Dagens lesninger
Skriftlesningene som er fastsatt for dagen, med hele teksten på ditt eget språk. Følg hver morgen din tradisjons daglige lesninger i Bosko-appen.
Første lesning
Men en mann ved navn Ananias og hans hustru Saffira solgte en eiendom, og han stakk til side noget av pengene med sin hustrus vitende, og bar frem en del og la det for apostlenes føtter. Da sa Peter: Ananias! hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulde lyve for den Hellige Ånd og stikke til side noget av pengene for akeren? Var den ikke din så lenge du hadde den, og var den ikke i din makt da den blev solgt? Hvorfor har du satt dig denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løiet for mennesker, men for Gud. Men da Ananias hørte disse ord, falt han om og opgav ånden. Og stor frykt kom over alle som hørte det; og de unge menn stod op og la ham til rette og bar ham ut og begravde ham. Så gikk det omkring tre timer; da trådte hans hustru inn, uten å vite hvad som var skjedd. Peter tok da til orde og sa til henne: Si mig: Var det for denne pris I solgte akeren? Hun sa: Ja, for denne pris. Da sa Peter til henne: Hvorfor er I dog blitt enige om å friste Herrens Ånd? Se, deres føtter som har begravet din mann, er for døren, og de skal bære dig ut. Og straks falt hun om for hans føtter og opgav ånden, og da de unge menn kom inn, fant de henne død; og de bar henne ut og begravde henne hos hennes mann. Og stor frykt kom over hele menigheten og over alle som hørte dette.
Første lesning
Når da alle disse ting kommer over dig, velsignelsen og forbannelsen som jeg har forelagt dig, og du tar det til hjerte ute blandt alle de folk som Herren din Gud har drevet dig bort til, og du av alt ditt hjerte og all din sjel omvender dig til Herren din Gud og hører på hans røst i alt det som jeg byder dig idag, både du og dine barn, da skal Herren din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne sig over dig, og han skal atter samle dig fra alle de folk som Herren din Gud hadde spredt dig iblandt. Om I enn er drevet bort til himmelens ende, skal Herren din Gud samle dig og hente dig derifra. Og Herren din Gud skal føre dig til det land dine fedre eide, og du skal ta det i eie; og han skal gjøre vel imot dig og gjøre dig tallrikere enn dine fedre. Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine efterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel, og da skal du få leve. Og Herren din Gud skal legge alle disse forbannelser på dine fiender og på dem som har hatet og forfulgt dig. Men du skal atter høre på Herrens røst og holde alle hans bud, som jeg gir dig idag. Og Herren din Gud skal gi dig overflod på det som godt er, i alt det som du tar dig fore, både av ditt livs frukt og av frukten av ditt fe og av frukten av din jord; for Herren skal atter glede sig over dig og gjøre vel imot dig, likesom han gledet sig over dine fedre, så sant du hører på Herrens, din Guds røst, så du tar vare på hans bud og hans lover, det som er skrevet i denne lovens bok, og så sant du omvender dig til Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel. For dette bud som jeg gir dig idag, er ikke for høit for dig, og det er ikke langt borte. Det er ikke oppe i himmelen, så du måtte si: Hvem vil fare op til himmelen for oss og hente det ned til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre efter det? Det er heller ikke på den andre side av havet, så du måtte si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre efter det? Men ordet er dig meget nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre efter det. Se, jeg har idag lagt frem for dig livet og det gode, og døden og det onde, idet jeg idag byder dig å elske Herren din Gud, å vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne dig i det land du kommer inn i og skal ta i eie. Men dersom ditt hjerte vender sig bort, og du ikke vil lyde, men lar dig forføre og tilbeder andre guder og dyrker dem, da forkynner jeg eder idag at I skal gå helt til grunne; I skal ikke leve lenge i det land som du nu drar til over Jordan for å komme inn i det og ta det i eie. Jeg tar idag himmelen og jorden til vidne mot eder: Livet og døden har jeg lagt frem for dig, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt! Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høi alder og få bli i det land som Herren tilsvor dine fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi dem.
