Dagens lesninger
Skriftlesningene som er fastsatt for dagen, med hele teksten på ditt eget språk. Følg hver morgen din tradisjons daglige lesninger i Bosko-appen.
Første lesning
Ypperstepresten sa da: Er dette sant? Han svarte: Brødre og fedre! Hør på mig: Herlighetens Gud åpenbarte sig for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han hadde bosatt sig i Karan, og sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og gå til det land som jeg vil vise dig! Så drog han ut fra kaldeernes land og bosatte sig i Karan. Og derfra lot Gud ham efter farens død flytte til dette land som I nu bor i; men han gav ham ikke arvelodd der, enn ikke en fotsbredd; og han lovte å gi ham det til eie, og hans ætt efter ham, enda han ikke hadde barn. Og Gud talte således: Hans ætt skal bo i utlendighet i et fremmed land, og de skal holde den i trældom og mishandle den i fire hundre år; og det folk som de skal træle under, vil jeg dømme, sa Gud, og derefter skal de dra ut derfra og tjene mig på dette sted. Og han gav ham omskjærelsens pakt; og så fikk han sønnen Isak, og omskar ham på den åttende dag, og Isak fikk sønnen Jakob, og Jakob blev far til de tolv patriarker.
Første lesning
Utsagn om Egypten. Se, Herren farer frem på en lett sky og kommer til Egypten, og Egyptens avguder bever for hans åsyn, og egypternes hjerter smelter i deres indre. Og jeg vil egge egypter mot egypter, så de skal stride hver mot sin bror og hver mot sin næste, by mot by, rike mot rike. Og egypternes ånd skal svikte i deres indre, og deres råd vil jeg gjøre til intet; de skal søke til sine avguder og trollmenn og dødningemanere og sannsigere. Jeg vil overgi Egypten i en hård herres hånd, og en streng konge skal herske over dem, sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud. Og vannet i havet blir borte, og elven blir tørr, aldeles uttørret, og elvene stinker, Egyptens strømmer minker og blir tørre; rør og siv visner; engene ved strømmen, ved strømmens bredd, og alt akerland ved strømmen tørker bort, spredes av vinden og er ikke mere. Fiskerne klager, og alle de som kaster krok i strømmen, sørger, og de som setter garn i vannet, er motløse, og de som arbeider med heklet lin, blir til skamme, og de som vever fint hvitt tøi. Landets grunnpiller er knust; alle de som arbeider for lønn, er sorgfulle i hu. Bare dårer er Soans høvdinger; de viseste blandt Faraos rådgivere gir uforstandige råd. Hvorledes kan I si til Farao: Jeg er en ætling av vismenn, en ætling av fortidens konger? Hvor er de da dine vismenn, at de kunde forkynne dig, at de kunde forstå hvad råd Herren, hærskarenes Gud, har tatt om Egypten? Soans høvdinger er blitt dårer, Nofs høvdinger er blitt narret, og overhodene for stammene har ført Egypten vill. Herren har utøst i deres indre en svimmelhets-ånd, og de har ført Egypten vill i all dets gjerning, som en drukken mann forvillet tumler om i sitt spy. Og ikke skal nogen gjerning lykkes for Egypten, enten det så er hode eller hale, palmegren eller siv som gjør den. På den tid skal Egypten være som kvinner; det skal forferdes og frykte for Herrens, hærskarenes Guds løftede hånd, som han svinger imot det. Og Juda land skal være en redsel for Egypten; så ofte nogen nevner det for dem, skal de skjelve for det råd som Herren, hærskarenes Gud, tar mot det. På den tid skal det være fem byer i Egyptens land som taler Kana'ans tungemål og sverger Herren, hærskarenes Gud, troskap; en av dem skal kalles Ir-Haheres. På den tid skal det være et alter for Herren midt i Egyptens land, og en støtte for Herren ved dets landemerke. Og det skal være til et tegn og et vidne i Egyptens land for Herren, hærskarenes Gud; når de roper til Herren over undertrykkerne, skal han sende dem en frelser og stridsmann og fri dem ut. Og Herren skal gi sig til kjenne for Egypten, og egypterne skal kjenne Herren på den tid, og de skal bære frem slaktoffer og matoffer og gjøre løfter til Herren og holde dem. Herren skal slå Egypten, han skal slå, men også læge, og de skal vende om til Herren, og han skal bønnhøre dem og læge dem. På den tid skal det være en ryddet vei fra Egypten til Assyria, og assyrerne skal komme til Egypten, og egypterne til Assyria, og egypterne skal tjene Herren sammen med assyrerne. På den tid skal Israel være den tredje med Egypten og med Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypten og mine henders verk Assyria og min arv Israel!
