Dagens lesninger
Skriftlesningene som er fastsatt for dagen, med hele teksten på ditt eget språk. Følg hver morgen din tradisjons daglige lesninger i Bosko-appen.
Første lesning
Det var en mann fra Ramata'im-Sofim i Efra'im-fjellene; han hette Elkana og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efra'imitt Han hadde to hustruer; den ene hette Hanna og den andre Peninna; og Peninna hadde barn, men Hanna hadde ikke. Denne mann drog år efter år op fra sin by for å tilbede og ofre til Herren, hærskarenes Gud, i Silo; der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren. Og når dagen kom da Elkana bar frem sitt offer, da gav han sin hustru Peninna og alle hennes sønner og hennes døtre hver sitt stykke av offeret; men Hanna gav han et dobbelt stykke, for han elsket Hanna, enda Herren hadde tillukket hennes morsliv, og hennes medbeilerske krenket henne også sårt for å egge henne til vrede, fordi Herren hadde lukket for hennes morsliv. Således gjorde han år efter år, så ofte hun drog op til Herrens hus, og således krenket Peninna henne, og hun gråt og vilde ikke ete. Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor eter du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er jeg ikke mere for dig enn ti sønner? Da de nu engang hadde ett og drukket i Silo, og mens Eli, presten, satt på sin stol ved dørposten i Herrens tempel, stod Hanna op, og i sin hjertesorg bad hun til Herren og gråt sårt. Og hun gjorde et løfte og sa: Herre, hærskarenes Gud! Dersom du vil se til din tjenerinne i hennes nød og komme mig i hu og ikke glemme din tjenerinne, men la din tjenerinne få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal ikke komme rakekniv på hans hode. Således bad hun lenge for Herrens åsyn, og Eli gav akt på hennes munn; for det var i sitt hjerte Hanna bad; bare hennes leber rørte sig, men hennes røst hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken, og han sa til henne: Hvor lenge vil du te dig som drukken? Se til å bli av med ditt rus! Da svarte Hanna og sa: Nei, min herre! Jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg i sitt hjerte; vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn. Hold ikke din tjenerinne for en ryggesløs kvinne! For jeg har hele tiden talt av min store sorg og gremmelse. Da svarte Eli og sa: Gå bort i fred, og Israels Gud skal gi dig det du har bedt ham om. Hun sa: La din tjenerinne finne nåde for dine øine! Så gikk kvinnen sin vei, og nu åt hun og så ikke mere så sorgfull ut. Morgenen efter stod de tidlig op og tilbad for Herrens åsyn; så vendte de tilbake og kom hjem igjen til Rama. Og Elkana holdt sig til Hanna, sin hustru, og Herren kom henne i hu; og innen året var omme, blev Hanna fruktsommelig og fødte en sønn, og kalte ham Samuel; for sa hun jeg har bedt Herren om ham. Da så mannen - Elkana - drog op igjen med hele sitt hus for å ofre til Herren det årlige offer og sitt løfteoffer, drog Hanna ikke med op, men sa til sin mann: Jeg vil vente til gutten er avvent; da vil jeg ta ham med mig, så han kan fremstilles for Herrens åsyn og bli der all sin tid. Elkana, hennes mann, sa til henne: Gjør hvad du finner for godt; bli hjemme til du har avvent ham; bare Herren vil holde sitt ord! Så blev kvinnen hjemme, og hun gav sin sønn die til hun hadde avvent ham. Og så snart hun hadde avvent ham, reiste hun op med ham og hadde med sig tre okser og en efa mel og en skinnsekk med vin, og hun bar ham inn i Herrens hus i Silo - han var bare en ganske liten gutt. Så slaktet de oksen og førte gutten inn til Eli. Og hun sa: Hør mig, min herre! Så sant du lever, min herre: Jeg er den kvinne som stod her hos dig og bad til Herren. Denne gutt var det jeg bad om, og Herren har gitt mig det jeg bad ham om. Og nu gir jeg ham tilbake til Herren for all den tid han er til; det var for Herrens skyld jeg bad om ham. Og de tilbad Herren der.
Første lesning
Kom, la oss vende om til Herren! For det er han som har sønderrevet, men han vil også læge oss; han slo, men han vil også forbinde oss. Han vil gjøre oss levende efter to dager; på den tredje dag vil han opreise oss, og vi skal leve for hans åsyn. Så la oss lære å kjenne Herren, la oss med iver søke å lære ham å kjenne! Hans opgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et vårregn som væter jorden. Hvad skal jeg gjøre med dig, Efra'im? Hvad skal jeg gjøre med dig, Juda? For eders kjærlighet er som en morgensky, lik duggen som tidlig går bort. Derfor har jeg hugget løs på dem ved profetene, drept dem ved min munns ord, og dommene over dig fór ut som et lyn. For jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer, og til gudskunnskap mere enn til brennoffer.
Første lesning
Og Herren åpenbarte sig for ham i Mamres terebinte-lund, mens han satt i døren til sitt telt midt på heteste dagen. Da han så op, fikk han se tre menn som stod foran ham; og da han blev dem var, løp han dem i møte fra teltdøren og bøide sig til jorden og sa: Herre! Dersom jeg har funnet nåde for dine øine, så gå ikke din tjener forbi! La oss få hente litt vann, så I kan få tvette eders føtter, og hvil eder under treet! Og la mig hente et stykke brød, så I kan vederkvege eder før I drar videre - siden I nu har lagt veien om eders tjener. De sa: Ja, gjør som du sier! Da skyndte Abraham sig inn i teltet til Sara og sa: Skynd dig og ta tre mål fint mel; elt det og bak kaker! Og selv sprang Abraham bort til buskapen og hentet en fin og god kalv; den gav han til drengen, og han skyndte sig å lage den til. Så tok han rømme og søt melk og kalven som han hadde latt drengen lage til, og satte det for dem; og han stod hos dem under treet mens de åt. Da sa de til ham: Hvor er Sara, din hustru? Han svarte: Hun er der inne i teltet. Da sa han: Jeg vil komme igjen til dig på denne tid næste år, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Og Sara hørte det i teltdøren, for den var bak ham. Men Abraham og Sara var gamle og langt ute i årene; Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis. Derfor lo Sara ved sig selv og sa: Skulde jeg, nu jeg er blitt gammel, ha attrå, og min mann er også gammel. Da sa Herren til Abraham: Hvorfor ler Sara og tenker: Skal jeg da virkelig få barn, nu jeg er blitt gammel? Skulde nogen ting være umulig for Herren? På denne tid næste år vil jeg komme til dig igjen, og da skal Sara ha en sønn. Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke. For hun var redd. Da sa han: Jo, du lo. Så stod mennene op for å gå derfra, og de tok veien bortimot Sodoma; og Abraham gikk med dem for å følge dem på veien. Da sa Herren: Skulde jeg vel dølge for Abraham det som jeg tenker å gjøre? Abraham skal jo bli et stort og tallrikt folk, og alle jordens folk skal velsignes i ham; for jeg har utvalgt ham forat han skal byde sine barn og sitt hus efter sig at de skal holde sig efter Herrens vei og gjøre rett og rettferdighet, så Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham. Og Herren sa: Ropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig meget svær.
