Dagens lesninger

Morgenbønn — første lesning

Judith 1

Det finnes ingen utgave av denne boken på ditt eget språk som er fri for opphavsrett, så dette skriftstedet vises på engelsk.

In the twelfth year of the reign of Nebuchadnezzar, who reigned over the Assyrians in Nineveh, the great city, in the days of Arphaxad, who reigned over the Medes in Ecbatana, and built around Ecbatana walls of hewn stones three cubits broad and six cubits long, and made the height of the wall seventy cubits, and its breadth fifty cubits; and set its towers at its gates, one hundred cubits high, and its breadth in the foundation was sixty cubits; and made its gates, even gates that were raised to the height of seventy cubits, and their breadth forty cubits, for his mighty army to go out of, and the setting in array of his footmen— even in those days king Nebuchadnezzar made war with king Arphaxad in the great plain. This plain is on the borders of Ragau. There came to meet him all that lived in the hill country, and all that lived by Euphrates, Tigris, and Hydaspes, and in the plain of Arioch the king of the Elymaeans. Many nations of the sons of Chelod assembled themselves to the battle. And Nebuchadnezzar king of the Assyrians sent to all who lived in Persia, and to all who lived westward, to those who lived in Cilicia, Damascus, Libanus, and Antilibanus, and to all who lived along the sea coast, and to those among the nations that were of Carmel and Gilead, and to the higher Galilee and the great plain of Esdraelon, and to all who were in Samaria and its cities, and beyond Jordan to Jerusalem, Betane, Chellus, Kadesh, the river of Egypt, Tahpanhes, Rameses, and all the land of Goshen, until you come above Tanis and Memphis, and to all that lived in Egypt, until you come to the borders of Ethiopia. All those who lived in all the land made light of the commandment of Nebuchadnezzar king of the Assyrians, and didn’t go with him to the war; for they were not afraid of him, but he was before them as one man. They turned away his messengers from their presence without effect, and with disgrace. And Nebuchadnezzar was exceedingly angry with all this land, and he swore by his throne and kingdom, that he would surely be avenged upon all the coasts of Cilicia, Damascus, and Syria, that he would kill with his sword all the inhabitants of the land of Moab, and the children of Ammon, all Judea, and all that were in Egypt, until you come to the borders of the two seas. And he set the battle in array with his army against king Arphaxad in the seventeenth year; and he prevailed in his battle, and turned to flight all the army of Arphaxad, with all his horses and all his chariots. He became master of his cities, and he came even to Ecbatana, and took the towers, plundered its streets, and turned its beauty into shame. He took Arphaxad in the mountains of Ragau, struck him through with his darts, and utterly destroyed him, to this day. He returned with them to Nineveh, he and all his company of sundry nations, an exceedingly great multitude of men of war, and there he took his ease and banqueted, he and his army, for one hundred twenty days.

