Dagens lesninger
Skriftlesningene som er fastsatt for dagen, med hele teksten på ditt eget språk. Følg hver morgen din tradisjons daglige lesninger i Bosko-appen.
Første lesning
Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Aron og hans sønner og til alle Israels barn og si til dem: Således har Herren befalt: Hver mann av Israels hus som slakter en okse eller et får eller en gjet enten i leiren eller utenfor leiren og ikke fører dem frem til inngangen til sammenkomstens telt for å bære frem et offer til Herren foran Herrens tabernakel, den mann skal det tilregnes som blodskyld, han har utøst blod; den mann skal utryddes av sitt folk. Derfor skal Israels barn komme til Herren med sine slaktedyr som de pleier å slakte på fri mark, og føre dem frem til inngangen til sammenkomstens telt, til presten, og ofre dem som takkoffer til Herren. Og presten skal sprenge blodet på Herrens alter ved inngangen til sammenkomstens telt og brenne fettet til en velbehagelig duft for Herren. Og de skal ikke mere ofre sine slaktoffer til de onde ånder som de driver avgudsdyrkelse med. Dette skal være en evig lov for dem, fra slekt til slekt. Og du skal si til dem: Når nogen mann av Israels hus eller av de fremmede som bor iblandt dem, ofrer et brennoffer eller slaktoffer og ikke fører det frem til inngangen til sammenkomstens telt for å ofre det til Herren, så skal den mann utryddes av sitt folk. Og når nogen av Israels hus eller av de fremmede som bor iblandt dem, eter blod, om aldri så lite, da vil jeg sette mitt åsyn mot den som eter blodet, og utrydde ham av hans folk; for kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er I det. Derfor har jeg sagt til Israels barn: Ingen av eder skal ete blod, og den fremmede som bor iblandt eder, skal heller ikke ete blod. Og når nogen av Israels barn eller av de fremmede som bor iblandt dem, feller et vilt dyr eller en fugl som kan etes, da skal han la blodet renne ut og dekke det til med ord; for blodet er sjelen i alt kjøtt, fordi sjelen er i det; derfor sa jeg til Israels barn: I skal ikke ete blod av noget kjøtt, for blodet er sjelen i alt kjøtt; enhver som eter det, skal utryddes. Og enhver som eter noget selvdødt eller sønderrevet dyr, enten han er innfødt eller fremmed, skal tvette sine klær og bade sig i vann og være uren til om aftenen; så er han ren. Dersom han ikke tvetter sine klær og ikke bader sitt legeme, da skal han komme til å lide for sin misgjerning.
Første lesning
For det skal ikke alltid være mørke for det land hvor det nu er trengsel; tidligere førte han vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i fremtiden skal han føre ære over det, over veien ved havet, landet på hin side Jordan, hedningenes Galilea. Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys; de som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle. Du lar det bli tallrikt det folk som du får ikke gav stor glede; de gleder gleder sig for ditt åsyn, som en gleder sig om høsten, som en jubler når hærfang skiftes. For dets tyngende åk og kjeppen til dets skulder, dets drivers stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag; for hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klæsplagg som er tilsølt med blod, skal brennes op og bli til føde for ilden. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og opholdt ved rett og rettferdighet, fra nu av og til evig tid; Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette. Et ord har Herren sendt mot Jakob, og det skal slå ned i Israel. Og hele folket skal fornemme det, Efra'im og Samarias innbyggere, som i stolthet og hjertets overmot sier: Stener av ler er falt, men med hugne stener vil vi bygge op igjen; morbærtrær er hugget ned, men sedertrær vil vi sette i stedet. Derfor gir Herren Resins motstandere makt over det, og han væbner dets fiender, syrerne forfra og filistrene bakfra, og de eter Israel med full munn. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut. Men folket vender ikke om til ham som slår det, og Herren, hærskarenes Gud, søker de ikke.