Morgenbønn — første lesning
Nogen tid derefter satte Gud Abraham på prøve, og han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si dig! Så stod Abraham tidlig op om morgenen og lesste på sitt asen og tok to av sine drenger med sig og Isak, sin sønn; han kløvde ved til brennofferet og gav sig på veien til det sted Gud hadde sagt ham. På den tredje dag, da Abraham så sig omkring, fikk han øie på stedet langt borte. Da sa Abraham til sine drenger: Bli I her med asenet! Jeg og gutten, vi vil gå dit bort og bede og så komme tilbake til eder. Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn, og selv tok han ilden og kniven i sin hånd; og så gikk de begge sammen. Da talte Isak til Abraham, sin far, og sa: Du far! Han svarte: Ja, min sønn! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud skal selv utse sig lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de begge sammen. Og da de kom til det sted Gud hadde sagt ham, bygget Abraham et alter der og la veden til rette; så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret ovenpå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! - Han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noget! For nu vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld. Da nu Abraham så op, fikk han se en vær bakenfor sig, som hang fast i buskene med sine horn; og Abraham gikk bort og tok væren og ofret den til brennoffer istedenfor sin sønn. Og Abraham kalte dette sted: Herren ser. Derfor sier folk den dag idag: På Herrens berg skal han la sig se. Og Herrens engel ropte ennu en gang til Abraham fra himmelen og sa: Ved mig selv sverger jeg, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne dig og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord. Så gikk Abraham tilbake til sine drenger, og de brøt op og drog sammen til Be'erseba; og Abraham blev boende i Be'erseba. Nogen tid derefter kom det nogen og sa til Abraham: Din bror Nakor og Milka har også fått sønner:
Første lesning
Når Herren din Gud utrydder de folk hvis land Herren din Gud gir dig, og du driver dem ut og bor i deres byer og i deres huser, så skal du skille ut tre byer midt i det land som Herren din Gud gir dig til eie. Du skal gjøre veien til dem i stand og skifte hele det land som Herren din Gud gir dig til arv, i tre deler, forat enhver manndraper kan fly dit. Og således skal det være med den manndraper som skal kunne fly dit og berge livet: Når nogen dreper sin næste av vanvare og uten å ha hatet ham i forveien, som når en går med sin næste ut i skogen for å hugge tømmer og han hugger til med øksen for å felle et tre, men øksen farer av skaftet og treffer hans næste, så han dør, da kan han fly til en av disse byer og berge livet. For blodhevneren kunde ellers i sin brennende vrede forfølge manndraperen og, hvis veien var for lang, nå ham igjen og slå ham ihjel, skjønt han ikke var skyldig til døden, fordi han ikke hadde båret hat til ham i forveien. Derfor byder jeg dig og sier: Du skal skille ut tre byer. Og når Herren din Gud utvider dine landemerker, således som han har tilsvoret dine fedre, og han gir dig hele det land han har lovt å gi dine fedre, såfremt du akter vel på å holde alle disse bud som jeg gir dig idag, så du elsker Herren din Gud og vandrer på hans veier alle dager - da skal du legge ennu tre byer til disse tre, forat der ikke skal utøses uskyldig blod i det land som Herren din Gud gir dig til arv, så det kommer blodskyld over dig. Men om en mann hater sin næste og lurer på ham og faller over ham og slår ham, så han dør, og han så flyr til en av disse byer, da skal de eldste i hans by sende bud og hente ham derfra og overgi ham i blodhevnerens hånd, og han skal dø. Du skal ikke spare ham, men du skal rense Israel for uskyldig blod, forat det må gå dig vel. Du skal ikke flytte merkestenene mellem dig og din næste, de som de gamle har satt på den jord du skal få i arv i det land Herren din Gud gir dig til eie. Det skal ikke stå bare ett vidne frem mot en mann, når det gjelder nogen misgjerning eller nogen synd, hvad synd det så er han har gjort; efter to vidners utsagn eller efter tre vidners utsagn skal en sak stå fast. Når et ondsindet vidne står frem mot nogen for å vidne mot ham om en forbrytelse, da skal begge de menn som har sak mot hverandre, trede frem for Herrens åsyn, for prestene og dommerne som er i de dager, og dommerne skal nøie granske saken; er da vidnet et falskt vidne, har han vidnet falsk mot sin bror, da skal I gjøre mot ham som han hadde tenkt å gjøre mot sin bror; således skal du rydde det onde bort av din midte, forat de andre må høre det og frykte, så de ikke mere gjør nogen sådan ond gjerning i din midte. Du skal ingen spare: Liv for liv, øie for øie, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot!