Første lesning
Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske, kvinner av de hedningefolk om hvilke Herren hadde sagt til Israels barn: I skal ikke gi eder i lag med dem, og de ikke med eder; ellers kommer de visselig til å vende eders hjerte til sine guder. Til dem holdt Salomo sig og elsket dem. Han hadde syv hundre hustruer av fyrstelig rang og tre hundre medhustruer; disse hans hustruer bøide hans sinn. Og da Salomo blev gammel, vendte hustruene hans hjerte til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, således som hans far Davids hjerte hadde vært. Og Salomo fulgte Astarte, sidoniernes guddom, og Milkom, ammonittenes vederstyggelighet. Og Salomo gjorde hvad ondt var i Herrens øine, og fulgte ikke trolig efter Herren, således som hans far David hadde gjort. På den tid bygget Salomo en offerhaug for Kamos, Moabs vederstyggelighet, på det fjell som ligger midt imot Jerusalem, og for Molok, Ammons barns vederstyggelighet. Og det samme gjorde han for alle sine fremmede hustruer, som brente røkelse og ofret til sine guder. Da blev Herren vred på Salomo fordi han hadde vendt sitt hjerte bort fra Herren, Israels Gud, som hadde åpenbaret sig for ham to ganger og uttrykkelig forbudt ham å følge andre guder; men han hadde ikke holdt sig efter Herrens bud. Da sa Herren til Salomo: Siden dette er kommet dig i sinne, og du ikke har holdt min pakt og mine lover, som jeg har gitt dig, så vil jeg rive riket fra dig og gi det til din tjener. Men for din far Davids skyld vil jeg ikke gjøre det i din tid - fra din sønn vil jeg rive riket. Dog vil jeg ikke rive hele riket fra ham; en stamme vil jeg gi din sønn for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, som jeg har utvalgt.
Morgenbønn — første lesning
I det år kong Ussias døde, så jeg Herren sitte på en høi, høi trone, og slepet av hans kåpe opfylte templet. Serafer stod omkring ham. Seks vinger hadde hver; med to dekket han sitt åsyn, med to dekket han sine føtter, og med to fløi han. Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud; all jorden er full av hans herlighet. Og tresklenes poster bevet ved de ropendes røst, og huset blev fylt med røk. Da sa jeg: Ve mig! Jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene leber, og jeg bor midt iblandt et folk med urene leber, og mine øine har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud. Da fløi en av serafene bort til mig med en gloende sten i sin hånd; med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine leber, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet. Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send mig! Og han sa: Gå avsted og si til dette folk: Hør og hør, men forstå ikke, og se og se, men skjønn ikke! Gjør dette folks hjerte sløvt og gjør dets ører tunghørte og klin dets øine til, forat det ikke skal se med sine øine og ikke høre med sine ører, og dets hjerte ikke forstå og omvende sig, så det blir lægt! Da spurte jeg: Hvor lenge, Herre? Og han sa: Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken.
Epistel
O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier! For hvem kjente Herrens sinn? eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem gav ham noget først, så han skulde få vederlag igjen? For av ham og ved ham og til ham er alle ting; ham være æren i evighet! Amen.
Første lesning
Og Herren talte til Moses og sa: I den første måned, på den første dag i måneden, skal du reise tabernaklet, sammenkomstens telt. Der skal du sette vidnesbyrdets ark og dekke for arken med forhenget. Så skal du sette inn bordet, og på det skal du legge alt som skal ligge på det; og du skal bære inn lysestaken og sette op lampene på den. Og du skal sette det gullklædde røkoffer-alter foran vidnesbyrdets ark og henge op teppet for inngangen til tabernaklet. Brennoffer-alteret skal du sette foran inngangen til tabernaklet, sammenkomstens telt. Og tvettekaret skal du sette mellem sammenkomstens telt og alteret og ha vann i det. Og så skal du sette op forgården rundt omkring og henge op teppet for porten til forgården. Derefter skal du ta salvingsoljen og salve tabernaklet og alt som er i det, og du skal hellige tabernaklet og alt som hører det til, så det blir hellig. Og du skal salve brennofferalteret og alt som hører det til, og du skal hellige alteret, og alteret skal være høihellig. Og du skal salve tvettekaret og dets fotstykke og hellige det. Så skal du føre Aron og hans sønner frem til inngangen til sammenkomstens telt Og tvette dem med vann. Og du skal klæ Aron i de hellige klær og salve ham og hellige ham, og så skal han tjene mig som prest. Og hans sønner skal du også føre frem og klæ dem i underkjortlene. Og du skal salve dem, likesom du salvet deres far, og så skal de tjene mig som prester; og denne salving skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt efter slekt. Og Moses gjorde så; han gjorde i ett og alt således som Herren befalte ham. I den første måned i det annet år, på den første dag i måneden, var det tabernaklet blev reist. Da reiste Moses tabernaklet: Han satte ned fotstykkene og stilte op plankene, la tverrstengene inn og reiste stolpene. Så bredte han ut dekket over tabernaklet og la varetaket ovenpå, således som Herren hadde befalt Moses. Derefter tok han og la vidnesbyrdet i arken og satte stengene i og satte nådestolen ovenpå arken. Og arken satte han inn i tabernaklet og hengte op det dekkende forheng foran vidnesbyrdets ark, således som Herren hadde befalt Moses. Så satte han bordet i sammenkomstens telt ved den nordre vegg av tabernaklet utenfor forhenget og la brødene i rad på det for Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt Moses Lysestaken satte han i sammenkomstens telt midt imot bordet ved den søndre vegg av tabernaklet og satte op lampene for Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt Moses Så satte han det gullklædde alter i sammenkomstens telt foran forhenget og brente velluktende røkelse på det, således som Herren hadde befalt Moses Derefter hengte han op teppet for inngangen til tabernaklet. Brennoffer-alteret satte han ved inngangen til tabernaklet, sammenkomstens telt, og ofret brennoffer og matoffer på det, således som Herren hadde befalt Moses Tvettekaret satte han mellem sammenkomstens telt og alteret og hadde vann i det til å tvette sig med. Og Moses og Aron og hans sønner tvettet sine hender og sine føtter i det. Når de gikk inn i sammenkomstens telt, og når de trådte nær til alteret, tvettet de sig, således som Herren hadde befalt Moses. Så reiste han op forgården omkring tabernaklet og alteret og hengte op teppet for porten til forgården. Således fullendte Moses verket. Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte tabernaklet. Og Moses kunde ikke gå inn i sammenkomstens telt fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte tabernaklet. Og når skyen løftet sig fra tabernaklet, brøt Israels barn op; så gjorde de på alle sine tog. Men når skyen ikke løftet sig, brøt de ikke op, men ventet til den dag den atter løftet sig. For Herrens sky lå over tabernaklet om dagen, og om natten lyste den som ild, for alle Israels barns øine på alle deres tog.