Første lesning
Lytt, I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord! Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regnskur på grønne spirer, som byger på urter og gress! For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære! Klippen! - fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. Skulde han ha ført fordervelse over sitt folk! Nei, hans barn de har skammen - en vanartet og vrang slekt. Lønner I Herren således, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din far, som gjorde dig til sin eiendom? Han skapte dig og dannet dig. Kom de eldgamle dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, han vil kunngjøre dig det - dine gamle, de vil si dig det. Da den Høieste gav folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes landemerker efter tallet på Israels barn. For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvelodd. Han fant ham i et øde land, i villmarken, blandt ørkenens hyl; han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øiesten. Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham op og bar ham på sine slagfjær. Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham. Han lot ham fare frem over jordens høider, og han åt markens grøde, og han lot ham suge honning av klippen og olje av hårdeste sten, rømme av kyr og melk av får og fett av lam og av vær fra Basan og av bukker og hvetens feteste marg; og druers blod drakk du, skummende vin.
Første lesning
Så gjorde han brennoffer-alteret av akasietre, fem alen langt og fem alen bredt, firkantet, og tre alen høit. Og han gjorde et horn på hvert av dets fire hjørner, og hornene var i ett med alteret; og han klædde det med kobber. Derefter gjorde han alle de redskaper som hørte til alteret, bøttene og ildskuffene og skålene til å sprenge blod med, kjøttgaflene og fyrfatene; alle disse redskaper gjorde han av kobber. Til alteret gjorde han et gitter, et nettverk av kobber, og han satte det under dets avsats nedentil, så det rakk til midt på alteret. Og han støpte fire ringer til de fire hjørner av kobber-gitteret til å stikke stengene i. Stengene gjorde han av akasietre og klædde dem med kobber. Og han stakk stengene inn i ringene på alterets sider, så det kunde bæres på dem; alteret gjorde han av bord, så det var hult. Siden gjorde han karet og dets fotstykke av kobber og brukte dertil speil som tilhørte de kvinner som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt. Så gjorde han forgården: På den side som vendte mot syd, gjorde han omhengene til forgården av fint, tvunnet lingarn, hundre alen lange, de tyve stolper dertil og de tyve fotstykker til dem av kobber og hakene på stolpene og stengene til dem av sølv. På den nordre side gjorde han også omheng, hundre alen lange, de tyve stolper dertil og de tyve fotstykker til dem av kobber og hakene på stolpene og stengene til dem av sølv. På den vestre side gjorde han omheng på femti alen, de ti stolper dertil og de ti fotstykker til dem, hakene på stolpene og stengene til dem av sølv. Og på forsiden, mot øst, gjorde han også omheng på femti alen, femten alen på den ene kant, de tre stolper dertil og de tre fotstykker til dem, og femten alen på den andre kant, de tre stolper dertil og de tre fotstykker til dem, så det blev likt på begge sider av forgårdens port. Alle forgårdens omheng helt rundt var av fint, tvunnet lingarn. Fotstykkene til stolpene var av kobber; hakene på stolpene og stengene til dem var av sølv, og stolpehodene var klædd med sølv. Alle disse stolper i forgården var sammenbundet med stenger av sølv. Forhenget til forgårdens port var i utsydd arbeid av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn, tyve alen langt og fem alen høit efter vevens bredde, i likhet med forgårdens omheng. De fire stolper dertil og de fire fotstykker til dem var av kobber; hakene på dem var av sølv; stolpehodene var klædd med sølv, og stengene til dem var av sølv. Alle pluggene til tabernaklet og til forgården helt rundt var av kobber. Her følger regnskapet over hvad som gikk med til tabernaklet, vidnesbyrdets telt - for Moses bød levittene å regne det over, og Itamar, sønn av Aron, presten, forestod utregningen. Men Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, var den som gjorde alt det Herren hadde befalt Moses, og sammen med ham Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme, som var kyndig i utskjæring og i kunstvevning og utsyning med blå og purpurrød og karmosinrød ull og med fint lingarn - : Alt det gull som blev brukt til arbeidet med å gjøre hele helligdommen ferdig, det vidde gul, var ni og tyve talenter og syv hundre og tretti sekel efter helligdommens vekt. Og sølvet som blev gitt av dem i menigheten som var mønstret, var hundre talenter og ett tusen, syv hundre og fem og sytti sekel efter helligdommens vekt, en beka eller en halv sekel efter helligdommens vekt for hver enkelt som blev optatt blandt de mønstrede, fra tyveårsalderen og opover, og det var seks hundre og tre tusen, fem hundre og femti mann. De hundre talenter sølv blev brukt til å støpe fotstykkene til helligdommen og fotstykkene til forhenget, hundre fotstykker av de hundre talenter, en talent til hvert fotstykke. Og de tusen, syv hundre og fem og sytti sekel brukte de til hakene på stolpene, til å klæ stolpehodene og til å sammenbinde dem med stenger. Det vidde kobber var sytti talenter og to tusen og fire hundre sekel. Av det gjorde de fotstykkene ved inngangen til sammenkomstens telt og kobber-alteret og kobber-gitteret som hørte til, og alle alterets redskaper og fotstykkene til forgården rundt omkring og fotstykkene ved forgårdens port og alle pluggene til tabernaklet og alle pluggene til forgården rundt omkring.
