Bosko

Dagens lesninger

Skriftlesningene som er fastsatt for dagen, med hele teksten på ditt eget språk. Følg hver morgen din tradisjons daglige lesninger i Bosko-appen.

Første lesning

Filipperne 2:5-11

La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av sig selv gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på sig, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han sig selv, så han blev lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har og Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøie sig, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, Og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.

Første lesning

Jeremia 37

Og Sedekias, Josias' sønn, blev konge efter Konja, Jojakims sønn for Babels konge Nebukadnesar hadde satt ham til konge i Juda land. Men han og hans tjenere og landets folk hørte ikke på Herrens ord, som han talte ved profeten Jeremias. Og kong Sedekias sendte Jehukal, Selemjas sønn, og presten Sefanja, Ma'asejas sønn, til profeten Jeremias og lot si: Bed for oss til Herren vår Gud! Jeremias gikk dengang inn og ut blandt folket; de hadde ennu ikke satt ham i fengsel. Og Faraos hær hadde da draget ut fra Egypten, og da kaldeerne, som holdt Jerusalem kringsatt, spurte det, drog de bort fra Jerusalem. Da kom Herrens ord til profeten Jeremias, og det lød så: Så sier Herren, Israels Gud: Så skal I si til Judas konge, som sendte eder til mig for å spørre mig: Se, Faraos hær, som har draget ut for å komme eder til hjelp, skal vende tilbake til sitt land, Egypten, og kaldeerne skal komme igjen og stride mot denne by, og de skal innta den og brenne den op med ild. Så sier Herren: I må ikke dåre eder selv og si: Kaldeerne skal visselig dra bort fra oss! For de skal ikke dra bort; om I så slo hele kaldeernes hær som strider mot eder, og det bare blev nogen hårdt sårede tilbake iblandt dem, så skulde disse stå op, hver i sitt telt, og brenne denne by op med ild. Og da kaldeernes hær hadde draget bort fra Jerusalem for Faraos hærs skyld, da gikk Jeremias ut av Jerusalem midt iblandt folket for å gå til Benjamins land og hente sin arvelodd derfra. Og da han var i Benjamin-porten, så stod der en høvedsmann for vakten ved navn Jerija, sønn av Selemja, sønn av Hananja; han grep fatt i profeten Jeremias og sa: Du vil gå over til kaldeerne. Da sa Jeremias: Det er løgn; jeg vil ikke gå over til kaldeerne. Men Jerija hørte ikke på Jeremias, han grep ham og førte ham til høvdingene. Da blev høvdingene vrede på Jeremias og slo ham, og de satte ham i fangehuset, i statsskriveren Jonatans hus; for det hadde de gjort til fengsel. Da Jeremias var kommet i fangehullet, i kjelleren, og hadde sittet der i mange dager, sendte kong Sedekias bud og lot ham hente, og kongen spurte ham i sitt hus i lønndom og sa: Er det noget ord fra Herren? Jeremias svarte: Ja, det er. Og så sa han: Du skal bli gitt i Babels konges hånd. Derefter sa Jeremias til kong Sedekias: Hvad har jeg syndet mot dig og dine tjenere og dette folk, siden I har satt mig i fengsel? Og hvor er nu eders profeter, de som profeterte for eder og sa: Babels konge skal ikke komme over eder og over dette land? Og hør nu, herre konge! La min ydmyke bønn bæres frem for ditt åsyn og send mig ikke tilbake til statsskriveren Jonatans hus, forat jeg ikke skal dø der! På kong Sedekias' bud holdt de Jeremias i varetekt i vaktgården og gav ham et brød til hver dag fra bakernes gate, inntil alt brødet i byen var fortært. Og Jeremias blev sittende i vaktgården.

Første lesning

Daniel 6:1-28