Første lesning
Efter hans samtale med Saul droges Jonatans sjel til David, og Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul ham til sig og lot ham ikke mere få vende tilbake til sin fars hus. Og Jonatan gjorde en pakt med David, fordi han hadde ham kjær som sitt eget liv. Og Jonatan tok av sig den kappe han hadde på, og gav den til David og likeså sine krigsklær, ja endog sitt sverd og sin bue og sitt belte. Så drog David ut i krigen; i alt det Saul sendte ham til, bar han sig klokt at; Saul satte ham over sine krigsmenn, og han var vel likt av hele folket, også av Sauls tjenere. Så hendte det da de kom hjem, da David vendte tilbake efterat han hadde slått filisteren, at kvinnene gikk ut fra alle Israels byer for å møte kong Saul med sang og dans, med trommer og med gledesrop og med musikk. Og de dansende kvinner istemte en sang og sa: Saul har slått sine tusener, men David sine titusener. Da blev Saul meget vred; for dette ord likte han ille, og han sa: De har gitt David titusener, og mig har de gitt tusener, og nu står det bare tilbake at han får kongedømmet. Fra den dag så Saul stadig skjevt til David. Dagen efter kom det en ond ånd fra Gud over Saul, og han raste inne i sitt hus, mens David spilte på harpen, som han pleide å gjøre hver dag, og Saul hadde et spyd i hånden. Da svang Saul spydet og tenkte: Jeg vil støte det gjennem David og inn i veggen. Men David bøide sig til side for ham to ganger. Saul var redd for David; for Herren var med ham, men fra Saul var han veket bort. Derfor sendte Saul ham fra sig og satte ham til høvedsmann over tusen; og han drog ut og drog inn foran folket. Og David bar sig klokt at i alt han tok sig fore, og Herren var med ham. Da nu Saul så at han bar sig meget klokt at, grudde han for ham. Men hele Israel og Juda hadde David kjær; for det var han som drog ut og drog inn foran dem.
Morgenbønn — første lesning
I den første måned kom Israels barn, hele menigheten, til ørkenen Sin, og folket blev nogen tid i Kades; der døde Mirjam, og der blev hun begravet; Men menigheten hadde ikke vann; da samlet de sig mot Moses og Aron. Og folket kivedes med Moses og sa: Å, at vi var omkommet dengang våre brødre omkom for Herrens åsyn! Hvorfor har I ført Herrens menighet inn i denne ørken, så vi må dø her, både vi og vår buskap? Og hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi er kommet til dette onde sted, hvor det hverken vokser korn eller fiken eller vintrær eller granatepler, og hvor det ikke finnes vann å drikke? Men Moses og Aron gikk bort fra folket, til inngangen til sammenkomstens telt, og falt ned på sitt ansikt; da åpenbarte Herrens herlighet sig for dem. Og Herren talte til Moses og sa: Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror, og I skal tale til klippen midt for deres øine, så skal den gi vann fra sig; således skal du la vann strømme ut av klippen for dem og gi både menigheten og dens buskap å drikke. Da tok Moses staven som lå foran Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt ham. Og Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: Nu, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme frem for eder av denne klippe? Så løftet Moses sin hånd og slo med sin stav to ganger på klippen; da strømmet der meget vann ut, så både menigheten og dens buskap fikk drikke. Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi I ikke trodde på mig og ikke helliget mig for Israels barns øine, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem. Dette var Meribas vann, hvor Israels barn kivedes med Herren, og han helliget sig på dem. Fra Kades sendte Moses bud til Edoms konge og lot si: Så sier din bror Israel: Du vet hvor meget ondt vi har lidt.
Epistel
For dertil blev I og kalt, fordi også Kristus led for eder og efterlot eder et eksempel, forat I skal følge efter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke blev funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han blev utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig; han som bar våre synder på sitt legeme op på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er lægt. For I var villfarende som får, men har nu omvendt eder til eders sjelers hyrde og tilsynsmann.
