Dagens lesninger
Skriftlesningene som er fastsatt for dagen, med hele teksten på ditt eget språk. Følg hver morgen din tradisjons daglige lesninger i Bosko-appen.
Første lesning
Ypperstepresten sa da: Er dette sant? Han svarte: Brødre og fedre! Hør på mig: Herlighetens Gud åpenbarte sig for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han hadde bosatt sig i Karan, og sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og gå til det land som jeg vil vise dig! Så drog han ut fra kaldeernes land og bosatte sig i Karan. Og derfra lot Gud ham efter farens død flytte til dette land som I nu bor i; men han gav ham ikke arvelodd der, enn ikke en fotsbredd; og han lovte å gi ham det til eie, og hans ætt efter ham, enda han ikke hadde barn. Og Gud talte således: Hans ætt skal bo i utlendighet i et fremmed land, og de skal holde den i trældom og mishandle den i fire hundre år; og det folk som de skal træle under, vil jeg dømme, sa Gud, og derefter skal de dra ut derfra og tjene mig på dette sted. Og han gav ham omskjærelsens pakt; og så fikk han sønnen Isak, og omskar ham på den åttende dag, og Isak fikk sønnen Jakob, og Jakob blev far til de tolv patriarker.
Første lesning
Utsagn om Moab. Ja, i en natt blir Ar-Moab ødelagt, gjort til intet; ja, i en natt blir Kir-Moab ødelagt, gjort til intet. De stiger op til huset og til Dibon på offerhaugene for å gråte; på Nebo og på Medeba skal Moab hyle; hvert hode er skallet, hvert skjegg avskåret. På dets gater binder de sekk om sig; på dets tak og på dets streder skal alle hyle og la sine tårer strømme. Hesbon og El'ale skriker så det høres like til Jahas; derfor klager Moabs krigsmenn, Moabs sjel skjelver. Mitt hjerte klager over Moab, dets flyktninger kommer like til Soar, den treårige kvige; for de går gråtende opover bakken til Luhit, på veien til Horona'im løfter de klagerop over ødeleggelsen. Nimrims vann blir til ørkener, gresset tørker bort, med urtene er det forbi, det finnes ikke mere et grønt strå. Derfor bærer de det som de har samlet sammen, sitt opsparte gods, over Vidjebekken. Ja, klagerop lyder rundt omkring i Moabs land; like til Egla'im når dets hyl, og til Be'er-Elim; for Dimons vann er fulle av blod. Ja, jeg vil la ennu mere komme over Dimon - en løve skal falle over de undkomne av Moab, over levningen i landet.
Første lesning
Da kalte kong Salomo Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for Israels barns familier, sammen til sig i Jerusalem for å føre Herrens pakts-ark op fra Davids stad, det er Sion. Og alle Israels menn samlet sig hos kong Salomo på festen i måneden etanim, det er den syvende måned. Da nu alle Israels eldste var kommet, løftet prestene arken op. Og de bar Herrens ark op og sammenkomstens telt og alle de hellige redskaper som var i teltet; det var prestene og levittene som bar dem op. Og kong Salomo stod foran arken og med ham hele Israels menighet, som hadde samlet sig hos ham, og de ofret småfe og storfe i slik mengde at de ikke kunde telles eller regnes. Prestene bar Herrens pakts-ark inn på dens plass i husets kor, i det Aller-helligste, under kjerubenes vinger. For kjerubene bredte sine vinger ut over det sted hvor arken stod, så at kjerubene ovenfra dekket både over arken og dens stenger. Stengene var så lange at deres ender kunde sees fra det Hellige foran koret, men ikke utenfor. Og der har de vært til denne dag. Det var ikke noget i arken uten de to stentavler som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, dengang Herren gjorde pakt med Israels barn da de drog ut av Egyptens land. Så skjedde det at da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus. Og for skyens skyld kunde prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste; for Herrens herlighet fylte Herrens hus. Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i mulmet. Bygget har jeg et hus til bolig for dig, et sted hvor du kan bo til evig tid. Så vendte kongen sig om og velsignet hele Israels menighet, mens hele Israels menighet stod. Han sa: Lovet være Herren, Israels Gud, som med sin munn talte med David, min far, og med sin hånd har opfylt det han lovte da han sa: Fra den dag jeg førte mitt folk Israel ut av Egypten, har jeg ikke utvalgt nogen by blandt alle Israels stammer, så der skulde bygges et hus til bolig for mitt navn; men jeg utvalgte David til å råde over mitt folk Israel. Og David, min far, hadde i sinne å bygge et hus for Herrens, Israels Guds navn. Men Herren sa til David, min far: At du har hatt i sinne å bygge et hus for mitt navn, det har du gjort vel i; men du skal ikke bygge huset; din sønn som skal utgå av dine lender, han skal bygge huset for mitt navn. Og Herren opfylte det ord han hadde talt, og jeg er trådt i min far Davids sted og har tatt sete på Israels trone, således som Herren hadde sagt, og jeg har bygget huset for Herrens, Israels Guds navn. Og der har jeg stelt til et rum for arken, hvori Herrens pakt er, den pakt som han gjorde med våre fedre da han førte dem ut av Egyptens land.
