Bosko

Dagens lesninger

Skriftlesningene som er fastsatt for dagen, med hele teksten på ditt eget språk. Følg hver morgen din tradisjons daglige lesninger i Bosko-appen.

Første lesning

Jesaja 9:1-13

For det skal ikke alltid være mørke for det land hvor det nu er trengsel; tidligere førte han vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i fremtiden skal han føre ære over det, over veien ved havet, landet på hin side Jordan, hedningenes Galilea. Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys; de som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle. Du lar det bli tallrikt det folk som du får ikke gav stor glede; de gleder gleder sig for ditt åsyn, som en gleder sig om høsten, som en jubler når hærfang skiftes. For dets tyngende åk og kjeppen til dets skulder, dets drivers stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag; for hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klæsplagg som er tilsølt med blod, skal brennes op og bli til føde for ilden. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og opholdt ved rett og rettferdighet, fra nu av og til evig tid; Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette. Et ord har Herren sendt mot Jakob, og det skal slå ned i Israel. Og hele folket skal fornemme det, Efra'im og Samarias innbyggere, som i stolthet og hjertets overmot sier: Stener av ler er falt, men med hugne stener vil vi bygge op igjen; morbærtrær er hugget ned, men sedertrær vil vi sette i stedet. Derfor gir Herren Resins motstandere makt over det, og han væbner dets fiender, syrerne forfra og filistrene bakfra, og de eter Israel med full munn. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut. Men folket vender ikke om til ham som slår det, og Herren, hærskarenes Gud, søker de ikke.

Første lesning

5. Mosebok 9

Hør, Israel! Du går nu over Jordan for å komme inn og legge under dig folk som er større og sterkere enn du, og som har store byer med murer som når til himmelen, et stort folk og høit av vekst, anakittenes barn, som du selv kjenner, og som du selv har hørt det ord om: Hvem kan stå sig mot Anaks barn? Så skal du da vite idag at Herren din Gud, han som går frem foran dig som en fortærende ild, han skal ødelegge dem, og han skal ydmyke dem for dig, så du skal drive dem bort og tilintetgjøre dem i hast, således som Herren har sagt til dig. Når nu Herren din Gud driver dem ut for dig, må du ikke tenke som så: Det er for min rettferdighets skyld Herren har ført mig inn i dette land og latt mig få det til eiendom. Nei, det er for disse hedningers ugudelighets skyld Herren driver dem ut for dig. Ikke for din rettferdighets skyld eller for ditt opriktige hjertes skyld kommer du inn i deres land og tar det i eie; men det er for deres ugudelighets skyld Herren din Gud driver disse hedninger ut for dig, og for å holde det ord Herren har svoret dine fedre Abraham, Isak og Jakob. Så skal du da vite at det ikke er for din rettferdighets skyld Herren din Gud gir dig dette gode land til eie; for du er et hårdnakket folk. Kom i hu og glem ikke hvorledes du vakte Herrens, din Guds vrede i ørkenen! Like fra den dag du gikk ut av Egyptens land, og til I kom til dette sted, har I vært gjenstridige mot Herren. Allerede ved Horeb vakte I Herrens vrede, og Herren harmedes på eder, så han vilde ha gjort ende på eder. Da jeg var gått op på fjellet for å ta imot stentavlene, tavlene med den pakt som Herren hadde gjort med eder, blev jeg på fjellet i firti dager og firti netter uten å ete brød og uten å drikke vann. Og Herren gav mig de to stentavler, skrevet med Guds finger, og på dem stod alle de ord Herren hadde talt med eder på fjellet midt ut av ilden den dag I var samlet der. Det var da de firti dager og firti netter var til ende at Herren gav mig de to stentavler, paktens tavler. Og Herren sa til mig: Skynd dig og stig ned herfra! Ditt folk, som du førte ut av Egypten, har fordervet sin vei; de er hastig veket av fra den vei jeg bød dem å vandre; de har gjort sig et støpt billede. Og Herren sa til mig: Jeg har lagt merke til dette folk og sett at det er et hårdnakket folk. La nu mig få råde, så vil jeg gjøre ende på dem og utslette deres navn under himmelen, og jeg vil gjøre dig til et sterkere og større folk enn dette. Da vendte jeg mig og gikk ned av fjellet, mens fjellet stod i brennende lue, og i mine to hender hadde jeg paktens to tavler. Og jeg fikk se at I hadde syndet mot Herren eders Gud og gjort eder en støpt kalv; I var hastig veket av fra den vei Herren hadde befalt eder å vandre. Så tok jeg og kastet fra mig begge tavlene som jeg hadde i mine hender, og slo dem i stykker for eders øine. Og jeg kastet mig ned for Herrens åsyn, likesom første gang, i firti dager og firti netter, uten å ete brød og uten å drikke vann - for alle eders synders skyld som I hadde forsyndet eder med ved å gjøre det som ondt var i Herrens øine, så I egget ham til vrede. For jeg fryktet for den vrede og harme som optendtes mot eder hos Herren, så han vilde gjøre ende på eder. Og Herren hørte mig denne gang og. Også på Aron var Herren så vred at han vilde ødelegge ham; men jeg bad også for Aron den gang. Men eders syndige verk, kalven som I hadde gjort, tok jeg og kastet på ilden og knuste og malte den vel, til den blev til fint støv, og støvet kastet jeg i bekken som flyter ned fra fjellet. Også i Tabera og i Massa og i Kibrot-Hatta'ava vakte I Herrens vrede. Og da Herren sendte eder fra Kades-Barnea og sa: Dra op og innta landet som jeg har gitt eder, da var I gjenstridige mot Herrens, eders Guds ord og trodde ikke på ham og hørte ikke på hans røst. Gjenstridige har I vært mot Herren så lenge jeg har kjent eder. Så kastet jeg mig da ned for Herrens åsyn i de firti dager og firti netter I vet, fordi Herren hadde sagt at han vilde gjøre ende på eder. Og jeg bad til Herren og sa: Herre, Herre, ødelegg ikke ditt folk og din arv, som du frelste med din store kraft, og som du førte ut av Egypten med sterk hånd! Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Jakob! Se ikke på dette folks hårdhet og dets ugudelighet og dets synd, forat ikke de som bor i det land du har ført oss ut av, skal si: Fordi Herren ikke maktet å føre dem inn i det land han hadde tilsagt dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut i ørkenen og lot dem omkomme der. De er jo ditt folk og din arv, som du har ført ut med din store kraft og med din utrakte arm.