Første lesning
Herre, du er min Gud; jeg vil ophøie dig, jeg vil prise ditt navn, for du har gjort underverk; dine råd fra gammel tid er sannhet og trofasthet. For du har gjort en by til en stenhaug, en fast by til en grusdynge, du har ødelagt de fremmedes palasser, så det ikke mere er nogen by; de skal aldri mere bygges op igjen. Derfor skal et sterkt folk ære dig, de ville hedningers stad skal frykte dig; for du har vært et vern for den ringe, et vern for den fattige i hans trengsel, et ly mot regnskyll, en skygge mot hete; for voldsmenns fnysen er som regnskyll mot en vegg. Som du demper hete i tørt land, så demper du de fremmedes bulder; som hete ved skyggen av en sky, så dempes voldsmenns sang. Og Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter, med klaret gammel vin. Og han skal på dette fjell tilintetgjøre det slør som omslører alle folkene, og det dekke som dekker alle hedningefolkene. Han skal opsluke døden for evig, og Herren, Israels Gud, skal tørke gråten av alle ansikter, og sitt folks vanære skal han ta bort fra hele jorden; for Herren har talt. På den tid skal de si: Se, der er vår Gud, han som vi ventet skulde frelse oss, dette er Herren som vi ventet på; la oss fryde og glede oss i hans frelse! For Herrens hånd skal hvile på dette fjell; men Moab skal tredes ned i sitt eget land, likesom halm tredes ned i gjødselvann. Og Moab skal brede ut sine hender der, likesom svømmeren breder ut sine hender for å svømme; men Herren skal kue dets stolthet til tross for dets henders kunstgrep. Og dine murers høie festning skal han rive ned, omstyrte, jevne med jorden, så den ligger i støvet.
Morgenbønn — andre lesning
Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling. Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss. Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg. Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot, og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia. Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det. I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone, og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea. Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa: I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv. Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa. Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest. Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta. Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen; da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive. Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten; da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således. Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord, og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen. Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning. Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade. Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet. For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa: Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave. Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig. Men vi skal strande på en eller annen ø. Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land. Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner; og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag. Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen; da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget. Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle. Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder. Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder. Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete; da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også. Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet. Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet. Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig. De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden. Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene. Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme; men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land, og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.
Responsoriesalme
Til sangmesteren; av Herrens tjener, av David. Syndens ord til den ugudelige er i mitt hjertes innerste. Det er ikke gudsfrykt for hans øine. For en smigrer ham i hans øine ved å finne hans synd, ved å hate ham. Hans munns ord er urett og svik; han har latt av å fare viselig frem, å gjøre godt. Han optenker urett på sitt leie, han stiller sig på en vei som ikke er god; det onde hater han ikke. Herre! til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet inntil skyene. Din rettferdighet er som veldige fjell, dine dommer er et stort dyp; mennesker og dyr frelser du, Herre! Hvor kostelig er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge. De mettes overflødig av ditt huses fedme, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke. For hos dig er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner dig, og din rettferdighet for de opriktige av hjertet. La ikke den overmodiges fot komme over mig og ikke de ugudeliges hånd jage mig bort! Der faller de som gjør urett; de blir støtt ned og kan ikke reise sig.
Evangelium
Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Men den som er leiesvenn og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr, og ulven røver dem og jager dem fra hverandre; for han er en leiesvenn, og fårene ligger ham ikke på hjerte. Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine, likesom Faderen kjenner mig, og jeg kjenner Faderen; og jeg setter mitt liv til for fårene. Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre frem, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.
Responsoriesalme
Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd, og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet. De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i. De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem. Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem, og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i. De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt. De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern, fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd. Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper. Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem. Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd. De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern. De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger; deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter. Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem. Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver. De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel. De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann, de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet. Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger. De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken. De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet. Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut. Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde. Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket. De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter. Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land, et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der. Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder. Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i. Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar. Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite. Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg. Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde, han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden. De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn. Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!