Morgenbønn — første lesning
Så hør nu, Israel, de lover og de bud som jeg lærer eder å holde, forat I må leve og komme inn i det land som Herren, eders fedres Gud, gir eder, og ta det i eie! I skal ikke legge noget til det ord jeg byder eder, og I skal ikke ta noget fra, men I skal holde Herrens, eders Guds bud som jeg gir eder. I har med egne øine sett hvad Herren gjorde da det hendte det med Ba'al Peor; hver mann som holdt sig til Ba'al Peor, utryddet Herren din Gud av din midte, men I som holdt fast ved Herren eders Gud, I lever alle den dag idag. Se, jeg har lært eder lover og bud, således som Herren min Gud bød mig, forat I skal gjøre efter dem i det land I drar inn i og skal ta i eie. Så skal I da ta vare på dem og holde dem; det vil bli regnet for visdom og forstand hos eder av andre folk; for når de får høre om alle disse lover, vil de si: Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folk. For hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har guder som er det så nær som Herren vår Gud er oss, så titt vi kaller på ham? Og hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har så rettferdige lover og bud som hele denne lov jeg legger frem for eder idag? Vokt dig bare og ta dig vel i akt at du ikke glemmer det dine øine har sett, så det ikke går ut av din hu alle ditt livs dager, men kunngjør det for dine barn og dine barnebarn, det du så den dag du stod for Herrens, din Guds åsyn ved Horeb, da Herren sa til mig: Kall folket sammen for mig, forat jeg kan la dem høre mine ord, så de kan lære å frykte mig alle de dager de lever på jorden, og også lære sine barn dem. Da kom I nær til og stod nedenfor fjellet, mens fjellet stod i brennende lue like inn i himmelen, og der var mørke og skyer og skodde. Og Herren talte til eder midt ut av ilden; I hørte lyden av ordene, men nogen skikkelse blev I ikke var; I hørte bare lyden. Og han forkynte eder sin pakt, som han bød eder å holde, de ti ord; og han skrev dem på to stentavler. Og mig bød Herren på samme tid å lære eder lover og bud, som I skal leve efter i det land I drar over til og skal ta i eie. Så ta eder nu vel i vare, så sant I har eders liv kjært - for I så ingen skikkelse den dag Herren talte til eder på Horeb midt ut av ilden - at I ikke forsynder eder med å gjøre eder noget utskåret billede, noget slags avgudsbillede, i skikkelse av mann eller kvinne eller av noget firføtt dyr på jorden eller av nogen vinget fugl som flyver under himmelen, eller av noget dyr som kryper på jorden, eller av nogen fisk i vannet nedenfor jorden, og at du ikke, når du løfter dine øine op til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, lar dig føre vill, så du tilbeder dem og dyrker dem, de som Herren din Gud har tildelt alle folkene under hele himmelen. Men eder har Herren tatt og ført ut av jernovnen, av Egypten, forat I skal være hans eiendomsfolk, således som det kan sees på denne dag. Og Herren blev vred på mig for eders skyld og svor at jeg ikke skulde få gå over Jordan og ikke komme inn i det gode land som Herren din Gud gir dig til arv. For jeg må dø her i dette land, jeg kommer ikke over Jordan; men I skal gå over den og ta dette gode land i eie. Ta eder da i vare at I ikke glemmer Herrens, eders Guds pakt, som han har gjort med eder, og gjør eder noget utskåret billede av noget slag; for det har Herren din Gud forbudt dig!
Epistel
All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge. Efter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger. I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede; for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud. Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler!