Første lesning

Dommerne 4:1-24

Da Ehud var død, gjorde Israels barn atter det som var ondt i Herrens øine. Og Herren solgte dem i Jabins, Kana'ans konges hånd; han regjerte i Hasor; hans hærfører var Sisera, som bodde i Haroset-Haggojim. Og Israels barn ropte til Herren; for han hadde ni hundre jernvogner, og han trengte Israels barn hårdt i tyve år. Og Debora, en profetinne, Lappidots hustru, dømte Israel på denne tid; hun satt under Deboras palmetre mellem Rama og Betel på Efra'im-fjellet, og Israels barn gikk op til henne forat hun skulde skifte rett mellem dem. Hun sendte bud og kalte til sig Barak, Abinoams sønn, fra Kedes i Naftali og sa til ham: Hør hvad Herren, Israels Gud, har befalt: Gå av sted og dra op på Tabor-fjellet og ta med dig ti tusen mann av Naftalis barn og av Sebulons barn! Og jeg vil dra Sisera, Jabins hærfører, og hans vogner og hans hær bort til dig, til Kison-bekken, og gi ham i din hånd. Da sa Barak til henne: Hvis du går med mig, vil jeg gå; men hvis du ikke går med mig, så går heller ikke jeg. Og hun sa: Gå med dig skal jeg; men æren skal dog ikke bli din på den vei du går, for i en kvinnes hånd skal Herren selge Sisera. Så gjorde Debora sig rede og gikk med Barak til Kedes. Og Barak stevnet Sebulon og Naftali sammen til Kedes, og ti tusen mann drog op efter ham; og Debora gikk med ham. Men kenitten Heber hadde skilt sig fra kenittene, fra Hobabs, Moses' svogers barn; og han flyttet med sine telt like til Sa'ana'im-eken ved Kedes. Da Sisera fikk spurt at Barak, Abinoams sønn, hadde draget op på Tabor-fjellet, stevnet han sammen alle sine vogner, ni hundre jernvogner, og alt det folk som var med ham, at de skulde komme fra Haroset-Haggojim til Kison-bekken. Da sa Debora til Barak: Op! Dette er den dag da Herren har gitt Sisera i din hånd; drar ikke Herren ut foran dig? Så drog Barak ned fra Tabor-fjellet, og ti tusen mann fulgte ham. Da slo Herren Sisera og alle vognene og hele hæren med redsel, så de ikke kunde stå sig for Baraks sverd; og Sisera steg ned av vognen og flyktet til fots. Men Barak forfulgte vognene og hæren til Haroset-Haggojim, og hele Siseras hær falt for sverdets egg; det blev ikke en eneste tilbake. Sisera flyktet til fots til Jaels telt; hun var kenitten Hebers hustru, og der var fred mellem Jabin, kongen i Hasor, og kenitten Hebers hus. Da gikk Jael ut mot Sisera og sa til ham: Kom inn, herre, kom inn til mig, frykt ikke! Og han gikk inn i teltet til henne, og hun gjemte ham under teppet. Og han sa til henne: Kjære, gi mig litt vann å drikke! Jeg er tørst. Da åpnet hun melkeflasken og lot ham drikke og dekket ham til. Og han sa til henne: Stå i teltdøren, og dersom det kommer nogen og spør dig: Er det nogen her? da si nei! Men Jael, Hebers hustru, tok en teltplugg og gikk sakte inn til ham med en hammer i hånden og slo pluggen gjennem tinningen på ham, så den gikk ned i jorden; for trett som han var, var han falt i tung søvn. Således døde han. Da nu Barak forfulgte Sisera, gikk Jael ut imot ham og sa til ham: Kom, så skal jeg vise dig den mann du søker efter. Og han gikk inn til henne, og se, der lå Sisera død med pluggen gjennem tinningen. Så ydmyket Gud på denne dag Jabin, Kana'ans konge, for Israels barns øine. Og Israels barns hånd lå tyngre og tyngre på Jabin, Kana'ans konge, til de helt hadde gjort ende på Jabin, Kana'ans konge.

