Dagens lesninger

Morgenbønn — første lesning

Judith 9

Det finnes ingen utgave av denne boken på ditt eget språk som er fri for opphavsrett, så dette skriftstedet vises på engelsk.

But Judith fell upon her face, and put ashes upon her head, and uncovered the sackcloth with which she was clothed. The incense of that evening was now being offered at Jerusalem in the house of God, and Judith cried to the Lord with a loud voice, and said, “O Lord God of my father Simeon, into whose hand you gave a sword to take vengeance on the strangers who loosened the belt of a virgin to defile her, uncovered the thigh to her shame, and profaned the womb to her reproach; for you said, ‘It shall not be so;’ and they did so. Therefore you gave their rulers to be slain, and their bed, which was ashamed for her wo was deceived, to be dyed in blood, and struck the servants with their masters, and the masters upon their thrones; and gave their wives for a prey, and their daughters to be captives, and all their spoils to be divided among your dear children; which were moved with zeal for you, and abhorred the pollution of their blood, and called upon you for aid. O God, O my God, hear me also who am a widow. For you did the things that were before those things, and those things, and such as come after; and you planned the things which are now, and the things which are to come. The things which you planned came to pass. Yes, the things which you determined stood before you, and said, ‘Behold, we are here; for all your ways are prepared, and your judgement is with foreknowledge. ’ For, behold, the Assyrians are multiplied in their power. They are exalted with horse and rider. They have gloried in the strength of their footmen. They have trusted in shield, spear, bow, and sling. They don’t know that you are the Lord who breaks the battles. ‘The Lord’ is your name. Break their strength in your power, and bring down their force in your wrath; for they intend to profane your sanctuary, and to defile the tabernacle where your glorious name rests, and to destroy the horn of your altar with the sword. Look at their pride, and send your wrath upon their heads. Give into my hand, which am a widow, the might that I have conceived. Strike by the deceit of my lips the servant with the prince, and the prince with his servant. Break down their stateliness by the hand of a woman. For your power stands not in multitude, nor your might in strong men: but you are a God of the afflicted. You are a helper of the oppressed, an upholder of the weak, a protector of the forlorn, a savior of those who are without hope. Yes, yes, God of my father, and God of the inheritance of Israel, Lord of the heavens and of the earth. Creator of the waters, King of every creature, hear my prayer. Make my speech and deceit to be their wound and stripe, who intend hard things against your covenant, your hallowed house, the top of Sion, and the house of the possession of your children. Make every nation and tribe of yours to know that you are God, the God of all power and might, and that there is none other that protects the race of Israel but you.”