Første lesning
Og Besalel og Oholiab og alle kunstforstandige menn, som Herren hadde gitt forstand og kunnskap, så de forstod sig på alt det arbeid som skulde til for å få helligdommen ferdig, gjorde i ett og alt som Herren hadde sagt. For Moses kalte Besalel og Oholiab og alle kunstforstandige menn, som Herren hadde gitt kunstnergaver, alle hvis hjerte drev dem, til å skride til verket for å fullføre det. Og de fikk hos Moses hele den gave som Israels barn hadde båret frem til det arbeid som skulde utføres for å få helligdommen ferdig. Men folket bar fremdeles frivillige gaver frem til ham hver morgen. Da kom alle de kunstforstandige menn som utførte alt arbeidet ved helligdommen, enhver fra det arbeid han var i ferd med, og de sa til Moses: Folket bærer frem meget mere enn det trenges til det arbeid som Herren har befalt å fullføre. Da lot Moses rope ut i hele leiren: Ingen, hverken mann eller kvinne, skal lenger bære noget frem som gave til helligdommen! Så holdt folket op med å bære frem gaver. Men det som var gitt, var nok til hele det arbeid som skulde fullføres, ja mere enn nok. Så gjorde da alle de kunstforstandige blandt dem som var med i arbeidet, tabernaklet av ti tepper; av fint, tvunnet lingarn og blå og purpurrød og karmosinrød ull blev de gjort med kjeruber på i kunstvevning. Hvert teppe var åtte og tyve alen langt og fire alen bredt; alle teppene holdt samme mål. Fem av teppene festet de sammen, det ene til det andre, og likeså de andre fem tepper. Og de gjorde hemper av blå ull i kanten på det ene teppe, ytterst der hvor sammenfestingen skulde være; likeså gjorde de i kanten på det ytterste teppe, der hvor den andre sammenfesting skulde være. Femti hemper gjorde de på det ene teppe, og femti hemper gjorde de ytterst på det teppe som var der hvor den andre sammenfesting skulde være; hempene var like mot hverandre, den ene mot den andre. Og de gjorde femti gullkroker og festet teppene til hverandre med krokene, så tabernaklet blev et sammenhengende telt. Så gjorde de tepper av gjetehår til et dekke over tabernaklet; elleve sådanne tepper gjorde de. Hvert teppe var tretti alen langt og fire alen bredt; alle de elleve tepper holdt samme mål. Og de festet fem av teppene sammen for sig og seks for sig. De gjorde femti hemper i kanten på det ene teppe, ytterst der hvor sammenfestingen skulde være, og likeså femti hemper i kanten på det andre teppe, der hvor sammenfestingen skulde være. Og de gjorde femti kobberkroker til å feste teppene sammen med så det blev ett dekke. Over dekket gjorde de et varetak av rødfarvede værskinn og ovenpå det et varetak av takasskinn. Plankene til tabernaklet gjorde de av akasietre og reiste dem på ende. Hver planke var ti alen lang og halvannen alen bred. På hver planke var det to tapper, med en tverrlist imellem; således gjorde de med alle plankene til tabernaklet. Og av plankene som de gjorde til tabernaklet, reiste de tyve planker på den side som vendte mot syd; og firti fotstykker av sølv gjorde de til å sette under de tyve planker, to fotstykker under hver planke til å feste begge tappene i. Likeså gjorde de tyve planker til tabernaklets andre side, den som vendte mot nord, og til dem firti fotstykker av sølv, to fotstykker under hver planke. Til baksiden av tabernaklet, mot vest, gjorde de seks planker. Og to planker gjorde de til tabernaklets hjørner på baksiden; de var dobbelte nedenfra og likeledes begge dobbelte helt op, til den første ring; således gjorde de med dem begge på begge hjørnene. Således blev det åtte planker med sine fotstykker av sølv - seksten fotstykker, to under hver planke. Så gjorde de tverrstenger av akasietre, fem til plankene på den ene side av tabernaklet og fem til plankene på den andre side, og fem til plankene på baksiden av tabernaklet, mot vest. Og den mellemste tverrstang satte de således at den gikk tvert over midt på plankeveggen, fra den ene ende til den andre. Plankene klædde de med gull, og ringene på dem, som tverrstengene skulde stikkes i, gjorde de helt av gull; tverrstengene klædde de også med gull. Så gjorde de forhenget av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn; de gjorde det i kunstvevning med kjeruber på. Og de gjorde fire stolper av akasietre til forhenget og klædde dem med gull; hakene på dem var av gull, og de støpte fire fotstykker av sølv til dem. Til teltdøren gjorde de et teppe av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn med utsydd arbeid, og til teppet fem stolper med sine haker, og de klædde stolpehodene og stengene med gull; og til stolpene gjorde de fem fotstykker av kobber.
Morgenbønn — andre lesning
Og seks dager derefter tok Jesus med sig Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem avsides op på et høit fjell. Og han blev forklaret for deres øine, og hans åsyn skinte som solen, og hans klær blev hvite som lyset. Og se, Moses og Elias viste sig for dem og talte med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre! det er godt at vi er her; vil du, så skal jeg gjøre tre boliger her, en til dig og en til Moses og en til Elias. Mens han ennu talte, se, da kom det en lysende sky og overskygget dem, og se, det kom en røst ut av skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag; hør ham! Og da disiplene hørte det, falt de ned på sitt ansikt og blev meget forferdet. Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå op, og frykt ikke! Men da de så op, så de ingen uten Jesus alene. Og da de gikk ned av fjellet, bød Jesus dem: I skal ikke fortelle nogen om dette syn før Menneskesønnen er opstanden fra de døde. Og disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme? Han svarte og sa: Elias kommer visstnok og skal sette alt i rette skikk; men jeg sier eder at Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hvad de vilde. Det samme skal også Menneskesønnen lide av dem. Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem. Og da de kom til folket, kom en mann til ham og falt på kne for ham og sa: Herre! miskunn dig over min sønn! Han er månesyk og Iider storlig; ofte faller han i ilden og ofte i vannet. Og jeg førte ham til dine disipler; men de kunde ikke helbrede ham. Da svarte Jesus og sa: Du vantro og vrange slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder? hvor lenge skal jeg tåle eder? Før ham hit til mig! Og Jesus truet ham, og den onde ånd fór ut av ham, og gutten blev helbredet fra samme stund. Da gikk disiplene til Jesus i enrum og sa: Hvorfor kunde ikke vi drive den ut? Jesus sa til dem: For eders vantros skyld; for sannelig sier jeg eder: Har I tro som et sennepskorn, da kan I si til dette fjell: Flytt dig derfra og dit! og det skal flytte sig, og intet skal være umulig for eder. Men dette slag farer ikke ut uten ved bønn og faste. Men mens de ferdedes i Galilea, sa Jesus til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå. Og de blev meget bedrøvet. Men da de kom til Kapernaum, gikk de som krevde inn tempelskatten, til Peter og sa: Betaler ikke eders mester tempelskatt? Han sa: Jo. Og da han kom inn i huset, kom Jesus ham i forkjøpet og sa til ham: Hvad tykkes dig, Simon? av hvem tar kongene på jorden toll eller skatt? av sine barn eller av de fremmede? Han sa: Av de fremmede. Da sa Jesus til ham: Så er jo barna fri. Men forat vi ikke skal gi dem anstøt, så gå ned til sjøen, kast ut en krok, og ta den første fisk som kommer op; og når du åpner munnen på den, skal du finne en stater; ta den og gi dem for mig og dig!