Morgenbønn — andre lesning
Jesu Kristi åpenbaring, som Gud gav ham forat han skulde vise sine tjenere det som snart skal skje; og han sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes, som har vidnet om Guds ord og Jesu Kristi vidnesbyrd, alt det han så. Salig er den som leser, og de som hører det profetiske ord og tar vare på det som er skrevet der; for tiden er nær. Johannes - til de syv menigheter i Asia: Nåde være med eder og fred fra ham som er og som var og som kommer, og fra de syv ånder som er for hans trone, og fra Jesus Kristus, det troverdige vidne, den førstefødte blandt de døde og herren over kongene på jorden! Ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører æren og styrken i all evighet. Amen. Se, han kommer med skyene, og hvert øie skal se ham, også de som har gjennemstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen. Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, den Allmektige. Jeg, Johannes, som er eders bror og har del med eder i trengselen og riket og tålmodigheten i Jesus, jeg var på den ø som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vidnesbyrds skyld. Jeg var bortrykket i ånden på Herrens dag, og jeg hørte bak mig en høi røst som av en basun, som sa: Det du ser, skriv det i en bok og send det til de syv menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea. Og jeg vendte mig om for å se røsten som talte med mig, og da jeg vendte mig, så jeg syv lysestaker av gull, og midt imellem lysestakene en som lignet en menneskesønn, klædd i en fotsid kjortel og ombundet under brystet med et gullbelte, og hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som sne, og hans øine som ildslue, og hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var gjort glødende i en ovn, og hans røst som en lyd av mange vann. Og i sin høire hånd hadde han syv stjerner, og av hans munn gikk det ut et tveegget skarpt sverd, og hans åsyn var som solen når den skinner i sin kraft. Og da jeg så ham, falt jeg ned for hans føtter som en død, og han la sin høire hånd på mig og sa: Frykt ikke! jeg er den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til dødsriket. Skriv da det du så, både det som er, og det som herefter skal skje, hemmeligheten med de syv stjerner som du så i min høire hånd, og de syv gull-lysestaker! De syv stjerner er engler for de syv menigheter, og de syv lysestaker er syv menigheter.
Responsoriesalme
Til sangmesteren, efter Gittit; av Korahs barn; en salme. Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud! Min sjel lenges, ja vansmekter av lengsel efter Herrens forgårder; mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud. Spurven har jo funnet sig et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger - dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud! Salige er de som bor i ditt hus; de skal stadig love dig. Sela. Salig er det menneske som har sin styrke i dig, de hvis hu står til de jevne veier. Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse. De går frem fra kraft til kraft, de treder frem for Gud på Sion. Herre, Gud, hærskarenes Gud, hør min bønn! Vend øret til, Jakobs Gud! Sela. Gud, vårt skjold, se til og sku din salvedes åsyn! For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller stå ved dørtreskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt. For Gud Herren er sol og skjold, Herren gir nåde og ære; han nekter ikke dem noget godt som vandrer i uskyld. Herre, hærskarenes Gud, salig er det menneske som setter sin lit til dig.
Evangelium
Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!
Responsoriesalme
Da Israel drog ut av Egypten, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål, da blev Juda hans helligdom, Israel hans rike. Havet så det og flydde, Jordan vendte om og løp tilbake. Fjellene hoppet som værer, haugene som unge lam. Hvad har hendt dig, du hav, at du flyr, du Jordan, at du vender om og løper tilbake, I fjell, at I hopper som værer, I hauger som unge lam? For Herrens åsyn bev, du jord, for Jakobs Guds åsyn, han som gjør klippen til en vannrik sjø, den hårde sten til en vannkilde!
