Dagens lesninger

Morgenbønn — første lesning

Judith 15

Det finnes ingen utgave av denne boken på ditt eget språk som er fri for opphavsrett, så dette skriftstedet vises på engelsk.

When those who were in the tents heard, they were amazed at what happened. Trembling and fear fell upon them, and no man dared stay any more in the sight of his neighbor, but rushing out with one accord, they fled into every way of the plain and of the hill country. Those who had encamped in the hill country round about Bethulia fled away. And then the children of Israel, every one who was a warrior among them, rushed out upon them. Ozias sent to Betomasthaim, Bebai, Chobai, and Chola, and to every coast of Israel, to tell about the things that had been accomplished, and that all should rush upon their enemies to destroy them. But wnen the children of Israel heard, they all fell upon them with one accord, and struck them to Chobai. Yes, and in like manner also they of Jerusalem and of all the hill country came (for men had told them about what happened in their enemies’ camp), and those who were in Gilead and in Galilee fell upon their flank with a great slaughter, until they were past Damascus and its borders. The rest of the people who lived at Bethulia fell upon the camp of Asshur, and plundered them, and were enriched exceedingly. The children of Israel returned from the slaughter, and got possession of that which remained. The villages and the cities that were in the hill country and in the plain country, took many spoils; for there was an exceedingly great supply. Joakim the high priest, and the elders of the children of Israel whe lived in Jerusalem, came to see the good things which the Lord had showed to Israel, and to see Judith, and to salute her. When they came to her, they all blessed her with one accord, and said to her, “You are the exaltation of Jerusalem! You are the great glory of Israel! You are the great rejoicing of our race! You have done all these things by your hand. You have done with Israel the things that are good, and God is pleased with it. Blessed be you with the Almighty Lord for evermore.” And all the people said, “Amen!” And the people plundered the camp for the space of thirty days: and they gave Holofernes’ tent to Judith, along with all his silver cups, his beds, his bowls, and all his furniture. She took them, and placed them on her mule, and prepared her wagons, and heaped them on it. And all the women of Israel ran together to see her; and they blessed her, and made a dance among them for her. She took branches in her hand, and distributed them to the women who were with her. The they made themselves garlands of olive, she and those who were with her, and she went before all the people in the dance, leading all the women. All the men of Israel followed in their armor with garlands, and with songs in their mouths.