Responsoriesalme
Til dig, Herre, setter jeg min lit; la mig aldri i evighet bli til skamme! Utfri mig og redd mig ved din rettferdighet! Bøi ditt øre til mig og frels mig! Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning. Min Gud, utfri mig av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold! For du er mitt håp, Herre, Herre min tillit fra min ungdom av. Til dig har jeg støttet mig fra mors liv av; du er den som drog mig ut av min mors skjød; om dig vil jeg alltid synge min lovsang. Som et under har jeg vært for mange, men du er min sterke tilflukt. Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet. Forkast mig ikke i alderdommens tid, forlat mig ikke når min kraft forgår! For mine fiender har sagt om mig, de som tar vare på mitt liv, rådslår tilsammen og sier: Gud har forlatt ham; forfølg og grip ham, for det er ingen som redder! Gud, vær ikke langt borte fra mig! Min Gud, skynd dig å hjelpe mig! La dem som står mig efter livet, bli til skamme og gå til grunne! La dem som søker min ulykke, bli klædd i skam og spott! Og jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris. Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om din frelse; for jeg vet ikke tall derpå. Jeg vil fremføre Herrens, Israels Guds veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene. Gud, du har lært mig det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger. Forlat mig da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud, inntil jeg får kunngjort din arm for efterslekten, din kraft for hver den som skal komme. Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du? Du som har latt oss se mange trengsler og ulykker, du vil igjen gjøre oss levende og igjen dra oss op av jordens avgrunner. Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig. Så vil jeg også prise dig med harpespill, din trofasthet, min Gud! Jeg vil lovsynge dig til citar, du Israels Hellige! Mine leber skal juble, for jeg vil lovsynge dig, og min sjel, som du har forløst. Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet; for de er blitt til spott, de er blitt til skamme, de som søker min ulykke.
Evangelium
Men nu går jeg bort til ham som har sendt mig, og ingen av eder spør mig: Hvor går du hen? Men fordi jeg har talt dette til eder, har sorg fylt eders hjerte. Men jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort; for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder; men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder. Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: om synd, fordi de ikke tror på mig; om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og I ser mig ikke lenger; om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt. Ennu har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nu; men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten; for han skal ikke tale av sig selv, men det som han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne eder. Han skal herliggjøre mig; for han skal ta av mitt og forkynne eder.
Responsoriesalme
Da Israel drog ut av Egypten, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål, da blev Juda hans helligdom, Israel hans rike. Havet så det og flydde, Jordan vendte om og løp tilbake. Fjellene hoppet som værer, haugene som unge lam. Hvad har hendt dig, du hav, at du flyr, du Jordan, at du vender om og løper tilbake, I fjell, at I hopper som værer, I hauger som unge lam? For Herrens åsyn bev, du jord, for Jakobs Guds åsyn, han som gjør klippen til en vannrik sjø, den hårde sten til en vannkilde!
Responsoriesalme
Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig. Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra. Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier. For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen. Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig. Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke. Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn? Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der. Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense, så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast. Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt - så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset. For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv. Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel. Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp. Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet. Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer! Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig. Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig - de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender! Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig? Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender. Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!