Darius fant for godt å sette hundre og tyve satraper over riket; de skulde bo rundt omkring i hele riket. Og over dem satte han tre riksråder, og av dem var Daniel den ene; for dem skulde satrapene avlegge regnskap, så kongen ikke skulde lide noget tap. Men Daniel utmerket sig fremfor riksrådene og satrapene, fordi det var en høi ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. Da søkte riksrådene og satrapene å finne skyld hos Daniel vedkommende rikets styrelse, men de kunde ikke finne nogen skyld eller nogen urett, eftersom han var tro, og det ikke fantes nogen forseelse eller nogen urett hos ham. Så sa disse menn: Vi finner ingen skyld hos denne Daniel, det skulde da være at vi kunde finne noget å anklage ham for i hans gudsdyrkelse. Da stormet disse riksråder og satraper inn til kongen og sa til ham: Kong Darius leve evindelig! Alle riksrådene, stattholderne og satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått om at det burde utstedes en kongelig forordning og gis et strengt forbud, at hver den som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen. Så utsted nu, konge, et sådant forbud, og la det sette op skriftlig, så det efter medernes og persernes uforanderlige lov ikke kan tilbakekalles. I overensstemmelse hermed lot kong Darius sette op en skrivelse med et sådant forbud. Men så snart Daniel fikk vite at skrivelsen var satt op, gikk han inn i sitt hus; der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem, og tre ganger om dagen bøide han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han hadde gjort før. Da stormet disse menn inn og fant Daniel bedende og bønnfallende for sin Gud. Så gikk de frem for kongen og spurte med tanke på det kongelige forbud: Har du ikke latt sette op et forbud, at hvert menneske som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Det ord står fast efter medernes og persernes uforanderlige lov. Da tok de til orde og sa der de stod foran kongen: Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, har ikke aktet på dig, konge, eller på det forbud du har latt sette op; tre ganger om dagen holder han bønn. Da kongen hørte dette, blev han meget bedrøvet og tenkte på hvorledes han skulde kunne frelse Daniel, og helt til solen gikk ned, gjorde han sig umak for å utfri ham. Da stormet disse menn inn på kongen og sa til ham: Vit, konge, at det gjelder den lov hos mederne og perserne at intet forbud og ingen forordning som kongen utsteder, kan forandres. Så bød kongen at Daniel skulde hentes og kastes i løvehulen. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: Din Gud, som du stadig dyrker, han frelse dig! Så blev en sten ført frem og lagt over hulens åpning, og kongen forseglet den med sitt eget og sine stormenns segl, så det ikke skulde kunne skje nogen forandring i det som var gjort med Daniel. Derefter gikk kongen hjem til sitt palass og fastet hele natten, og han lot ikke nogen av sine medhustruer komme inn til sig, og søvnen flydde fra ham. Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, stod kongen op og skyndte sig til løvehulen. Og da han kom nær til hulen, ropte han med sorgfull røst på Daniel. Han tok til orde og sa til Daniel: Daniel, du den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig har dyrket, maktet å frelse dig fra løvene? Da svarte Daniel kongen: Kongen leve evindelig! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort mig nogen skade, fordi jeg er funnet uskyldig for ham, og heller ikke mot dig, konge, har jeg gjort noget galt. Da blev kongen meget glad og bød at Daniel skulde dras op av hulen; og da Daniel var dradd op av hulen, fantes det ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud. Og kongen bød at de menn som hadde klaget på Daniel, skulde hentes, og de blev med sine barn og hustruer kastet i løvehulen; og før de nådde bunnen i hulen, falt løvene over dem og knuste alle deres ben. Derefter skrev kong Darius til alle folk, ætter og tungemål som fantes på den hele jord: Alt godt bli eder i rikt mål til del! Jeg gir hermed det bud at alle folk i hele mitt kongerikes område skal skjelve og frykte for Daniels Gud; for han er den levende Gud og blir i evighet, og hans rike ødelegges ikke, og hans herredømme varer inntil enden. Han frelser og utfrir og gjør tegn og under i himmelen og på jorden - han som frelste Daniel av løvenes vold. Og Daniel levde æret og lykkelig både under Darius' og perseren Kyros' regjering.