Første lesning
I Babels konge Belsasars første år hadde Daniel en drøm og så i sitt indre syner mens han lå på sitt leie; siden skrev han drømmen op og fortalte dens hovedinnhold. Således lød Daniels fortelling: Jeg hadde et syn om natten, og i det syn så jeg hvorledes himmelens fire vinder brøt frem over det store hav. Og fire store dyr steg op av havet, og alle var de forskjellige fra hverandre. Det første var som en løve og hadde ørnevinger; og mens jeg så på det, blev dets vinger revet av, og det blev løftet fra jorden og reist på to føtter som et menneske, og det fikk et menneskehjerte. Så fikk jeg se et dyr til, det annet i rekken; det var likt en bjørn og reiste sig på den ene side; det hadde tre ribben i sitt gap mellem sine tenner, og det blev sagt til det: Stå op og et meget kjøtt! Derefter så jeg i mitt syn et annet dyr, som lignet en leopard; det hadde fire fuglevinger på ryggen og hadde fire hoder, og det fikk stort velde. Derefter fikk jeg i mine nattlige syner se et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt; det hadde store tenner av jern og åt og knuste, og det som blev tilovers, trådte det ned med sine føtter; det var anderledes enn alle de første dyr og hadde ti horn. Jeg aktet nøie på hornene; da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt op mellem dem, og tre av de første horn blev rykket op for dets skyld, og dette horn hadde øine som menneskeøine og en munn som talte store ord. Mens jeg så på dette, blev det satt stoler frem, og en gammel av dager satte sig; hans klædebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og ti tusen ganger ti tusen stod foran ham; retten blev satt, og bøker blev åpnet. Mens jeg så på dette, blev dyret drept for de store ords skyld som hornet talte, og dets kropp blev tilintetgjort og kastet i ilden for å brennes. De andre dyrs herredømme blev tatt fra dem; for deres levetid var fastsatt til tid og stund. Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og blev ført frem for ham. Og det blev gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulde tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges. Da blev jeg, Daniel, grepet av uro i min ånd, og synene i mitt indre forferdet mig. Jeg gikk bort til en av dem som stod der, og bad ham om å få sikker oplysning om alt dette; og han svarte mig og kunngjorde mig uttydningen av det: Disse fire store dyr betyr at fire konger skal opstå av jorden; men den Høiestes hellige skal få riket og ha det i eie til evig tid, ja i evigheters evighet. Da ønsket jeg å få sikker oplysning om det fjerde dyr, som var anderledes enn alle de andre, det som var så fryktelig og hadde tenner av jern og klør av kobber, og som åt og knuste og trådte det som blev tilovers, ned med sine føtter, og likeså om de ti horn på dets hode, og om det nye horn, det som skjøt op, og for hvis skyld tre av de andre horn falt av - det horn som både hadde øine og en munn som talte store ord, og som var større å se til enn de andre. Jeg så hvorledes dette horn førte krig mot de hellige og fikk overhånd over dem, inntil den gamle av dager kom, og den Høiestes hellige fikk sin rett, og tiden kom da de hellige tok riket i eie. Så lød hans ord: Det fjerde dyr betyr at det på jorden skal komme et fjerde rike, som skal være anderledes enn alle de andre riker, og det skal sluke hele jorden og søndertrede og knuse den. Og de ti horn betyr at det av dette rike skal opstå ti konger, og efter dem skal det opstå en annen konge, som skal være anderledes enn de foregående, og som skal ydmyke tre konger, og han skal tale ord mot den Høieste og undertrykke den Høiestes hellige; han skal tenke på å forandre hellige tider og lov, og de skal gis i hans hånd en tid og tider og en halv tid. Så blir retten satt, og herredømmet skal fratas ham, så han blir ødelagt og tilintetgjort for all tid. Og riket og herredømmet og makten over rikene under hele himmelen skal gis til det folk som er den Høiestes hellige; dets rike skal være et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde det. Hermed er min fortelling til ende. Jeg, Daniel, forferdedes storlig av mine tanker, og mitt ansikt skiftet farve; men jeg gjemte det jeg hadde sett og hørt, i mitt hjerte.
Morgenbønn — andre lesning
Da Jesus hadde talt dette, gikk han ut med sine disipler over bekken Kedron; der var en have, og i den gikk han selv og hans disipler inn. Men Judas, som forrådte ham, kjente også stedet; for Jesus samledes ofte der med sine disipler. Judas hadde nu fått med sig vakten og tjenere fra yppersteprestene og fariseerne, og kom dit med fakler og lamper og våben. Da nu Jesus visste om alt som skulde komme over ham, gikk han frem og sa til dem: Hvem leter I efter? De svarte ham: Efter Jesus fra Nasaret. Jesus sier til dem: Det er mig. Men også Judas, som forrådte ham, stod der med dem. Da han nu sa til dem: Det er mig, vek de tilbake og falt til jorden. Han spurte dem da atter: Hvem leter I efter? De sa: Efter Jesus fra Nasaret. Jesus svarte: Jeg sa eder jo at det er mig. Er det da mig I leter efter, så la disse gå! - forat det ord skulde opfylles som han hadde sagt: Jeg mistet ikke en av dem som du har gitt mig. Simon Peter hadde et sverd, og han drog det ut og slo til yppersteprestens tjener og hugg det høire øre av ham. Tjeneren hette Malkus. Jesus sa da til Peter: Stikk sverdet i skjeden! Skal jeg ikke drikke den kalk min Fader har gitt mig? Vakten og den øverste krigshøvedsmann og jødenes tjenere grep da Jesus og bandt ham, og de førte ham først til Annas, for han var svigerfar til Kaifas, som var yppersteprest det år. Men det var Kaifas som hadde gitt jødene det råd at det var gagnlig at ett menneske døde for folket. Men Simon Peter og en annen disippel fulgte Jesus, og denne disippel var kjent med ypperstepresten, og gikk inn med Jesus i yppersteprestens gård; men Peter stod utenfor ved døren. Den andre disippel, han som var kjent med ypperstepresten, gikk da ut og talte til dørvoktersken og fikk Peter inn. Piken som voktet døren, sa da til Peter: Er ikke du også en av dette menneskes disipler? Han sa: Nei, jeg er ikke. Men tjenerne og drengene hadde gjort op en kull-ild, fordi det var koldt, og de stod og varmet sig; men også Peter stod der med dem og varmet sig. Ypperstepresten spurte da Jesus om hans disipler og om hans lære. Jesus svarte ham: Jeg har talt fritt ut for alle og enhver; jeg har alltid lært i synagoger og i templet, der hvor alle jøder kommer sammen, og i lønndom har jeg intet talt. Hvorfor spør du mig? Spør dem som har hørt mig, om hvad jeg har talt til dem! se, de vet hvad jeg har sagt. Men da han sa dette, gav en av tjenerne som stod der, Jesus et slag i ansiktet og sa: Svarer du ypperstepresten slik? Jesus svarte ham: Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt! men har jeg talt rett, hvorfor slår du mig da? Annas sendte ham da bundet til ypperstepresten Kaifas. Men Simon Peter stod og varmet sig. Da sa de til ham: Du skulde vel ikke være en av hans disipler du også? Han nektet og sa: Nei, jeg er ikke. En av yppersteprestens tjenere, en frende av den som Peter hadde hugget øret av, sier: Så ikke jeg dig sammen med ham i haven? Atter nektet Peter, og straks gol hanen. De førte da Jesus fra Kaifas til borgen. Det var tidlig på morgenen, og de gikk ikke selv inn i borgen, forat de ikke skulde bli urene, men kunde ete påske. Pilatus gikk da ut til dem og sa: Hvad klagemål fører I mot denne mann? De svarte ham: Var dette ikke en ugjerningsmann, da hadde vi ikke overgitt ham til dig. Pilatus sa da til dem: Ta I og døm ham efter eders lov! Jødene sa da til ham: Vi har ikke rett til å avlive nogen - forat det Jesu ord skulde opfylles som han sa for å gi til kjenne hvad slags død han skulde dø. Pilatus gikk da inn i borgen igjen og kalte Jesus for sig og sa til ham: Er du jødenes konge? Jesus svarte: Sier du dette av dig selv, eller har andre sagt dig det om mig? Pilatus svarte: Er jeg en jøde? Ditt folk og yppersteprestene har overgitt dig til mig; hvad er det du har gjort? Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt for at jeg ikke skulde bli overgitt til jødene; men nu er mitt rike ikke av denne verden. Pilatus sa da til ham: Så er du dog konge? Jesus svarte: Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vidne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst. Pilatus sier til ham: Hvad er sannhet? Og da han hadde sagt dette, gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: Jeg finner ingen skyld hos ham. Men I har jo den skikk at jeg skal gi eder en fri i påsken; vil I da at jeg skal gi eder jødenes konge fri? De ropte da atter alle sammen og sa: Ikke ham, men Barabbas! Men Barabbas var en røver.
Responsoriesalme
En salme, en sang til sabbatsdagen. Det er godt å prise Herren og å lovsynge ditt navn, du Høieste, å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene til tistrenget citar og til harpe, til tankefullt spill på citar. For du har gledet mig, Herre, med ditt verk, jeg jubler over dine henders gjerninger. Hvor store dine gjerninger er, Herre! Såre dype er dine tanker. En ufornuftig mann kjenner det ikke, og en dåre forstår ikke dette. Når de ugudelige spirer som gresset, og alle de som gjør urett, blomstrer, så er det til deres ødeleggelse for evig tid. Men du er høi til evig tid, Herre! For se, dine fiender, Herre, for se, dine fiender forgår; alle de som gjør urett, blir adspredt. Og du ophøier mitt horn som villoksens; jeg er overgytt med frisk olje. Og mitt øie ser med fryd på mine motstandere; mine ører hører med glede om de onde som står op imot mig. Den rettferdige spirer som palmen; som en seder på Libanon vokser han. De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd; de er frodige og grønne for å kunngjøre at Herren er rettvis, han, min klippe, og at det ikke er urett i ham.
Responsoriesalme
Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke! For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge. Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak. Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn. Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet. Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd! Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd! La hans dager bli få, la en annen få hans embede! La hans barn bli farløse og hans hustru enke, og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem! La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid! La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn! La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd! Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet! De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden, fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham. Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham; han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben. La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med! Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel! Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig! For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre. Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe. Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme. Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet. Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet, så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det! De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig. Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe. Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham; for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.
Andre lesning
Og Herren sa til Moses og Aron i Egyptens land: Denne måned skal være eders nytt årsmåned, den skal være den første av årets måneder hos eder. Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dag i denne måned skal hver husfar ta sig ut et lam, et lam for hvert hus. Men dersom huset er for lite til et lam, skal han og hans nærmeste nabo ta et lam sammen efter tallet på deres husfolk; efter hvad enhver eter, skal I regne folk på hvert lam. Det skal være et lam uten lyte, av hankjønn, årsgammelt; et lam eller et kje kan I ta. Og I skal gjemme det til den fjortende dag i denne måned; da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellem de to aftenstunder. Og de skal ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på det øverste dørtre på de hus hvor de eter det. Og de skal ete kjøttet samme natt; stekt ved ild og med usyret brød og bitre urter skal de ete det. I må ikke ete noget av det rått eller kokt i vann, men stekt ved ild, med hode, føtter og innvoller. Og I skal ikke levne noget av det til om morgenen; er det noget igjen om morgenen, skal I brenne det op i ilden. Og således skal I ete det: med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd, og I skal ete det i hast; det er påske for Herren.
Responsoriesalme
Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"; en salme av David. Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord. Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie. Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger. Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem. Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme. Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt. Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier: Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham. Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst. På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud. Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper. Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig. De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve. Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv. Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig. For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter. Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst. De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel. Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig! Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hunders vold! Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører mig! Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig. I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt! For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han. Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham. De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid! Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn. For riket hører Herren til, og han hersker over folkene. Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live. Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten. De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.