Responsoriesalme
Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper; for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord? Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd! Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede! Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den! Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss. Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
Aftenbønn — første lesning
Ta eder da i vare at I ikke glemmer Herrens, eders Guds pakt, som han har gjort med eder, og gjør eder noget utskåret billede av noget slag; for det har Herren din Gud forbudt dig! For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud. Når du får barn og barnebarn og I blir gamle i landet, og I forsynder eder med å gjøre noget utskåret billede av noget slag, så I gjør hvad ondt er i Herrens, eders Guds øine og dermed egger ham til vrede, så tar jeg idag himmelen og jorden til vidne mot eder at I visselig snart skal utryddes av det land som I nu drar inn i over Jordan og skal ta i eie; I skal ikke leve mange dager der, men bli helt ødelagt. Herren skal sprede eder blandt folkene, så bare en liten flokk av eder blir tilbake blandt de hedningefolk Herren fører eder bort til. Og der skal I dyrke guder som er gjort av menneskehender, stokk og sten, som ikke ser og ikke hører og ikke eter og ikke lukter. Der skal I søke Herren din Gud, og du skal finne ham når du søker ham av alt ditt hjerte og av all din sjel. Når du er i trengsel, og alle disse ting kommer over dig, i de siste dager, da skal du omvende dig til Herren din Gud og høre på hans røst. For Herren din Gud er en barmhjertig Gud; han skal ikke slippe dig og ikke la dig gå til grunne; han skal ikke glemme den pakt med dine fedre som han tilsvor dem. For spør bare om de fremfarne dager, som var før din tid, like fra den dag da Gud skapte menneskene på jorden, og spør fra den ene ende av himmelen til den andre om det er hendt eller hørt noget som er så stort som dette, om noget folk har hørt Guds røst tale midt ut av ilden, således som du har gjort, og er blitt i live, eller om Gud har prøvd på å komme og ta sig et folk midt ut av et annet folk ved prøvelser, ved tegn og undergjerninger og ved krig og med sterk hånd og utrakt arm og store, forferdelige gjerninger, således som du med egne øine har sett Herren eders Gud gjorde med eder i Egypten. Du har fått se alt dette, forat du skal vite at Herren han er Gud, og ingen uten han alene. Fra himmelen har han latt dig høre sin røst for å lære dig, og på jorden har han latt dig se sin store ild, og hans ord har du hørt midt ut av ilden. Og fordi han elsket dine fedre og utvalgte deres efterkommere, så førte han dig selv med sin store kraft ut av Egypten for å drive ut for dig større og sterkere folk enn du er, og føre dig inn og gi dig deres land til arv, som det kan sees på denne dag. Så skal du da idag vite og ta dig det til hjerte at Herren han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede, han og ingen annen. Og du skal ta vare på hans lover og hans bud, som jeg gir dig idag, forat det kan gå dig vel og dine barn efter dig, og forat du kan leve mange dager i det land Herren din Gud gir dig til evig eie. På den tid skilte Moses ut tre byer på hin side Jordan, på østsiden,
Andre lesning
Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesus, efterat han hadde vandret igjennem de øvre landskaper. Der fant han nogen disipler og sa til dem: Fikk I den Hellige Ånd da I kom til troen? De svarte ham: Vi har ikke engang hørt om den Hellige Ånd er kommet. Han sa da: Hvad dåp blev I da døpt med? De sa: Med Johannes' dåp. Da sa Paulus: Johannes, han døpte med omvendelses dåp, idet han sa til folket at de skulde tro på den som kom efter ham, det er på Jesus. Da de hørte dette, lot de sig døpe til den Herre Jesu navn, og da Paulus la hendene på dem, kom den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord. Disse menn var i alt omkring tolv. Han gikk da inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder, idet han holdt samtaler med dem og overtydet dem om det som hører Guds rike til. Men da nogen forherdet sig og ikke vilde tro, og talte ille om Guds vei så mengden hørte på det, da brøt han lag med dem og skilte disiplene fra dem, og holdt daglige samtaler i Tyrannus' skole. Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere. Og usedvanlige kraftgjerninger gjorde Gud ved Paulus' hender, så at de endog tok svededuker eller forklær som han hadde hatt på sig, og bar til de syke, og sykdommene vek fra dem, og de onde ånder fór ut av dem. Men også nogen av de jødiske ånde-manere som fór omkring, tok sig fore å nevne den Herre Jesu navn over dem som hadde onde ånder, og sa: Jeg maner eder ved den Jesus som Paulus forkynner. Det var nogen sønner av Skevas, en jødisk yppersteprest, syv i tallet, som gjorde dette. Men den onde ånd svarte dem: Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om; men I, hvem er I? Og mannen som den onde ånd var i, sprang inn på dem og vant på dem begge to og overmannet dem, så at de måtte fly nakne og sårede ut av huset. Dette blev da vitterlig for alle dem som bodde i Efesus, både jøder og grekere, og det falt frykt over dem alle, og den Herre Jesu navn blev prist, og mange av dem som var kommet til troen, kom og bekjente og fortalte om sine gjerninger. Og en stor hop av dem som hadde drevet med utillatelige kunster, bar sine bøker sammen og brente dem op for alles øine; og de regnet ut deres verdi og fant at den var femti tusen sølvpenninger. Således hadde Herrens ord sterk fremgang og fikk makt. Da nu dette var fullført, satte Paulus sig fore å reise gjennem Makedonia og Akaia og dra til Jerusalem, idet han sa: Når jeg har vært der, må jeg også se Rom. Han sendte da to av dem som gikk ham til hånde, Timoteus og Erastus, til Makedonia; selv blev han ennu nogen tid