Today's Readings
The Scripture readings appointed for today, with the full text in your language. Follow the daily readings for your tradition, every morning, in the Bosko app.
First Reading
Isaiah 61
Herrens, Israels Guds Ånd er over mig, fordi Herren har salvet mig til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt mig til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende, til å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings klædebon i stedet for en vansmektet ånd, og de skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære. Og de skal bygge op igjen det som blev ødelagt i eldgammel tid, gjenreise det som har ligget øde fra de første slekter; de skal fornye ødelagte byer, det som har ligget øde fra slekt til slekt. Og fremmede skal stå og vokte eders hjorder, og utlendinger skal være eders akerdyrkere og vingårdsmenn. Men I, I skal kalles Herrens prester, vår Guds tjenere skal de kalle eder; folkenes gods skal I ete, og deres herlighet skal gå over til eder. For eders skam skal I få dobbelt gjengjeld, og de som led vanære, skal nu juble over sin lodd; derfor skal de få dobbelt lodd i sitt land, evig glede skal bli dem til del; for jeg, Herren, elsker rett og hater urettferdig rov, og trofast vil jeg gi dem deres lønn, og en evig pakt vil jeg gjøre med dem. Og deres ætt skal bli kjent blandt folkene, og deres avkom blandt folkeslagene; alle som ser dem, skal kjenne at de er en ætt Herren har velsignet. Jeg vil glede mig i Herren, min sjel skal fryde sig i min Gud; for han har klædd mig i frelsens klædebon, i rettferdighetens kappe har han svøpt mig, likesom brudgommen, som setter på sig en hue prektig som prestens, og likesom bruden, som pryder sig med sine smykker. For som jorden lar sine spirer skyte frem, og som en have lar sine vekster spire, således skal Herren, Israels Gud, la rettferdighet og lovsang fremspire for alle folkenes åsyn.
Responsorial Psalm
Psalm 78
En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord! Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid. Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss, det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort. Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn, forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud. Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag. De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov, og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se. For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark. Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge. Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys. Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp. Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer. Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen. Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst. Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen? Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk? Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel, fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse. Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter. Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn. Englebrød åt enhver; han sendte dem næring til mette. Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke. Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand, og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger. Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem. De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn, da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned. Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger. Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse. Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser. Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge. Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt. Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem. Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake. Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder! Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige. De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden, han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark. Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke. Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem. Og han gav gnageren deres grøde og gresshoppen deres høst. Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener. Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer. Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud. Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten. Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter. Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen. Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender. Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet. Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter. Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd. De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter. Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder. Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel. Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene. Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd. Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv. Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang. Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål. Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin. Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam. Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme, men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket. Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid. Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene; fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv. Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.
Second Reading
Romans 9
Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vidner med mig i den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte. For jeg vilde ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender efter kjødet, de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører, de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen. Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel; heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes dig en ætt, det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten; for et løftes ord er dette: Ved denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn. Og ikke bare dette; men så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far. For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt - forat Guds råd efter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller - da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste; som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg. Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra! for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over. Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet. For Skriften sier til Farao: Just til dette opreiste jeg dig at jeg kunde vise min makt på dig, og at mitt navn kunde bli kunngjort over all jorden. Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han. Du vil da si til mig: Hvad har han da ennu å klage over? for hvem står vel hans vilje imot? Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik? Eller har ikke pottemakeren makt over leret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære? Men om nu Gud, skjønt han vilde vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang, så han også kunde kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet? Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger, som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede, og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn. Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst; for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden. Og som Esaias forut har sagt: Hadde ikke den Herre Sebaot levnet oss en sæd, så var vi blitt som Sodoma og gjort like med Gomorra. Hvad skal vi da si? At hedninger som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro; Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov. Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger; for de støtte an mot snublestenen, som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublesten og en anstøtsklippe; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.