Morgenbønn — første lesning

1. Samuelsbok 21

David kom til presten Akimelek i Nob, og Akimelek kom David forferdet i møte og sa til ham: Hvorfor er du alene og har ingen med dig? David svarte presten Akimelek: Kongen har gitt mig et ærend å utføre; han sa til mig: Ingen må få vite noget om det ærend jeg sender dig i, og som jeg har gitt dig å utføre. Og mine menn har jeg satt stevne på det og det sted. Men hvad har du nu ved hånden? La mig få fem brød eller hvad der finnes! Presten svarte David og sa: Jeg har intet almindelig brød ved hånden, men hellig brød er her - bare mennene har holdt sig fra kvinner. David svarte presten og sa til ham: Ja visst, kvinner har vi ikke hatt leilighet til å være sammen med, hverken igår eller iforgårs; da jeg drog ut, var alt det mine menn hadde på sig hellig; og vel er dette en ferd som ikke er hellig, men idag blir den hellig ved det de har på sig. Da gav presten ham hellig brød, for det var ikke annet brød der enn skuebrødene, som var tatt bort fra Herrens åsyn, forat ferskt brød kunde legges isteden samme dag som de blev tatt bort. Men den dag var det en av Sauls tjenere som holdt sig inne der for Herrens åsyn; han hette Doeg og var fra Edom; han var den øverste av Sauls hyrder. David sa til Akimelek: Har du ikke et spyd eller et sverd her ved hånden? For jeg har hverken tatt mitt sverd eller mine andre våben med mig; for det hastet med kongens ærend. Presten svarte: Filisteren Goliats sverd, han som du slo ihjel i Terebinte-dalen, det henger innsvøpt i et klæde bak livkjortelen; vil du ta det til dig, så ta det! Det er ikke noget annet sverd her. David sa: Det finnes ikke maken til det; gi mig det! Så brøt David op og flyktet samme dag for Saul; og han kom til Akis, kongen i Gat. Og Akis' tjener sa til ham: Er ikke dette David, landets konge? Er det ikke ham de sang om under dansen: Saul har slått sine tusener, men David sine titusener? David la sig disse ord på hjerte og var svært redd Akis, kongen i Gat. Derfor lot han for dem som han var vanvittig, og han raste mellem hendene på dem og risset på dørene i porten og lot sitt spytt flyte ned i skjegget. Da sa Akis til sine tjenere: I ser jo det er en gal mann; hvorfor kommer I til mig med ham? Har jeg ikke nok av gale folk siden I er kommet hit med ham der, så han skal plage mig med sin galskap? Skulde slik en få komme i mitt hus?

Epistel

Bel and the Dragon 1:27-42

Det finnes ingen utgave av denne boken på ditt eget språk som er fri for opphavsrett, så dette skriftstedet vises på engelsk.

Then Daniel took pitch, and fat, and hair, and did seethe them together, and made lumps thereof: this he put in the dragon’s mouth, so the dragon did eat and burst in sunder: and Daniel said, Behold, these are the gods you⌃ worship. When they of Babylon heard that, they took great indignation, and conspired against the king, saying, The king is become a Jew, and he has pulled down Bel, and slain the dragon, and put the priests to the sword. So they came to the king, and said, Deliver us Daniel, or else we will destroy you and your house. Now when the king saw that they pressed him sore, being constrained, the king delivered Daniel to them: who cast him into the lion’s den: where he was six days. And in the den there were seven lions, and they had given them every day two carcases, and two sheep: which then were not given to them, to the intent they might devour Daniel. Now there was in Jewry the prophet Habakkuk, who had made pottage, and had broken bread into a bowl, and was going into the field, for to bring it to the reapers. But the angel of the Lord said to Habakkuk, Go carry the dinner that you have into Babylon to Daniel, in the lions’ den. And Habakkuk said, Lord, I never saw Babylon; neither do I know where the den is. Then the angel of the Lord took him by the crown, and lifted him up by the hair of his head, and with the blast of his breath set him in Babylon over the den. And Habakkuk cried, saying, O Daniel, Daniel, take the dinner which God has sent you. And Daniel said, You have remembered me, O God: neither have you forsaken those who love you. So Daniel arose, and did eat: and the angel of God set Habakkuk in his own place again immediately. Upon the seventh day the king came to bewail Daniel: and when he came to the den, he looked in, and, behold, Daniel was sitting. Then cried the king with a loud voice, saying, Great are you, O Lord, you God of Daniel, and there is none other beside you. And he drew him out, and cast those that were the cause of his destruction into the den: and they were devoured in a moment before his face.

Første lesning

Esekiel 45

Og når I lodder ut landet til eiendom, skal I avgi en gave til Herren, et hellig stykke av landet, fem og tyve tusen stenger langt og ti tusen bredt; det skal være hellig så langt det rekker rundt omkring. Av det skal det tas til helligdommen fem hundre stenger i lengde og fem hundre i bredde, i firkant rundt omkring, og femti alen til en fri plass for den rundt omkring. Således skal du efter dette mål måle fem og tyve tusen stenger i lengde og ti tusen i bredde; og der skal helligdommen, det høihellige, være. Det er en hellig del av landet, den skal tilhøre prestene, helligdommens tjenere, som nærmer sig for å tjene Herren, og det skal være til hustomter for dem og en hellig plass for helligdommen. Og fem og tyve tusen stenger i lengde og ti tusen i bredde skal tilhøre levittene, husets tjenere; de skal ha tyve gårder til eiendom. Og som stadens eiendom skal I avgi fem tusen stenger i bredde og fem og tyve tusen i lengde, ved siden av helligdommens lodd; det skal tilhøre hele Israels hus. Og fyrsten skal ha sin lodd på begge sider av helligdommens lodd og av stadens eiendom, langsmed helligdommens lodd og stadens eiendom, dels på vestsiden, mot vest, og dels på østsiden, mot øst, og i lengde svarende til én av stammenes lodder fra vestgrensen til østgrensen. Dette skal han ha som sitt land, som sin eiendom i Israel, og mine fyrster skal ikke mere undertrykke mitt folk, men overlate landet til Israels hus efter deres stammer. Så sier Herren, Israels Gud: Nu får det være nok, I Israels fyrster! Få bort vold og ødeleggelse og gjør rett og rettferdighet, hør op med å drive mitt folk fra gård og grunn, sier Herren, Israels Gud. Rette vektskåler og rett efa og rett bat skal I ha. En efa og en bat skal ha samme mål, så en bat er tiendedelen av en homer, og en efa tiendedelen av en homer; efter homeren skal deres mål rette sig. En sekel skal være tyve gera; en mine skal hos eder være tyve sekel, fem og tyve sekel, femten sekel. Dette er den offergave I skal gi: en sjettedel efa av en homer hvete, og likeså skal I gi en sjettedel efa av en homer bygg. Og den fastsatte avgift av olje, av en bat olje, er en tiendedel bat av en kor - det går ti bat på en homer; for en homer er ti bat - og av småfeet ett lam av to hundre fra Israels vannrike beitemark til matoffer og til brennoffer og takkoffer, til å gjøre soning for dem, sier Herren, Israels Gud. Alt folket i landet skal være skyldig til å yde denne offergave til fyrsten i Israel. Og fyrsten skal det påligge å ofre brennofferne og matofferet og drikkofferet på festene og nymånedagene og sabbatene, på alle Israels høitider; han skal ofre syndofferet og matofferet og brennofferet og takkofferne for å gjøre soning for Israels hus. Så sier Herren, Israels Gud: I den første måned, på den første dag i måneden, skal du ta en ung okse uten lyte, og du skal rense helligdommen fra synd. Og presten skal ta noget av syndofferets blod og stryke på husets dørstolper og på de fire hjørner av alterets avsats og på dørstolpene i den indre forgårds port. Og likeså skal du gjøre på den syvende dag i måneden for deres skyld som har syndet av vanvare eller uvitenhet, og således skal I gjøre soning for huset. I den første måned, på den fjortende dag i måneden, skal I holde påske; på denne fest skal I ete usyret brød i syv dager. På den dag skal fyrsten ofre en okse til syndoffer for sig og for alt folket i landet. Og på festens syv dager skal han ofre Herren et brennoffer, syv okser uten lyte og syv værer uten lyte hver dag i de syv dager, og som syndoffer en gjetebukk hver dag. Og som matoffer skal han ofre en efa til hver okse og en efa til hver vær og en hin olje til hver efa. I den syvende måned, på den femtende dag i måneden, på festen, skal han ofre lignende offer i syv dager, både syndofferet og brennofferet, både matofferet og oljen.