Morgenbønn — andre lesning

Markus 15

Og straks om morgenen holdt ypperstepresten samråd med de eldste og de skriftlærde, hele rådet, og de bandt Jesus, og førte ham bort og overgav ham til Pilatus. Og Pilatus spurte ham: Er du jødenes konge? Han svarte ham og sa: Du sier det. Og yppersteprestene førte mange klagemål imot ham. Da spurte Pilatus ham atter: Svarer du ikke et ord? Se hvor svære klagemål de fører mot dig! Men Jesus svarte ikke mere, så Pilatus undret sig. Men på høitiden pleide han å gi dem en fange fri, hvem de bad om. Nu var det en som hette Barabbas; han var kastet i fengsel sammen med nogen oprørere som hadde gjort et mord under oprøret; og folket kom op og begynte å be Pilatus om det som han alltid pleide å gjøre. Da svarte han dem og sa: Vil I jeg skal gi eder jødenes konge fri? For han visste at det var av avind yppersteprestene hadde overgitt ham til ham. Men yppersteprestene egget folket op til å be om at han heller skulde gi dem Barabbas fri. Da svarte Pilatus atter og sa til dem: Hvad vil I da jeg skal gjøre med ham som I kaller jødenes konge? De ropte igjen: Korsfest ham! Pilatus sa til dem: Hvad ondt har han da gjort? Men de ropte enda sterkere: Korsfest ham! Da nu Pilatus vilde gjøre folket til lags, gav han dem Barabbas fri og lot Jesus hudstryke og overgav ham til å korsfestes. Og stridsmennene førte ham bort, inn i gården, det er borgen, og kalte hele vakten sammen, og de klædde ham i en purpurkappe, og flettet en tornekrone og satte på ham, og begynte å hilse ham: Vær hilset, du jødenes konge! Og de slo ham i hodet med et rør og spyttet på ham og falt på kne og hyldet ham. Og da de hadde spottet ham, tok de purpurkappen av ham og klædde ham i hans egne klær. Så førte de ham ut for å korsfeste ham. Og det møtte dem en mann som kom ute fra landet, Simon fra Kyrene, far til Aleksander og Rufus; ham tvang de til å bære hans kors. Og de førte ham til stedet Golgata, det er utlagt: Hodeskallestedet, og de gav ham vin med myrra i; men han tok den ikke. Og de korsfestet ham og delte hans klær imellem sig og kastet lodd om hvad hver skulde få. Det var den tredje time da de korsfestet ham. Og innskriften med klagemålet imot ham lød: Jødenes konge. Og sammen med ham korsfestet de to røvere, en på hans høire og en på hans venstre side; og Skriften blev opfylt, som sier: Og han blev regnet blandt ugjerningsmenn. Og de som gikk forbi, spottet ham, og rystet på hodet og sa: Tvi dig, du som bryter ned templet og bygger det op igjen på tre dager! frels dig selv og stig ned av korset! Likeså spottet også yppersteprestene ham sig imellem sammen med de skriftlærde og sa: Andre har han frelst, sig selv kan han ikke frelse! La nu Messias, Israels konge, stige ned av korset, så vi kan se det og tro! Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham. Og da den sjette time var kommet, blev det mørke over hele landet like til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høi røst: Elo'i! Elo'i! lama sabaktani? det er utlagt: Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt mig? Og da nogen av dem som stod der, hørte det, sa de: Se, han roper på Elias! Men en løp frem og fylte en svamp med eddik og stakk den på et rør og gav ham å drikke og sa: Vent, la oss se om Elias kommer for å ta ham ned! Men Jesus ropte med høi røst og utåndet. Og forhenget i templet revnet i to stykker fra øverst til nederst. Men da høvedsmannen, som stod like imot ham, så at han utåndet med et sådant rop, sa han: Sannelig, denne mann var Guds Sønn! Men der var også nogen kvinner som så på i frastand; blandt dem var også Maria Magdalena og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses, og Salome, som hadde fulgt ham og tjent ham da han var i Galilea, og mange andre kvinner som hadde draget op med ham til Jerusalem. Og da det alt var blitt aften - det var beredelses-dagen, det er dagen før sabbaten - kom Josef av Arimatea, en høit aktet rådsherre, som også ventet på Guds rike, og han vågde sig til å gå inn til Pilatus og be om Jesu legeme. Men Pilatus undret sig om han alt skulde være død, og han kalte høvedsmannen for sig og spurte ham om det var lenge siden han døde; og da han hadde fått det å vite av høvedsmannen, gav han liket til Josef. Og Josef kjøpte fint linklæde og tok ham ned og svøpte ham i linklædet og la ham i en grav som var uthugget i klippen, og veltet en sten for døren til graven. Men Maria Magdalena og Maria, mor til Joses, så hvor han blev lagt.

Aftenbønn — første lesning

Judith 16

Det finnes ingen utgave av denne boken på ditt eget språk som er fri for opphavsrett, så dette skriftstedet vises på engelsk.

And Judith began to sing this song of thanksgiving in all Israel, and all the people sang with loud voices this song of praise. Judith said, “Begin a song to my God with timbrels. Sing to my Lord with cymbals. Make melody to him psalm and praise. Exalt him, and call upon his name. For the Lord is the God that crushes battles. For in his armies in the midst of the people, he delivered me out of the hand of those who persecuted me. Asshur came out of the mountains from the north. He came with ten thousands of his army. Its multitude stopped the torrents. Their horsemen covered the hills. He said that he would burn up my borders, kill my young men with the sword, throw my nursing children to the ground, give my infants up as prey, and make my virgins a plunder. “The Almighty Lord brought them to nothing by the hand of a woman. For their mighty one did not fall by young men, neither did sons of the Titans strike him. Tall giants didn’t attack him, but Judith the daughter of Merari made him weak with the beauty of her countenance. “For she put off the apparel of her widowhood for the exaltation of those who were distressed in Israel. She anointed her face with ointment, bound her hair in a tiara, and took a linen garment to deceive him. Her sandal ravished his eye. Her beauty took his soul prisoner. The scimitar passed through his neck. “The Persians quaked at her daring. The Medes were daunted at her boldness. “Then my lowly ones shouted aloud. My weak ones were terrified and trembled for fear. They lifted up their voice, and they fled. The sons of ladies pierced them through, and wounded them as fugatives’ children. They perished by the battle of my Lord. “I will sing to my God a new song: O Lord, you are great and glorious, marvelous in strength, invincible. Let all your creation serve you; for you spoke, and they were made. You sent out your spirit, and it built them. There is no one who can resist your voice. For the mountains will be moved from their foundations with the waters, and the rocks will melt as wax at your presence: But you are yet merciful to those who fear you. For all sacrifice is little for a sweet savor, And all the fat is very little for a whole burnt offering to you; But he who fears the Lord is great continually. “Woe to the nations who rise up against my race! The Lord Almighty will take vengeance on them in the day of judgement, to put fire and worms in their flesh; and they will weep and feel their pain forever.” Now when they came to Jerusalem, they worshipped God. When the people were purified, they offered their whole burnt offerings, their free will offerings, and their gifts. Judith dedicated all Holofernes’ stuff, which the people had given her, and gave the canopy, which she had taken for herself out of his bedchamber, for a gift to the Lord. And the people continued feasting in Jerusalem before the sanctuary for three months, and Judith remained with them. But after these days, everyone departed to his own inheritance. Judith went away to Bethulia, and remained in her own possession, and was honorable in her time in all the land. Many desired her, and no man knew her all the days of her life, from the day that Manasses her husband died and was gathered to his people. She increased in greatness exceedingly; and she grew old in her husband’s house, to one hundred five years, and let her maid go free. Then she died in Bethulia. They buried her in the cave of her husband Manasses. The house of Israel mourned for her seven days. She distributed her goods before she died to all those who were nearest of kin to Manasses her husband, and to those who were nearest of her own kindred. There was no one that made the children of Israel afraid any more in the days of Judith, nor a long time after her death.