Responsoriesalme
En sang ved festreisene. Til Herren ropte jeg i min nød, og han svarte mig. Herre, fri min sjel fra en løgnaktig lebe, fra en falsk tunge! Hvad vil han gi dig, og hvad mere vil han gi dig, du falske tunge? Voldsmannens skarpe piler og glør av gyvelbusken. Ve mig, at jeg lever som fremmed iblandt Mesek, at jeg bor ved Kedars telt! Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred. Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de ferdige til krig.
Responsoriesalme
Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets, for din trofasthets skyld! Hvorfor skal hedningene si: Hvor er nu deres Gud? Vår Gud er jo i himmelen; han gjør alt det han vil. Deres avguder er sølv og gull, et verk av menneskehender. De har munn, men taler ikke; de har øine, men ser ikke; de har ører, men hører ikke; de har nese, men lukter ikke. Deres hender føler ikke, deres føtter går ikke; de gir ingen lyd med sin strupe. Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem. Israel, sett din lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold. Arons hus, sett eders lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold. I som frykter Herren, sett eders lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold. Herren kom oss i hu; han skal velsigne, han skal velsigne Israels hus, han skal velsigne Arons hus, han skal velsigne dem som frykter Herren, de små med de store. Herren la eder vokse i tall, eder og eders barn! Velsignet være I av Herren, himmelens og jordens skaper! Himmelen er Herrens himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn. De døde lover ikke Herren, ingen av dem som farer ned i dødsrikets stillhet; men vi skal love Herren fra nu av og inntil evig tid. Halleluja!
Aftenbønn — første lesning
Fra Kades sendte Moses bud til Edoms konge og lot si: Så sier din bror Israel: Du vet hvor meget ondt vi har lidt. Våre fedre drog ned til Egypten, og vi bodde i Egypten i lang tid, og egypterne fór ille med oss og våre fedre. Da ropte vi til Herren, og han hørte vår bønn og sendte en engel og førte oss ut av Egypten. Og nu er vi her i byen Kades like ved grensen av ditt land. Kjære, la oss få dra gjennem ditt land! Vi skal hverken gå gjennem åker eller vingård, heller ikke drikke vann av nogen brønn; efter kongeveien vil vi dra og ikke bøie av hverken til høire eller til venstre, før vi er kommet gjennem ditt land. Men Edom svarte: Du må ikke dra gjennem mitt land, ellers drar jeg ut mot dig med sverd. Da sa Israels barn til ham: Vi skal følge landeveien, og dersom vi eller vår buskap drikker av ditt vann, så vil jeg gi dig vederlag for det. Det er ikke stort jeg ber om; jeg vil bare dra igjennem på min fot. Men han sa: Du må ikke dra igjennem her. Og Edom drog ut mot ham med en mengde folk og med væbnet hånd. Således nektet Edom Israel å dra gjennem sitt land; og Israel bøide til side for ham. Så brøt de op fra Kades, og Israels barn, hele menigheten, kom til fjellet Hor. Og Herren sa til Moses og Aron ved fjellet Hor, på grensen av Edoms land: Aron skal samles til sine fedre; han skal ikke komme inn i det land jeg har gitt Israels barn, fordi I var gjenstridige mot mitt ord ved Meribas vann. Ta Aron og Eleasar, hans sønn, og før dem op på fjellet Hor, og ta av Aron hans klær og la Eleasar, hans sønn, ta dem på; så skal Aron samles til sine fedre og dø der. Og Moses gjorde som Herren hadde befalt. De gikk op på fjellet Hor for hele menighetens øine, og Moses tok av Aron hans klær og lot Eleasar, hans sønn, ta dem på, og Aron døde der på toppen av fjellet; men Moses og Eleasar steg ned fra fjellet. Og da hele menigheten så at Aron var død, gråt hele Israels hus over Aron i tretti dager. Da den kana'anittiske konge i Arad, som bodde i sydlandet, hørte at Israel drog frem på veien til Atarim, gav han sig i strid med Israel og førte nogen av dem bort som fanger. Da gjorde Israel et løfte til Herren og sa: Gir du dette folk i min hånd, så vil jeg slå deres byer med bann. Og Herren hørte Israels bønn og overgav kana'anittene til dem, og de slo dem og deres byer med bann; og de kalte stedet Horma. Så brøt de op fra fjellet Hor og tok veien til det Røde Hav for å dra omkring Edoms land; men på veien blev folket utålmodig, og de talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi må dø her i ørkenen? For her er hverken brød eller vann, og vi er inderlig leie av denne usle mat. Da sendte Herren seraf-slanger inn iblandt folket, og de bet folket; og der døde meget folk av Israel. Så kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot dig; bed til Herren at han vil ta slangene fra oss! Og Moses bad for folket. Da sa Herren til Moses: Gjør dig en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så gjorde Moses en kobberslange og satte den på en stang; og når en slange hadde bitt nogen, og han så på kobberslangen, blev han i live. Siden brøt Israels barn op og leiret sig i Obot.