Morgenbønn — andre lesning

Apostlenes gjerninger 6

I disse dager da disiplenes tall øket, gav de gresktalende jøder sig til å knurre mot hebreerne over at deres enker blev satt til side ved den daglige utdeling. Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke tilbørlig at vi forlater Guds ord og gjør tjeneste ved bordene; utse derfor iblandt eder, brødre, syv menn som har godt vidnesbyrd, fulle av Ånd og visdom! dem vil vi innsette til å røkte dette hverv; vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste. Dette ord syntes hele skaren godt om, og de valgte Stefanus, en mann full av tro og den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en tilhenger av jødenes tro, fra Antiokia; dem stilte de frem for apostlene, og disse bad og la sine hender på dem. Og Guds ord hadde fremgang, og tallet på disiplene i Jerusalem øket sterkt, og en stor mengde av prestene blev lydige mot troen. Men Stefanus var full av nåde og kraft, og gjorde undergjerninger og store tegn blandt folket. Da stod nogen frem av den synagoge som kalles de frigittes og kyreneernes og aleksandrinernes, og av dem fra Kilikia og Asia, og de innlot sig i ordskifte med Stefanus, og de var ikke i stand til å stå sig mot den visdom og den Ånd han talte av. Da traff de lønnlig avtale med nogen menn som sa: Vi har hørt ham tale bespottelige ord mot Moses og Gud. Og de opegget folket og de eldste og de skriftlærde, og de falt over ham og drog ham avsted og førte ham for rådet, og stilte frem falske vidner som sa: Dette menneske holder ikke op med å tale mot det hellige sted og mot loven; for vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal bryte ned dette sted og forandre de skikker som Moses gav oss. Og da alle de som satt i rådet, stirret på ham, så de hans ansikt som en engels ansikt.

Responsoriesalme

Salmene 5

Til sangmesteren, til Nehilot; en salme av David. Vend øret til mine ord, Herre, akt på min tanke! Merk på mitt klagerop, min konge og min Gud! For til dig beder jeg. Herre, årle høre du min røst! Årle legger jeg min sak frem for dig og venter. For du er ikke en Gud som har behag i ugudelighet; den onde får ikke bo hos dig. Overmodige får ikke stå frem for dine øine; du hater alle dem som gjør urett. Du lar dem som taler løgn, gå til grunne; den blodgjerrige og falske mann er en vederstyggelighet for Herren. Men jeg går ved din megen miskunn inn i ditt hus, jeg kaster mig ned foran ditt hellige tempel i din frykt. Herre, led mig ved din rettferdighet for mine motstanderes skyld, gjør din vei jevn for mitt åsyn! For det er ikke sannhet i deres munn; deres indre er fordervelse, deres strupe en åpen grav; sin tunge gjør de glatt. Døm dem skyldige, Gud! La dem falle for sine råds skyld, styrt dem ned for deres mange misgjerninger! For de er gjenstridige mot dig. Da skal alle de som tar sin tilflukt til dig, glede sig; til evig tid skal de juble, og du skal verne om dem; og de som elsker ditt navn, skal fryde sig i dig. For du velsigner den rettferdige, Herre! Som med et skjold dekker du ham med nåde.

Evangelium

Johannes 7:1-13

Og derefter gikk Jesus omkring i Galilea; for han vilde ikke gå omkring i Judea, fordi jødene stod ham efter livet. Og jødenes høitid, løvsalenes fest, var nær. Hans brødre sa da til ham: Dra bort herfra og gå til Judea, forat også dine disipler kan få se de gjerninger som du gjør! for ingen gjør noget i lønndom og attrår dog selv å være almindelig kjent; gjør du sådanne ting, da åpenbar dig for verden! For heller ikke hans brødre trodde på ham. Jesus sier til dem: Min tid er ennu ikke kommet; men eders tid er alltid forhånden. Verden kan ikke hate eder; men mig hater den fordi jeg vidner om den at dens gjerninger er onde. Dra I op til høitiden! jeg drar ikke op til denne høitid; for min tid er ennu ikke fullkommet. Da han hadde sagt dette til dem, blev han i Galilea. Men da hans brødre hadde draget op til høiden, da drog også han der op, dog ikke åpenbart, men som i lønndom. Jødene lette da efter ham på høitiden og sa: Hvor er han? Og det blev mumlet meget om ham blandt folket; nogen sa: Han er en god mann, men andre sa: Nei, han fører folket vill. Dog talte ingen fritt ut om ham, av frykt for jødene.