Morgenbønn — første lesning

1. Kongebok 22

Nu holdt de sig rolig i tre år; det var ikke nogen krig mellem Syria og Israel. Men i det tredje år hendte det at Josafat, Judas konge, drog ned til Israels konge. Da sa Israels konge til sine tjenere: Vet I ikke at Ramot i Gilead hører oss til? Og vi sitter stille og tar det ikke fra kongen i Syria! Og han sa til Josafat: Vil du dra med mig i krig til Ramot i Gilead? Josafat svarte Israels konge: Som du, så jeg, som ditt folk, så mitt folk, som dine hester, så mine hester. Og Josafat sa fremdeles til Israels konge: Søk dog først å få vite hvad Herren sier! Da kalte Israels konge profetene sammen; det var omkring fire hundre mann; og han spurte dem: Skal jeg dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være? De svarte: Dra op! Herren vil gi det i kongens hånd. Men Josafat sa: Er her ikke nogen annen Herrens profet, så vi kunde spørre Herren til råds gjennem ham? Israels konge svarte Josafat: Der er ennu en mann gjennem hvem vi kan spørre Herren til råds, men jeg hater ham fordi han ikke spår godt om mig, men bare ondt, det er Mika, Jimlas sønn. Josafat sa: Kongen skulde ikke si så! Da kalte Israels konge på en av hoffolkene og sa: Skynd dig og hent Mika, Jimlas sønn! Imens satt Israels konge og Josafat, Judas konge, i kongelig skrud, hver på sin trone, på en treskeplass ved inngangen til Samarias port; og alle profetene stod foran dem og fremsa sine spådommer. Og Sedekias, Kena'anas sønn, gjorde sig horn av jern og sa: Så sier Herren: Med disse skal du stange syrerne til du får gjort ende på dem. Og alle profetene spådde likedan og sa: Dra op til Ramot i Gilead! Så skal du ha lykke med dig, og Herren skal gi det i kongens hånd. Og budet som var gått for å tilkalle Mika, sa til ham: Profetene spår med en munn godt for kongen; la nu også dine ord stemme overens med deres og spå godt! Mika svarte: Så sant Herren lever: Hvad Herren sier til mig, det vil jeg tale. Da han nu kom til kongen, sa kongen til ham: Mika! Skal vi dra i krig til Ramot i Gilead, eller skal vi la det være? Han svarte: Dra op! Så skal du ha lykke med dig, og Herren skal gi det i kongens hånd. Men kongen sa til ham: Hvor mange ganger skal jeg besverge dig at du ikke skal tale annet til mig enn sannhet i Herrens navn? Da sa han: Jeg så hele Israel spredt utover fjellene likesom en fårehjord som ikke har hyrde; og Herren sa: Disse har ingen herre; la dem vende tilbake i fred, hver til sitt hus! Da sa Israels konge til Josafat: Var det ikke det jeg sa til dig: Han spår ikke godt om mig, men bare ondt? Men Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone og hele himmelens hær stå omkring ham på hans høire og venstre side. Og Herren sa: Hvem vil overtale Akab til å dra op til Ramot i Gilead, så han faller der? Og den ene sa så og den annen så. Da gikk ånden frem og stilte sig for Herrens åsyn og sa: Jeg skal overtale ham. Herren spurte ham: Hvorledes? Han svarte: Jeg vil gå avsted og være en løgnens ånd i alle hans profeters munn. Da sa Herren: Ja, du skal overtale ham, og det skal også lykkes dig; gå avsted og gjør så! Se, nu har Herren lagt en løgnens ånd i alle disse dine profeters munn, men Herren har varslet ulykke for dig. Da trådte Sedekias, Kena'anas sønn, frem og slo Mika på kinnet og sa: På hvilken vei er Herrens Ånd gått over fra mig for å tale med dig? Mika svarte: Det skal du få se den dag du flykter fra kammer til kammer for å skjule dig. Da sa Israels konge: Ta Mika og før ham tilbake til byens høvedsmann Amon og til kongesønnen Joas og si: Så sier kongen: Sett ham i fangehuset og la ham leve på fangekost til jeg kommer uskadd hjem igjen! Mika sa: Kommer du uskadd hjem igjen, så har Herren ikke talt gjennem mig. Og han sa: Hør dette, I folk alle sammen! Så drog Israels konge og Judas konge Josafat op til Ramot i Gilead. Og Israels konge sa til Josafat: Jeg vil forklæ mig og så gå i striden; men ta du dine vanlige klær på! Så forklædde Israels konge sig og gikk i striden. Men kongen i Syria hadde befalt sine to og tretti vogn-høvedsmenn: I skal ikke stride mot nogen, hverken liten eller stor, bare mot Israels konge. Da nu vogn-høvedsmennene så Josafat, sa de: Dette er sikkert Israels konge. Og de vendte sig dit for å stride mot ham. Da satte Josafat i et høit rop. Og da vogn-høvedsmennene så at det ikke var Israels konge, vendte de sig fra ham igjen. Men en mann spente sin bue og skjøt på lykke og fromme og traff Israels konge mellem brynjeskjørtet og brynjen. Da sa han til sin vognstyrer: Vend om og før mig ut av hæren! Jeg er såret. Men striden blev stadig hårdere den dag, og kongen blev holdt opreist i vognen mot syrerne; men om aftenen døde han, og blodet av såret fløt ned i vognen. Og ved solens nedgang gikk der det rop gjennem leiren: Hver mann hjem til sin by og sitt land! Således døde kongen og blev ført til Samaria, og de begravde kongen i Samaria. Og da de skylte vognen i dammen ved Samaria, slikket hundene hans blod, mens skjøgene badet sig der, efter det ord som Herren hadde talt. Hvad som ellers er å fortelle om Akab, om alt det han gjorde, og om det elfenbenshus han bygget, og om alle de byer han bygget, det er opskrevet i Israels kongers krønike. Og Akab la sig til hvile hos sine fedre, og hans sønn Akasja blev konge i hans sted. Josafat, Asas sønn, blev konge over Juda i Akabs, Israels konges fjerde år. Josafat var fem og tretti år gammel da han blev konge, og regjerte i Jerusalem i fem og tyve år; hans mor hette Asuba og var datter av Silhi. Han vandret i ett og alt på sin far Asas vei; han vek ikke fra den, men gjorde hvad rett var i Herrens øine. Dog blev offerhaugene ikke nedlagt; folket blev ved å ofre og brenne røkelse på haugene. Josafat holdt fred med Israels konge. Hvad som ellers er å fortelle om Josafat, om de store gjerninger han gjorde, og om de kriger han førte, det er opskrevet i Judas kongers krønike. Han utryddet også av landet de tempel-bolere som var blitt tilbake i hans far Asas dager. Det var dengang ingen konge i Edom; en stattholder regjerte der. Josafat hadde ti Tarsis-skib som skulde gå til Ofir efter gull; men de kom ikke avsted, for nogen av skibene forliste ved Esjon-Geber. Da sa Akasja, Akabs sønn, til Josafat: La mine folk fare med dine folk på skibene! Men Josafat vilde ikke. Og Josafat la sig til hvile hos sine fedre og blev begravet hos sine fedre i sin far Davids stad; og hans sønn Joram blev konge i hans sted. Akasja, Akabs sønn, blev konge over Israel i Samaria i Josafats, Judas konges syttende år og regjerte over Israel i to år. Han gjorde hvad ondt var i Herrens øine, og vandret på sin fars og sin mors vei og på Jeroboams, Nebats sønns vei, han som fikk Israel til å synde; han dyrket Ba'al og tilbad ham og vakte Herrens, Israels Guds harme, aldeles som hans far hadde gjort.