Epistel
Tvett eder, rens eder, ta eders onde gjerninger bort fra mine øine, hold op å gjøre det som er ondt! Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak! Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Er I villige og hører, skal I ete landets gode ting,
Responsoriesalme
En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig! La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer! Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør! Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter! La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap. Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige. Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port. For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel! Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett! La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!
Responsoriesalme
Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme. Du har fordum, Herre, vært nådig mot ditt land, du lot Jakobs fangenskap ophøre. Du tok bort ditt folks misgjerning, du skjulte all deres synd. Sela. Du tok bort all din harme, du lot din brennende vrede vende om. Vend om til oss, vår frelses Gud, og gjør din harme imot oss til intet! Vil du evindelig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt? Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede sig i dig? Herre, la oss se din miskunnhet, og gi oss din frelse! Jeg vil høre hvad Gud Herren taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap. Ja, hans frelse er nær hos dem som frykter ham, forat herlighet skal bo i vårt land. Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre. Sannhet skal vokse op av jorden, og rettferd skue ned fra himmelen. Herren skal også gi det som godt er, og vårt land gi sin grøde. Rettferd skal gå frem for hans åsyn og stadig følge i hans spor.
Evangelium
Og da han gikk videre, så han en mann som var født blind. Og hans disipler spurte ham: Rabbi! hvem er det som har syndet, han eller hans foreldre, siden han skulde fødes blind? Jesus svarte: Hverken han har syndet eller hans foreldre, men det var forat Guds gjerninger skulde åpenbares på ham. Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt mig, så lenge det er dag; natten kommer da ingen kan arbeide. Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys. Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden og gjorde en deig av spyttet og smurte deigen på hans øine. og han sa til ham: Gå og vask dig i dammen Siloa, det er utlagt: utsendt. Han gikk da bort og vasket sig, og kom tilbake seende. Grannene og de som før hadde sett ham sitte og tigge, sa da: Er det ikke han som satt og tigget? Andre sa: Jo, det er han; andre sa: Nei, men han ligner ham. Han selv sa: Det er mig. De sa da til ham: Hvorledes blev dine øine åpnet? Han svarte: Den mann som heter Jesus, gjorde en deig og smurte på mine øine og sa til mig: Gå til Siloa og vask dig! Da jeg så gikk bort og vasket mig, fikk jeg mitt syn. De sa til ham: Hvor er han? Han sier: Jeg vet ikke. Da fører de ham som hadde vært blind, frem for fariseerne. Men det var sabbat den dag da Jesus gjorde deigen og åpnet hans øine. Fariseerne spurte ham da likeså hvorledes han hadde fått sitt syn. Han sa til dem: Han la en deig på mine øine, og jeg vasket mig, og nu ser jeg. Nogen av fariseerne sa da: Denne mann er ikke fra Gud, siden han ikke holder sabbaten. Andre sa: Hvorledes kan en synder gjøre sådanne tegn? Og det var splid iblandt dem. Da