Andre lesning
Eller vet I ikke, brødre - jeg taler jo til slike som kjenner loven - at loven hersker over mennesket så lenge det lever? Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. Derfor skal hun kalles en horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann. Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, forat I skulde høre en annen til, ham som er opstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer at vi bar frukt for døden; men nu er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen. Hvad skal vi da si? er loven synd? Langt derifra! men jeg kjente ikke synden uten ved loven; for begjærligheten kjente jeg ikke dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. Men synden tok anledning av budet og virket alskens begjærlighet i mig; for uten lov er synden død. Jeg levde en tid uten lov; men da budet kom, blev synden levende igjen, jeg derimot døde; og budet, som var til liv, det blev funnet å være mig til død; for synden tok anledning av budet og dåret og drepte mig ved det. Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Er da det som er godt, blitt mig til død? Langt derifra! men det var synden, forat den skulde vise sig som synd, idet den voldte mig døden ved det som er godt - forat synden skulde bli overvettes syndig ved budet. For vi vet at loven er åndelig; jeg derimot er kjødelig, solgt under synden; for hvad jeg gjør, vet jeg ikke; for jeg gjør ikke det som jeg vil; men det som jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da vidner jeg jo med loven at den er god; men nu er det ikke mere jeg som gjør det, men synden, som bor i mig. For jeg vet at i mig, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke; for jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mere jeg som gjør det, men synden, som bor i mig. Så finner jeg da den lov for mig, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger mig for hånden; for jeg har lyst til Guds lov efter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar mig til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer. Jeg elendige menneske! hvem skal fri mig fra dette dødens legeme? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! - Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.
Andre lesning
Den eldste - til Gajus, den elskede, som jeg elsker i sannhet. Du elskede! jeg ønsker at du i alle deler må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt. For jeg blev meget glad da det kom nogen brødre og vidnet om din sannhet, således som du vandrer i sannhet. Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten. Du elskede! du gjør en trofast gjerning med det du gjør imot brødrene, enda de er fremmede, og de har vidnet om din kjærlighet for menigheten. Du vil gjøre vel om du hjelper dem på vei, således som det sømmer sig for Gud; for det var for hans navns skyld de drog ut, og av hedningene tar de ikke imot noget. Vi er derfor skyldige å ta oss av slike, forat vi kan bli medarbeidere for sannheten. Jeg har skrevet noget til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblandt dem, tar ikke imot oss. Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten. Du elskede! ta ikke efter det onde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud; den som gjør det onde, har ikke sett Gud. Demetrius har godt lov av alle, og av sannheten selv; men også vi gir ham godt vidnesbyrd, og du vet at vårt vidnesbyrd er sant. Jeg hadde meget å skrive til dig, men jeg vil ikke skrive til dig med blekk og penn; men jeg håper snart å få se dig, og så skal vi tale muntlig sammen. Fred være med dig! Vennene hilser dig. Hils vennene ved navn!
Andre lesning
Dette skal du byde og lære. La ingen forakte dig for din ungdoms skyld, men vær et forbillede for de troende, i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! Legg vinn på oplesningen av Skriften, på formaningen, på læren, inntil jeg kommer! Vanskjøtt ikke den nådegave som er i dig, som blev dig gitt ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. Tenk på dette, lev i dette, forat din fremgang kan bli åpenbar for alle! Gi akt på dig selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både dig selv og dem som hører dig.