Responsoriesalme
En salme av David. Herre, hør min bønn, vend øret til mine inderlige bønner, svar mig i din trofasthet, i din rettferdighet, og gå ikke i rette med din tjener! For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn. For fienden har forfulgt min sjel, han har knust mitt liv til jorden, han har satt mig på mørke steder som de evig døde. Og min ånd er vansmektet i mig, mitt hjerte er forferdet inneni mig. Jeg kommer fordums dager i hu, jeg tenker på alt ditt verk, jeg grunder på dine henders gjerning. Jeg utbreder mine hender til dig, min sjel lenges efter dig som et vansmektende land. Sela. Skynd dig å svare mig, Herre! Min ånd fortæres; skjul ikke ditt åsyn for mig, så jeg blir lik dem som farer ned i graven! La mig årle høre din miskunnhet, for til dig setter jeg min lit! Kunngjør mig den vei jeg skal vandre, for til dig opløfter jeg min sjel! Fri mig fra mine fiender, Herre! Hos dig søker jeg ly. Lær mig å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd lede mig på jevnt land! For ditt navns skyld, Herre, vil du holde mig i live; i din rettferdighet vil du føre min sjel ut av trengsel, og i din miskunnhet vil du utrydde mine fiender og ødelegge alle dem som trenger min sjel; for jeg er din tjener.
Responsoriesalme
En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig! La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer! Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør! Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter! La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap. Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige. Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port. For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel! Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett! La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!
Aftenbønn — første lesning
Og Herren åpenbarte sig for ham i Mamres terebinte-lund, mens han satt i døren til sitt telt midt på heteste dagen. Da han så op, fikk han se tre menn som stod foran ham; og da han blev dem var, løp han dem i møte fra teltdøren og bøide sig til jorden og sa: Herre! Dersom jeg har funnet nåde for dine øine, så gå ikke din tjener forbi! La oss få hente litt vann, så I kan få tvette eders føtter, og hvil eder under treet! Og la mig hente et stykke brød, så I kan vederkvege eder før I drar videre - siden I nu har lagt veien om eders tjener. De sa: Ja, gjør som du sier! Da skyndte Abraham sig inn i teltet til Sara og sa: Skynd dig og ta tre mål fint mel; elt det og bak kaker! Og selv sprang Abraham bort til buskapen og hentet en fin og god kalv; den gav han til drengen, og han skyndte sig å lage den til. Så tok han rømme og søt melk og kalven som han hadde latt drengen lage til, og satte det for dem; og han stod hos dem under treet mens de åt. Da sa de til ham: Hvor er Sara, din hustru? Han svarte: Hun er der inne i teltet. Da sa han: Jeg vil komme igjen til dig på denne tid næste år, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Og Sara hørte det i teltdøren, for den var bak ham. Men Abraham og Sara var gamle og langt ute i årene; Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis. Derfor lo Sara ved sig selv og sa: Skulde jeg, nu jeg er blitt gammel, ha attrå, og min mann er også gammel. Da sa Herren til Abraham: Hvorfor ler Sara og tenker: Skal jeg da virkelig få barn, nu jeg er blitt gammel? Skulde nogen ting være umulig for Herren? På denne tid næste år vil jeg komme til dig igjen, og da skal Sara ha en sønn. Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke. For hun var redd. Da sa han: Jo, du lo. Så stod mennene op for å gå derfra, og de tok veien bortimot Sodoma; og Abraham gikk med dem for å følge dem på veien. Da sa Herren: Skulde jeg vel dølge for Abraham det som jeg tenker å gjøre? Abraham skal jo bli et stort og tallrikt folk, og alle jordens folk skal velsignes i ham; for jeg har utvalgt ham forat han skal byde sine barn og sitt hus efter sig at de skal holde sig efter Herrens vei og gjøre rett og rettferdighet, så Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham. Og Herren sa: Ropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig meget svær. Jeg vil stige ned og se om de i alt har båret sig slik at som det lyder det rop som er nådd op til mig, og hvis ikke, så vil jeg vite det. Så vendte mennene sig derfra og gikk til Sodoma, men Abraham blev stående for Herrens åsyn. Og Abraham trådte nærmere og sa: Vil du da rykke den rettferdige bort sammen med den ugudelige? Kanskje det er femti rettferdige i byen; vil du da rykke dem bort og ikke spare byen for de femti rettferdiges skyld som kunde være der? Det være langt fra dig å gjøre slikt og slå ihjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme vis som den ugudelige! Det være langt fra dig! Den som dømmer hele jorden, skulde ikke han gjøre rett? Da sa Herren: Dersom jeg i byen Sodoma finner femti rettferdige, da vil jeg spare hele byen for deres skyld. Men Abraham tok atter til orde og sa: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske; kanskje det fattes fem i de femti rettferdige, vil du da ødelegge hele byen for disse fems skyld? Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den dersom jeg finner fem og firti der. Men han blev ennu ved å tale til ham og sa: Kanskje det finnes firti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det - for de firtis skyld. Men han sa: Herre, bli ikke vred om jeg taler! Kanskje det finnes tretti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det dersom jeg finner tretti der. Da sa han: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren; kanskje det finnes tyve. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tyves skyld. Da sa han: Herre, bli ikke vred om jeg taler bare denne ene gang til! Kanskje det finnes ti. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tis skyld. Så gikk Herren bort, da han hadde talt ut med Abraham; og Abraham vendte tilbake til det sted hvor han bodde.