sier de atter til den blinde: Hvad sier du om ham, siden det var dine øine han åpnet? Han sa: Han er en profet. Jødene trodde da ikke om ham at han hadde vært blind og fått sitt syn, før de fikk kalt for sig foreldrene til ham som hadde fått sitt syn, og de spurte dem: Er dette eders sønn som I sier er født blind? Hvorledes går det da til at han nu ser? Hans foreldre svarte: Vi vet at dette er vår sønn, og at han er født blind; men hvorledes det er gått til at han nu ser, det vet vi ikke, eller hvem som har åpnet hans øine, det vet vi heller ikke; spør ham selv! han er gammel nok, han vil selv svare for sig. Dette sa hans foreldre fordi de fryktet for jødene; for jødene var allerede kommet overens om at dersom nogen bekjente ham å være Messias, skulde han utstøtes av synagogen; derfor sa hans foreldre: Han er gammel nok; spør ham selv! De kalte da annen gang den mann for sig som hadde vært blind, og sa til ham: Gi Gud ære! Vi vet at dette menneske er en synder. Han svarte da: Om han er en synder, vet jeg ikke; én ting vet jeg, at jeg som var blind, nu ser. De sa da til ham: Hvad gjorde han med dig? hvorledes åpnet han dine øine? Han svarte dem: Jeg har allerede sagt eder det, og I hørte ikke på det; hvorfor vil I atter høre det? Kanskje også I vil bli hans disipler? Da skjelte de ham ut og sa: Du er hans disippel, men vi er Mose disipler. Vi vet at til Moses har Gud talt, men hvor denne er fra, vet vi ikke. Mannen svarte dem: Dette er da underlig at ikke I vet hvor han er fra, og han har dog åpnet mine øine. Vi vet at Gud hører ikke syndere, men den som er gudfryktig og gjør hans vilje, ham hører han. Så lenge verden har stått, er det uhørt at nogen har åpnet øinene på en blindfødt; var ikke denne mann fra Gud, da kunde han intet gjøre. De svarte ham: Du er helt igjennem født i synder, og du vil lære oss? Og de kastet ham ut. Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han traff ham, sa han: Tror du på Guds Sønn? Han svarte: Hvem er han da, Herre, så jeg kan tro på ham? Jesus sa til ham: Du har sett ham; og han som her taler med dig, han er det. Han sa: Jeg tror, Herre! og falt ned for ham.
Responsoriesalme
En sang, en salme av Asaf. Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold dig ikke rolig, Gud! For se, dine fiender larmer, og de som hater dig, løfter hodet. Mot ditt folk legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår mot dem du verner. De sier: Kom og la oss utslette dem, så de ikke mere er et folk, og Israels navn skal ikke mere kommes i hu. For de har av hjertet rådslått med hverandre; mot dig inngår de pakt, Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagarenene, Gebal og Ammon og Amalek, Filistea tillikemed innbyggerne av Tyrus. Også Assur har gitt sig i lag med dem, de er blitt Lots barns arm. Sela. Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kison! De blev ødelagt ved En-Dor, de blev til gjødsel for jorden. La det gå dem, deres ypperste menn, som Oreb og som Se'eb, og alle deres fyrster som Sebah og som Salmunna, dem som sier: Vi vil ta oss Guds boliger til eie! Min Gud, gjør dem som en støvhvirvel, som agner for vinden! Som en ild som tender en skog, og som en lue som setter fjell i brand, således forfølge du dem med din storm og forferde du dem med ditt stormvær! Fyll deres åsyn med skam, så de søker ditt navn, Herre! La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under! Og la dem kjenne at du alene har navnet Herre, den Høieste over all jorden!