Andre lesning
Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, når de ser for sine øine eders rene ferd i frykt. Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller klædebon, men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud. For således prydet og fordum de hellige kvinner sig, de som satte sitt håp til Gud, og de underordnet sig under sine egne menn, likesom Sara var Abraham lydig og kalte ham herre; og hennes barn er I blitt når I gjør det gode og ikke lar eder skremme av noget. Likeså I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, forat eders bønner ikke skal hindres. Og til slutning: Vær alle enige, medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke, så I ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigner; for dertil blev I kalt, at I skal arve velsignelse. For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine leber fra å tale svik;
Evangelium
Og han kalte sine tolv disipler til sig og gav dem makt over urene ånder, til å drive dem ut, og til å helbrede all sykdom og all skrøpelighet. Men dette er de tolv apostlers navn: Først Simon, som kalles Peter, og Andreas, hans bror; Jakob, Sebedeus' sønn, og Johannes, hans bror; Filip og Bartolomeus; Tomas og Matteus, tolderen; Jakob, Alfeus' sønn, og Lebbeus med tilnavnet Taddeus; Simon Kananeus og Judas Iskariot, han som forrådte ham. Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i nogen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus! Og når I går avsted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær! Helbred syke, opvekk døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har I fått det, for intet skal I gi det. I skal ikke ta gull eller sølv eller kobber med i eders belter, ikke skreppe til reisen, ikke to kjortler, ikke sko, ikke stav; for arbeideren er sin føde verd. Og hvor I kommer inn i en by eller landsby, der skal I spørre efter hvem som er det verd i den by; og bli hos ham til I drar bort derfra! Og når I kommer inn i et hus, da skal I hilse det; og dersom huset er det verd, da komme eders fred over det; men dersom det ikke er det verd, da vende eders fred tilbake til eder! Og om nogen ikke tar imot eder og ikke hører på eders ord, da gå ut av det hus eller den by, og ryst støvet av eders føtter! Sannelig sier jeg eder: Det skal gå Sodomas og Gomorras land tåleligere på dommens dag enn den by. Se, jeg sender eder som får midt iblandt ulver; vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer! Men vokt eder for menneskene! for de skal overgi eder til domstolene og hudstryke eder i sine synagoger; og I skal føres frem for landshøvdinger og konger for min skyld, til vidnesbyrd for dem og for hedningene. Men når de overgir eder, da vær ikke bekymret for hvorledes eller hvad I skal tale; for det skal gis eder i samme stund hvad I skal tale. For det er ikke I som taler, men det er eders Faders Ånd som taler i eder. Og bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn, og barn skal reise sig mot foreldre og volde deres død; og I skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, han skal bli frelst. Men når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre! for sannelig sier jeg eder: I skal ikke komme til ende med Israels byer før Menneskesønnen kommer. En disippel er ikke over sin mester, heller ikke en tjener over sin herre; det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og tjeneren som sin herre; har de kalt husbonden Be'elsebul, hvor meget mere da hans husfolk! Frykt derfor ikke for dem! for intet er skjult som ikke skal bli åpenbaret, og intet er dulgt som ikke skal bli kjent; det jeg sier eder i mørket, det skal I si i lyset, og det som hviskes eder i øret, det skal I forkynne på takene. Og frykt ikke for dem som slår legemet ihjel, men ikke kan slå sjelen ihjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvede! Selges ikke to spurver for en øre? Og ikke en av dem faller til jorden uten at eders Fader vil. Men endog hårene på eders hode er tellet alle sammen. Frykt derfor ikke! I er mere enn mange spurver. Derfor, hver den som kjennes ved mig for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Fader i himmelen; men den som fornekter mig for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Fader i himmelen. I må ikke tro at jeg er kommet for å sende fred på jorden; jeg er ikke kommet for å sende fred, men sverd. For jeg er kommet for å sette splid mellem en mann og hans far, og mellem en datter og hennes mor, og mellem en svigerdatter og hennes svigermor, og en manns husfolk skal bli hans fiender. Den som elsker far eller mor mere enn mig, er mig ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mere enn mig, er mig ikke verd, og den som ikke tar sitt kors og følger efter mig, er mig ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Den som tar imot eder, tar imot mig, og den som tar imot mig, tar imot ham som sendte mig. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få en rettferdigs lønn. Og den som gir én av disse små endog bare et beger koldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn.