Andre lesning
Da så Paulus fast på rådet og sa: Brødre! med all god samvittighet har jeg ført mitt levnet for Gud inntil denne dag. Ypperstepresten Ananias bød da dem som stod der, å slå ham på munnen. Da sa Paulus til ham: Gud skal slå dig, du kalkede vegg! Og du sitter her for å dømme mig efter loven, og du bryter loven ved å byde at de skal slå mig? De som stod der, sa da: Skjeller du ut Guds yppersteprest? Og Paulus sa: Jeg visste ikke, brødre, at det var ypperstepresten; det står jo skrevet: Mot en høvding blandt ditt folk skal du ikke bruke ukvemsord. Da nu Paulus visste at den ene del av dem var sadduseere og den andre del fariseere, ropte han i rådet: Brødre! jeg er en fariseer, sønn av fariseere; det er for håp og for de dødes opstandelse at jeg står her for retten. Da han sa dette, blev det strid mellem fariseerne og sadduseerne, og hopen blev innbyrdes uenig. For sadduseerne sier at det ikke er nogen opstandelse, heller ikke nogen engel eller ånd; men fariseerne lærer begge deler. Nu blev det da et stort skrik, og nogen skriftlærde av fariseernes flokk stod op og stred skarpt og sa: Vi finner intet ondt hos dette menneske; om det nu var en ånd som talte til ham, eller en engel? Da det nu opstod stor strid, fryktet den øverste høvedsmann for at Paulus skulde bli slitt i stykker av dem, og han bød krigsfolket å gå ned og rive ham ut fra dem og føre ham inn i festningen. Men natten efter stod Herren for ham og sa: Vær frimodig! likesom du vidnet om mig i Jerusalem, således skal du også vidne i Rom. Men da det var blitt dag, la jødene sig sammen mot ham, og forbannet sig på at de hverken vilde ete eller drikke før de hadde drept Paulus. Det var mere enn firti som således sammensvor sig, og de gikk til yppersteprestene og de eldste og sa: Vi har forbannet oss på at vi ikke vil smake mat før vi har drept Paulus; nu må da I sammen med rådet la den øverste høvedsmann vite at han skal føre ham ned til eder, som om I nøiere vilde prøve hans sak; så holder vi oss ferdige til å drepe ham før han når frem. Men Paulus' søstersønn fikk høre om dette hemmelige råd, og han kom og gikk inn i festningen og fortalte Paulus det. Paulus kalte da en av høvedsmennene til sig og sa: Før denne unge mann til den øverste høvedsmann! for han har noget å melde ham. Han tok ham da med sig og førte ham til den øverste høvedsmann og sier: Fangen Paulus kalte mig til sig og bad mig føre denne unge mann til dig, da han hadde noget å si dig. Den øverste høvedsmann tok ham da ved hånden og gikk til side og spurte: Hvad er det du har å melde mig? Han sa da: Jødene er kommet overens om å be dig at du imorgen vil føre Paulus for rådet, som om det vilde få nøiere rede på hans sak; du må da ikke la dig overtale av dem; for mere enn firti menn av dem ligger på lur efter ham, og de har forbannet sig på at de hverken vil ete eller drikke før de har drept ham, og nu holder de sig ferdige og venter på at du skal love det. Den øverste høvedsmann lot da den unge mann gå og bød ham: Du må ikke si til nogen at du har latt mig få vite dette. Og han kalte til sig to av høvedsmennene og sa: La to hundre stridsmenn holde sig ferdige til å dra til Cesarea, og sytti hestfolk og to hundre skyttere, fra den tredje time på natten! Og han bød at de skulde gjøre hester i stand, forat de kunde la Paulus ride på dem og føre ham sikkert frem til landshøvdingen Feliks. Og han skrev et brev med dette innhold: Klaudius Lysias hilser den mektige landshøvding Feliks. Denne mann, som var grepet av jødene og nær ved å bli drept av dem, ham fridde jeg ut; jeg kom til med krigsfolket, efterat jeg hadde fått vite at han var romersk borger; og da jeg vilde vite hvad det var de hadde å klage på ham, førte jeg ham ned for deres råd. Jeg fant da at de førte klage over ham for nogen spørsmål i deres lov, men at det ikke var noget klagemål imot ham som gjorde ham skyldig til død eller fengsel. Men da det nu er blitt meldt mig at de vil gjøre et overfall på mannen, sender jeg ham uten ophold til dig, efterat jeg har pålagt hans anklagere at også de skal fremføre for dig det de har å si. Krigsfolket tok nu Paulus, som det var blitt dem pålagt, og førte ham om natten til Antipatris, og dagen efter lot de hestfolket dra videre med ham og vendte selv tilbake til festningen. De kom da til Cesarea og lot landshøvdingen få brevet, og førte også Paulus frem for ham. Da han hadde lest det og spurt hvad land han var fra, og fått vite at han var fra Kilikia, sa han: Jeg skal ta dig i forhør når dine anklagere kommer. Og han bød at han skulde holdes i varetekt i Herodes' borg.