i Asia. Men ved denne tid blev det et ikke lite opstyr om Guds vei. For en mann ved navn Demetrius, en sølvsmed, som arbeidet Diana-templer av sølv, og som hjalp kunstnerne til en ikke liten inntekt, sammenkalte disse og de arbeidere som syslet med dette, og sa til dem: I menn! I vet at av dette arbeid har vi vår velstand, og I ser og hører at ikke bare i Efesus, men i næsten hele Asia har denne Paulus ved sine overtalelser forført en stor hop, idet han sier at de ikke er guder de som arbeides med hendene. Nu er det ikke bare den fare for oss at denne håndtering skal komme i vanrykte, men også at den store gudinne Dianas tempel skal bli regnet for intet, og at det skal bli gjort ende på hennes storhet, som hele Asia, ja hele jorderike dyrker. Da de hørte dette, blev de fulle av vrede og ropte: Stor er efesernes Diana! Og hele byen kom i oprør, og de stormet alle som en avsted til teatret og rev med sig Gajus og Aristarkus, to makedoniere, Paulus' reisefeller. Paulus vilde nu gå der inn til folket, men disiplene tillot ham det ikke; også nogen av asiarkene, som var hans venner, sendte bud til ham og bad ham at han ikke måtte gå inn i teatret. Nogen skrek nu ett, andre et annet; for forsamlingen var i et røre, og størstedelen visste ikke hvad de var kommet sammen for. Men nogen av hopen satte Aleksander inn i saken, da jødene skjøv ham frem; Aleksander slo da til lyd med hånden og vilde holde en forsvarstale til folket. Men da de fikk vite at han var jøde, blev det ett rop fra dem alle, og de skrek i omkring to timer: Stor er efesernes Diana! Men by-skriveren fikk hopen til å være rolig, og sa derefter: I menn fra Efesus! Hvilket menneske er det vel som ikke vet at efesernes by er tempelvokter for den store Diana og hennes himmelfalne billede? Da nu ingen motsier dette, må I holde eder rolige og ikke foreta eder noget forhastet. For I har ført hit disse mennesker, som hverken er tempelranere eller spotter eders gudinne. Har nu altså Demetrius og kunstnerne med ham nogen klage mot nogen, da holdes det jo rettergangsdager, og her er jo landshøvdinger; la dem kalle hverandre inn for retten! Men har I noget å kreve i andre saker, da skal det bli avgjort i lovlig tingmøte. For vi står endog i fare for å komme under tiltale som oprørere for denne dags skyld, da det ikke er nogen grunn som vi kan svare med for dette opløp. Ved å tale så fikk han forsamlingen til å gå sin vei.
Andre lesning
Derefter så jeg en annen engel stige ned fra himmelen; han hadde stor makt, og jorden blev oplyst av hans herlighet, og han ropte med sterk røst og sa: Falt, falt er Babylon, den store, og den er blitt et bosted for onde ånder, og et fengsel for hver uren ånd, og et fengsel for hver uren og hatet fugl; for av hennes horelevnets vredes-vin har alle folk drukket, og kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøbmennene på jorden er blitt rike av hennes vellevnets fylde. Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager! For hennes synder når like til himmelen, og Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger i hu. Gi henne igjen som hun har gitt, og gjengjeld henne dobbelt efter hennes gjerninger! Skjenk henne dobbelt i det beger hun har iskjenket! Så meget som hun har ophøiet sig selv og levd i vellevnet, så meget skal I gi henne av pine og sorg! Fordi hun sier i sitt hjerte: Jeg sitter som dronning og er ikke enke, og sorg skal jeg aldri se, derfor skal hennes plager komme på én dag: død og sorg og sult; og hun skal bli opbrent med ild; for sterk er Gud Herren, som dømte henne. Og kongene på jorden, som har drevet hor og levd i vellevnet med henne, skal gråte og jamre sig over henne når de ser røken av hennes brand, mens de står langt borte av frykt for hennes pine, og de skal si: Ve, ve, du store by Babylon, du sterke by, at din dom er kommet i en time! Og kjøbmennene på jorden skal gråte og sørge over henne, fordi ingen mere kjøper deres skibsladninger, skibsladninger av gull og sølv og edelstener og perler og fint lin og purpur og silke og skarlagen, og allslags velluktende tre og allslags kar av elfenben og allslags kar av kostelig tre og av kobber og jern og marmor, og kanel og hårsalve og røkelse og myrra og virak og vin og olje og fint mel og hvete og storfe og får og hester og vogner og træler og menneskesjeler. Og den frukt som din sjel hadde lyst til, er blitt borte for dig, og alt det fete og glimrende er blitt borte for dig, og aldri mere skal nogen finne det igjen. De som handler med slikt, de som er blitt rike ved henne, skal stå langt borte av frykt for hennes pine og gråte og sørge og si: Ve, ve den store by, som var klædd i fint lin og purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler, at så stor en rikdom er ødelagt i én time! Og hver styrmann og hver skibsfører og alle sjøfolk og alle de som ferdes på havet, stod langt borte og ropte da de så røken av hennes brand, og sa: Hvem er lik den store by? Og de kastet støv på sine hoder og ropte med gråt og sorg og sa: Ve, ve den store by, hvor alle som har skib i sjøen, er blitt rike av dens kostbarheter, at den er lagt øde i en time! Fryd dig over den, du himmel, og I hellige, og I apostler og profeter, fordi Gud har holdt dom over den for eder! Og en veldig engel løftet en sten som en stor kvernsten og kastet den i havet og sa: Så skal Babylon, den store by, kastes ned med hast og ikke finnes mere. Og lyd av harpespillere og sangere og fløitespillere og basunblåsere skal ikke mere høres i dig, og ingen som driver nogen kunst, skal mere finnes i dig, og lyd av kvern skal ikke mere høres i dig, og lys av lampe skal ikke mere skinne i dig, og røst av brudgom og brud skal ikke mere høres i dig; for dine kjøbmenn var stormennene på jorden, fordi alle folk blev ført vill ved din trolldom. Og i den blev funnet blod av profeter og hellige og av alle dem som er myrdet på jorden.