Responsoriesalme
Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig. Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt, han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger. Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere. Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet. Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene. For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort. De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem. En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden. Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de. De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst. Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst. Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden. Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden. Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte. Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet, der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene. De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene. Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid. Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen. De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud. Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger. Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen. Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt. Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store. Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der. Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid. Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt. Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv. Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen. Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger! Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker. Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til. Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren! Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
Pasjonen
Da Jesus hadde talt dette, gikk han ut med sine disipler over bekken Kedron; der var en have, og i den gikk han selv og hans disipler inn. Men Judas, som forrådte ham, kjente også stedet; for Jesus samledes ofte der med sine disipler. Judas hadde nu fått med sig vakten og tjenere fra yppersteprestene og fariseerne, og kom dit med fakler og lamper og våben. Da nu Jesus visste om alt som skulde komme over ham, gikk han frem og sa til dem: Hvem leter I efter? De svarte ham: Efter Jesus fra Nasaret. Jesus sier til dem: Det er mig. Men også Judas, som forrådte ham, stod der med dem. Da han nu sa til dem: Det er mig, vek de tilbake og falt til jorden. Han spurte dem da atter: Hvem leter I efter? De sa: Efter Jesus fra Nasaret. Jesus svarte: Jeg sa eder jo at det er mig. Er det da mig I leter efter, så la disse gå! - forat det ord skulde opfylles som han hadde sagt: Jeg mistet ikke en av dem som du har gitt mig. Simon Peter hadde et sverd, og han drog det ut og slo til yppersteprestens tjener og hugg det høire øre av ham. Tjeneren hette Malkus. Jesus sa da til Peter: Stikk sverdet i skjeden! Skal jeg ikke drikke den kalk min Fader har gitt mig? Vakten og den øverste krigshøvedsmann og jødenes tjenere grep da Jesus og bandt ham, og de førte ham først til Annas, for han var svigerfar til Kaifas, som var yppersteprest det år. Men det var Kaifas som hadde gitt jødene det råd at det var gagnlig at ett menneske døde for folket. Men Simon Peter og en annen disippel fulgte Jesus, og denne disippel var kjent med ypperstepresten, og gikk inn med Jesus i yppersteprestens gård; men Peter stod utenfor ved døren. Den andre disippel, han som var kjent med ypperstepresten, gikk da ut og talte til dørvoktersken og fikk Peter inn. Piken som voktet døren, sa da til Peter: Er ikke du også en av dette menneskes disipler? Han sa: Nei, jeg er ikke. Men tjenerne og drengene hadde gjort op en kull-ild, fordi det var koldt, og de stod og varmet sig; men også Peter stod der med dem og varmet sig. Ypperstepresten spurte da Jesus om hans disipler og om hans lære. Jesus svarte ham: Jeg har talt fritt ut for alle og enhver; jeg har alltid lært i synagoger og i templet, der hvor alle jøder kommer sammen, og i lønndom har jeg intet talt. Hvorfor spør du mig? Spør dem som har hørt mig, om hvad jeg har talt til dem! se, de vet hvad jeg har sagt. Men da han sa dette, gav en av tjenerne som stod der, Jesus et slag i ansiktet og sa: Svarer du ypperstepresten slik? Jesus svarte ham: Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt! men har jeg talt rett, hvorfor slår du mig da? Annas sendte ham da bundet til ypperstepresten Kaifas. Men Simon Peter stod og varmet sig. Da sa de til ham: Du skulde vel ikke være en av hans disipler du også? Han nektet og sa: Nei, jeg er ikke. En av yppersteprestens tjenere, en frende av den som Peter hadde hugget øret av, sier: Så ikke jeg dig sammen med ham i haven? Atter nektet Peter, og straks gol hanen. De førte da Jesus fra Kaifas til borgen. Det var tidlig på morgenen, og de gikk ikke selv inn i borgen, forat de ikke skulde bli urene, men kunde ete påske. Pilatus gikk da ut til dem og sa: Hvad klagemål fører I mot denne mann? De svarte ham: Var dette ikke en ugjerningsmann, da hadde vi ikke overgitt ham til dig. Pilatus sa da til dem: Ta I og døm ham efter eders lov! Jødene sa da til ham: Vi har ikke rett til å avlive nogen - forat det Jesu ord skulde opfylles som han sa for å gi til kjenne hvad slags død han skulde dø. Pilatus gikk da inn i borgen igjen og kalte Jesus for sig og sa til ham: Er du jødenes konge? Jesus svarte: Sier du dette av dig selv, eller har andre sagt dig det om mig? Pilatus svarte: Er jeg en jøde? Ditt folk og yppersteprestene har overgitt dig til mig; hvad er det du har gjort? Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt for at jeg ikke skulde bli overgitt til jødene; men nu er mitt rike ikke av denne verden. Pilatus sa da til ham: Så er du dog konge? Jesus svarte: Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vidne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst. Pilatus sier til ham: Hvad er sannhet? Og da han hadde sagt dette, gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: Jeg finner ingen skyld hos ham. Men I har jo den skikk at jeg skal gi eder en fri i påsken; vil I da at jeg skal gi eder jødenes konge fri? De ropte da atter alle sammen og sa: Ikke ham, men Barabbas! Men Barabbas var en røver. Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke. Og stridsmennene flettet en krone av torner og satte den på hans hode, og de kastet en purpurkappe om ham, og gikk frem for ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de slo ham i ansiktet. Pilatus gikk da atter ut og sa til dem: Se, jeg fører ham ut til eder, forat I skal vite at jeg ikke finner nogen skyld hos ham. Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og han sa til dem: Se det menneske! Da nu yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de: Korsfest, korsfest! Pilatus sier til dem: Ta I ham og korsfest ham! for jeg finner ingen skyld hos ham. Jødene svarte ham: Vi har en lov, og efter den lov er han skyldig til å dø, fordi han har gjort sig selv til Guds Sønn. Da nu Pilatus hørte dette ord, blev han ennu mere redd, og han gikk atter inn i borgen og sa til Jesus: Hvor er du fra? Men Jesus gav ham intet svar. Pilatus sier da til ham: Vil du ikke tale med mig? Vet du ikke at jeg har makt til å gi dig fri og har makt til å korsfeste dig? Jesus svarte: Du hadde ingen makt over mig hvis det ikke var gitt dig ovenfra; derfor har han som overgav mig til dig, større synd. På grunn av dette søkte Pilatus fremdeles å gi ham fri. Men jødene ropte: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør sig selv til konge, setter sig op imot keiseren. Da nu Pilatus hørte disse ord, førte han Jesus ut og satte sig på dommersetet, på det sted som kalles Stenlagt, på hebraisk Gabbata. Men det var beredelses-dagen i påsken, omkring den sjette time. Og han sier til jødene: Se her eders konge! De ropte da: Bort, bort med ham! Korsfest ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste eders konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren. Da overgav han ham til dem til å korsfestes. Så tok de Jesus med sig, og han bar sitt kors og gikk ut til det sted som kalles Hodeskalle-stedet, på hebraisk Golgata; der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side, og Jesus midt imellem. Men Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset; der var skrevet: Jesus fra Nasaret, jødenes konge. Denne innskrift leste da mange av jødene; for det sted hvor Jesus blev korsfestet, var nær ved byen, og den var skrevet på hebraisk, latin og gresk. Jødenes yppersteprester sa da til Pilatus: Skriv ikke: Jødenes konge, men at han sa: Jeg er jødenes konge! Pilatus svarte: Det jeg skrev, det skrev jeg. Da nu stridsmennene hadde korsfestet Jesus, tok de hans klær og delte dem i fire deler, en for hver stridsmann. Likeså tok de kjortelen. Men kjortelen var usydd, vevd fra øverst og helt igjennem. De sa da til hverandre: La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den! - forat Skriften skulde opfylles, som sier: De delte mine klær mellem sig, og kastet lodd om min kjortel. Dette gjorde da stridsmennene. Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas' hustru, og Maria Magdalena. Da nu Jesus så sin mor, og ved siden av henne den disippel han elsket, sa han til sin mor: Kvinne! se, det er din sønn; derefter sa han til disippelen: Se, det er din mor. Og fra den stund tok disippelen henne hjem til sig. Derefter, da Jesus visste at nu var alt fullbragt, forat Skriften skulde opfylles, sier han: Jeg tørster. Der stod et kar fullt av eddik; de satte da en svamp full av eddik på en isop-stilk og holdt den op til hans munn. Da nu Jesus hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbragt. Og han bøide sitt hode og opgav sin ånd. Det var beredelses-dagen; forat nu legemene ikke skulde bli hengende på korset sabbaten over - for denne sabbatsdag var stor - bad jødene Pilatus om at deres ben måtte bli brutt sønder og legemene tatt ned. Stridsmennene kom da og brøt benene på den første og på den andre som var korsfestet sammen med ham; men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, brøt de ikke hans ben, men en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, har vidnet om det, og hans vidnesbyrd er sant, og han vet at han sier sant, forat også I skal tro. For dette skjedde forat Skriften skulde opfylles: Intet ben skal brytes på ham. Og atter sier et annet skriftord: De skal se på ham som de har gjennemstunget. Men Josef fra Arimatea, som var en av Jesu disipler, dog lønnlig, av frykt for jødene, bad derefter Pilatus at han måtte ta Jesu legeme ned; og Pilatus gav ham lov til det. Han kom da og tok Jesu legeme ned. Men også Nikodemus kom, han som første gang var kommet til ham om natten, og han hadde med sig en blanding av myrra og aloë, omkring hundre pund. De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med de velluktende urter, således som det er skikk hos jødene ved jordeferd. Men på det sted hvor Jesus blev korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav, som aldri nogen var blitt lagt i; der la de da Jesus, fordi det var jødenes beredelses-dag; for graven var nær ved.
Andre lesning
Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og utspente den, som bredte ut jorden med det som gror på den, som gir ånde til folket som bor på den, og ånd til dem som ferdes på den: Jeg, Herren, har kalt dig i rettferd og tatt dig ved hånden, og jeg vil verne dig og gjøre dig til en pakt for folket, til et lys for hedningene, forat du skal åpne blinde øine, føre de bundne ut av fengslet og føre dem som sitter i mørke, ut av fangehuset. Jeg er Herren, det er mitt navn, og jeg gir ikke nogen annen min ære eller de utskårne billeder min pris. De ting som er forkynt tidligere, se, de er kommet, og nu forkynner jeg nye ting; før de spirer frem, lar jeg eder høre om dem. Syng Herren en ny sang, hans pris fra jordens ende, I som farer ut på havet, og alt som fyller det, I øer og I som bor der! Ørkenen og dens byer skal opløfte røsten, de teltbyer hvor Kedar bor; de som bor på fjellet, skal juble, fra fjelltoppene skal de rope høit. De skal gi Herren ære og forkynne hans pris på øene. Herren skal dra ut som en kjempe, som en krigsmann egge sin harme; han skal rope høit, ja skrike; mot sine fiender skal han vise sin makt. Jeg har tidd fra eldgammel tid, jeg talte ikke, jeg holdt mig tilbake. Nu vil jeg skrike som den fødende kvinne, jeg vil puste og fnyse. Jeg vil legge fjell og hauger øde og la alle deres urter tørke bort, og jeg vil gjøre elver til land og tørke ut sjøer. Og jeg vil føre blinde på en vei de ikke kjenner; på stier de ikke kjenner, vil jeg la dem ferdes; jeg vil gjøre mørke steder for deres åsyn til lys og bakker til sletteland. Dette er de ting jeg vil gjøre, jeg vil visselig ikke la det være.
Aftenbønn — første lesning
Se, min tjener skal gå frem med visdom; han skal bli opløftet og ophøiet og være meget høi. Likesom mange blev forferdet over ham - så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarns - således skal han få mange folkeferd til å fare op, for ham skal konger lukke sin munn; for det som ikke var fortalt dem, det har de sett, og det de ikke hadde hørt, det har de fornummet. Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem blev Herrens arm åpenbaret? Han skjøt op som en kvist for hans åsyn og som et rotskudd av tørr jord; han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunde ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom; han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på sig, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulde ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. Han blev mishandlet, enda han var elendig, og han oplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han oplot ikke sin munn. Ved trengsel og ved dom blev han rykket bort; men hvem tenkte i hans tid at når han blev utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? De gav ham hans grav blandt ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn. Men det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel bar frem skyldofferet, skulde han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skulde ha fremgang ved hans hånd. Fordi hans sjel har hatt møie, skal han se det og mettes; derved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og blev regnet blandt overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtrederne.