Andre lesning
Og han viste mig en elv med livsens vann, som rant, klar som krystall, ut fra Guds og Lammets trone. Mellem stadens gate og elven, på begge sider, stod livsens tre, som bar frukt tolv ganger og gav sin frukt hver måned; og bladene på treet var til lægedom for folkene. Og ingen forbannelse skal være mere, og Guds og Lammets trone skal være i den, og hans tjenere skal tjene ham, og de skal se hans åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Og natt skal ikke være mere, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem; og de skal regjere i all evighet. Og han sa til mig: Disse ord er troverdige og sanne, og Herren, den Gud som utdeler sin Ånd til profetene, har sendt ut sin engel for å vise sine tjenere det som snart skal skje. Og se, jeg kommer snart. Salig er den som tar vare på de profetiske ord i denne bok. Og jeg, Johannes, er den som så og hørte dette; og da jeg hadde hørt og sett, falt jeg ned for å tilbede for den engels føtter som viste mig dette. Og han sier til mig: Var dig for det! jeg er din og dine brødre profetenes medtjener og deres som tar vare på ordene i denne bok. Gud skal du tilbede! Og han sier til mig: Du skal ikke sette segl for de profetiske ord i denne bok; for tiden er nær. La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort! Se, jeg kommer snart, og min lønn er med mig, til å gi enhver igjen efter som hans gjerning er. Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, den første og den siste. Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livsens tre og gjennem portene komme inn i staden. Men utenfor er hundene og trollmennene og horkarlene og manndraperne og avgudsdyrkerne og enhver som elsker og taler løgn. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder om menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt! Jeg vidner for enhver som hører de profetiske ord i denne bok: Dersom nogen legger noget til dette, da skal Gud legge på ham de plager som er skrevet i denne bok; og dersom nogen tar noget bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livsens tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok. Han som vidner dette, sier: Ja, jeg kommer snart. Amen, ja kom, Herre Jesus! Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder alle! Amen.
Andre lesning
Nu hadde vel og den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten og sin jordiske helligdom For der blev laget et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene: dette kalles det Hellige. Og bak det annet forheng var det telt som kalles det Aller-helligste, som hadde et røkoffer-alter av gull og paktens ark, som var klædd rundt om med gull, og i denne var en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler, og over den herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen; men om disse ting skal vi ikke nu tale stykke for stykke. Men da nu dette er laget således, går prestene alltid inn i det forreste telt når de utfører sin tjeneste; men i det annet telt går bare ypperstepresten inn en gang om året, ikke uten blod, som han bærer frem for sig selv og for folkets forseelser, idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen ennu ikke er åpenbaret så lenge det forreste telt ennu står, for dette er et billede inntil den nuværende tid, og svarende til dette bæres det da frem både gaver og slaktoffer, som dog ikke makter å gjøre den fullkommen efter samvittigheten som tjener Gud, men som bare, sammen med mat og drikke og alle slags tvetninger, er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennem det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning, og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet, hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar sig selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!
Andre lesning
Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væbne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, så I ikke lenger skal leve efter menneskers lyster, men efter Guds vilje, den tid I ennu skal være i kjødet. For det er nok at I i den fremfarne livstid har gjort hedningenes vilje, idet I ferdedes i skamløshet, lyster, fyll, svir, drikk og skammelig avgudsdyrkelse; derfor undrer de sig når I ikke renner med dem ut i den samme strøm av ryggesløshet, og spotter eder; men de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde. For derfor blev evangeliet forkynt også for døde at de visstnok skulde dømmes som mennesker i kjødet, men leve således som Gud i ånden. Men alle tings ende er kommet nær; vær derfor sindige og edrue så I kan bede, og ha fremfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr! Efter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde:
Evangelium
Og de kom over på hin side av sjøen, til gerasenernes bygd. Og da han var gått ut av båten, kom det straks mot ham ut av gravene en mann som var besatt av en uren ånd. Han hadde sitt tilhold der i gravene, og de kunde ikke lenger binde ham, ikke engang med lenker; for han hadde ofte vært bundet med fot-jern og lenker, og lenkene hadde han revet av sig, og fot-jernene hadde han sønderslitt, og ingen kunde rå med ham, og han var alltid, natt og dag, i gravene og på fjellene og skrek og slo sig selv med stener. Og da han så Jesus langt borte, løp han til og falt ned for ham, og ropte med høi røst: Hvad har jeg med dig å gjøre, Jesus, du den høieste Guds Sønn? Jeg besverger dig ved Gud at du ikke må pine mig! For han sa til ham: Far ut av mannen, du urene ånd! Og han spurte ham: Hvad er ditt navn? Og han sa til ham: Legion er mitt navn; for vi er mange. Og han bad ham meget at han ikke måtte drive dem ut av bygden. Men det gikk en stor svinehjord og beitet der ved fjellet, Og de bad ham: Send oss inn i svinene, så vi kan fare i dem! Og han gav dem lov til det. Og de urene ånder fór ut og fór i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen, omkring to tusen i tallet, og druknet i sjøen. Og de som gjætte dem, tok flukten, og fortalte det i byen og i bygden. Og folk kom ut for å se hvad som hadde hendt. Og de kom til Jesus og så den besatte sitte påklædd og ved sans og samling, han som hadde vært besatt av legionen, og de blev forferdet. Og de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes det var gått med den besatte, og om svinene. Og de begynte å be ham at han vilde dra bort fra deres landemerker. Og da han gikk i båten, bad den besatte om å få være med ham. Og han gav ham ikke lov, men sa til ham: Gå hjem til dine og fortell dem hvor store ting Herren har gjort imot dig, og at han har miskunnet sig over dig! Og han gikk bort og begynte å kunngjøre i Dekapolis hvor store ting Jesus hadde gjort imot ham; og alle undret sig. Og da Jesus var faret over med båten til hin side igjen, samlet meget folk sig om ham; og han var ved sjøen. Og det kom en av synagoge-forstanderne ved navn Jairus; og da han så ham, falt han ned for hans føtter, og han bad ham meget og sa: Min datter ligger på det siste; kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve! Og han gikk bort med ham, og meget folk fulgte ham, og de trengte ham. Og der var en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år; og hun hadde lidt meget av mange læger og satt til alt det hun eide, og hadde ikke hatt nogen hjelp av det, men var heller blitt verre; da hun hadde hørt ryktet om Jesus, kom hun midt iblandt folket og rørte bakfra ved hans klædebon. For hun sa: Kan jeg få røre, om det så bare er ved hans klær, så blir jeg helbredet. Og straks uttørkedes hennes blods kilde, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage. Og Jesus kjente straks hos sig selv den kraft som gikk ut fra ham, og han vendte sig om i hopen og sa: Hvem var det som rørte ved mine klær? Og hans disipler sa til ham: Du ser at folket trenger dig på alle kanter, og du sier: Hvem var det som rørte ved mig? Og han så sig om for å få øie på henne som hadde gjort dette. Men kvinnen kom redd og skjelvende, for hun visste hvad som var skjedd med henne, og hun falt ned for ham og sa ham hele sannheten. Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred, og vær helbredet for din plage! Mens han ennu talte, kom det folk fra synagoge-forstanderen og sa: Din datter er død; hvorfor umaker du mesteren lenger? Men Jesus hørte det ord som blev sagt, og sa til synagoge-forstanderen: Frykt ikke, bare tro! Og han lot ingen følge med sig uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror. Og de kom til synagoge-forstanderens hus, og han så en larmende hop og folk i stor gråt og jammer, og han gikk inn og sa til dem: Hvorfor larmer og gråter I? Barnet er ikke død; hun sover. Og de lo ham ut. Men han driver alle ut, og tar med sig barnets far og mor og dem som var med ham, og går inn der hvor barnet var. Og han tar barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi; det er utlagt: Pike! jeg sier dig: Stå op! Og straks stod piken op og gikk omkring; for hun var tolv år gammel. Og de blev storlig forferdet. Og han bød dem strengt at ikke nogen skulde få dette å vite; og han sa at de skulde gi henne noget å ete.
Aftenbønn — andre lesning
Dette sier jeg da og vidner i Herren at I ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer i sitt sinns tomhet, formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av deres hjertes forherdelse, de som følelsesløse har overgitt sig til skamløshet, så de driver all urenhet tillikemed havesyke. Men I har ikke lært Kristus således å kjenne, om I ellers har hørt om ham og er blitt oplært i ham, således som sannhet er i Jesus, at I efter eders forrige ferd skal avlegge det gamle menneske, som forderves ved de dårende lyster, men fornyes i eders sinns ånd og iklæ eder det nye menneske, som er skapt efter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet. Derfor, avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin næste, fordi vi er hverandres lemmer! Om I vredes, da synd ikke; la ikke solen gå ned over eders vrede, og gi ikke djevelen rum! Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noget godt med sine hender, forat han kan ha noget å gi til den som trenger. Ingen råtten tale gå ut av eders munn, men sådan tale som er god til nødvendig opbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på; og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som I har fått til innsegl til forløsningens dag! Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder, likesom all ondskap; men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt eder i Kristus!
Evangelium
Men da han hadde talt, bad en fariseer ham at han vilde ete hos ham; han gikk da inn og satte sig til bords. Men da fariseeren så at han ikke først vasket sig før måltidet, undret han sig. Da sa Herren til ham: I fariseere renser nu beger og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og ondskap. I dårer! han som gjorde det utvendige, har ikke han også gjort det innvendige? Men gi det som er inneni, til almisse, og se, da er alt rent for eder. Men ve eder, I fariseere, I som gir tiende av mynte og rute og alle slags maturter, og ikke spør efter rett og kjærlighet til Gud! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort. Ve eder, I fariseere, I som så gjerne vil ha de øverste seter i synagogene og hilsninger på torvene! Ve eder, I som ligner de ukjennelige graver, som menneskene går omkring på uten å vite av det! Da svarte en av de lovkyndige og sa til ham: Mester! ved å si dette krenker du også oss. Men han sa: Ve også eder, I lovkyndige, I som lesser byrder på menneskene, som de vanskelig kan bære, og selv rører I ikke byrdene med én av eders fingrer! Ve eder, I som bygger gravsteder for profetene, og eders fedre slo dem ihjel! Så gir I da eders fedres gjerninger vidnesbyrd og samtykke; for de slo dem ihjel, og I bygger. Derfor sa også Guds visdom: Jeg vil sende profeter og apostler til dem, og nogen av dem skal de slå ihjel, og nogen skal de forfølge, forat alle profeters blod, som er utøst fra verdens grunnvoll blev lagt, skal bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til Sakarias' blod, han som blev drept mellem alteret og templet. Ja, sier jeg eder, det skal bli krevd av denne slekt. Ve eder, I lovkyndige, I som har tatt kunnskapens nøkkel til eder! Selv er I ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har I hindret. Og da han gikk ut derfra, begynte de skriftlærde og fariseerne å trenge hårdt inn på ham og å spørre ham ut om mangt og meget, for de lurte på ham for å lokke noget ut av hans munn.