Andre lesning
For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa: Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig; og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt. For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse. Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed, forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss, det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis.
Andre lesning
Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væbne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, så I ikke lenger skal leve efter menneskers lyster, men efter Guds vilje, den tid I ennu skal være i kjødet. For det er nok at I i den fremfarne livstid har gjort hedningenes vilje, idet I ferdedes i skamløshet, lyster, fyll, svir, drikk og skammelig avgudsdyrkelse; derfor undrer de sig når I ikke renner med dem ut i den samme strøm av ryggesløshet, og spotter eder; men de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde. For derfor blev evangeliet forkynt også for døde at de visstnok skulde dømmes som mennesker i kjødet, men leve således som Gud i ånden. Men alle tings ende er kommet nær; vær derfor sindige og edrue så I kan bede, og ha fremfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr! Efter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde:
Evangelium
Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium. Som skrevet står hos profeten Esaias: Se, jeg sender mitt bud for ditt åsyn; han skal rydde din vei; det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier jevne! - således stod døperen Johannes frem i ørkenen og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse, og hele Judea og alle de fra Jerusalem gikk ut til ham, og de blev døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder. Og Johannes hadde klædning av kamelhår, og lærbelte om sin lend, og hans mat var gresshopper og vill honning. Og han forkynte og sa: Efter mig kommer den som er sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å bukke mig ned og løse. Jeg har døpt eder med vann, men han skal døpe eder med den Hellige Ånd. Og det skjedde i de dager at Jesus kom fra Nasaret i Galilea og blev døpt av Johannes i Jordan; og straks da han steg op av vannet, så han himmelen åpne sig og Ånden komme ned over ham som en due. Og det kom en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede; i dig har jeg velbehag. Og straks drev Ånden ham ut i ørkenen, og han var i ørkenen og blev fristet av Satan i firti dager, og han var hos de ville dyr; og englene tjente ham. Men efterat Johannes var kastet i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium, og sa: Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær; omvend eder, og tro på evangeliet! Og da han gikk forbi ved den Galileiske Sjø, så han Simon og Andreas, Simons bror, i ferd med å kaste garn i sjøen; for de var fiskere; og Jesus sa til dem: Følg mig, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere! Og de forlot straks sine garn og fulgte ham. Og da han var gått litt lenger frem, så han Jakob, Sebedeus' sønn, og hans bror Johannes i ferd med å bøte sine garn i båten, og straks kalte han dem, og de forlot sin far Sebedeus i båten med leiefolkene og fulgte ham. Og de gikk inn i Kapernaum, og straks på sabbaten gikk han inn i synagogen og lærte. Og de var slått av forundring over hans lære; for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som de skriftlærde. Og det var i deres synagoge en mann med en uren ånd, og han ropte: Hvad har vi med dig å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du er kommet for å ødelegge oss; jeg vet hvem du er, du Guds hellige! Og Jesus truet den og sa: Ti og far ut av ham! Og den urene ånd slet i ham og skrek med høi røst og fór ut av ham. Og de blev alle forferdet, så de spurte hverandre: Hvad er dette? En ny lære! Med myndighet byder han endog de urene ånder, og de er ham lydige! Og ryktet om ham kom straks ut allesteds i hele landet deromkring i Galilea. Og de gikk straks ut av synagogen og gikk inn i Simons og Andreas hus sammen med Jakob og Johannes. Men Simons svigermor lå til sengs og hadde feber, og straks talte de til ham om henne. Og han trådte til og tok henne ved hånden og reiste henne op; og feberen forlot henne, og hun tjente dem. Men da det var blitt aften og solen gikk ned, førte de til ham alle dem som hadde ondt, og de besatte; og hele byen var samlet for døren. Og han helbredet mange som hadde ondt av forskjellige sykdommer, og drev ut mange onde ånder, og han tillot ikke de onde ånder å tale, fordi de kjente ham. Og tidlig om morgenen, mens det ennu var aldeles mørkt, stod han op og gikk ut og drog bort til et øde sted og bad der. Og Simon og de som var med ham, skyndte sig efter ham. Og de fant ham og sa til ham: Alle leter efter dig. Og han sa til dem: La oss gå annensteds, til småbyene heromkring, forat jeg kan forkynne ordet også der! for derfor er jeg gått ut. Og han kom og forkynte ordet i deres synagoger over hele Galilea, og drev ut de onde ånder. Og en spedalsk kom til ham og bad ham og falt på kne for ham og sa: Om du vil, så kan du rense mig. Og han ynkedes inderlig over ham, Og rakte sin hånd ut og rørte ved ham og sa: Jeg vil; bli ren! Og straks forlot spedalskheten ham, og han blev renset. Og han talte strengt til ham og drev ham straks ut, og sa til ham: Se til at du ikke sier det til nogen; men gå og te dig for presten, og bær frem det offer for din renselse som Moses har påbudt, til et vidnesbyrd for dem! Men han gikk ut og begynte å tale vidt og bredt om det og å utbrede ryktet, så at Jesus ikke mere kunde gå åpenlyst inn i nogen by; men han var utenfor, på øde steder, og de kom til ham allestedsfra.