Responsoriesalme

Salmene 82

En salme av Asaf. Gud står i Guds menighet; midt iblandt guder holder han dom: Hvor lenge vil I dømme urettferdig og holde med de ugudelige? Sela. Døm den ringe og farløse, la den elendige og fattige få sin rett! Redd den ringe og trengende, frels ham fra de ugudeliges hånd! De skjønner intet, og de forstår intet, de vandrer i mørke; alle jordens grunnvoller vakler. Jeg har sagt: I er guder, og I er alle den Høiestes sønner. Men sannelig, som mennesker skal I dø, og som en av fyrstene skal I falle. Reis dig, Gud, hold dom over jorden! For du har alle hedningene i eie!

Responsoriesalme

Salmene 99

Herren er blitt konge, folkene bever, han som troner over kjeruber, jorden ryster. Herren er stor i Sion, og ophøiet er han over alle folkene. De skal prise ditt navn, det store og forferdelige; hellig er han. Og i sin styrke elsker kongen rettferd; du har grunnfestet rettvishet, du har gjort rett og rettferdighet i Jakob. Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans føtters skammel! Hellig er han. Moses og Aron var blandt hans prester, og Samuel blandt dem som påkalte hans navn; de ropte til Herren, og han svarte dem. I en skystøtte talte han til dem; de holdt hans vidnesbyrd og den lov han gav dem. Herre vår Gud, du svarte dem; du var dem en Gud som tilgav dem, men også en hevner over deres gjerninger. Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans hellige berg! For hellig er Herren vår Gud.

Responsoriesalme

Salmene 94

Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet! Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige! Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig? De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord. Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de. Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de. Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt. Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke? Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se? Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand? Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet. Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige. For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv; for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold. Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett? Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet. Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre! Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel. Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett? De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig. Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe. Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.

Aftenbønn — første lesning

1. Samuelsbok 22

Så drog David bort derfra og flyktet til hulen ved Adullam; og da hans brødre og hele hans fars hus fikk høre det, drog de der ned til ham. Og alle som var i nød, eller som var trykket av gjeld, eller som var misfornøide, samlet sig om ham, og han blev deres høvding; det var omkring fire hundre mann som var med ham. Derfra drog David til Mispe i Moab; og han sa til Moabs konge: La min far og min mor få komme hit og bli hos eder til jeg får se hvad Gud vil gjøre med mig! Og han førte dem frem for Moabs konge; og de blev hos ham hele den tid David var i fjellborgen. Men profeten Gad sa til David: Du skal ikke bli i fjellborgen; ta herfra og dra til Juda land! Da drog David bort og kom til Haret-skogen. Saul fikk høre at David og de menn som var med ham, var blitt kjent, og en dag Saul satt i Gibea under tamarisken på haugen med sitt spyd i hånden, og alle hans tjenere stod omkring ham, sa han til sine tjenere, de som stod omkring ham: Hør nu, i benjaminitter! Vil da Isais sønn og gi eder alle sammen akrer og vingårder og sette eder alle til høvedsmenn over tusen og over hundre? For I har jo alle sammensvoret eder mot mig, og ingen åpenbarte det for mig dengang min sønn gjorde pakt med Isais sønn, og ingen av eder er bekymret for mig og åpenbarer noget for mig; for min sønn har opegget mine tjenere til å efterstrebe mig, således som han nu gjør. Da svarte Doeg, edomitten, som var satt over Sauls tjenere, og sa: Jeg så Isais sønn kom til Akimelek, Akitubs sønn, i Nob. Og Akimelek adspurte Herren for ham og gav ham reisekost og lot ham få filisteren Goliats sverd. Da sendte kongen bud efter presten Akimelek, Akitubs sønn, og hele hans fars hus, prestene i Nob; og de kom alle sammen til kongen. Og Saul sa: Hør nu, Akitubs sønn! Han svarte: Ja, her er jeg, herre! Da sa Saul til ham: Hvorfor har I sammensvoret eder mot mig, du og Isais sønn? Hvorfor gav du ham brød og sverd og adspurte Gud for ham, så han skulde sette sig op imot mig og efterstrebe mig, som han nu gjør? Da svarte Akimelek kongen og sa: Hvem blandt alle dine tjenere er vel så betrodd som David, han som er kongens svigersønn og har fortrolig adgang til dig og er høit æret i ditt hus? Den dag var det da ikke første gang jeg adspurte Gud for ham. Det være langt fra mig å gjøre sådant! Kongen må ikke legge sin tjener eller hele min fars hus noget til last! For din tjener har ikke visst det minste grand om alt dette. Men kongen sa: Du skal dø, Akimelek, du og hele din fars hus. Og kongen sa til drabantene som stod omkring ham: Gå frem og drep Herrens prester! For de har og hjulpet David; de visste at han var på flukt, men åpenbarte det ikke for mig. Men kongens tjenere vilde ikke rekke ut sin hånd for å hugge ned Herrens prester. Da sa kongen til Doeg: Gå du frem og hugg ned prestene! Og Doeg, edomitten, gikk frem og hugg ned prestene og han drepte den dag fem og åtti menn som bar lerretslivkjortler. Og prestebyen Nob slo han med sverdets egg; både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og asen og får slo han med sverdets egg. Bare en sønn av Akimelek, Akitubs sønn, slapp bort; hans navn var Abjatar. Han flyktet til David og fulgte ham. Og Abjatar fortalte David at Saul hadde drept Herrens prester. Da sa David til Abjatar: Jeg visste allerede den dag at Doeg, edomitten, var der, og at han visselig vilde si det til Saul; jeg bærer skylden for alle de liv som er drept i din fars hus. Bli hos mig og vær ikke redd! Den som står mig efter livet, står også dig efter livet; hos mig er du i sikkerhet.