Gospel
John 13
Men før påskehøitiden, da Jesus visste at hans time var kommet da han skulde gå bort fra denne verden til Faderen - likesom han hadde elsket sine egne, som var i verden, så elsket han dem inntil enden. Og mens de holdt måltid, da djevelen allerede hadde inngitt Judas Iskariot, Simons sønn, i hjertet at han skulde forråde ham, og da Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud, så står han op fra måltidet og legger sine klær av sig og tar et linklæde og binder om sig. Derefter slår han vann i et fat, og så begynte han å vaske disiplenes føtter og å tørke dem med linklædet som han var ombundet med. Han kommer da til Simon Peter, og han sier til ham: Herre! vasker du mine føtter? Jesus svarte og sa til ham: Hvad jeg gjør, forstår du ikke nu, men du skal skjønne det siden. Peter sier til ham: Du skal aldri i evighet vaske mine føtter! Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker dig, har du ikke del med mig. Simon Peter sier til ham: Herre! ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet! Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke til å vaske annet enn føttene, men er ren over det hele; og I er rene, dog ikke alle. For han visste hvem det var som skulde forråde ham; derfor sa han: I er ikke alle rene. Da han nu hadde vasket deres føtter og tatt klærne på sig og atter satt sig til bords, sa han til dem: Skjønner I hvad jeg har gjort med eder? I kaller mig mester og herre, og I sier det med rette, for jeg er det. Har nu jeg, eders herre og mester, vasket eders føtter, så er også I skyldige å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt eder et forbillede, forat I skal gjøre som jeg har gjort med eder. Sannelig, sannelig sier jeg eder: En tjener er ikke større enn sin herre, heller ikke en utsending større enn den som har sendt ham. Vet I dette, da er I salige, så sant I gjør det. Ikke om eder alle taler jeg; jeg vet hvem jeg har utvalgt; men Skriften skulde opfylles: Den som eter sitt brød med mig, har løftet sin hæl mot mig. Fra nu av sier jeg eder det før det skjer, forat I, når det skjer, skal tro at det er mig. Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som tar imot den jeg sender, han tar imot mig; men den som tar imot mig, han tar imot den som har sendt mig. Da Jesus hadde sagt dette, blev han rystet i ånden, og vidnet og sa: Sannelig, sannelig sier jeg eder: En av eder skal forråde mig. Disiplene så på hverandre, de kunde ikke skjønne hvem det var han talte om. En av hans disipler satt til bords ved Jesu side, han som Jesus elsket; til ham nikker da Simon Peter og sier til ham: Si hvem det er han taler om! Han heller sig da op til Jesu bryst og sier: Herre! hvem er det? Jesus svarer: Det er han som jeg gir det stykke jeg nu dypper. Han dypper da stykket, og tar og gir det til Judas, Simon Iskariots sønn. Og efterat han hadde fått stykket, fór Satan inn i ham. Jesus sier da til ham: Hvad du gjør, det gjør snart! Men ingen av dem som satt til bords, skjønte hvad han mente med det han sa til ham; nogen tenkte, fordi Judas hadde pungen, at Jesus sa til ham: Kjøp det vi trenger til høitiden! eller at han skulde gi noget til de fattige. Da han nu hadde fått stykket, gikk han straks ut. Men det var natt. Da han nu var gått ut, sier Jesus: Nu er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i ham. Er Gud herliggjort i ham, så skal også Gud herliggjøre ham i sig, og han skal snart herliggjøre ham. Mine barn! ennu en liten stund er jeg hos eder; I skal lete efter mig, og som jeg sa til jødene: Dit jeg går, kan I ikke komme, således sier jeg nu også til eder. Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; likesom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet. Simon Peter sier til ham: Herre! hvor går du hen? Jesus svarte: Dit jeg går, kan du ikke følge mig nu, men du skal følge mig siden. Peter sier til ham: Herre! hvorfor kan jeg ikke følge dig nu? Jeg vil sette mitt liv til for dig. Jesus svarer: Vil du sette ditt liv til for mig? Sannelig, sannelig sier jeg dig: Hanen skal ikke gale før du har fornektet mig tre ganger.
A daily plan reading through Scripture in course. Bible text is in the public domain. (Norsk Bibel)
Today's readings, every morning
Bosko brings the daily readings for your tradition to your day — with a reflection, the full Bible in 30 translations, and the liturgical calendar, in 18 languages.