Morgenbønn — andre lesning

Markus 8

I de samme dager, da det atter var meget folk, og de ikke hadde noget å ete, kalte han sine disipler til sig og sa til dem: Jeg ynkes inderlig over folket; for de har alt vært hos mig i tre dager, og de har ikke noget å ete; og lar jeg dem fare fastende hjem, vil de vansmekte på veien; nogen av dem er jo kommet langveisfra. Og hans disipler svarte ham: Hvorfra kan nogen få brød nok til å mette disse her i ørkenen? Og han spurte dem: Hvor mange brød har I? De sa: Syv. Da bød han folket sette sig ned på jorden, og han tok de syv brød, takket og brøt dem og gav dem til sine disipler, forat de skulde dele dem ut; og de delte ut til folket. Og de hadde nogen få småfisker, og han velsignet dem og bød at også de skulde deles ut. Og de åt og blev mette; og de tok op det som blev tilovers av stykkene, syv kurver. Men de var omkring fire tusen. Og han lot dem fare. Og straks gikk han ut i båten med sine disipler, og kom til landet ved Dalmanuta. Og fariseerne kom der ut og begynte å tviste med ham, idet de krevde et tegn fra himmelen av ham for å friste ham. Og han sukket i sin ånd og sa: Hvorfor krever denne slekt tegn? Sannelig sier jeg eder: Ikke skal det gis denne slekt noget tegn. Og han forlot dem og gikk atter i båten, og fór over til hin side. Og de hadde glemt å ta brød med, og hadde ikke mere enn et eneste brød med sig i båten. Og han bød dem: Se eder for, ta eder i vare for fariseernes surdeig og for Herodes' surdeig! Og de talte sig imellem: Det er fordi vi ikke har brød med. Og da han merket det, sa han til dem: Hvorfor taler I med hverandre om at I ikke har brød med? Skjønner og forstår I ennu ikke? Er eders hjerte forherdet? Har I øine og ser ikke, har I ører og hører ikke? Kommer I ikke i hu da jeg brøt de fem brød til de fem tusen, hvor mange kurver fulle av stykker I da tok op? De sa til ham: Tolv. Og da jeg brøt de syv til de fire tusen, hvor mange kurver fulle av stykker tok I da op? De sa: Syv. Og han sa til dem: Hvorledes går det da til at I ennu ikke forstår? Og de kom til Betsaida. Og de førte en blind til ham og bad ham røre ved ham. Og han tok den blinde ved hånden og førte ham utenfor byen, og han spyttet i hans øine og la sine hender på ham, og spurte ham om han så noget. Og han så op og sa: Jeg kan se mennesker; for jeg ser folk gå omkring likesom trær. Så la han atter sine hender på hans øine, og han så klart, og han blev helbredet og kunde se alt tydelig på frastand. Og han sendte ham hjem til hans hus og sa: Du skal ikke gå inn i byen eller si det til nogen i byen. Og Jesus og hans disipler gikk ut til byene omkring Cesarea Filippi; og på veien spurte han sine disipler og sa til dem: Hvem sier folk at jeg er? De svarte ham: Nogen sier døperen Johannes, og andre Elias, andre igjen en av profetene. Og han spurte dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Peter svarte og sa til ham: Du er Messias. Og han bød dem strengt at de ikke skulde si dette om ham til nogen. Og han begynte å lære dem at Menneskesønnen skulde lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og ihjelslåes og opstå tre dager efter. Og han talte rent ut om det. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham. Men han vendte sig om og så på sine disipler og irettesatte Peter og sa: Vik bak mig, Satan! for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. Og han kalte folket til sig tillikemed sine disipler og sa til dem: Den som vil følge efter mig, han må fornekte sig selv og ta sitt kors op og følge mig. For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det. For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden og tar skade på sin sjel? For hvad kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel? For den som skammer sig ved mig og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme sig ved når han kommer i sin Faders herlighet med de hellige engler.

Aftenbønn — første lesning

Judith 2

Det finnes ingen utgave av denne boken på ditt eget språk som er fri for opphavsrett, så dette skriftstedet vises på engelsk.