Andre lesning

2. Korinter 4

Derfor, da vi har denne tjeneste, eftersom vi har fått miskunn, så taper vi ikke motet; men vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke frem med list, heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn. Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult blandt dem som går fortapt, i hvem denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, forat lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds billede, ikke skal skinne for dem. For vi forkynner ikke oss selv, vi forkynner Kristus Jesus som Herre, oss derimot som eders tjenere for Jesu skyld. For Gud, som bød at lys skulde skinne frem av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, forat kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulde stråle frem fra oss. Men vi har denne skatt i lerkar, forat den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss, idet vi alltid er i trengsel, men ikke kuet, tvilende, men ikke mistvilende, forfulgt, men ikke opgitt, nedslått, men ikke tilintetgjort - alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennu mens vi lever, overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Således er da døden virksom i oss, men livet i eder. Men eftersom vi har den samme troens Ånd - efter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg - så tror vi og, derfor taler vi og, for vi vet at han som opvakte den Herre Jesus, skal også opvekke oss med Jesus og stille oss frem sammen med eder. For det skjer alt sammen for eders skyld, forat nåden kan utbrede sig til dess flere og virke rikelig takksigelse til Guds ære. Derfor taper vi ikke motet, men om og vårt utvortes menneske går til grunne, så fornyes dog det innvortes dag for dag. For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, såsom vi ikke har det synlige for øie, men det usynlige; for det synlige er timelig, men det usynlige evig

Andre lesning

Hebreerne 12

Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler! Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden, og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham; for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av. Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter? Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner. Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve? For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt. Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær, og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet! Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke nogen bitter rot skal vokse op og volde men, og mange bli smittet ved den, at ikke nogen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett. I vet jo at han og senere, da han vilde arve velsignelsen, blev avvist - for han fant ikke rum for bot - enda han søkte den med tårer. For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær, og til basunlyd og røst av ord, slik at de som hørte den, bad at der ikke måtte tales mere til dem; for de kunde ikke bære dette bud: Om det så bare er et dyr som rører ved fjellet, skal det stenes, og så fryktelig var synet at Moses sa: Jeg er forferdet og skjelver. Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels. Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen! Hans røst rystet dengang jorden; men nu har han lovt og sagt: Ennu en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen. Men det ord: Ennu en gang, gir til kjenne en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved. Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt! For vår Gud er en fortærende ild.

Andre lesning

Kolosserne 2:6-15

Likesom I altså mottok Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, så I er rotfestet og blir opbygget i ham og faste i troen, således som I har lært, rike på den med takksigelse. Se til at det ikke må være nogen som gjør eder til sitt rov ved verdslig visdom og tomt bedrag, efter menneskenes lære, efter verdens barnelærdom og ikke efter Kristus. For i ham bor hele guddommens fylde legemlig, Og I er fylt i ham, som er hovedet for all makt og myndighet, han i hvem I og blev omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved avklædningen av kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse, idet I blev begravet med ham i dåpen, og i den blev I og opreist med ham ved troen på Guds kraft, han som opreiste ham fra de døde. Også eder, som var døde ved eders overtredelser og eders kjøds forhud, eder gjorde han levende med ham, idet han tilgav oss alle våre overtredelser og utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset. Han avvæbnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste sig som seierherre over dem på korset.

Andre lesning

Jesaja 29:13-23

Og Herren sier: Fordi dette folk holder sig nær til mig med sin munn og ærer mig med sine leber, men holder sitt hjerte langt borte fra mig, og deres frykt for mig er et menneskebud som de har lært, se, derfor vil jeg bli ved å gå underlig frem mot dette folk, underlig og forunderlig, og dets vismenns visdom skal forgå, og dets forstandige menns forstand skal skjule sig. Ve dem som vil skjule i det dype for Herren hvad de har fore, og hvis gjerninger skjer i mørke, og som sier: Hvem ser oss, og hvem kjenner oss? Hvor forvendte I er! - Er pottemakeren å akte som hans ler, så verket kunde si om ham som gjorde det: Han har ikke gjort mig, og det som er laget, si om ham som laget det: Han skjønner det ikke? Ennu bare en liten stund, så skal Libanon bli til fruktbar mark, og den fruktbare mark aktes som skog. Og på den dag skal de døve høre bokens ord, og ut fra mulm og mørke skal de blindes øine se, Og de saktmodige skal glede sig enn mere i Herren, og de fattige blandt menneskene skal fryde sig i Israels Hellige; for det er forbi med voldsmannen, og det er ute med spotteren, og utryddet blir alle de som er årvåkne til å gjøre urett, de som gjør et menneske til synder for et ords skyld og legger snarer for den som hevder retten på tinget, og som ved løgn bøier retten for den rettferdige. Derfor sier Herren så til Jakobs hus, Herren som forløste Abraham: Nu skal Jakob ikke bli til skamme, og nu skal hans åsyn ikke blekne; for når han og hans barn ser mine henders gjerning i sin midte, så skal de hellige mitt navn, og de skal hellige Jakobs Hellige, og Israels Gud skal de frykte.