Epistel

Judith 13:18-20;15:9-10

Det finnes ingen utgave av denne boken på ditt eget språk som er fri for opphavsrett, så dette skriftstedet vises på engelsk.

Ozias said to her, “Blessed are you, daughter, in the sight of the Most High God, above all the women upon the earth; and blessed is the Lord God, who created the heavens and the earth, who directed you to cut off the head of the prince of our enemies. For your hope will not depart from the heart of men that remember the strength of God forever. May God turn these things to you for a perpetual praise, to visit you with good things, because you did not spare your life by reason of the affliction of our race, but avenged our fall, walking a straight way before our God.” And all the people said, “Amen! Amen!” When they came to her, they all blessed her with one accord, and said to her, “You are the exaltation of Jerusalem! You are the great glory of Israel! You are the great rejoicing of our race! You have done all these things by your hand. You have done with Israel the things that are good, and God is pleased with it. Blessed be you with the Almighty Lord for evermore.” And all the people said, “Amen!”

Første lesning

Job 3

Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født. Job tok til orde og sa: Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget! Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den! Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den! Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall! Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den! Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan! Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk - fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine. Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden? Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die? For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro - sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner, eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv; eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset. Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette. Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst. Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre. Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter, dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav - til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter? For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet. For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig. Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.

Morgenbønn — andre lesning

Apostlenes gjerninger 13

I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og LUKius fra Kyrene og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa den Hellige Ånd: Ta ut for mig Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut efterat de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem. Da de nu således var utsendt av den Hellige Ånd, drog de ned til Seleukia og seilte derfra til Kypern, og da de var kommet til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger; de hadde også Johannes med, som skulde gå dem til hånde. Efterat de nu hadde vandret gjennem hele øen like til Pafus, traff de på en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus, som var hos landshøvdingen Sergius Paulus, en forstandig mann. Denne kalte Barnabas og Saulus til sig og bad om å få høre Guds ord. Men Elymas, trollmannen for således uttydes hans navn stod dem imot og søkte å vende landshøvdingen bort fra troen. Da blev Saulus, som også kaltes Paulus, fylt av den Hellige Ånd, og han så skarpt på ham og sa: Du som er full av all svik og all ondskap, du djevelens barn, all rettferdighets fiende! vil du ikke holde op med å forvende Herrens rette veier? Og nu, se, Herrens hånd er over dig, og du skal bli blind og til en tid ikke se solen. Og straks falt det skodde og mørke over ham, og han gikk omkring og søkte efter nogen som kunde lede ham ved hånden. Da kom landshøvdingen til troen, da han så det som var skjedd, og han undret sig storlig over Herrens lære. Paulus og de som var med ham, seilte da ut fra Pafus og kom til Perge i Pamfylia, men Johannes skilte sig fra dem og vendte tilbake til Jerusalem. Men de drog videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia, og gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte sig der. Efter oplesningen av loven og profetene sendte da synagoge-forstanderne bud til dem og sa: Brødre! har I noget formaningsord til folket, så tal! Da stod Paulus op og slo til lyd med hånden og sa: Israelittiske menn og I som frykter Gud! Hør: Dette folks, Israels, Gud utvalgte våre fedre, og han lot folket vokse sig stort under utlendigheten i Egypten, og med løftet arm førte han dem ut derfra, og omkring firti år bar han dem på faderarm i ørkenen, og han utryddet syv folkeslag i Kana'ans land og skiftet deres land ut til arv for dem, i omkring fire hundre og femti år. Siden gav han dem dommere inntil profeten Samuel. Og derefter krevde de en konge, og Gud gav dem Saul, Kis' sønn, en mann av Benjamins stamme, i firti år, og efterat han hadde avsatt ham, opreiste han dem David til konge, som han også gav dette vidnesbyrd: Jeg fant David, Isais sønn, en mann efter mitt hjerte; han skal gjøre all min vilje. Av hans ætt førte han efter sitt løfte en frelser frem for Israel, Jesus, efterat Johannes forut for hans fremtreden hadde forkynt omvendelses dåp for hele Israels folk. Men da Johannes fullendte sitt løp, sa han: Den I holder mig for å være, er jeg ikke; men se, det kommer en efter mig, hvis sko jeg ikke er verdig til å løse av hans føtter. Brødre, sønner av Abrahams ætt og de iblandt eder som frykter Gud! til eder blev ordet om denne frelse utsendt. For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer kjente ham ikke, og ved å dømme ham opfylte de profetenes ord som blir lest hver sabbat, og enda de ikke fant nogen dødsskyld hos ham, bad de Pilatus at han måtte bli slått ihjel. Og da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav. Men Gud opvakte ham fra de døde, og han åpenbarte sig i flere dager for dem som hadde draget op med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nu er hans vidner for folket. Og vi forkynner eder evangeliet om det løfte som blev gitt til fedrene, at dette har Gud opfylt for oss, deres barn, idet han opreiste Jesus, således som det også er skrevet i den annen salme: Du er min Sønn; jeg har født dig idag. Men at han har opreist ham fra de døde, så han ikke mere skal vende tilbake til tilintetgjørelse, det har han sagt således: Jeg vil gi eder de hellige løfter til David, de trofaste. Derfor sier han også på et annet sted: Du skal ikke overgi din hellige til å se tilintetgjørelse. For David sov inn, efterat han i sin levetid hadde tjent Guds råd, og han blev samlet med sine fedre og så tilintetgjørelse; men den som Gud opvakte, han så ikke tilintetgjørelse. Så være det eder da vitterlig, brødre, at ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse, og fra alt det som I ikke kunde rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror. Se da til at ikke det kommer over eder som er sagt hos profetene: Se, I foraktere, og undre eder og bli til intet! for en gjerning gjør jeg i eders dager, en gjerning som I ikke vil tro om nogen forteller eder det. Da de gikk ut, bad folk dem om at disse ord måtte bli talt til dem den følgende sabbat. Og da synagoge-tjenesten var til ende, fulgte mange av jødene og av de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro, med Paulus og Barnabas; disse talte da med dem og formante dem til å holde fast ved Guds nåde. På den næste sabbat samlet da næsten hele byen sig for å høre Herrens ord. Men da jødene så folkehopen, blev de fulle av nidkjærhet og motsa det som blev sagt av Paulus, ja motsa og spottet. Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord blev talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nu til hedningene. For så er Herrens bud til oss: Jeg har satt dig til et lys for hedninger, forat du skal være til frelse inntil jordens ende. Da hedningene hørte det, blev de glade og priste Herrens ord, og de tok ved troen så mange som var utsett til evig liv. Og Herrens ord utbredte sig over hele landet. Men jødene satte op de fornemme kvinner som var tilhengere av jødenes tro, og de første menn i byen, og de reiste en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem bort fra sine landemerker. De rystet da støvet av sine føtter mot dem, og kom til Ikonium. Men disiplene blev fylt av glede og den Hellige Ånd.

Responsoriesalme

Salmene 57

Til sangmesteren; "Forderv ikke"; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over. Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig. Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet. Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd. Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden! De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela. Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise. Våkn op, min ære, våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden. Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene. For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene. Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!

Evangelium

Lukas 1:41-50

Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet blev fylt med den Hellige Ånd og ropte med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt! Og hvorledes times mig dette, at min Herres mor kommer til mig? For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd. Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren. Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren, og min ånd fryder sig i Gud, min frelser, han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nu av skal alle slekter prise mig salig, fordi han har gjort store ting imot mig, han, den mektige, og hellig er hans navn, og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.