In the eighteenth year, the twenty-second day of the first month, there was talk in the house of Nebuchadnezzar king of the Assyrians, that he should be avenged on all the land, even as he spoke. He called together all his servants and all his great men, and communicated with them his secret counsel, and concluded the afflicting of all the land out of his own mouth. They decreed to destroy all flesh which didn’t follow the word of his mouth. It came to pass, when he had ended his counsel, Nebuchadnezzar king of the Assyrians called Holofernes the chief captain of his army, which was next after himself, and said to him, “Thus says the great king, the lord of all the earth: Behold, you shall go out from my presence, and take with you men who trust in their strength, to one hundred twenty thousand footmen and twelve thousand horses with their riders. And you shall go out against all the west country, because they disobeyed the commandment of my mouth. You shall declare to them that they should prepare earth and water, because I will go out in my wrath against them, and will cover the whole face of the earth with the feet of my army, and I will give them as plunder to them. Their slain will fill their valleys and brooks, and the river will be filled with their dead until it overflows. I will lead them captives to the utmost parts of all the earth. But you shall go forth, and take all their coasts for me first. If they will yield themselves to you, then you must reserve them for me until the day of their reproof. As for those who are disobedient, your eye shall not spare; but you shall give them up to be slain and to be plundered in all your land. For as I live, and by the power of my kingdom, I have spoken, and I will do this with my hand. Moreover, you shall not transgress anything of the commandments of your lord, but you shall surely accomplish them, as I have commanded you. You shall not defer to do them.” So Holofernes went out from the presence of his lord, and called all the governors, the captains, and officers of the army of Asshur. He counted chosen men for the battle, as his lord had commanded him, to one hundred twenty thousand, with twelve thousand archers on horseback. He arranged them as a great multitude is ordered for the war. He took camels and asses and mules for their baggage, an exceedingly great multitude, and sheep and oxen and goats without number for their provision, and great store of rations for every man, and exceedingly much gold and silver out of the king’s house. He went out, he and all his army, on their journey, to go before king Nebuchadnezzar, and to cover all the face of the earth westward with their chariots, horsemen, and chosen footmen. A great company of various nations went out with them like locusts, and like the sand of the earth. For they could not be counted by reason of their multitude. And they departed out of Nineveh three days’ journey toward the plain of Bectileth, and encamped from Bectileth near the mountain which is at the left hand of the upper Cilicia. And he took all his army, his footmen, horsemen, and chariots, and went away from there into the hill country, and destroyed Put and Lud, and plundered all the children of Rasses and the children of Ishmael, which were along the wilderness to the south of the land of the Chellians. And he went over Euphrates, and went through Mesopotamia, and broke down all the high cities that were upon the river Arbonai, until you come to the sea. And he took possession of the borders of Cilicia, and killed all that resisted him, and came to the borders of Japheth, which were toward the south, opposite Arabia. He surrounded all the children of Midian, and set their tents on fire, and plundered their sheepfolds. He went down into the plain of Damascus in the days of wheat harvest, and set all their fields on fire, and utterly destroyed their flocks and herds, and plundered their cities, laid their plains waste, and struck all their young men with the edge of the sword. And the fear and the dread of him fell upon those who lived on the sea coast, upon those who were in Sidon and Tyre, those who lived in Sur and Ocina, and all who lived in Jemnaan. Those who lived in Azotus and Ascalon feared him exceedingly.

Aftenbønn — andre lesning

2. Korinter 4

Derfor, da vi har denne tjeneste, eftersom vi har fått miskunn, så taper vi ikke motet; men vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke frem med list, heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn. Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult blandt dem som går fortapt, i hvem denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, forat lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds billede, ikke skal skinne for dem. For vi forkynner ikke oss selv, vi forkynner Kristus Jesus som Herre, oss derimot som eders tjenere for Jesu skyld. For Gud, som bød at lys skulde skinne frem av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, forat kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulde stråle frem fra oss. Men vi har denne skatt i lerkar, forat den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss, idet vi alltid er i trengsel, men ikke kuet, tvilende, men ikke mistvilende, forfulgt, men ikke opgitt, nedslått, men ikke tilintetgjort - alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennu mens vi lever, overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Således er da døden virksom i oss, men livet i eder. Men eftersom vi har den samme troens Ånd - efter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg - så tror vi og, derfor taler vi og, for vi vet at han som opvakte den Herre Jesus, skal også opvekke oss med Jesus og stille oss frem sammen med eder. For det skjer alt sammen for eders skyld, forat nåden kan utbrede sig til dess flere og virke rikelig takksigelse til Guds ære. Derfor taper vi ikke motet, men om og vårt utvortes menneske går til grunne, så fornyes dog det innvortes dag for dag. For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, såsom vi ikke har det synlige for øie, men det usynlige; for det synlige er timelig, men det usynlige evig