Morgenbønn — andre lesning

Markus 12

Og han begynte å tale til dem i lignelser: En mann plantet en vingård, og satte et gjerde omkring den og gravde en vinperse og bygget et tårn, og så leide han den ut til vingårdsmenn og drog utenlands. Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene for å ta imot hans del av vingårdens frukt hos vingårdsmennene; og de tok og slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender. Og atter sendte han en annen tjener til dem, og ham slo de i hodet og hånte ham. Og han sendte en annen, og ham slo de ihjel, og så gjorde de med mange andre: somme slo de, og somme drepte de. Nu hadde han bare sin eneste sønn igjen, som han elsket; ham sendte han til sist til dem, idet han sa: De vil undse sig for min sønn. Men disse vingårdsmenn sa til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så blir arven vår! Og de tok og slo ham ihjel, og kastet ham ut av vingården. Hvad skal da vingårdens herre gjøre? Han skal komme og drepe vingårdsmennene, og overgi vingården til andre. Og har I ikke lest dette sted i Skriften: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten; av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øine? Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde talt lignelsen. Og de forlot ham og gikk bort. Og de sendte nogen av fariseerne og herodianerne til ham for å fange ham med ord. Og de kom og sa til ham: Mester! vi vet at du er sanndru og ikke bryr dig om nogen; for du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? skal vi gi, eller skal vi ikke gi? Men da han så deres hykleri, sa han til dem: Hvorfor frister I mig? Kom hit med en penning og la mig få se den! De gav ham en. Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette? De sa til ham: Keiserens. Og Jesus sa til dem: Gi keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! Og de undret sig storlig over ham. Og det kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa: Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns bror dør og efterlater hustru, men ikke barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom. Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru, og efterlot ikke avkom da han døde. Og den annen tok henne, og døde uten å efterlate avkom, og den tredje likeså; og ingen av de syv efterlot avkom. Sist av alle døde også kvinnen. Men i opstandelsen, når de står op, hvem av dem skal da få henne til hustru? for alle syv har jo hatt henne til hustru. Jesus sa til dem: Er det ikke derfor I farer vill, fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft? For når de står op fra de døde, da hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som englene i himmelen. Men om de døde, at de står op, har I da ikke lest i Mose bok, der hvor det tales om tornebusken, hvorledes Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud? Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. I farer storlig vill. Og en av de skriftlærde, som hadde hørt deres ordskifte, gikk til ham, da han forstod at han hadde svart dem godt, og han spurte ham: Hvilket bud er det første av alle? Jesus svarte ham: Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt; dette er det første bud. Det annet, som er like så stort, er dette: Du skal elske din næste som dig selv. Større enn disse er intet annet bud. Og den skriftlærde sa til ham: I sannhet, mester! med rette har du sagt at han er én, og at det ikke er nogen annen foruten ham. Og å elske ham av alt sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin sjel og av all sin makt, og å elske sin næste som sig selv, det er mere enn alle brennoffer og slaktoffer. Og da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike. Og ingen vågde mere å spørre ham. Og mens Jesus lærte i templet, tok han til orde og sa: Hvorledes kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn? David selv har jo sagt i den Hellige Ånd: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! David selv kaller ham herre; hvorledes kan han da være hans sønn? Og den store mengde hørte ham gjerne. Og han sa mens han lærte dem: Ta eder i vare for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og la sig hilse på torvene, og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene; de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom. Og han satte sig rett imot tempelkisten og så på hvorledes folket la penger i kisten; og mange rike la meget. Og en fattig enke kom og la to skjerver, som er én øre. Da kalte han sine disipler til sig og sa til dem: Sannelig sier jeg eder: Denne fattige enke har lagt mere enn alle de som la i kisten. For de la alle av sin overflod, men hun la av sin fattigdom alt det hun eide, hele sitt livsophold.

Aftenbønn — første lesning

Judith 10

Det finnes ingen utgave av denne boken på ditt eget språk som er fri for opphavsrett, så dette skriftstedet vises på engelsk.

It came to pass, when she had ceased to cry to the God of Israel, and had finished saying all these words, that she rose up where she had fallen down, called her maid, and went down into the house, in the which she was used to live on the Sabbath days and on her feast days. She pulled off the sackcloth which she had put on, took off the garments of her widowhood, washed her body all over with water, anointed herself with rich ointment, braided the hair of her head, and put a tiara upon it. She put on her garments of gladness, which she used to wear in the days of the life of Manasses her husband. She took sandals for her feet, and put her chains around her, and her bracelets, her rings, her earrings, and all her jewelry, and decked herself bravely, to decieve the eyes of all men who would see her. She gave her maid a leather bottle of wine and a cruse of oil, and filled a bag with parched corn, lumps of figs, and fine bread. She packed all her vessels together, and laid them upon her. They went out to the gate of the city of Bethulia, and found Ozias and the elders of the city, Chabris and Charmis standing by it. But when they saw her, that her countenance was altered and her apparel was changed, they wondered at her beauty very exceedingly, and said to her, “May the God of our fathers give you favor, and accomplish your purposes to the glory of the children of Israel, and to the exaltation of Jerusalem.” Then she worshipped God, and said to them, “Command that they open the gate of the city for me, and I will go out to accomplish the things you spoke with me about.” And they commanded the young men to open to her, as she had spoken; and they did so. Then Judith went out, she, and her handmaid with her. Nhe men of the city watched her until she had gone down the mountain, until she had passed the valley, and they could see her no more. They went straight onward in the valley. The watch of the Assyrians met her; and they took her, and asked her, “Of what people are you? Where are you coming from? Where are you going?” She said, “I am a daughter of the Hebrews. I am fleeing away from their presence, because they are about to be given you to be consumed. I am coming into the presence of Holofernes the chief captain of your army, to declare words of truth. I will show him a way that he can go and win all the hill country, and there will not be lacking of his men one person, nor one life.” Now when the men heard her words, and considered her countenance, the beauty thereof was exceeding marvelous in their eyes. They said to her, “You have saved your life, in that you have hurried to come down to the presence of our master. Now come to his tent. Some of us will guide you until they deliver you into his hands. But when you stand before him, don’t be afraid in your heart, but declare to him according to your words; and he will treat you well.” They chose out of them a hundred men, and appointed them to accompany her and her maid; and they brought them to the tent of Holofernes. And there was great excitement throughout all the camp, for her coming was reported among the tents. They came and surrounded her as she stood outside Holofernes’ tent, until they told him about her. They marveled at her beauty, and marveled at the children of Israel because of her. Each one said to his neighbor, “Who would despise this people, that have among them such women? For it is not good that one man of them be left, seeing that, if they are let go, they will be able to deceive the whole earth. Those who lay near Holofernes, and all his servants, went out and brought her into the tent. And Holofernes was resting upon his bed under the canopy, which was woven with purple, gold, emeralds, and precious stones. And they told him about her; and he came out into the space before his tent, with silver lamps going before him. But when Judith had come before him and his servants, they all marveled at the beauty of her countenance. She fell down upon her face, and bowed down to him, but his servants raised her up.