Aftenbønn — andre lesning
Den eldste - til den utvalgte frue og hennes barn, som jeg elsker i sannhet, og ikke bare jeg, men og alle som har lært sannheten å kjenne, for den sannhets skyld som blir i oss og skal være med oss til evig tid: Nåde, miskunn, fred skal være med oss fra Gud Fader og fra Jesus Kristus, Faderens Sønn, i sannhet og kjærlighet. Jeg har gledet mig meget fordi jeg har funnet nogen av dine barn som vandrer i sannhet, således som vi har fått påbud av Faderen. Og nu ber jeg dig, frue, ikke som om jeg skrev dig et nytt bud, men det som vi hadde fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre. Og dette er kjærligheten at vi vandrer efter hans bud. Dette er budet, således som I hørte det fra begynnelsen, at I skal vandre efter det. For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen. Ta eder i vare at I ikke mister det I har vunnet ved eders arbeide, men at I kan få full lønn! Hver den som slår inn på avveie og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud; den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Dersom nogen kommer til eder og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen! for den som byr ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger. Skjønt jeg har meget å skrive til eder, vil jeg ikke gjøre det med papir og blekk; men jeg håper å komme til eder og tale muntlig med eder, forat vår glede kan være fullkommen. Din utvalgte søsters barn hilser dig.
Evangelium
Derefter gikk han ut, og han så en tolder ved navn Levi sitte på tollboden; og han sa til ham: Følg mig! Og han forlot alt og stod op og fulgte ham. Og Levi gjorde et stort gjestebud for ham i sitt hus, og der var en stor mengde toldere og andre som satt til bords med dem. Og fariseerne og deres skriftlærde knurret mot hans disipler og sa: Hvorfor eter og drikker I med toldere og syndere? Og Jesus svarte og sa til dem: De friske trenger ikke til læge, men de som har ondt; jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. De sa til ham: Johannes' disipler holder jevnlig faste og bønn, og fariseernes disipler likeså; men dine eter og drikker. Men Jesus sa til dem: Kan I vel få brudesvennene til å faste så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem; da skal de faste, i de dager. Han sa også en lignelse til dem: Ingen river en lapp av et nytt klædebon og setter den på et gammelt; ellers river han det nye i sønder, og lappen av det nye passer ikke til det gamle. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker; ellers vil den nye vin sprenge sekkene, og den selv spilles og sekkene ødelegges; men ny vin skal fylles i nye skinnsekker. Og ingen som har drukket gammel vin, har lyst på ny; han sier: den gamle er god.
Evangelium
Kvinnen sier til ham: Herre! gi mig dette vann, så jeg kan slippe å tørste og å gå hit for å dra op vann! Han sier til henne: Gå avsted, kall på din mann, og kom så hit! Kvinnen svarte: Jeg har ingen mann. Jesus sa til henne: Med rette sa du: Jeg har ingen mann; for du har hatt fem menn, og den du nu har, er ikke din mann. Der talte du sant. Kvinnen sier til ham: Herre! jeg ser at du er en profet. Våre fedre tilbad på dette fjell, og I sier at i Jerusalem er det sted hvor en skal tilbede. Jesus sier til henne: Tro mig, kvinne! den time kommer da I hverken skal tilbede Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. I tilbeder det I ikke kjenner, vi tilbeder det vi kjenner; for frelsen kommer fra jødene; men den time kommer, og er nu, da de sanne tilbedere skal tilbede Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilbeder ham, bør tilbede i ånd og sannhet.