Aftenbønn — andre lesning

2. Korinter 11

Gid I vilde tåle litt dårskap av mig! Dog, I skal tåle mig. For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet; jeg trolovet eder jo med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus; men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. For om det kommer en til eder og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller I får en annen ånd, som I ikke før har fått, eller et annet evangelium, som I ikke før har mottatt, da vil I gjerne tåle det! For jeg mener at jeg ikke i noget stykke står tilbake for de såre store apostler; men er jeg enn ulærd i tale, så er jeg det dog ikke i kunnskap; tvert imot har vi alltid lagt den for dagen for eder i alle stykker. Eller gjorde jeg synd da jeg ydmyket mig selv forat I skulde ophøies, idet jeg uten vederlag forkynte eder Guds evangelium? Andre menigheter skattla jeg, idet jeg tok lønn av dem for å tjene eder, og da jeg var hos eder og kom i trang, falt jeg ikke nogen til byrde; for det jeg manglet, det utfylte brødrene som kom fra Makedonia, og i alle måter har jeg holdt mig og vil holde mig fra å falle eder til byrde. Så sant Kristi sannhet er i mig: Denne ros skal ikke frarøves mig i Akaias bygder! Hvorfor? fordi jeg ikke elsker eder? Det vet Gud! men det jeg gjør, vil jeg og herefter gjøre for å avskjære dem leiligheten som søker en leilighet, forat de skal finnes like med oss i det som de roser sig av. For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper sig om til apostler for Kristus. Og det er intet under; for Satan selv skaper sig om til en lysets engel; derfor er det ikke noget stort om og hans tjenere skaper sig om til rettferdighets tjenere; men deres ende skal være efter deres gjerninger. Atter sier jeg: Ingen akte mig for en dåre! men selv om så er, da ta imot mig, om enn som en dåre, forat også jeg kan få rose mig litt! Det jeg her taler, det taler jeg ikke efter Herrens vilje, men som i dårskap, idet jeg roser mig så tillitsfullt. Eftersom mange roser sig på kjødelig vis, vil jeg og rose mig. For I tåler jo gjerne dårene, I som er så kloke; I tåler det jo om nogen gjør eder til træler, om nogen opeter eder, om nogen fanger eder, om nogen ophøier sig over eder, om nogen slår eder i ansiktet! Med skam sier jeg det, fordi vi har vært svake; men det som nogen gjør sig stor av - jeg taler i dårskap - det gjør også jeg mig stor av. Er de hebreere? Jeg og. Er de israelitter? Jeg og. Er de Abrahams ætt? Jeg og. Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det mere; jeg har arbeidet mere, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått firti slag på ett nær; tre ganger blev jeg hudstrøket, én gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blandt røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blandt falske brødre, i strev og møie, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. Foruten alt annet har jeg ennu det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene. Hvem er skrøpelig uten at og jeg blir skrøpelig? hvem voldes anstøt uten at det brenner i mig? Må jeg endelig rose mig, da vil jeg rose mig av det som hører min skrøpelighet til. Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som er velsignet i evighet, vet at jeg ikke lyver! I Damaskus holdt kong Aretas' landshøvding vakt om damaskenernes by for å gripe mig, og gjennem en glugge på muren blev jeg firt ned i en kurv og slapp bort av hans hender.