Evangelium

Johannes 10

Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som ikke går inn i fårestien gjennem døren, men stiger over annensteds, han er en tyv og en røver; men den som går inn gjennem døren, han er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren op, og fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut. Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst; men en fremmed følger de ikke, de flyr fra ham, fordi de ikke kjenner de fremmedes røst. Denne lignelse sa Jesus til dem; men de skjønte ikke hvad det var han talte til dem. Jesus sa da atter til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Jeg er døren til fårene. Alle de som er kommet før mig, er tyver og røvere; men fårene har ikke hørt dem. Jeg er døren; den som går inn gjennem mig, han blir frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne føde. Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge; jeg er kommet forat de skal ha liv og ha overflod. Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Men den som er leiesvenn og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr, og ulven røver dem og jager dem fra hverandre; for han er en leiesvenn, og fårene ligger ham ikke på hjerte. Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine, likesom Faderen kjenner mig, og jeg kjenner Faderen; og jeg setter mitt liv til for fårene. Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre frem, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde. Derfor elsker Faderen mig, fordi jeg setter mitt liv til for å ta det igjen. Ingen tar det fra mig, men jeg setter det til av mig selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen; dette bud fikk jeg av min Fader. Det blev atter splid iblandt jødene på grunn av disse ord, og mange av dem sa: Han er besatt og gal; hvorfor hører I på ham? Andre sa: Dette er ikke besatt manns tale; kan vel en ond ånd åpne blindes øine? Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter, og Jesus gikk omkring i templet i Salomos buegang. Jødene flokket sig da om ham og sa til ham: Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, da si oss det rent ut! Jesus svarte dem: Jeg har sagt eder det, og I tror det ikke; de gjerninger jeg gjør i min Faders navn, de vidner om mig; men I tror ikke, fordi I ikke er av mine får. Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger mig, og jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Fader, som har gitt mig dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Faders hånd; jeg og Faderen, vi er ett. Jødene tok da atter op stener for å stene ham. Jesus svarte dem: Mange gode gjerninger har jeg vist eder fra min Fader; hvilken av dem er det I stener mig for? Jødene svarte ham: For nogen god gjerning stener vi dig ikke, men for gudsbespottelse, og fordi du som er et menneske, gjør dig selv til Gud. Jesus svarte dem: Står det ikke skrevet i eders lov: Jeg har sagt: I er guder? Når da loven kaller dem guder som Guds ord utgikk til - og Skriften kan ikke gjøres ugyldig - sier da I til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn? Gjør jeg ikke min Faders gjerninger, da tro mig ikke; men gjør jeg dem, da tro gjerningene, om I ikke tror mig, forat I kan skjønne og forstå at Faderen er i mig og jeg i ham! De søkte da atter å gripe ham, men han slapp ut av deres hånd. Og han drog atter bort til hin side av Jordan, til det sted hvor Johannes først døpte og han blev der. Og mange kom til ham, og de sa: Johannes gjorde vel ikke noget tegn, men alt det som Johannes sa om denne, var sant. Og mange trodde på ham der.

Aftenbønn — andre lesning

Hebreerne 11

Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees. For på grunn av den fikk de gamle godt vidnesbyrd. Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige. Ved tro bar Abel frem for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vidnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vidnet om hans gaver, og ved den taler han ennu efter sin død. Ved tro blev Enok bortrykket, så han ikke skulde se døden, og han blev ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han blev bortrykket, fikk han det vidnesbyrd at han tektes Gud; men uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som treder frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. Ved tro bygget Noah, varslet av Gud om det som ennu ikke var sett, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus; ved den fordømte han verden og blev arving til rettferdigheten av tro. Ved tro var Abraham lydig da han blev kalt, så han drog ut til det sted han skulde få til arv, og han drog ut uten å vite hvorhen han skulde komme; ved tro opholdt han sig som utlending i det lovede land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte; for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til. Ved tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, og det til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som gav løftet; derfor blev det også av en, og det en utlevd, avlet så mange som himmelens stjerner og som sanden ved havets strand, som ingen kan telle. I tro døde alle disse uten at de hadde opnådd det som var lovt; men de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland; og dersom de hadde tenkt på det som de var kommet fra, da hadde de jo hatt tid til å vende tilbake; men nu stunder de efter et bedre, det er et himmelsk; derfor skammer Gud sig ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad ferdig til dem. Ved tro ofret Abraham Isak dengang han blev fristet; ja, sin enbårne ofret han som hadde fått løftene, han som det blev sagt til: I Isak skal det nevnes dig en ætt; for han tenkte at Gud er mektig endog til å opvekke fra de døde, og derfra fikk han ham og likesom tilbake. Ved tro velsignet Isak Jakob og Esau, med syn på det som skulde komme. Ved tro velsignet Jakob døende hver og en av Josefs sønner og tilbad, bøiet over knappen på sin stav. Ved tro talte Josef på sitt siste om Israels barns utgang og gav påbud om sine ben. Ved tro blev Moses efter sin fødsel skjult i tre måneder av sine foreldre, fordi de så at gutten var fager, og de fryktet ikke for kongens bud. Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nydelse av synden, og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter; for han så frem til lønnen. Ved tro forlot han Egypten, uten å frykte for kongens vrede; for han holdt ut, som om han så den usynlige. Ved tro holdt han påsken med blodsprengningen, forat ikke ødeleggeren skulde røre deres førstefødte. Ved tro gikk de gjennem det Røde Hav som over tørt land; men da egypterne prøvde på det, druknet de. Ved tro falt Jerikos murer, da de hadde gått omkring dem i syv dager. Ved tro undgikk skjøgen Rahab å gå til grunne med de vantro, da hun hadde tatt imot speiderne med fred. Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden vilde bli mig for kort om jeg skulde fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David og Samuel og profetene, som ved tro seiret over kongeriker, håndhevde rettferdighet, fikk løfter opfylt, stoppet gapet på løver, slukket ilds kraft, slapp fra sverds egg, fikk styrke igjen efter sykdom, blev veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike; kvinner fikk sine døde igjen ved opstandelse; andre blev utspent til pinsel og vilde ikke ta imot utløsning, forat de kunde få del i en bedre opstandelse; andre fikk lide spott og hudstrykning, ja bånd og fengsel; de blev stenet, gjennemsaget, fristet; de døde for sverd; de flakket omkring i fåreskinn, i gjeteskinn, de led mangel, trengsel, hård medferd - verden var dem ikke verd - de vanket om i utørkener og fjell og huler og jordkløfter. Og enda alle disse fikk vidnesbyrd for sin tro, opnådde de ikke det som var lovt, fordi Gud forut hadde utsett noget bedre for oss, så de ikke skulde nå fullendelsen uten oss.