Responsoriesalme
En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten. Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig. La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop! For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket. Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft, frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner. Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela. Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut. Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig. Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela. Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet? Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land? Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte. Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig? Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile. Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig. De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen. Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
Andre lesning
Ve de gjenstridige barn, sier Herren, de som utfører råd som ikke er fra mig, og inngår avtale uten min Ånd, så de legger synd til synd, de som drar ned til Egypten, uten at de har rådspurt mig, for å finne vern hos Farao og søke ly i Egyptens skygge! Men Faraos vern skal bli eder til skam, og det ly I søker i Egyptens skygge, til skjensel. For deres fyrster er kommet til Soan, og deres sendebud kommer like til Hanes; alle blir de til skamme ved et folk som ikke gagner dem, som ikke er til hjelp og ikke til gagn, men bare til skam og skjensel. Utsagn om dyrene som drar mot syd. Gjennem nøds og trengsels land, hvor løve og løvinne, huggorm og flyvende serafslange har sitt hjem, fører de sitt gods på aseners rygg og sine skatter på kamelers pukler til et folk som ikke gagner dem. Aldri nogen gang vil Egypten hjelpe; derfor kaller jeg det: storskryteren som sitter stille. Gå nu inn, skriv det på en tavle i deres påsyn og tegn det op i en bok, så det kan være for kommende dager, for alltid, til evig tid! For det er et gjenstridig folk, løgnaktige barn, barn som ikke vil høre Herrens lov, som sier til seerne: I skal ikke se, og til profetene: I skal ikke skue for oss det som rett er; tal smigrende ord til oss, sku synkvervinger, vik av fra veien, bøi av fra stien, få Israels Hellige bort fra vårt åsyn! Derfor sier Israels Hellige så: Fordi I har forkastet dette ord og satt eders lit til vold og krokveier og støttet eder på slikt - derfor skal denne misgjerning bli eder som et falleferdig stykke som skyver sig mere og mere frem på en høi mur, inntil muren med ett, i et øieblikk, styrter sammen og knuses; den knuses likesom en knuser et pottemakerkar, som en slår i stykker uten skånsel, så det blandt stykkene ikke finnes et skår til å hente ild med fra gruen eller øse vann med av brønnen. For så sa Herren, Israels Gud, Israels Hellige: Dersom I vender om og holder eder rolige, skal I frelses; i stillhet og i tillit skal eders styrke være. Men I vilde ikke. I sa: Nei, på hester vil vi flyve - derfor skal I flykte - og på rappføtte dyr vil vi ride - derfor skal eders forfølgere være rappe. Et tusen skal flykte for en trusel fra en mann; når bare fem mann truer, skal I flykte inntil eders levning er lik en flaggstang på toppen av et fjell og et banner på en haug. Og derfor bier Herren med å være eder nådig, og derfor holder han sig langt borte i det høie med sin barmhjertighet mot eder; for Herren er en dommens Gud; salige er alle de som bier på ham.
Andre lesning
I uforstandige galatere! hvem har forgjort eder, I som har fått Jesus Kristus malt for øinene som korsfestet? Bare dette vil jeg få vite av eder: Var det ved lov-gjerninger I fikk Ånden, eller ved troens forkynnelse? Er I så uforstandige? I begynte i Ånd; vil I nu fullende i kjød? Så meget har I oplevd forgjeves! - om det da virkelig er forgjeves. Han altså som gir eder Ånden og virker kraftige gjerninger iblandt eder, gjør han det ved lov-gjerninger eller ved troens forkynnelse? Likesom Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet. Derfor skal I vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I dig skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham. For så mange som holder sig til lov-gjerninger, er under forbannelse; for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det! Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, er åpenbart; for: Den rettferdige, ved tro skal han leve; men loven har ikke noget med troen å gjøre, men: Den som gjør det, skal leve derved. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han blev en forbannelse for oss - for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre - forat Abrahams velsignelse kunde komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen kunde få Ånden, som var oss lovt. Brødre! jeg taler på menneskelig vis. Selv en menneskelig pakt vil ingen gjøre til intet eller legge noget til efterat den er stadfestet. Nu blev løftene gitt Abraham og hans ætt; han sier ikke: Og dine ætlinger, som om mange, men som om én: Og din ætt, og dette er Kristus. Dette er da min mening: En pakt som forut er stadfestet av Gud, gjør ikke loven, som er gitt fire hundre og tretti år efter, ugyldig, så den skulde gjøre løftet til intet. For får en arven ved lov, da får en den ikke lenger ved løfte; men Gud har gitt Abraham den ved løfte. Hvad skulde da loven til? Den blev lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætt kom som løftet gjaldt - gitt ved engler, ved en mellemmanns hånd; men en mellemmann er ikke bare for én; men Gud er én. Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! for var det gitt nogen lov som kunde gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven; men Skriften har lagt alt inn under synd, forat det som var lovt, skulde ved tro på Jesus Kristus bli gitt dem som tror. Men før troen kom, blev vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulde åpenbares. Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, forat vi skulde bli rettferdiggjort av tro; men efterat troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren; alle er I jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus; for I, så mange som er døpt til Kristus, har iklædd eder Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus. Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger efter løfte.