Responsoriesalme

Salmene 132

En sang ved festreisene. Herre, gi David lønn for hans møie, han som tilsvor Herren, gav Jakobs Veldige det løfte: Jeg vil ikke gå inn i mitt huses telt, jeg vil ikke stige op på min sengs leie, jeg vil ikke unne mine øine søvn, mine øielokk slummer, før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Veldige! Se, vi hørte om den i Efrata, vi fant den i skogsbygden. Vi vil komme til hans bolig, vi vil tilbede for hans føtters skammel. Reis dig, Herre, og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark! La dine prester klæ sig i rettferd og dine fromme rope med fryd! For Davids, din tjeners skyld vise du ikke din salvedes åsyn tilbake! Herren har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone; dersom dine barn holder min pakt og mine vidnesbyrd, som jeg vil lære dem, da skal også deres barn for all tid sitte på dine trone. For Herren har utkåret Sion, han har attrådd det til sin bolig: Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det. Dets mat vil jeg velsigne, dets fattige vil jeg mette med brød, og dets prester vil jeg klæ med fryd. Der vil jeg la et horn vokse op for David, gjøre i stand en lampe for min salvede. Hans fiender vil jeg klæ i skam, men på ham skal hans krone stråle.

Responsoriesalme

Salmene 77

Til sangmesteren, for Jedutun; av Asaf; en salme. Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig. På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste. Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela. Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke. Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år. Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker. Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde? Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt? Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela. Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd. Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid. Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde. Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud? Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene. Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela. Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv. Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit. Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv. Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent. Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.

Responsoriesalme

Salmene 76

Til sangmesteren på strengelek; en salme av Asaf; en sang. Gud er kjent i Juda, hans navn er stort i Israel. Og han reiste sin hytte i Salem og sin bolig på Sion. Der sønderbrøt han buens lyn, skjold og sverd og krig. Sela. Strålende er du, herlig fremfor røverfjellene. Mennene med det sterke hjerte er blitt et rov; de sover sin søvn, og ingen av de veldige menn fant sine hender. Ved din trusel, Jakobs Gud, falt både vogn og hest i dyp søvn. Du - forferdelig er du, og hvem kan bli stående for ditt åsyn når du blir vred? Fra himmelen lot du høre dom; jorden fryktet og blev stille, da Gud reiste sig til dom for å frelse alle saktmodige på jorden. Sela. For menneskets vrede blir dig til pris; med enda større vrede omgjorder du dig. Gjør løfter og gi Herren eders Gud det I har lovt! Alle de som er omkring ham, skal komme med gaver til den Forferdelige. Han kuer fyrstenes stolte ånd, forferdelig for kongene på jorden.

Aftenbønn — første lesning

2. Kongebok 2:1-16

Dengang Herren vilde ta Elias op til himmelen i en storm, gikk Elias og Elisa fra Gilgal. Og Elias sa til Elisa: Bli her! For Herren har sendt mig til Betel. Men Elisa sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater dig ikke. Så gikk de ned til Betel. Da gikk profetenes disipler, som var i Betel, ut til Elisa og sa til ham: Vet du at Herren idag vil ta din herre bort fra dig over ditt hode? Han svarte: Ja, jeg vet det; ti bare stille! Så sa Elias til ham: Elisa, bli her! For Herren har sendt mig til Jeriko. Men han sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater dig ikke. Så kom de til Jeriko. Da gikk profetenes disipler, som var i Jeriko, frem til Elisa og sa til ham: Vet du at Herren idag vil ta din herre bort fra dig over ditt hode? Han svarte: Ja, jeg vet det; ti bare stille! Så sa Elias til ham: Bli her! For Herren har sendt mig til Jordan. Men han sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater dig ikke. Så gikk de begge avsted. Og femti av profetenes disipler gikk avsted og blev stående midt imot dem langt borte; men selv stod de begge ved Jordan. Da tok Elias sin kappe og rullet den sammen og slo på vannet, og det skilte sig til begge sider, og de gikk begge over på det tørre. Da de nu var gått over, sa Elias til Elisa: Si hvad du ønsker jeg skal gjøre for dig før jeg blir tatt bort fra dig! Elisa sa: La en dobbelt del av din ånd tilfalle mig! Han svarte: Det er en stor ting du ber om; hvis du ser mig når jeg blir tatt bort fra dig, skal du få det du ber om. Ellers får du det ikke. Mens de så gikk og talte sammen, kom det med én gang en gloende vogn og gloende hester og skilte dem fra hverandre; og Elias fór i stormen op til himmelen. Elisa så det; da ropte han: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke mere. Da tok han fatt i sine klær og rev dem i to stykker. Så tok han op Elias' kappe, som var falt av ham, og han vendte tilbake og stod ved Jordans bredd. Og han tok Elias' kappe, som var falt av ham, og slo på vannet og sa: Hvor er Herren, Elias' Gud? Således slo også Elisa på vannet, så det skilte sig til begge sider, og han gikk over. Da profetenes disipler i Jeriko, som stod midt imot ham, så ham gjøre dette, sa de: Elias' ånd hviler over Elisa. Og de kom ham i møte og bøide sig til jorden for ham. Og de sa til ham: Der er her hos dine tjenere femti sterke menn; la dem gå avsted og lete efter din herre! Kanskje Herrens Ånd har tatt ham og kastet ham på et eller annet fjell eller i en eller annen dal. Han svarte: I skal ikke sende nogen avsted.