Andre lesning
Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel - til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus: Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus! Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus, likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll blev lagt, forat vi skulde være hellige og ulastelige for hans åsyn, idet han i kjærlighet forut bestemte oss til å få barnekår hos sig ved Jesus Kristus efter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i den elskede, i hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, efter hans nådes rikdom, som han rikelig gav oss i og med all visdom og forstand, idet han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet efter sitt frie råd, som han fattet hos sig selv om en husholdning i tidenes fylde: at han atter vilde samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden; han i hvem vi også har fått arvelodd, efterat vi forut var bestemt til det efter hans forsett som virker alt efter sin viljes råd, forat vi skulde være hans hellighet til pris, vi som forut hadde håpet på Kristus; i ham har også I, da I hadde hørt sannhetens ord, evangeliet om eders frelse - i ham har I og, da I var kommet til troen, fått til innsegl den Hellige Ånd, som var oss lovt, han som er pantet på vår arv til eiendomsfolkets forløsning, hans herlighet til pris. Derfor, efterat jeg har hørt om eders tro på den Herre Jesus og om eders kjærlighet til alle de hellige, holder jeg ikke op med å takke for eder når jeg kommer eder i hu i mine bønner, at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Fader, måtte gi eder visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om sig, og gi eders hjerte oplyste øine, så I kan forstå hvilket håp det er han har kalt eder til, og hvor rik på herlighet hans arv er iblandt de hellige, og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, efter virksomheten av hans veldige kraft, som han viste på Kristus da han opvakte ham fra de døde og satte ham ved sin høire hånd i himmelen, over enhver makt og myndighet og velde og herredom og ethvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende, og han la alt under hans føtter og gav ham som hoved over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.
Andre lesning
Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væbne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, så I ikke lenger skal leve efter menneskers lyster, men efter Guds vilje, den tid I ennu skal være i kjødet. For det er nok at I i den fremfarne livstid har gjort hedningenes vilje, idet I ferdedes i skamløshet, lyster, fyll, svir, drikk og skammelig avgudsdyrkelse; derfor undrer de sig når I ikke renner med dem ut i den samme strøm av ryggesløshet, og spotter eder; men de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde. For derfor blev evangeliet forkynt også for døde at de visstnok skulde dømmes som mennesker i kjødet, men leve således som Gud i ånden. Men alle tings ende er kommet nær; vær derfor sindige og edrue så I kan bede, og ha fremfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr! Efter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde: om nogen taler, han tale som Guds ord; om nogen tjener i menigheten, han tjene som av den kraft Gud gir, forat Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus, han som æren og makten tilhører i all evighet. Amen. I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noget underlig; men i samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, forat I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel. Om I hånes for Kristi navns skyld, er I salige, fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over eder. For ingen av eder må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander sig i andres saker; men lider han som kristen, da skal han ikke skamme sig, men prise Gud for dette navn. For det er nu tiden da dommen skal begynne med Guds hus; men begynner det med oss, hvad blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen? Derfor skal og de som efter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste skaper, idet de gjør det gode.
Andre lesning
Men om tidene og stundene, brødre, trenger I ikke til at nogen skriver til eder; I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem, likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde undfly. Men I, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulde komme over eder som en tyv; for I er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til. La oss derfor ikke sove, som de andre, men la oss våke og være edrue! De som sover, sover jo om natten, og de som drikker sig drukne, er drukne om natten; men vi som hører dagen til, la oss være edrue, iklædd troens og kjærlighetens brynje og med håpet om frelse som hjelm; for Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus, han som døde for oss, forat vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham. Forman derfor hverandre, og opbygg den ene den andre, som I og gjør!
Evangelium
Og de kom til Betsaida. Og de førte en blind til ham og bad ham røre ved ham. Og han tok den blinde ved hånden og førte ham utenfor byen, og han spyttet i hans øine og la sine hender på ham, og spurte ham om han så noget. Og han så op og sa: Jeg kan se mennesker; for jeg ser folk gå omkring likesom trær. Så la han atter sine hender på hans øine, og han så klart, og han blev helbredet og kunde se alt tydelig på frastand. Og han sendte ham hjem til hans hus og sa: Du skal ikke gå inn i byen eller si det til nogen i byen.
Evangelium
Da blev Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da han hadde fastet firti dager og firti netter, blev han til sist hungrig. Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, da si at disse stener skal bli til brød! Men han svarte og sa: Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Da tok djevelen ham med sig til den hellige stad og stilte ham på templets tinde, og sa til ham: Er du Guds Sønn, da kast dig ned! for det er skrevet: Han skal gi sine engler befaling om dig, og de skal bære dig på hendene, forat du ikke skal støte din fot på nogen sten. Jesus sa til ham: Det er atter skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. Atter tok djevelen ham med op på et meget høit fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til ham: Alt dette vil jeg gi dig hvis du vil falle ned og tilbede mig. Da sa Jesus til ham: Bort fra mig, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbede, og ham alene skal du tjene. Da forlot djevelen ham, og se, engler kom til ham og tjente ham. Men da han fikk høre at Johannes var kastet i fengsel, drog han bort til Galilea. Og han forlot Nasaret og kom og tok bolig i Kapernaum ved sjøen, i Sebulons og Naftalis landemerker, forat det skulde opfylles som er talt ved profeten Esaias, som sier: Sebulons land og Naftalis land ved sjøen, landet på hin side Jordan, hedningenes Galilea, det folk som satt i mørke, har sett et stort lys, og for dem som satt i dødens land og skygge, for dem er et lys oprunnet. Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær! Men da han vandret ved den Galileiske Sjø, så han to brødre, Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas, i ferd med å kaste garn i sjøen; for de var fiskere; og han sa til dem: Følg mig, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere! Og de forlot straks sine garn og fulgte ham. Og da han gikk videre frem, så han to andre brødre, Jakob, Sebedeus' sønn, og hans bror Johannes, sitte i båten med sin far Sebedeus, i ferd med å bøte sine garn, og han kalte dem. Og de forlot straks båten og sin far og fulgte ham. Og Jesus gikk omkring i hele Galilea og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet blandt folket, og ryktet om ham kom ut over hele Syria, og de førte til ham alle dem som hadde ondt og led av alle slags sykdommer og plager, både besatte og månesyke og verkbrudne, og han helbredet dem. Og meget folk fulgte ham fra Galilea og Dekapolis og Jerusalem og Judea og landet hinsides Jordan.