Andre lesning
Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden, han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie, og er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem. For til hvem av englene har han nogen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født dig idag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være mig en sønn? Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham. Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue, men om Sønnen: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav; du elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre. Og: Du, Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk; de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et klædebon, og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende. Men til hvem av englene har han nogen tid sagt: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter? Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?
Andre lesning
Jeg vil at I skal vite, brødre, at det jeg har oplevd, heller har tjent til evangeliets fremme, så at det er blitt vitterlig for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker, og så at de fleste av brødrene i Herren har fattet tiltro til mine lenker og derved enn mere har fått mot til å tale ordet uten frykt. Vel forkynner også somme Kristus av avind og for kivs skyld, men andre dog også av velvilje; disse forkynner Kristus av kjærlighet, idet de vet at jeg er satt til å forsvare evangeliet, men hine gjør det av trettesyke, ikke med ren hu, idet de mener å legge trengsel til mine lenker. Hvad da? Kristus forkynnes dog på enhver måte, enten det skjer for syns skyld eller i sannhet, og det gleder jeg mig over; ja, jeg vil og fremdeles glede mig; for jeg vet at dette skal bli mig til frelse ved eders bønn og Jesu Kristi Ånds hjelp, efter min inderlige lengsel og mitt håp om at jeg ikke skal bli til skamme i nogen ting, men at Kristus, som alltid, så og nu, med all frimodighet skal bli forherliget ved mitt legeme, enten det blir ved liv eller ved død. For mig er livet Kristus og døden en vinning; men dersom det å leve i kjødet gir mig frukt av min gjerning, så vet jeg ikke hvad jeg skal velge, men står rådvill mellem de to ting, idet jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus for dette er meget, meget bedre; men å bli i kjødet er nødvendigere for eders skyld. Og da jeg er fullt viss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos eder alle til eders fremgang og glede i troen, forat eders ros kan bli rik i Kristus Jesus ved mig, når jeg kommer til eder igjen.
Evangelium
Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennu var mørkt, og hun så at stenen var tatt bort fra graven. Hun løp da avsted, og kom til Simon Peter og til den andre disippel, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham. Peter og den andre disippel gikk da avsted og kom til graven. Men de to løp sammen, og den andre disippel løp i forveien, hurtigere enn Peter, og kom først til graven, og da han bøide sig ned, så han linklærne ligge der; men han gikk ikke inn. Simon Peter kom da bakefter ham, og han gikk inn i graven, og så at linklærne lå der, og at svededuken som hadde vært på hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for sig selv. Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde; for de forstod ennu ikke Skriften, at han skulde opstå fra de døde. Disiplene gikk da hjem igjen. Men Maria stod utenfor ved graven og gråt. Som hun nu gråt, bøide hun sig og så inn i graven, og hun fikk se to engler sitte i hvite klær, en ved hodet og en ved føttene, der hvor Jesu legeme hadde ligget. Og de sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham! Da hun hadde sagt dette, vendte hun sig om og så Jesus stå der; og hun visste ikke at det var Jesus. Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du efter? Hun trodde at det var urtegårdsmannen, og sa til ham: Herre! dersom du har båret ham bort, da si mig hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun sig om og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! det er mester. Jesus sier til henne: Rør ikke ved mig! for jeg er ennu ikke faret op til Faderen; men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer op til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud! Maria Magdalena kommer og forteller disiplene: Jeg har sett Herren, og at han hadde sagt dette til henne. Da det nu var aften den dag, den første dag i uken, og dørene var lukket der hvor disiplene var, av frykt for jødene, kom Jesus og stod midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da blev disiplene glade, da de så Herren. Han sa da atter til dem: Fred være med eder! Likesom Faderen har utsendt mig, sender også jeg eder. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom I forlater nogen deres synder, da er de dem forlatt; dersom I fastholder dem for nogen, da er de fastholdt. Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem dengang Jesus kom. De andre disipler sa da til ham: Vi har sett Herren. Men han sa til dem: Uten at jeg får se naglegapet i hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg ingenlunde tro. Og åtte dager derefter var hans disipler atter inne, og Tomas med dem. Jesus kom mens dørene var lukket, og stod midt iblandt dem og sa: Fred være med eder! Derefter sier han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side, og vær ikke vantro, men troende! Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud! Jesus sier til ham: Fordi du har sett mig, tror du; salige er de som ikke ser og dog tror. Også mange andre tegn gjorde Jesus for sine disiplers øine, tegn som ikke er skrevet i denne bok; men disse er skrevet forat I skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og forat I ved troen skal ha liv i hans navn.