Andre lesning

1. Korinter 15

Jeg kunngjør eder, brødre, det evangelium som jeg forkynte eder, som I og tok imot, som I og står fast i, som I og blir frelst ved dersom I holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte eder det, såfremt I ikke forgjeves er kommet til troen. For jeg overgav eder blandt de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder efter skriftene, og at han blev begravet, og at han opstod på den tredje dag efter skriftene, og at han blev sett av Kefas, derefter av de tolv. Derefter blev han sett av mere enn fem hundre brødre på én gang - av dem er de fleste ennu i live, men nogen er hensovet. Derefter blev han sett av Jakob, derefter av alle apostlene. Men sist av alle blev han og sett av mig som det ufullbårne foster; for jeg er den ringeste av apostlene og er ikke verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet; men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot mig har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mere enn de alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med mig. Hvad enten det da er jeg eller de andre, så forkynner vi således, og således kom I til troen. Men forkynnes det om Kristus at han er opstanden fra de døde, hvorledes kan da nogen iblandt eder si at det ikke er nogen opstandelse av døde? Men er det ikke nogen opstandelse av døde, da er heller ikke Kristus opstanden; men er Kristus ikke opstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også eders tro intet; da finnes vi og å være falske vidner om Gud, fordi vi har vidnet mot Gud at han har opvakt Kristus, som han dog ikke har opvakt såfremt altså de døde ikke opstår. For dersom de døde ikke opstår, da er heller ikke Kristus opstanden; men er Kristus ikke opstanden, da er eders tro unyttig, da er I ennu i eders synder, da er altså også de fortapt som er hensovet i Kristus. Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker. Men nu er Kristus opstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede. For eftersom døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes opstandelse kommet ved et menneske; for likesom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden; derefter skal de som hører Kristus til, levendegjøres ved hans komme; derefter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, efterat han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde. For han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden; for han har lagt alt under hans føtter. Men når han sier at alt er ham underlagt, så er det klart at han er undtatt som har underlagt ham alt; men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge sig ham som la alt under ham, forat Gud skal være alt i alle. Hvad gjør da de som lar sig døpe for de døde? Dersom de døde i det hele tatt ikke opstår, hvorfor lar de sig da døpe for dem? Hvorfor setter også vi oss hver time i fare? Jeg dør hver dag, så sant som jeg kan rose mig av eder, brødre, i Kristus Jesus, vår Herre. Var det på menneskelig vis jeg stred med ville dyr i Efesus, hvad vinning har jeg da av det? Dersom de døde ikke opstår, da la oss ete og drikke, for imorgen dør vi! Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder. Våkn op for alvor og synd ikke! for somme har ikke kjennskap til Gud; til skam for eder sier jeg det. Men en kunde si: Hvorledes opstår de døde? og med hvad slags legeme kommer de frem? Du dåre! det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør. Og når du sår, sår du ikke det legeme som skal bli, men et nakent korn, kan hende av hvete eller av noget annet slag; men Gud gir det et legeme efter sin vilje, og hvert slags sæd sitt eget legeme. Ikke alt kjøtt er det samme kjøtt, men ett er kjøtt i mennesker, et annet i fe, et annet i fugler, et annet i fisker. Og der er himmelske legemer, og der er jordiske legemer; men én herlighet har de himmelske legemer, en annen de jordiske. Én glans har solen, og en annen månen, og en annen stjernene; for den ene stjerne skiller sig fra den andre i glans. Så er det og med de dødes opstandelse. Det såes i forgjengelighet; det opstår i uforgjengelighet; det såes i vanære, det opstår i herlighet; det såes i skrøpelighet, det opstår i kraft; der såes et naturlig legeme, der opstår et åndelig legeme. Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det og et åndelig legeme. Således er det og skrevet: Det første menneske, Adam, blev til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, derefter det åndelige. Det første menneske var av jorden, jordisk; det annet menneske er av himmelen. Sådan som den jordiske var, så er og de jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal og de himmelske være, og likesom vi har båret den jordiskes billede, så skal vi og bære den himmelskes billede. Men dette sier jeg, brødre, at kjød og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet. Se, jeg sier eder en hemmelighet: Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles, i et nu, i et øieblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal opstå uforgjengelige, og vi skal forvandles. For dette forgjengelige skal bli iklædd uforgjengelighet, og dette dødelige bli iklædd udødelighet. Og når dette forgjengelige er iklædd uforgjengelighet, og dette dødelige er iklædd udødelighet, da opfylles det ord som er skrevet: Døden er opslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven; men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine elskede brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da I vet at eders arbeide ikke er unyttig i Herren!

Andre lesning

Titus 1

Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel til å føre Guds utvalgte til tro og til å kjenne den sannhet som hører til gudsfrykt, i håp om evig liv, som Gud, han som ikke lyver, har lovt fra evige tider, men nu i sin tid har han åpenbaret sitt ord i den forkynnelse som blev mig betrodd efter Guds, vår frelsers befaling - til Titus, min ekte sønn i den felles tro; Nåde og fred fra Gud Fader og Kristus Jesus, vår frelser! Derfor lot jeg dig bli efter på Kreta at du skulde sette det i rette skikk som ennu stod tilbake, og innsette eldste i hver by, således som jeg foreskrev dig, om nogen er ulastelig, én kvinnes mann, og har troende barn som ikke har ondt ord på sig for ryggesløshet eller er gjenstridige. For en tilsynsmann skal være ulastelig som en Guds husholder, ikke selvgod, ikke vredladen, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten efter ussel vinning, men gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende, en som holder fast ved det troverdige ord efter læren, forat han kan være i stand til både å formane ved den sunde lære og å tale til rette dem som sier imot. For der er mange gjenstridige, som farer med tomt snakk og dårer folks hu, helst de av omskjærelsen. Disse skal en målbinde; for de nedriver hele hus ved å føre utilbørlig lære for ussel vinnings skyld. En av dem, deres egen profet, har sagt: Kreterne er alltid løgnere, onde dyr, late buker. Dette vidnesbyrd er sant. Derfor skal du tale dem strengt til rette, forat de må bli sunde i troen, så de ikke gir sig av med jødiske eventyr og bud av mennesker som vender sig bort fra sannheten. Alt er rent for de rene; men for de urene og vantro er intet rent; både deres sinn og deres samvittighet er urene. De sier at de kjenner Gud; men de fornekter ham med sine gjerninger, for de er vederstyggelige og ulydige og uduelige til all god gjerning.