Evangelium
Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn, og hennes granner og frender fikk høre at Herren hadde gjort sin miskunn stor mot henne, og de gledet sig med henne. Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de vilde kalle ham Sakarias efter hans far. Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes. Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din ætt som har dette navn. De gjorde da tegn til hans far for å få vite hvad han vilde han skulde hete. Og han bad om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn. Og de undret sig alle. Men straks blev hans munn oplatt og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud. Og det kom frykt på alle dem som bodde deromkring, og i alle Judeas fjellbygder talte de med hverandre om alle disse ting, og alle som hørte det, la det på hjerte og sa: Hvad skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham. Og hans far Sakarias blev fylt med den Hellige Ånd og talte profetiske ord og sa: Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det! Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, således som han talte gjennem sine hellige profeters munn fra fordums tid av, en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, den ed han svor Abraham, vår far, for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager. Men også du, barn, skal kalles den Høiestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot solopgang fra det høie gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei. Men barnet vokste og blev sterkt i ånden, og han var i ødemarkene til den dag da han blev ført frem for Israel.
Aftenbønn — andre lesning
Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse, og lenges som nyfødte barn efter den åndelige uforfalskede melk, forat I kan vokse ved den til frelse, så sant I har smakt at Herren er god! Kom til ham, den levende sten, som vel blev forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I opbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnesten, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme. Eder altså som tror, hører æren til; men for de vantro er den sten som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnesten og snublesten og anstøtsklippe, disse som snubler ved sin vantro mot ordet; dertil er de og satt. Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys, I som fordum ikke var et folk, men nu er Guds folk, I som ikke hadde funnet miskunn, men nu har fått miskunn. I elskede! jeg formaner eder som fremmede og utlendinger at I avholder eder fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen, så I lar eders ferd iblandt hedningene være god, forat de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag. Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nu er kongen som den høieste, eller landshøvdinger som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt. For således er det Guds vilje at I ved å gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers vankundighet, som frie, og ikke som de som har friheten til ondskaps skjul, men som Guds tjenere. Ær alle, elsk broderskapet, frykt Gud, ær kongen! I tjenere! vær eders herrer undergitt i all frykt, ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange! For dette finner nåde, om nogen av samvittighet for Gud finner sig i sorger når han lider urettferdig. For hvad ros er det om I er tålmodige når I synder og får straff for det? Men om I er tålmodige når I gjør det gode og allikevel må lide, da finner dette nåde hos Gud. For dertil blev I og kalt, fordi også Kristus led for eder og efterlot eder et eksempel, forat I skal følge efter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke blev funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han blev utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig; han som bar våre synder på sitt legeme op på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er lægt. For I var villfarende som får, men har nu omvendt eder til eders sjelers hyrde og tilsynsmann.
Evangelium
Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennu var mørkt, og hun så at stenen var tatt bort fra graven. Hun løp da avsted, og kom til Simon Peter og til den andre disippel, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham. Peter og den andre disippel gikk da avsted og kom til graven. Men de to løp sammen, og den andre disippel løp i forveien, hurtigere enn Peter, og kom først til graven, og da han bøide sig ned, så han linklærne ligge der; men han gikk ikke inn. Simon Peter kom da bakefter ham, og han gikk inn i graven, og så at linklærne lå der, og at svededuken som hadde vært på hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for sig selv. Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde; for de forstod ennu ikke Skriften, at han skulde opstå fra de døde. Disiplene gikk da hjem igjen. Men Maria stod utenfor ved graven og gråt. Som hun nu gråt, bøide hun sig og så inn i graven, og hun fikk se to engler sitte i hvite klær, en ved hodet og en ved føttene, der hvor Jesu legeme hadde ligget. Og de sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham! Da hun hadde sagt dette, vendte hun sig om og så Jesus stå der; og hun visste ikke at det var Jesus. Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du efter? Hun trodde at det var urtegårdsmannen, og sa til ham: Herre! dersom du har båret ham bort, da si mig hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun sig om og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! det er mester. Jesus sier til henne: Rør ikke ved mig! for jeg er ennu ikke faret op til Faderen; men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer op til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud! Maria Magdalena kommer og forteller disiplene: Jeg har sett Herren, og at han hadde sagt dette til henne. Da det nu var aften den dag, den første dag i uken, og dørene var lukket der hvor disiplene var, av frykt for jødene, kom Jesus og stod midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da blev disiplene glade, da de så Herren. Han sa da atter til dem: Fred være med eder! Likesom Faderen har utsendt mig, sender også jeg eder. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom I forlater nogen deres synder, da er de dem forlatt; dersom I fastholder dem for nogen, da er de fastholdt. Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem dengang Jesus kom. De andre disipler sa da til ham: Vi har sett Herren. Men han sa til dem: Uten at jeg får se naglegapet i hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg ingenlunde tro. Og åtte dager derefter var hans disipler atter inne, og Tomas med dem. Jesus kom mens dørene var lukket, og stod midt iblandt dem og sa: Fred være med eder! Derefter sier han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side, og vær ikke vantro, men troende! Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud! Jesus sier til ham: Fordi du har sett mig, tror du; salige er de som ikke ser og dog tror. Også mange andre tegn gjorde Jesus for sine disiplers øine, tegn som ikke er skrevet i denne bok; men disse er skrevet forat I skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og forat I ved troen skal ha liv i hans navn.
En daglig plan som tar deg fortløpende gjennom Bibelen. Bibelteksten er fri for opphavsrett. (Norsk Bibel)
Dagens lesninger, hver morgen
I Bosko venter dagens lesninger på deg hver morgen — merk hver enkelt som lest så du aldri mister oversikten, les dem i en av 30 oversettelser og dvel ved en kort refleksjon. Din tradisjons daglige lesninger, fulgt og alltid lett tilgjengelig.