de blev som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede; han er ikke her; han er opstanden, som han sa; kom og se stedet hvor han lå! Og gå avsted i hast og si til hans disipler at han er opstanden fra de døde. Og se, han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se ham. Se, jeg har sagt eder det! Og de gikk i hast bort fra graven med frykt og stor glede, og løp avsted for å fortelle hans disipler det. Og se, Jesus møtte dem og sa: Fred være med eder! Men de gikk frem og omfavnet hans føtter og tilbad ham. Da sa Jesus til dem: Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de få se mig.
Evangelium
Og de kom til Jeriko; og da han gikk ut fra Jeriko med sine disipler og meget folk, satt Timeus' sønn, Bartimeus, en blind tigger, ved veien, og da han hørte at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig! Og mange truet ham at han skulde tie; men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig! Og Jesus stod stille og sa: Kall ham hit! Og de kalte på den blinde og sa til ham: Vær frimodig, stå op! han kaller på dig. Og han kastet sin kappe av sig og sprang op og kom til Jesus. Og Jesus tok til orde og sa til ham: Hvad vil du jeg skal gjøre for dig? Den blinde sa til ham: Rabbuni! at jeg må få mitt syn igjen! Da sa Jesus til ham: Gå bort! din tro har frelst dig. Og straks fikk han sitt syn igjen og fulgte ham på veien.
Evangelium
Og han gikk op i fjellet og kalte til sig dem han selv vilde, og de gikk til ham. Og han utvalgte tolv, som skulde være med ham, og som han kunde sende ut for å forkynne ordet og ha makt til å drive ut de onde ånder, og han gav Simon navnet Peter, og Jakob, Sebedeus' sønn, og Johannes, Jakobs bror, og han gav dem navnet Boanerges, det er tordensønner, og Andreas og Filip og Bartolomeus og Matteus og Tomas og Jakob, Alfeus' sønn, og Taddeus og Simon Kananeus og Judas Iskariot, han som forrådte ham. Og de kom hjem, og folket kom atter sammen, så de ikke engang kunde få sig mat. Og da hans nærmeste fikk høre om det, gikk de hjemmefra for å få fatt på ham; for de sa: Han er fra sig selv.
Evangelium
Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennu var mørkt, og hun så at stenen var tatt bort fra graven. Hun løp da avsted, og kom til Simon Peter og til den andre disippel, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham. Peter og den andre disippel gikk da avsted og kom til graven. Men de to løp sammen, og den andre disippel løp i forveien, hurtigere enn Peter, og kom først til graven, og da han bøide sig ned, så han linklærne ligge der; men han gikk ikke inn. Simon Peter kom da bakefter ham, og han gikk inn i graven, og så at linklærne lå der, og at svededuken som hadde vært på hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for sig selv. Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde; for de forstod ennu ikke Skriften, at han skulde opstå fra de døde. Disiplene gikk da hjem igjen. Men Maria stod utenfor ved graven og gråt. Som hun nu gråt, bøide hun sig og så inn i graven, og hun fikk se to engler sitte i hvite klær, en ved hodet og en ved føttene, der hvor Jesu legeme hadde ligget. Og de sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham! Da hun hadde sagt dette, vendte hun sig om og så Jesus stå der; og hun visste ikke at det var Jesus. Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du efter? Hun trodde at det var urtegårdsmannen, og sa til ham: Herre! dersom du har båret ham bort, da si mig hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun sig om og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! det er mester. Jesus sier til henne: Rør ikke ved mig! for jeg er ennu ikke faret op til Faderen; men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer op til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud! Maria Magdalena kommer og forteller disiplene: Jeg har sett Herren, og at han hadde sagt dette til henne. Da det nu var aften den dag, den første dag i uken, og dørene var lukket der hvor disiplene var, av frykt for jødene, kom Jesus og stod midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da blev disiplene glade, da de så Herren. Han sa da atter til dem: Fred være med eder! Likesom Faderen har utsendt mig, sender også jeg eder. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom I forlater nogen deres synder, da er de dem forlatt; dersom I fastholder dem for nogen, da er de fastholdt. Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem dengang Jesus kom. De andre disipler sa da til ham: Vi har sett Herren. Men han sa til dem: Uten at jeg får se naglegapet i hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg ingenlunde tro. Og åtte dager derefter var hans disipler atter inne, og Tomas med dem. Jesus kom mens dørene var lukket, og stod midt iblandt dem og sa: Fred være med eder! Derefter sier han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side, og vær ikke vantro, men troende! Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud! Jesus sier til ham: Fordi du har sett mig, tror du; salige er de som ikke ser og dog tror. Også mange andre tegn gjorde Jesus for sine disiplers øine, tegn som ikke er skrevet i denne bok; men disse er skrevet forat I skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og forat I ved troen skal ha liv i hans navn.
En daglig plan som tar deg fortløpende gjennom Bibelen. Bibelteksten er fri for opphavsrett. (Norsk Bibel)
Dagens lesninger, hver morgen
I Bosko venter dagens lesninger på deg hver morgen — merk hver enkelt som lest så du aldri mister oversikten, les dem i en av 30 oversettelser og dvel ved en kort refleksjon. Din tradisjons daglige lesninger, fulgt og alltid lett tilgjengelig.