Andre lesning

Apostlenes gjerninger 9:1-19

Men Saulus fnyste fremdeles av trusel og mord mot Herrens disipler, og han gikk til ypperstepresten og bad ham om brev til Damaskus, til synagogene der, forat om han fant nogen som hørte Guds vei til, både menn og kvinner, han da kunde føre dem bundne til Jerusalem. Men på reisen skjedde det at han kom nær til Damaskus, og med ett strålte et lys fra himmelen om ham, og han falt til jorden og hørte en røst som sa til ham: Saul! Saul! hvorfor forfølger du mig? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men stå op og gå inn i byen, så skal det bli dig sagt hvad du har å gjøre! Men mennene som reiste sammen med ham, stod forferdet, for de hørte vel røsten, men så ikke nogen. Saulus reiste sig da op fra jorden; men da han åpnet sine øine, så han intet; de ledet ham da ved hånden og førte ham inn i Damaskus. Og i tre dager var han uten syn og hverken åt eller drakk. Men det var i Damaskus en disippel ved navn Ananias, og Herren sa til ham i et syn: Ananias! Han svarte: Her er jeg, Herre! Og Herren sa til ham: Stå op og gå bort i den gate som kalles den rette, og spør i Judas' hus efter en som heter Saulus, fra Tarsus! for se, han beder, og han har i et syn sett en mann ved navn Ananias, som kom inn til ham og la hånden på ham forat han skulde få sitt syn igjen. Men Ananias svarte: Herre! jeg har hørt av mange om denne mann hvor meget ondt han har gjort mot dine hellige i Jerusalem, og her har han makt fra yppersteprestene til å binde alle dem som påkaller ditt navn. Men Herren sa til ham: Gå avsted! for han er mig et utvalgt redskap til å bære mitt navn frem både for hedninger og konger og for Israels barn; for jeg vil vise ham hvor meget han skal lide for mitt navns skyld. Så gikk Ananias avsted og kom inn i huset og la hendene på ham og sa: Saul, bror! Herren har sendt mig, Jesus, han som åpenbarte sig for dig på veien hvor du kom, forat du skal få ditt syn igjen og bli fylt med den Hellige Ånd. Og straks falt det likesom skjell fra hans øine, og han fikk sitt syn igjen, og han stod op og blev døpt, og han tok føde til sig og blev styrket. Han blev da nogen dager hos disiplene i Damaskus.

Andre lesning

2. Tessaloniker 3:14-18

Men dersom nogen ikke lyder vårt ord her i brevet, da merk eder ham; ha ingen omgang med ham, forat han må gå i sig selv, og hold ham ikke for en fiende, men forman ham som en bror! Og han, fredens Herre, gi eder fred alltid, i alle måter! Herren være med eder alle! Hilsen med min, Paulus' hånd; dette er et merke i hvert brev; således skriver jeg: Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder alle!

Evangelium

Matteus 28

Men ved enden av sabbaten, da det lysnet mot den første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det kom et stort jordskjelv; for en Herrens engel fór ned fra himmelen og trådte til og veltet stenen fra og satte sig på den. Og han var som et lyn å se til, og hans klædning var hvit som sne; og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de blev som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede; han er ikke her; han er opstanden, som han sa; kom og se stedet hvor han lå! Og gå avsted i hast og si til hans disipler at han er opstanden fra de døde. Og se, han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se ham. Se, jeg har sagt eder det! Og de gikk i hast bort fra graven med frykt og stor glede, og løp avsted for å fortelle hans disipler det. Og se, Jesus møtte dem og sa: Fred være med eder! Men de gikk frem og omfavnet hans føtter og tilbad ham. Da sa Jesus til dem: Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de få se mig. Men mens de var på veien, se, da kom nogen av vakten inn i byen og fortalte yppersteprestene alt det som var skjedd. Da kom disse sammen med de eldste og rådslo, og de gav stridsmennene mange penger og sa: I skal si: Hans disipler kom om natten og stjal ham bort mens vi sov. Og om det skulde komme landshøvdingen for øre, da skal vi tale vel med ham, og lage det så at I kan være trygge. De tok da pengene, og gjorde som de blev lært; og dette rykte kom ut blandt jødene, og har holdt sig til denne dag. Men de elleve disipler drog til Galilea til det fjell hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de så ham, tilbad de ham; men nogen tvilte. Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!

Aftenbønn — andre lesning

Jakob 5

Og nu, I rike: Gråt og jamre over eders ulykker, som kommer over eder! Eders rikdom er råtnet, og eders klær er blitt møllett; eders gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal være til vidnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild; I har samlet skatter i de siste dager! Se, den lønn I har forholdt arbeiderne som har skåret eders akrer, den skriker, og høstfolkenes rop er kommet inn for den Herre Sebaots ører. I har levd i vellevnet på jorden og efter eders lyster; I har gjødd eders hjerter på slaktedagen! I har domfelt og drept den rettferdige; ingen gjør motstand mot eder. Vær da tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, bonden venter på jordens kostelige grøde og bier tålmodig på den, til den får høstregn og vårregn; vær og I tålmodige, styrk eders hjerter! for Herrens komme er nær. Sukk ikke mot hverandre, brødre, forat I ikke skal dømmes! Se, dommeren står for døren. Mine brødre! ta profetene, som talte i Herrens navn, til eders forbillede i å lide ondt og være tålmodig! Se, vi priser dem salige som lider tålmodig. I har hørt om Jobs tålmod og sett den utgang som Herren gjorde; for Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig. Men fremfor alt, mine brødre, sverg ikke, hverken ved himmelen eller ved jorden eller nogen annen ed! men eders ja være ja, og eders nei være nei, forat I ikke skal falle under dommen! Lider nogen iblandt eder ondt, han bede; er nogen vel til mote, han synge lovsanger. Er nogen iblandt eder syk, han kalle til sig menighetens eldste, og de skal bede over ham og salve ham med olje i Herrens navn, og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham op, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt. Bekjenn derfor eders synder for hverandre og bed for hverandre, forat I kan bli lægt! En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning. Elias var et menneske under samme vilkår som vi, og han bad at det ikke skulde regne, og det regnet ikke på jorden i tre år og seks måneder; og han bad atter, og himmelen gav regn, og jorden bar sin grøde. Mine brødre! dersom nogen iblandt eder har faret vill fra sannheten, og en omvender ham, han skal vite at den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel fra døden og skjuler en mangfoldighet av synder.