Evangelium

Markus 14:17-31

Og da det var blitt aften, kom han med de tolv. Og mens de satt til bords og åt, sa Jesus: Sannelig sier jeg eder: En av eder skal forråde mig, den som eter med mig. Da begynte de å bedrøves og en for en å si til ham: Det er da vel ikke mig? Han sa til dem: Det er en av de tolv, den som dypper sammen med mig i fatet. Menneskesønnen går bort, som skrevet er om ham; men ve det menneske ved hvem Menneskesønnen blir forrådt! Det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født. Og mens de åt, tok han et brød, velsignet og brøt det, gav dem og sa: Ta det! Dette er mitt legeme. Og han tok en kalk, takket og gav dem; og de drakk alle av den. Og han sa til dem: Dette er mitt blod, paktens blod, som utgydes for mange. Sannelig sier jeg eder: Jeg skal ikke mere drikke av vintreets frukt før den dag jeg skal drikke den ny i Guds rike. Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Og Jesus sa til dem: I skal alle ta anstøt; for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og fårene skal adspredes. Men når jeg er opstanden, vil jeg gå i forveien for eder til Galilea. Da sa Peter til ham: Om enn alle tar anstøt, vil dog ikke jeg gjøre det. Og Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg dig: Idag, i denne natt, før hanen har galt to ganger, skal du fornekte mig tre ganger. Men han blev ved sitt og sa: Om jeg så skal dø med dig, vil jeg ikke fornekte dig. Det samme sa de alle.

Evangelium

Markus 6:14-29

Og kong Herodes fikk høre om dette - for Jesu navn blev kjent vidt og bredt - og han sa: Døperen Johannes er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham. Andre sa: Det er Elias; andre igjen sa: Det er en profet, som en av profetene. Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde. For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne. Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru. Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det. For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne. Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea, og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det! Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike. Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode. Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat. Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne. Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode. Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor. Og da hans disipler hørte det, kom de og tok hans legeme og la det i en grav.

Evangelium

Apostlenes gjerninger 4

Men mens de talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og sadduseerne over dem; de harmedes over at de lærte folket og forkynte i Jesus opstandelsen fra de døde, og de la hånd på dem og satte dem i fengsel til den næste dag; for det var alt aften. Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til troen, og tallet på mennene blev omkring fem tusen. Dagen efter skjedde det da at deres rådsherrer og eldste og skriftlærde samlet sig i Jerusalem, og med dem ypperstepresten Annas og Kaifas og Johannes og Aleksander og så mange som var av yppersteprestelig ætt, og de stilte dem frem midt iblandt sig og spurte dem: Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn gjorde I dette? Da sa Peter til dem, fylt av den Hellige Ånd: I folkets rådsherrer og Israels eldste! Når vi idag blir tatt i forhør for en velgjerning mot et sykt menneske, om hvad han er helbredet ved, da være det vitterlig for eder alle og for hele Israels folk at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som I korsfestet, han som Gud opvakte fra de døde, ved ham står denne helbredet for eders øine. Han er den sten som blev forkastet av eder, I bygningsmenn, men som er blitt hjørnesten. Og det er ikke frelse i nogen annen; for det er heller ikke noget annet navn under himmelen, gitt blandt mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst. Men da de så Peters og Johannes' frimodighet og fikk vite at de var ulærde og lege menn, undret de sig, og de kjente dem igjen, at de hadde vært med Jesus; og da de så mannen stå ved deres side, han som var blitt helbredet, kunde de ikke si imot. De bød dem da gå ut fra rådet, og de rådførte sig med hverandre og sa: Hvad skal vi gjøre med disse mennesker? for at et vitterlig tegn er gjort ved dem, det er åpenbart for alle som bor i Jerusalem, og det kan vi ikke nekte. Men forat det ikke skal utbrede sig mere blandt folket, så la oss alvorlig true dem til ikke mere å tale i dette navn til noget menneske! Så kalte de dem inn og bød dem at de aldeles ikke skulde tale eller lære i Jesu navn. Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øine å lyde eder mere enn Gud! for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt. De truet dem da enn mere, og så lot de dem gå, da de for folkets skyld ikke fant nogen råd til å straffe dem; for alle priste Gud for det som var skjedd; for han var mere enn firti år gammel den mann som dette helbredelsestegn hadde hendt med. Da de nu var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem. Da de hørte det, løftet de samdrektig sin røst til Gud og sa: Herre! du som gjorde himmelen og jorden og havet og alt det som i dem er, du som ved din tjener Davids munn sa: Hvorfor fnyste hedningene og grundet folkene på det som fåfengt er? Jordens konger steg frem, og høvdingene samlet sig sammen mot Herren og mot hans salvede - ja i sannhet, i denne by samlet de sig mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulde skje. Og nu, Herre! hold øie med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut til helbredelse og til tegn og undergjerninger ved din hellige tjener Jesu navn. Og da de hadde bedt, skalv det sted hvor de var samlet, og de blev alle fylt med den Hellige And, og de talte Guds ord med frimodighet. Men hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og en sjel, og ikke en sa om noget av sitt gods at det var hans eget de hadde alt felles. Og med stor kraft bar apostlene frem vidnesbyrdet om den Herre Jesu opstandelse, og det var stor nåde over dem alle. For det var heller ikke nogen trengende iblandt dem; for alle som eide akrer eller hus, solgte dem og bar frem verdien av det de hadde solgt, og la det for apostlenes føtter, og det blev delt ut til enhver efter som han hadde trang til. Og Josef, som av apostlene hadde fått tilnavnet Barnabas, det er utlagt: formaningens sønn, en levitt, født på Kypern, som eide en aker, solgte den og bar frem pengene og la dem for apostlenes føtter.

En daglig plan som tar deg fortløpende gjennom Bibelen. Bibelteksten er fri for opphavsrett. (Norsk Bibel)

Dagens lesninger, hver morgen

I Bosko venter dagens lesninger på deg hver morgen — merk hver enkelt som lest så du aldri mister oversikten, les dem i en av 30 oversettelser og dvel ved en kort refleksjon. Din tradisjons daglige lesninger, fulgt og alltid lett tilgjengelig.