Aftenbønn — andre lesning
Og jeg, da jeg kom til eder, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte eder Guds vidnesbyrd; for jeg vilde ikke vite noget iblandt eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet. Og jeg var hos eder i skrøpelighet og i frykt og i megen beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, forat eders tro ikke skulde være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft. Dog, visdom taler vi blandt de fullkomne, men en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som forgår; men som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet, den som ingen av denne verdens herrer kjente; for hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens herre; men, som skrevet er: Hvad øie ikke så og øre ikke hørte, og hvad ikke opkom i noget menneskes hjerte, hvad Gud har beredt for dem som elsker ham. Men oss har Gud åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud; for hvem iblandt mennesker vet hvad som bor i mennesket, uten menneskets ånd, som er i ham? Således vet heller ingen hvad som bor i Gud, uten Guds Ånd; men vi har ikke fått verdens ånd, vi har fått den Ånd som er av Gud, forat vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud, det som vi også taler om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord. Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig; men den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen; for hvem har kjent Herrens sinn, så at han skulde lære ham? men vi har Kristi sinn.
Evangelium
Og det skjedde mens de var på vandring, at han kom til en by, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus. Og hun hadde en søster som hette Maria; hun satte sig ved Jesu føtter og hørte på hans ord. Men Marta hadde det meget travelt med å tjene ham; hun gikk da frem og sa: Herre! bryr du dig ikke om at min søster har latt mig bli alene om å tjene dig? Si da til henne at hun skal hjelpe mig! Men Jesus svarte og sa til henne: Marta! Marta! du gjør dig strev og uro med mange ting; men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne.
Evangelium
Vidner jeg om mig selv, da er mitt vidnesbyrd ikke sant; det er en annen som vidner om mig, og jeg vet at det vidnesbyrd han vidner om mig, er sant. I har sendt bud til Johannes, og han har vidnet for sannheten; jeg tar ikke imot vidnesbyrd av et menneske, men jeg sier dette forat I skal bli frelst. Han var det brennende og skinnende lys, men I vilde bare en tid fryde eder i hans lys. Men jeg har det vidnesbyrd som er større enn det Johannes har vidnet; for de gjerninger som Faderen har gitt mig å fullbyrde, selve disse gjerninger som jeg gjør, de vidner om mig at Faderen har utsendt mig. Og Faderen, som har sendt mig, han har vidnet om mig; hverken har I nogensinne hørt hans røst eller sett hans skikkelse, og hans ord har I ikke blivende i eder; for den han har sendt, ham tror I ikke.
Evangelium
Men ved enden av sabbaten, da det lysnet mot den første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det kom et stort jordskjelv; for en Herrens engel fór ned fra himmelen og trådte til og veltet stenen fra og satte sig på den. Og han var som et lyn å se til, og hans klædning var hvit som sne; og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de blev som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede; han er ikke her; han er opstanden, som han sa; kom og se stedet hvor han lå! Og gå avsted i hast og si til hans disipler at han er opstanden fra de døde. Og se, han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se ham. Se, jeg har sagt eder det! Og de gikk i hast bort fra graven med frykt og stor glede, og løp avsted for å fortelle hans disipler det. Og se, Jesus møtte dem og sa: Fred være med eder! Men de gikk frem og omfavnet hans føtter og tilbad ham. Da sa Jesus til dem: Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de få se mig. Men mens de var på veien, se, da kom nogen av vakten inn i byen og fortalte yppersteprestene alt det som var skjedd. Da kom disse sammen med de eldste og rådslo, og de gav stridsmennene mange penger og sa: I skal si: Hans disipler kom om natten og stjal ham bort mens vi sov. Og om det skulde komme landshøvdingen for øre, da skal vi tale vel med ham, og lage det så at I kan være trygge. De tok da pengene, og gjorde som de blev lært; og dette rykte kom ut blandt jødene, og har holdt sig til denne dag. Men de elleve disipler drog til Galilea til det fjell hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de så ham, tilbad de ham; men nogen tvilte. Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!
En daglig plan som tar deg fortløpende gjennom Bibelen. Bibelteksten er fri for opphavsrett. (Norsk Bibel)
Dagens lesninger, hver morgen
I Bosko venter dagens lesninger på deg hver morgen — merk hver enkelt som lest så du aldri mister oversikten, les dem i en av 30 oversettelser og dvel ved en kort refleksjon. Din tradisjons daglige lesninger, fulgt og alltid lett tilgjengelig.