Aftenbønn — andre lesning

2. Korinter 8

Vi kunngjør eder, brødre, den nåde som Gud har gitt i Makedonias menigheter, at enda de var hårdt prøvet med trengsel, så har dog deres overvettes glede og deres dype fattigdom i overstrømmende fylde virket hos dem en rikdom på opriktig kjærlighet. For efter evne gav de, det vidner jeg, ja over evne, av egen drift; de bad oss inntrengende om å få lov til å være med i hjelpen til de hellige; og de gav ikke bare således som vi håpet, men de gav sig selv først til Herren og til oss ved Guds vilje, så vi bad Titus at likesom han før hadde begynt, således skulde han fullende hos eder også dette kjærlighetsverk. Men likesom I er rike i alle måter, på tro og på tale og på kunnskap og på all iver og på kjærlighet som I har vakt hos oss, så bli nu og rike i dette kjærlighetsverk! Dette sier jeg ikke som et bud, men ved andres iver vil jeg også prøve ektheten av eders kjærlighet. For I kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for eders skyld blev fattig da han var rik, forat I ved hans fattigdom skulde bli rike. Og jeg sier min mening i denne sak; for dette er til gagn for eder, I som alt før, fra ifjor av, begynte ikke bare å virke, men og å ville. Men fullfør nu også verket, forat fullførelsen må svare til viljens redebonhet, efter eders evne! For er redebonheten forhånden, da er den velbehagelig efter det den har, og ikke efter det den ikke har. For dette sier jeg, ikke forat andre skal ha lettelse og I trengsel, men forat det skal være likelighet; i den nuværende tid kommer eders overflod deres trang til hjelp, forat også deres overflod må komme eders trang til hjelp, forat det må være likelighet, som skrevet står: Den som sanket meget, hadde ikke overflod, og den som sanket lite, hadde ikke trang. Men Gud være takk, som har inngitt den samme iver for eder i Titus' hjerte! for han tok gjerne imot min tilskyndelse, ja, hans iver er så stor at han av egen drift drar ut til eder. Og med ham sender vi og den bror som ved sin virksomhet for evangeliet har vunnet ros i alle menigheter, Og ikke bare det, men som også er valgt av menighetene til å reise sammen med oss med denne kjærlighetsgave som kommer i stand ved vår tjeneste, for å fremme Herrens egen ære og vår redebonhet; for derved undgår vi at nogen skal kunne laste oss for noget som vedkommer denne rike gave som kommer i stand ved vår tjeneste, da vi legger vinn på det som er godt, ikke alene i Herrens, men og i menneskers øine. Og med dem sender vi vår bror, som vi ofte på mange måter har funnet ivrig, men nu meget ivrigere på grunn av den store tillit han har til eder. Hvad enten det da gjelder Titus, så er han min medbroder og medarbeider hos eder, eller det gjelder våre brødre, så er de menighetsutsendinger, Kristi ære. Så vis dem altså sannheten av eders kjærlighet og av den ros vi har gitt eder, for menighetenes åsyn!