Evangelium
Og de kom til Jeriko; og da han gikk ut fra Jeriko med sine disipler og meget folk, satt Timeus' sønn, Bartimeus, en blind tigger, ved veien, og da han hørte at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig! Og mange truet ham at han skulde tie; men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig! Og Jesus stod stille og sa: Kall ham hit! Og de kalte på den blinde og sa til ham: Vær frimodig, stå op! han kaller på dig. Og han kastet sin kappe av sig og sprang op og kom til Jesus. Og Jesus tok til orde og sa til ham: Hvad vil du jeg skal gjøre for dig? Den blinde sa til ham: Rabbuni! at jeg må få mitt syn igjen! Da sa Jesus til ham: Gå bort! din tro har frelst dig. Og straks fikk han sitt syn igjen og fulgte ham på veien.
Evangelium
Og kong Herodes fikk høre om dette - for Jesu navn blev kjent vidt og bredt - og han sa: Døperen Johannes er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham. Andre sa: Det er Elias; andre igjen sa: Det er en profet, som en av profetene. Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde. For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne. Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru. Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det. For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne. Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea, og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det! Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike. Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode. Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat. Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne. Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode. Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor. Og da hans disipler hørte det, kom de og tok hans legeme og la det i en grav.
Evangelium
Og hele hopen stod op og førte ham for Pilatus; og de begynte å føre klagemål imot ham og sa: Denne mann har vi funnet vill-leder vårt folk og forbyder å gi keiseren skatt, og sier om sig selv at han er Messias, en konge. Da spurte Pilatus ham: Er du jødenes konge? Han svarte ham: Du sier det. Da sa Pilatus til yppersteprestene og folket: Jeg finner ingen skyld hos denne mann. Men de tok sterkere i og sa: Han opvigler folket, han lærer over hele Jødeland, fra Galilea av, hvor han begynte, og like hit. Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var fra Galilea, og da han fikk vite at han hørte under Herodes, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dager. Og da Herodes så Jesus, blev han meget glad; for han hadde i lang tid ønsket å få se ham, fordi han hadde hørt om ham, og han håpet å få se et tegn av ham. Han spurte ham da med mange ord; men Jesus svarte ham intet. Og yppersteprestene og de skriftlærde stod og klaget hårdt på ham. Men Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham; derefter kastet han et skinnende klædebon om ham og sendte ham således tilbake til Pilatus. Den dag blev Pilatus og Herodes venner; før hadde de ligget i fiendskap med hverandre. Da kalte Pilatus yppersteprestene og rådsherrene og folket sammen og sa til dem: I har ført denne mann frem for mig som en som forfører folket til frafall; og se, jeg har tatt ham i forhør for eders øine, men jeg har ikke funnet denne mann skyldig i noget av det I klager på ham for; Herodes heller ikke; for jeg sendte eder til ham; og se, han har ikke gjort noget som fortjener døden. Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri. Men på høitiden måtte han gi dem én fri. De ropte da alle som én: Bort med denne, men gi oss Barabbas fri! Dette var en som var kastet i fengsel for et oprør som hadde vært i byen, og for et mord. Pilatus talte da atter til dem, fordi han gjerne vilde gi Jesus fri. Men de ropte til ham og sa: Korsfest, korsfest ham! Da sa han for tredje gang til dem: Hvad ondt har da denne mann gjort? Jeg har ikke funnet nogen dødsskyld hos ham; derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri. Men de trengte på med stort skrik og krevde at han skulde korsfestes; og deres skrik fikk overhånd. Så felte da Pilatus den dom at det skulde skje som de krevde; og han gav den fri som var kastet i fengsel for oprør og mord, ham som de bad om; men Jesus overgav han til deres vilje. Og da de førte ham bort, tok de fatt på en mann ved navn Simon, fra Kyrene, som kom fra landet, og de la korset på ham, forat han skulde bære det efter Jesus. Og en stor mengde av folket fulgte ham og mange kvinner, som jamret sig og gråt over ham. Men Jesus vendte sig om til dem og sa: I Jerusalems døtre! gråt ikke over mig, men gråt over eder selv og over eders barn! For se, de dager skal komme da de skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke gav die. Da skal de begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de så med det grønne tre, hvorledes skal det da gå det tørre? Også to andre, to ugjerningsmenn, blev ført bort med ham for å avlives. Og da de var kommet til det sted som kalles Hodeskallen, korsfestet de der både ham og ugjerningsmennene, den ene på hans høire og den andre på hans venstre side. Men Jesus sa: Fader, forlat dem! for de vet ikke hvad de gjør. Og de delte hans klær mellem sig og kastet lodd om dem. Og folket stod og så på; men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst, la ham nu frelse sig selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte! Også stridsmennene hånte ham, de gikk bort til ham og rakte ham eddik og sa: Er du jødenes konge, da frels dig selv! Men det var også satt en innskrift over ham: Dette er jødenes konge. En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels dig selv og oss! Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom? Og vi med rette; for vi får igjen hvad våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noget galt. Og han sa: Jesus! kom mig i hu når du kommer i ditt rike! Og han sa til ham: Sannelig sier jeg dig: Idag skal du være med mig i Paradis. Og det var omkring den sjette time, da blev det mørke over hele landet like til den niende time, og solen blev formørket, og forhenget i templet revnet midtefter. Og Jesus ropte med høi røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han. Men da høvedsmannen så det som skjedde, gav han Gud æren og sa: Sannelig, denne mann var rettferdig! Og alt folket som var kommet sammen for å se dette syn, slo sig for sitt bryst og vendte tilbake da de så hvad som skjedde. Men alle hans kjenninger og de kvinner som hadde fulgt ham fra Galilea, stod langt borte og så dette. Og se, det var en mann ved navn Josef, som var rådsherre, og en god og rettferdig mann - han hadde ikke samtykket i deres råd og gjerning - fra den jødiske by Arimatea, og han ventet på Guds rike; han gikk til Pilatus og bad om Jesu legeme, og han tok det ned og svøpte det i fint linklæde, og la det i en grav som var hugget i klippen, og som aldri nogen hadde ligget i. Det var beredelses-dagen, og sabbaten stundet til. Men nogen kvinner som var kommet med ham fra Galilea, fulgte med, og de så graven, og hvorledes hans legeme blev lagt. Så vendte de tilbake og tilberedte velluktende urter og salver, og sabbaten over holdt de sig stille efter lovens bud.
En daglig plan som tar deg fortløpende gjennom Bibelen. Bibelteksten er fri for opphavsrett. (Norsk Bibel)
Dagens lesninger, hver morgen
I Bosko venter dagens lesninger på deg hver morgen — merk hver enkelt som lest så du aldri mister oversikten, les dem i en av 30 oversettelser og dvel ved en kort refleksjon. Din tradisjons daglige lesninger, fulgt og alltid lett tilgjengelig.