Evangelium
Da kom fariseere og skriftlærde fra Jerusalem til Jesus og sa: Mark. Hvorfor bryter dine disipler de gamles vedtekt? de vasker jo ikke sine hender når de holder måltid. Men han svarte og sa til dem: Og I, hvorfor bryter I Guds bud for eders vedtekts skyld? For Gud har gitt det bud: Hedre din far og din mor; og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; men I sier: Den som sier til far eller mor: Det du skulde hatt til hjelp av mig, det gir jeg til templet - han skylder ikke å hedre sin far eller sin mor. Og I har gjort Guds lov til intet for eders vedtekts skyld. I hyklere! rett spådde Esaias om eder da han sa: Dette folk ærer mig med lebene; men deres hjerte er langt borte fra mig; men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud. Og han kalte folket til sig og sa til dem: Hør dette og forstå det: Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent; men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent. Da gikk hans disipler til ham og sa: Vet du at fariseerne tok anstøt ved å høre dette ord? Men han svarte og sa: Enhver plante som min himmelske Fader ikke har plantet, skal rykkes op med rot. La dem fare! de er blinde veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften. Da svarte Peter og sa til ham: Tyd denne lignelse for oss! Men han sa: Er også I ennu uforstandige? Skjønner I ikke at alt det som kommer inn i munnen, går i buken og kastes ut den naturlige vei? Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent. For fra hjertet kommer onde tanker: mord, hor, utukt, tyveri, falskt vidnesbyrd, bespottelse. Dette er det som gjør mennesket urent; men å ete med uvaskede hender gjør ikke mennesket urent. Og Jesus gikk bort derfra, og trakk sig tilbake til landet ved Tyrus og Sidon. Og se, en kananeisk kvinne kom fra de landemerker og ropte: Herre, du Davids sønn! miskunn dig over mig! min datter plages ille av en ond ånd. Men han svarte henne ikke et ord. Da gikk hans disipler til ham og bad ham og sa: Skill dig av med henne! for hun roper efter oss. Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus. Men hun kom og falt ned for ham og sa: Herre, hjelp mig! Men han svarte og sa: Det er ikke rett å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder. Men hun sa: Det er sant, Herre! for de små hunder eter jo av de smuler som faller fra deres herrers bord. Da svarte Jesus og sa til henne: Kvinne! din tro er stor; dig skje som du vil! Og hennes datter blev helbredet fra samme stund. Og Jesus gikk bort derfra og kom til den Galileiske Sjø, og han gikk op i fjellet og satte sig der. Og meget folk kom til ham, og de hadde med sig halte, blinde, stumme, vanføre og mange andre; og de la dem for hans føtter, og han helbredet dem, så at folket undret sig da de så stumme tale, vanføre helbredes, halte gå og blinde se; og de priste Israels Gud. Men Jesus kalte sine disipler til sig og sa: Jeg ynkes inderlig over folket; for de har alt vært hos mig i tre dager, og de har ikke noget å ete; og la dem fare fastende fra mig vil jeg ikke, forat de ikke skal vansmekte på veien. Og hans disipler sa til ham: Hvorfra skal vi her i ørkenen få brød nok til å mette så meget folk? Og Jesus sa til dem: Hvor mange brød har I? De sa: Syv, og nogen få småfisker. Da bød han folket sette sig ned på jorden, og han tok de syv brød og fiskene, takket og brøt dem og gav dem til disiplene, og disiplene til folket. Og de åt alle sammen og blev mette; og de tok op det som blev tilovers av stykkene, syv kurver fulle. Men de som hadde ett, var fire tusen menn foruten kvinner og barn. Og da han hadde latt folket fare, gikk han i båten og kom til landet ved Magadan.
En daglig plan som tar deg fortløpende gjennom Bibelen. Bibelteksten er fri for opphavsrett. (Norsk Bibel)
Dagens lesninger, hver morgen
I Bosko venter dagens lesninger på deg hver morgen — merk hver enkelt som lest så du aldri mister oversikten, les dem i en av 30 oversettelser og dvel ved en kort refleksjon. Din tradisjons daglige lesninger, fulgt og alltid lett tilgjengelig.