Evangelium

Johannes 19:1-16

Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke. Og stridsmennene flettet en krone av torner og satte den på hans hode, og de kastet en purpurkappe om ham, og gikk frem for ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de slo ham i ansiktet. Pilatus gikk da atter ut og sa til dem: Se, jeg fører ham ut til eder, forat I skal vite at jeg ikke finner nogen skyld hos ham. Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og han sa til dem: Se det menneske! Da nu yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de: Korsfest, korsfest! Pilatus sier til dem: Ta I ham og korsfest ham! for jeg finner ingen skyld hos ham. Jødene svarte ham: Vi har en lov, og efter den lov er han skyldig til å dø, fordi han har gjort sig selv til Guds Sønn. Da nu Pilatus hørte dette ord, blev han ennu mere redd, og han gikk atter inn i borgen og sa til Jesus: Hvor er du fra? Men Jesus gav ham intet svar. Pilatus sier da til ham: Vil du ikke tale med mig? Vet du ikke at jeg har makt til å gi dig fri og har makt til å korsfeste dig? Jesus svarte: Du hadde ingen makt over mig hvis det ikke var gitt dig ovenfra; derfor har han som overgav mig til dig, større synd. På grunn av dette søkte Pilatus fremdeles å gi ham fri. Men jødene ropte: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør sig selv til konge, setter sig op imot keiseren. Da nu Pilatus hørte disse ord, førte han Jesus ut og satte sig på dommersetet, på det sted som kalles Stenlagt, på hebraisk Gabbata. Men det var beredelses-dagen i påsken, omkring den sjette time. Og han sier til jødene: Se her eders konge! De ropte da: Bort, bort med ham! Korsfest ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste eders konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren. Da overgav han ham til dem til å korsfestes.

Evangelium

Lukas 10:38-42

Og det skjedde mens de var på vandring, at han kom til en by, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus. Og hun hadde en søster som hette Maria; hun satte sig ved Jesu føtter og hørte på hans ord. Men Marta hadde det meget travelt med å tjene ham; hun gikk da frem og sa: Herre! bryr du dig ikke om at min søster har latt mig bli alene om å tjene dig? Si da til henne at hun skal hjelpe mig! Men Jesus svarte og sa til henne: Marta! Marta! du gjør dig strev og uro med mange ting; men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne.

Evangelium

Matteus 19

Og det skjedde da Jesus hadde endt denne tale, da drog han bort fra Galilea og kom til Judeas landemerker på hin side Jordan. Og meget folk fulgte ham, og han helbredet dem der. Og fariseerne kom til ham, fristet ham og sa: Har en mann lov til å skille sig fra sin hustru for enhver saks skyld? Han svarte og sa: Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde sig til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføiet, det skal et menneske ikke adskille. De sa til ham: Hvorfor bød da Moses å gi hustruen skilsmissebrev og skille sig fra henne? Han sa til dem: For eders hårde hjertes skyld gav Moses eder lov til å skilles fra eders hustruer; men fra begynnelsen av har det ikke vært således. Men jeg sier eder at den som skiller sig fra sin hustru, uten for hors skyld, og gifter sig med en annen, han driver hor, og den som gifter sig med en fraskilt kvinne, han driver hor. Hans disipler sa til ham: Står saken så mellem mann og hustru, da er det ikke godt å gifte sig. Men han sa til dem: Ikke alle fatter dette ord, men bare de som det er gitt. For der er gildinger som er født slik av mors liv, og der er gildinger som er gildet av menneskene, og der er gildinger som har gildet sig selv for himlenes rikes skyld. Den som kan fatte dette ord, han fatte det! Da bar de små barn til ham, forat han skulde legge sine hender på dem og bede; men disiplene truet dem. Men Jesus sa: La de små barn være og hindre dem ikke fra å komme til mig! for himlenes rike hører sådanne til. Og han la sine hender på dem og drog derfra. Og se, det kom en til ham og sa: Mester! hvad godt skal jeg gjøre for å få evig liv? Men han sa til ham: Hvorfor spør du mig om det gode? Det er bare en som er god. Men vil du gå inn til livet, da hold budene! Han sa til ham: Hvilke? Jesus sa: Du skal ikke slå ihjel, du skal ikke drive hor, du skal ikke stjele, du skal ikke si falskt vidnesbyrd, hedre din far og din mor, og: du skal elske din næste som dig selv. Den unge mann sa til ham: Alt dette har jeg holdt; hvad fattes mig ennu? Jesus sa til ham: Vil du være fullkommen, da gå bort og selg det du eier, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig! Men da den unge mann hørte det, gikk han bedrøvet bort; for han var meget rik. Og Jesus sa til sine disipler: Sannelig sier jeg eder: Det vil være vanskelig for en rik å komme inn i himlenes rike. Atter sier jeg eder: Det er lettere for en kamel å gå gjennem et nåleøie enn for en rik å gå inn i Guds rike. Men da disiplene hørte det, blev de meget forferdet og sa: Hvem kan da bli frelst? Men Jesus så på dem og sa til dem: For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig. Da svarte Peter ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt dig; hvad skal da vi få? Da sa Jesus til dem: Sannelig sier jeg eder: I som har fulgt mig, I skal i gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone, også sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer. Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller akrer for mitt navns skyld? skal få mangefold igjen og arve evig liv. Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.

En daglig plan som tar deg fortløpende gjennom Bibelen. Bibelteksten er fri for opphavsrett. (Norsk Bibel)

Dagens lesninger, hver morgen

I Bosko venter dagens lesninger på deg hver morgen — merk hver enkelt som lest så du aldri mister oversikten, les dem i en av 30 oversettelser og dvel ved en kort refleksjon. Din tradisjons daglige lesninger, fulgt og alltid lett tilgjengelig.