Evangelium
Vidner jeg om mig selv, da er mitt vidnesbyrd ikke sant; det er en annen som vidner om mig, og jeg vet at det vidnesbyrd han vidner om mig, er sant. I har sendt bud til Johannes, og han har vidnet for sannheten; jeg tar ikke imot vidnesbyrd av et menneske, men jeg sier dette forat I skal bli frelst. Han var det brennende og skinnende lys, men I vilde bare en tid fryde eder i hans lys. Men jeg har det vidnesbyrd som er større enn det Johannes har vidnet; for de gjerninger som Faderen har gitt mig å fullbyrde, selve disse gjerninger som jeg gjør, de vidner om mig at Faderen har utsendt mig. Og Faderen, som har sendt mig, han har vidnet om mig; hverken har I nogensinne hørt hans røst eller sett hans skikkelse, og hans ord har I ikke blivende i eder; for den han har sendt, ham tror I ikke.
Evangelium
Men mens de talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og sadduseerne over dem; de harmedes over at de lærte folket og forkynte i Jesus opstandelsen fra de døde, og de la hånd på dem og satte dem i fengsel til den næste dag; for det var alt aften. Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til troen, og tallet på mennene blev omkring fem tusen. Dagen efter skjedde det da at deres rådsherrer og eldste og skriftlærde samlet sig i Jerusalem, og med dem ypperstepresten Annas og Kaifas og Johannes og Aleksander og så mange som var av yppersteprestelig ætt, og de stilte dem frem midt iblandt sig og spurte dem: Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn gjorde I dette? Da sa Peter til dem, fylt av den Hellige Ånd: I folkets rådsherrer og Israels eldste! Når vi idag blir tatt i forhør for en velgjerning mot et sykt menneske, om hvad han er helbredet ved, da være det vitterlig for eder alle og for hele Israels folk at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som I korsfestet, han som Gud opvakte fra de døde, ved ham står denne helbredet for eders øine. Han er den sten som blev forkastet av eder, I bygningsmenn, men som er blitt hjørnesten. Og det er ikke frelse i nogen annen; for det er heller ikke noget annet navn under himmelen, gitt blandt mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst. Men da de så Peters og Johannes' frimodighet og fikk vite at de var ulærde og lege menn, undret de sig, og de kjente dem igjen, at de hadde vært med Jesus; og da de så mannen stå ved deres side, han som var blitt helbredet, kunde de ikke si imot. De bød dem da gå ut fra rådet, og de rådførte sig med hverandre og sa: Hvad skal vi gjøre med disse mennesker? for at et vitterlig tegn er gjort ved dem, det er åpenbart for alle som bor i Jerusalem, og det kan vi ikke nekte. Men forat det ikke skal utbrede sig mere blandt folket, så la oss alvorlig true dem til ikke mere å tale i dette navn til noget menneske! Så kalte de dem inn og bød dem at de aldeles ikke skulde tale eller lære i Jesu navn. Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øine å lyde eder mere enn Gud! for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt. De truet dem da enn mere, og så lot de dem gå, da de for folkets skyld ikke fant nogen råd til å straffe dem; for alle priste Gud for det som var skjedd; for han var mere enn firti år gammel den mann som dette helbredelsestegn hadde hendt med. Da de nu var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem. Da de hørte det, løftet de samdrektig sin røst til Gud og sa: Herre! du som gjorde himmelen og jorden og havet og alt det som i dem er, du som ved din tjener Davids munn sa: Hvorfor fnyste hedningene og grundet folkene på det som fåfengt er? Jordens konger steg frem, og høvdingene samlet sig sammen mot Herren og mot hans salvede - ja i sannhet, i denne by samlet de sig mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulde skje. Og nu, Herre! hold øie med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut til helbredelse og til tegn og undergjerninger ved din hellige tjener Jesu navn. Og da de hadde bedt, skalv det sted hvor de var samlet, og de blev alle fylt med den Hellige And, og de talte Guds ord med frimodighet. Men hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og en sjel, og ikke en sa om noget av sitt gods at det var hans eget de hadde alt felles. Og med stor kraft bar apostlene frem vidnesbyrdet om den Herre Jesu opstandelse, og det var stor nåde over dem alle. For det var heller ikke nogen trengende iblandt dem; for alle som eide akrer eller hus, solgte dem og bar frem verdien av det de hadde solgt, og la det for apostlenes føtter, og det blev delt ut til enhver efter som han hadde trang til. Og Josef, som av apostlene hadde fått tilnavnet Barnabas, det er utlagt: formaningens sønn, en levitt, født på Kypern, som eide en aker, solgte den og bar frem pengene og la dem for apostlenes føtter.
En daglig plan som tar deg fortløpende gjennom Bibelen. Bibelteksten er fri for opphavsrett. (Norsk Bibel)
Dagens lesninger, hver morgen
I Bosko venter dagens lesninger på deg hver morgen — merk hver enkelt som lest så du aldri mister oversikten, les dem i en av 30 oversettelser og dvel ved en kort refleksjon. Din tradisjons daglige lesninger, fulgt og alltid lett tilgjengelig.